Hold øye med: Maria Maaneskiold
Av Vetle Gunnar Lyckander , KUNST #4/2025.
En konseptuell tilnærming ligger til grunn for Maaneskiolds (f. 1994) kreative utfoldelse som både kunstner, illustratør, og produktutvikler hos Munchmuseet. Som debutant på årets Høstutstilling stakk hun av med oppmerksomheten under åpningshelgen med en fullkroppsavstøpning i form av en cabaret, Cabareten (2024), et verk NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke trakk frem som grotesk og grenseoverskridende. Det ble satt frem tallerkener og bestikk til de besøkende, og som en Rhythm 0 i aspik, kjøtt, fisk og egg kunne man se hvordan mennesker forsynte seg av Maaneskiolds kropp i Kunstnernes Hus.
- Følte du et ubehag da du så folk «forsyne seg av kroppen din» på denne måten?
– Ja, litt. Aspiken er jo støpt i en silikonform hvor man får med alle detaljer av kroppen. Hvis man så nøye, kunne man se alle porene i huden, gåsehud, og til og med konturer av tatoveringene. Etter at den første personen forsynte seg, ble folk helt gærne og tok rett fra fjeset, puppene og underlivet. Noen halshugget «meg» med kakespaden, og flere forsynte seg til og med flere ganger. Folk blir freaky når de skjønner at det er sosialt akseptert å gjøre en ting som de kanskje ikke trodde var det. Jeg ville utforske og se hvor langt folk kan ta det, hvor mye man føler at man får lov til uten å eksplisitt få lov, bare fordi man tenker at det er akseptert av menneskene rundt. Folk blir grådige, det er ganske skummelt å se. Selv var jeg til stede som en slags vert, eller servitør som ryddet opp etter folk. Ikke helt ulikt hvordan man må rydde opp psykisk etter at man har opplevd at folk utnytter deg fysisk, i «virkeligheten».
- Med bakgrunn som kreatør og jobben på MUNCH – hvordan kombinerer man et kunstnerskap med annet kommersielt, kreativt arbeid?
– Jeg kommer fra en familie med «konsepttenkere» og er tredje generasjons art director. På en måte er jeg nok groomet til å se sammenhenger i ting andre nødvendigvis ikke er vant til å se. Det ble til jeg at søkte på art direction på Westerdals, spisset innen reklame, som jeg har jobbet med i mange år nå. Hos MUNCH har jeg en fot i begge leirer, både kommersielt og kunstnerisk. Jeg inspireres av å skape koblinger, enten det er reklame eller kunst. For meg er det som å løse kryssord eller legge puslespill. Så handler det om hvordan man viser tankene sine på en best mulig måte visuelt. Når jeg tar oppdrag, er det noen ganger mye kunstnerisk frihet, andre ganger ikke, men utgangspunktet for måten å tenke på er mye av det samme. Samtidig kan det fort bli uinteressant hvis jeg må gå for mye på kompromiss med meg selv. Heldigvis får jeg ofte mye frihet til å skape innenfor mitt eget uttrykk.
- Hvordan var Art Residency-oppholdet i Milano?
– Veldig spennende, og kanskje noe av det jeg har lært mest av. Jeg laget et stort triptyk med en orkide som utgangspunkt for hele prosjektet. Det endelige verket handlet om mitt forhold til orkideen, og ikke ulikt tematikken til kabareten om utnyttelse både psykisk og fysisk. Orkideen var musen visuelt og emosjonelt, men også fysisk ved at jeg lagde pigment av den. Jeg er interessert i naturlige pigmenters skjørhet og at de forandrer seg over tid, men i grunnen handler det mer om konseptet bak. Mange som jobber med naturlige pigmenter er opptatt av nettopp det at det er naturlig, og bruker også for eksempel beter og jord. For min del ble det blomster, og det er den historien blomstene forteller som er interessant. Residency-oppholdet handlet også mye om å ha et miljø med andre kunstnere hvor man er «i det» hver dag og snakker om det man lager på hver sin kant. Kunsten var det eneste jeg brukte hjernen til, og da ble det veldig lett å lage noe som hadde en større story. Man får tak i alle de små tankene man har i løpet av dagen, de som fort forsvinner når man er opptatt med annet.
- Vil du si at du har funnet «ditt» formspråk visuelt sett?
– Ja, jeg synes egentlig det. Jeg er ikke så glad i å si jeg har en tegneseriestil, og en kurator ville kanskje bedt meg si naivistisk, men jeg har alltid vært veldig inspirert av det. Hvis man skal prøve å psykoanalysere det, tror jeg det kommer fra en form for eskapisme i barndommen, et fluktrom fra virkeligheten. Verdenen av tegnefilmer kjentes veldig trygg å være i, for der trengte du ikke å ta stilling til deg selv. Alt gikk så fort og hadde så mye farger, så det var veldig enkelt å bli dratt inn i det og glemme seg selv. Det var noe spesielt med tegnefilmene fra den tiden også. De var mer groteske, litt for voksne på en måte, grenseoverskridende noen ganger. Det er noe av det jeg prøver å gjøre med bildene mine også, å utforske forholdet mellom barnlig og voksen tankegang, selv om det kanskje ikke alltid er så bevisst. Det umiddelbare inntrykket av bildene kan være at det er hyggelig, rosa og fint, før man ser nærmere og oppdager mer voksne temaer.
- Hva jobber du med om dagen?
– Det er et prosjekt jeg har holdt på med lenge om kvinnelige bodybuildere. Jeg tegner dem med myke farger og lite kontrast for å fremheve det androgyne. Samtidig som de er supermuskuløse og maskuline, er det noe sårbart bak det å bygge seg veldig sterk. Der har jeg også lyst til å få inn naturlige pigmenter, med den skjørheten de har. Så venter jeg på et silketrykk som skal til Fineart fra en serie med tegninger jeg har kalt Life on the Farm, en gård i en alternativ dimensjon hvor alt er litt «off». Illustrasjonen viser et frokostbord der eggene er grønne, og frukten er rar. Jeg prøver å få frem den «eerie» følelsen der du plutselig blir bevisst hva du sitter og gjør og ser deg selv og situasjonen utenfra. En slags kapitalistisk grådighetsgård, der appetitten for rikdom og status blir så umettelig at den styrer livene våre, men du legger ikke merke til det før det er for sent og ting har blitt helt tullete.
