Radikal inderlighet
Av Edvard Granum Dillner , KUNST #1/2025.
William Heimdal behøver knapt noen introduksjon. I tillegg til å ha stilt ut siden han var i sine tidlige tenår, har han figurert på sendeflater i de tusen hjem. KUNST møtte Heimdal for å høre om veien frem til hans første store utstilling hos Fineart Oslo.
Jeg møter William Heimdal i hans atelier, som er stuen i kollektivet der han bor. Vi setter oss til rette foran de mange staffeliene med oljemalerier, med kaffekopper i hendene og Bach-fuger fra musikkanlegget.
– Det er trist at det er hvite vegger her. Jeg skulle gjerne malt dem i noen farger som løfter stemningen. Det er så klinisk her, det føles som et laboratoriumseksperiment.
– Apropos fargerikt, Donald-tegneserier var viktig for deg som ung. I Portrettmesterskapet oppga du Don Rosas epos Skrue McDucks liv og levnet som en viktig inspirasjon. Var det noe spesielt som gjorde inntrykk? – Det var små øyeblikk. Som når Skrue som gullgraver i Klondike går gjennom en isbre og ser en diger mammut frosset i isen med spyd i sidene. Det var helt rystende å se. Jegerne hadde tydeligvis ikke fått utnyttet mammuten. De flyktet, og så står den der i tusenvis av år. Det var noe evig som var fanget i et veldig spesifikt øyeblikk. Det opptok meg, og det er det jeg prøver på i dag. Ikke å fortelle historier, men å være så til stede i et øyeblikk at man når en kjerne.
13 år gammel deltok William Heimdal på et malekurs med Monika Helgesen som ble viktig.
– På den tiden oppdaget jeg de fantastiske illustrasjonene av John Howe og Alan Lee til Ringenes herre. På kurset skulle vi kopiere et maleri mens vi fikk veiledning. Da rev jeg ut en side med motiv av Gandalf som satt sammenkrøket og røykte en lang pipe. Monika ville at jeg skulle kopiere et Nerdrum-maleri òg, et portrett av den ene datteren hans fra et tidligere ekteskap. Da jeg så det, hadde jeg samme opplevelse som med mammuten. Det var gripende og veldig vakkert lagd. På det tidspunktet hadde jeg aldri sett en sånn type maleri. Jeg hadde sett Skrik og Mona Lisa, det var alt. Kurset åpnet en ny portal.
– Hva lærer du av å studere malerier kontra det å studere naturen, som en modell?
– Jeg var veldig glad i filmskaperen Werner Herzog, som har sin egen filmskole. Det studentene lærer, er å forfalske dokumenter, dirke opp låser og stjele kameraer. Det er det man kan lære av malerier, noen fremgangsmåter, men kun det. Innholdet derimot, som jo er alt, må komme fra indre nødvendighet. Så innholdet er kanskje naturaspektet av maling. Når jeg sitter her med Rembrandt-boken på gulvet, lærer jeg å dirke opp maleriske låser.
Fra tidlig alder satte Heimdal seg det ambisiøse målet å bli verdens største maler. Jeg spør han om hvordan han forholder seg til det målet nå.
– Jeg var nødt til å skifte taktikk da jeg oppdaget at Rembrandt aldri prøvde å lage en Rembrandt. At Caravaggio aldri prøvde å lage en Carravaggio. Don Rosa prøvde aldri å lage en Don Rosa. De prøvde på noe helt annet. De prøvde ikke å uttrykke noe stort, for Rembrandts bilder er veldig intime, og det er ikke så mye som foregår der. Han prøvde å formidle et øyeblikk som angikk han selv, så sannferdig og presist som det går an å gjøre. Det er det som gjør de største størst. Rembrandt malte den fortapte sønns hjemkomst. Hans bilde skiller seg så radikalt fra alle andre representasjoner av det bibelmotivet fordi det er et dypt personlig øyeblikk hvor ting virkelig står på spill for Rembrandt.
