Når trygghet og kaos går opp i en større enhet

Forrige

Neste

Foto: Kjartan Kielberg Øvreås  

Av Kristin Skåmedal , KUNST #4/2025.

Ikke la deg forlede av de sterke fargene og detaljrikdommen. Ved første blikk oppfattes bildene som morsomme og lekne. De bittesmå detaljene gjør at du vil gå nærmere, og da åpenbarer det seg en verden full av symboler og historier som dreier seg rundt politikk, filosofi, miljøvern, religion – verdens store utfordringer.

Kunstnerduoen Guttestreker feirer i år tiårsjubileum. I løpet av disse årene har de kreative gutta fått en anselig tilhengerskare, og verkene deres selger i stor skala. Da jeg besøkte dem i deres kombinerte galleri, atelier og kontor i Frydenlundgata, jobbet de på spreng mot en stor jubileumsutstilling på Galleri Fineart i Oslo.

Petter Malterud Grøndahl (f. 1989) og Christoffer Kroge Christensen (f. 1990) fant hverandre gjennom felles venner og interessen for tegning. De oppdaget straks at de både inspirerte og utfylte hverandre kreativt – og at de var ganske forskjellige. Men nettopp forskjelligheten viste seg å være en styrke. Mens Christoffer er filosofisk anlagt, beskriver Petter seg selv som mer visjonær.

Bak den svartmalte fasaden i Frydenlundgata ligger galleriet. Der henger tre digre, slående fargesterke bilder, og et fjerde er under utforming på et staffeli. En vindeltrapp ned, i kjelleretasjen, har de sin kreative hule. Blant Guttestreker-bilder, andre kunstneres bilder, pulter og en sofakrok henger et verk som skiller seg markant ut: På et staffeli står et selvportrett av Petter og hunden hans, malt i olje, i en helt annen stil enn den lett gjenkjennelige estetikken Guttestreker har blitt kjent for.

Uenighet som styrke

– Helt i starten tegnet vi på det samme arket, i hver vår ende, men det kunne bli ganske intenst, forteller Christoffer. – Vi kunne irritere oss over den andres pust. Vi gikk over til hvert vårt ark, på hver vår side av bordet. Nå er vi til og med på forskjellige bord – og kanskje til og med i forskjellige etasjer.

– Men dere jobber fremdeles på et felles verk? undrer jeg.

– Ja, vi jobber på det samme bildet, men vi har hver våre ideer til et nytt bilde – det ene bildet kan være Petters grunnidé, neste gang er det Christoffers, og så bygger vi videre på det.

– Blir bildene veldig forskjellige da?

– Ja, men samtidig blir de like. Vi er jo opptatt av de samme tingene – det er den verdenen vi har skapt. Vi henter inn de samme elementene og knytter opp mot tidligere bilder. Petters styrke er natur og farger, mens min styrke er historiebygging og perspektiv, forklarer Christoffer.

– Vi snakker jo hele tiden om temaer vi er interessert i. Vi kan være uenige, og det er en styrke – da ser vi det fra flere vinkler. To hoder tenker bedre enn ett, men det gjelder bare hvis de tenker forskjellig.

Det faller naturlig å spørre hvordan de takler uenighet?

– Det er ikke alltid vi takler det dritbra, mener Christoffer. – Det kan bli smelling av dører, tramping i trapper og full pakke.

– Det er veldig forskjellig hvordan vi takler det. Christoffer vil gjerne skvære opp med en gang, prate om det, mens jeg vil bare ha en time-out, skyter Petter inn.

Begge er enige om at de stort sett klarer å roe ned når de store følelsene har lagt seg. Samarbeidet deres, både personlig og kunstnerisk, bygger på gjensidig respekt. De er opptatt av å beholde den gode stemningen. Ingen andre tilbringer de like mye tid med. De er sammen på fritiden – og reiser til og med på ferier sammen.

– Petter er på en måte den viktigste personen i livet mitt – bortsett fra hun jeg er gift med. Så det er mye følelser i det. Det er viktig for meg at Petter liker det jeg gjør.

– Vi lar hverandre holde på med det den andre har lyst til å gjøre, fortsetter Petter.

Christoffer supplerer: – Om Petter har lyst til å gjøre noe jeg ikke er supertent på, er det viktigste at han er engasjert. Da kommer han med energi og får ting ut.

– Det er kjipt å få negativ respons når man er gira på noe. Jeg må føle meg fri i mitt virke, understreker Petter.

– Vi kunne ha røket for lenge siden, legger Christoffer til. – Men vi skjønte ganske tidlig at vi er avhengige av hverandre. Vi er gode på forskjellige ting, vi utfyller hverandre bra. Hvis vi skal nå våre store mål i livet – som er kunsten – så må vi være sammen. Da må vi finne måter å prate sammen på, forstå hverandre og hjelpe hverandre.

Store drømmer

Målet er ambisiøst: et museum med egne verk, andre moderne kunstnere og Guttestreker-samlingen – de samler også unge norske kunstnere.