Han fortsetter med å parafrasere et intervju med Karl Ove Knausgård.
– Han ble spurt om hvorfor han bare skriver om sitt eget liv og det som angår han selv, og hvorfor han ikke skriver om andre mennesker. Da sa han at på overflaten er verden mangfoldig og forskjellig. Men så snart du begynner å grave deg ned og ned i tingene, så blir de likere og likere. Helt til du ender opp med et atom, i kjernen av hvem du er. Hvor alt er identisk, og hvor det ikke går an å tegne et skille mellom det innerste i deg og det innerste i solen.
– Det er kraftfulle saker!
– Rembrandt innså det. På sitt beste malte han ting som angikk han dypt personlig, med en voldsom inderlighet. Det er der svaret ligger. Munch er det mest åpenbare eksemplet på det. Teknisk var han en dårlig maler, men det spiller ingen rolle, for det er noe helt annet som står på spill.
– Hva vil du si det er som står på spill i maleriene du skaper nå?
– Jeg ville skildre Guds lik, som for meg ser ut som en hodeløs kropp, uten noen ånd eller tanke som binder sammen de fysiske driftene. Så leste jeg Rilke og forsto raskt at det er helt feil innfallsvinkel. Da måtte jeg tenke – hvordan angår den hodeløse kroppen meg. Da tok produksjonen av bildene en ganske annerledes vending. For da måtte jeg konfrontere kjernen i hvem jeg er som menneske, og det er ganske grusomt å gjøre, altså. Jeg har lagd noen bilder av avkappede hoder, og målet mitt var å lage hodene så vakre at man ikke klarer å se bort. Og grunnen er at … Jeg har en lengsel etter å kappe av meg hodet. Det eneste jeg vil mer enn å kappe av hodet mitt, er å kunne eksistere i harmoni med hodet mitt.
Heimdal illustrerer ved å fortelle om når han flyttet fra Malm i Trøndelag til Larvik mens han gikk på ungdomsskolen.
– Alt var nytt og fremmed, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det. I løpet av de to årene sa jeg ikke ett ord til noen av mine medelever, av ren frykt for hva de skulle tenke hvis jeg åpnet kjeften min. Det grusomme var at jeg måtte forholde meg til den virkeligheten. Så om kveldene innstilte jeg meg på nå når jeg sovner, det er da jeg lever. Mens når jeg våkner, fortsetter det forbipasserende marerittet. Det låste meg helt i mitt eget hode, som var behagelig der og da, men det gjorde at problemet i den ekte verden på skolen bare vokste, helt til jeg måtte konfrontere det.
Heimdal forteller at det å eksistere med et hode kunne oppleves så grusomt at han lengtet etter å bare eksistere som en kropp. Så fikk han en ny innsikt i det som foregikk i hans hode.
– Mens jeg jobbet med disse bildene, innså jeg at faen ... Jeg har slitt med tvangstanker hele livet mitt! Tankene var mange og rare, men også så grusomme at de har skremt vettet av meg. Det mildeste er at jeg gikk i mange måneder uten å tømme kroppen min helt for piss, fordi jeg var livredd for at jeg hadde nyrestein. Eller mer ekstreme ting, som at jeg er livredd for at jeg en dag skal bli nekrofil, eller pedofil. De tankene har skremt meg sånn, fordi jeg trodde jeg reflekterte noe ekte. I perioder har det vært helt paralyserende, jeg har vært redd jeg har vært i ferd med å bli sinnssyk. Da er jo den umiddelbare løsningen å kutte strupen sin og fjerne hodet. Men da dør man jo, og jeg har jo ikke lyst til å dø.
Heimdal er opptatt av at slike skremmende lengsler og bilder er langt vanligere enn hva man skulle tro. Han forteller at grunnen til at han velger å åpne seg, er et håp om at det kan hjelpe andre med å innse at de ikke er sinnssyke bare fordi de opplever forbipasserende tanker.
– Jeg tror at når vi går dypt nok inn i våre uvaner, er det ikke noe problem å finne et lite helvete. Siden det aldri blir snakket om, kan et samvittighetsfullt menneske bli helt rystet over sine egne mentale bilder. På tross av at familien min alltid har vært et sterkt støtteapparat rundt meg, er tvangstankene veldig fremmedgjørende, for det ikke er bare bare å si til mamma at jeg er så redd fordi jeg får bilder i hodet av å knivstikke alle i familien min. Siden slike tanker er noe som aldri blir snakket om i offentligheten, er det lett å tro at bare mordere og dypt syke mennesker kan få voldelige, forbipasserende bilder i hodet. I realiteten er dette noe alle får, men forskjellen er at der en impuls om å dytte noen foran trikken bare er forbipasserende og ufarlig hos de fleste – akkurat som alle andre tanker – er det for en person med tvangstanker en sterk og altoppslukende angst forbundet med dem. Mitt liv er ikke grusomt, men det som kanskje skiller meg fra andre, er at jeg evner å få tilgang på et mørke jeg tror alle i utgangspunktet bærer på, samt å artikulere det. Det er for meg en kunstners plikt. En kunstner er en slags sjaman som dykker ned i sitt eget indre og konfronterer demonene som fører krig mot englene. Han tar frem Rainer Marie Rilkes bok Brev til ein ung diktar, som han betegner som helt elementær. Etter å ha lest opp et av Rilkes råd, oppsummerer han:
– Man må male det som angår en selv. Det verste man kan gjøre, er å prøve å fange noe evig. Evigheten unnslipper alltid hånden som prøver å fange den. Den kan bare bli oppnådd hvis man er oppriktig og inderlig nok om ting som angår en selv.
Videre leser han opp Rilkes råd om å være tålmodig med alt som ikke er løst i hjertet og elske spørsmålene selv. Gradvis, uten å merke det, lover Rilke, vil man leve sin vei inn i svaret en fjern dag i framtiden.
– Det synes jeg er veldig interessant … For det skjedde! Mens jeg holdt på med det maleriet, fant jeg faen meg svaret! sier han med stor kraft og lyser opp.
– Jeg gravde meg ned og ned og ned helt til jeg kom til en kjerne. Det der er kjernen!
Han peker mot et stort bilde, Kakerlakken.
– Det er mer pels enn det er menneske. Fordi jeg ikke er villig til å akseptere min egen nakenhet, dødelighet og utilstrekkelighet. Det er derfor jeg har bestemt at jeg skal være best, for da går det ikke an å stille spørsmål ved hvem jeg er. Det er kjernen. Men løsningen er noe helt annet. Løsningen er ikke å prøve å bli best og hive på seg en masse dødt dyr. Løsningen er å stå øye til øye med ditt eget hjerte og ønske tvilen velkommen.
I fjor jul var det noe som løsnet.
– Jeg hadde levd i et tvangstanke-helvete i tre–fire måneder, men jeg hadde en jævlig rar intuisjon om at rundt jul, når dagene er på sitt mørkeste, og Jesus blir født, går det over. Julaften lå jeg i sengen med panikk, men når jeg omsider sovnet og våknet første juledag …
Han knipser.
– … fikk jeg svaret. Jeg må akseptere tvilen og ønske den velkommen. Jeg må rett og slett prøve å fremprovosere frykten, at jeg blir så redd at jeg spyr. Og da jeg gjorde det, forsvant det! Det forsvant! sier han han lett mens han ler.
– Faen, altså, at det var så enkelt!
For Heimdal dreier utstillingen seg om å bli voksen, som han mener først og fremst handler om å erkjenne at alle holdepunktene vi har i livet, er skjøre. Utstillingen som markerer overgangsriten finner sted i mars på Fineart og har fått tittelen Vulkanen.
– Vulkanen er ornamentert med død, samtidig er den skapende. I mine malerier er det en vilje til å eksistere og skape som uttrykker seg gjennom en higen etter å kappe av seg hodet. Jeg syns det paradokset er veldig interessant, når livsviljen uttrykker seg som jordskjelv og brutal faenskap. Men når vulkanen får et ordentlig utbrudd, kan den potensielt skape nye land og fjell, til og med nye kontinent.
Maleriene foran oss i atelieret viser utelukkende mennesker, i form av kropper eller fragmenter av kropper. Bak dem er et mørkt intet. Heimdal forklarer at det er indre bilder. På spørsmål om hva han prøver å gi til betrakteren, svarer han:
– Ingenting. Jeg bryr meg ikke om betrakteren i det hele tatt. Jeg gir faen. Derfor tar jeg ikke til meg komplimenter i det hele tatt, det greier jeg ikke. Hvis folk er harde mot meg, tar jeg ikke imot det heller. Med mindre det er sant.
– Humor er jo også et alvorlig anliggende, er det ikke det? Skal du favne hele deg, må det jo også gis plass til det humoristiske?
– Jo, jeg har prøvd det. Kakerlakken synes jeg er jævlig komisk. Det som er så interessant, er at kjernen av hele eksistensen er jo latter. Det er jo helt latterlig. Det er kanskje det som er så vanskelig å innse. At teatermasken med det tragiske og komiske på en måte er samme ansikt. Det er jo kjernen i hvem jeg er, at jeg er så liten og nekter å innse det. Derfor kler jeg meg med lag på lag av død. Men det er jo latterlig.
– Ja, kan du oppleve at humor og alvor kan sameksistere?
– I høyeste grad, Mozart er jo mesteren på det. Hans musikk er så lett at det nesten ikke er til å holde ut. Samtidig er det et dypt alvor i det som jeg synes er helt fantastisk. Og barokke fuger som går i moll ender som regel i en dur-akkord. Det er veldig interessant, at dur er det mest stabile og på en måte det mest fundamentale. Samtidig er det nesten ingen som har greid å male et menneske som smiler, eller har latterkrampe. Det ser ofte ut som en maske. Å male genuin latter er noe av det vanskeligste som går an.
Med denne utstillingen bryter Heimdal med Memorosa-gruppens dogmer, som ved å bruke fargen blå. Han forteller om andre tekniske påfunn han har omfavnet i det siste.
– Jeg har adoptert en teknikk fra Velazquez som går ut på å blande kritt i hvitmalingen med bitte litt soltørket linolje. Det gir hvitmalingen en trådaktig konsistens, som når man bruker blyhvitt. Og jeg maler med mitt eget blod. Du ser det i det i hjertet som ligger på bordet i Guds vilje åpenbarer seg og i pelskåpen i Kakerlakken. Det er vanskelig å få det til å sette seg, så jeg har blandet blodet med soltørket olje, eddik og eggeplommer som bindemiddel. Så det går an å ta med seg bildene til sykehus og gjøre noen tekniske analyser.
– Når man maler, prøver man å få én ting til å bli noe det ikke er. Jeg prøver å gjøre gjørme om til pels og støv om til hud. Men når det er faktisk blod i maleriet, møtes mening og materie på en helt annen måte. Da opphører skillet mellom virkelighet og fiksjon.
Denne våren var Heimdal å se i Farmen Kjendis. Han forteller at det å leve så tett på naturen gjorde sterkt inntrykk.
– Før Farmen var jeg veldig påvirket av Werner Herzog, som har et veldig dystert syn på naturen. Han mener at den er fullstendig likegyldig til lidelse og at dyrene er i smerte hele tiden. Så jeg gikk inn med et veldig nihilistisk syn på naturen. Men jeg kom ut igjen med det helt motsatte, at det var en radikal letthet i dyrelivet og naturen. Som er veldig inspirerende, og som man finner hos Mozart og Bach, for eksempel. En fuge av Bach kan ved første gjennomlytting virke dyster, men hvis man virkelig hører etter, så danser jo notene. Det er helt fantastisk. Kanskje er livet ornamentert med tragedie, men i bunnen så er det komisk. Livet er ornamentert i moll, men i grunnen går livet i dur.