Petter forteller at de nylig holdt på å kjøpe et slott på Stabekk – drømmen kunne blitt oppfylt. Christoffer legger til at det nok var bra de ikke gjorde det: – Det er mer enn nok jobb med den kommende utstillingen. Kanskje også litt tidlig å kjøpe slott, et oppussingsobjekt, og bli gjeldsslave i en alder av 35? Men vi hadde nok klart det, ler han.

Siden det ikke ble slott, kan en annen drøm oppfylles: å tilbringe noen måneder i Roma og jobbe derfra. De har også store planer om å stille ut i utlandet, men nye muligheter i Norge dukker stadig opp, så det blir utsatt. Men to utstillinger i New York har de rukket.

Historiefortelling

Alle bildene henger sammen i en større helhet. De bygger en egen verden, hvor budskapet er det essensielle.

– Helt fra de første bildene finnes det en rød tråd som gjennomsyrer alt vi jobber med. Global oppvarming, politikk og den teknologiske utviklingen – vi prøver å vise, på en morsom måte, hvordan jorda kommer til å gå under, hvorfor det skjer – og at menneskene har skylda. Det kan være subtilt, for eksempel en dommedagsklokke i bakgrunnen, forklarer Petter.

– Det viktigste for oss er at det fremstår morsomt og fargerikt. Det skal være spennende å se på, selv om budskapet er dystopisk. Vi vil lure betrakteren litt, skyter Christoffer inn.

Alle bildene har sin historie, og de forteller den gjerne til kunder som er nysgjerrige. Nå har Christoffer også spilt inn historiene med musikk for å legge ut på Spotify.

Ingen av dem har formell kunstutdannelse, men de ser på kunst hele tiden. Petter beskriver det som en blanding av selvstudium og observasjon. De er på utstillinger, museer, plukker opp gjennom andre kunstnere, kunstnervenner, Instagram, Pinterest, YouTube – og lærer av det de ser. De sparrer med hverandre hele tiden, og drar nytte av Christoffers filosofiske tilnærming kontra Petters mer visjonære.

– Struktur og disiplin hjelper oss, poengterer Christoffer. – Vi kommer og går stort sett til samme tid hver dag. Det gjør at vi kan levere jevnt og trutt over tid.

Petter bekrefter at de etter en utstilling kanskje tar en uke fri – og så er det på’n igjen. Slik har det vært i ti år.

Jubileumsbildet – en Guttestreker-fest

De kan gjerne jobbe på et bilde i opptil et år. Men her om dagen begynte de på et verk til jubileumsutstillingen som gikk raskere enn noe de tidligere har laget. Her slapp de seg helt løs. Normalt bygger hver strek opp under budskapet, men her skulle alle figurene være med – ukritisk – i en fest – lik festene gutta ofte har arrangert.

– Da vi startet, lagde vi kunstfester med utstillinger og musikk. Vi var ikke vant til gallerier og champagneglass. Vi var unge, vi ville på fest og kjøre på. Så jubileumsbildet er en Guttestreker-fest, med alle figurene vi har skapt – og dem er det mange av.

Særlig tre figurer går igjen i de fleste bildene: Imperialisten, roboten og apekatten.

– Imperialisten er en stor tjukk fyr med flosshatt. Han dukket først opp i et bilde som heter For Corporal Cancer Retreat, som handler om totalt ukontrollerbar kapitalisme. Apekatten er et symbol for naturen. Den er sinna og prøver å kjempe imot, men har ikke noen stemme. AI-roboten er skapt av menneskene, forteller gutta.

De leker med tanken om å lage disse gjennomgangsfigurene også som skulpturer.

Unikt uttrykk

– Det var ikke sånn at vi valgte en stil. Det var bare sånn vi tegnet – vi var jo selvlærte. Grunnstilen vår er den samme, men kvaliteten og nyansene har blitt bedre over tid.

Petter legger til: – Følelsen av å bli flinkere er den største gleden – å hele tiden utvikle seg, lære nye triks, ha flere redskaper å bruke. Som i sport: Du må utvikle deg for å ha det gøy.

I starten fargela de hovedsakelig med tusj, men etter hvert har de utvidet verktøykassen til et vidt spekter av medier: fargeblyanter, penn og blekk, gouache, vannmaling, oljemaling og digital fargelegging.

Petter har, som nevnt, også begynt å male med olje i egne prosjekter.

– Det er egentlig et avbrekk, forklarer han. – Etter jobb, når jeg har tid eller overskudd. Det er digg å få en pause fra det veldig detaljstyrte. Her kan jeg jobbe med litt større bevegelser. Det er intuitivt, men i forhold til tegning er det fortsatt kalkulert – man vet hva man vil frem til, men her behøver det ikke bety så mye. Malingen er mer følelsesladd. Og egentlig er det det letteste mediet å jobbe med fordi det har så mange muligheter – det er enkelt å endre og fikse på ting. Det tar bare tid.

Christoffer legger til at Petter har lært utrolig mye gjennom malingen om lys, skygge og formbygging – noe de drar nytte av i fellesskapet.

Christoffer på sin side søker informasjon – å forstå verden og universet gjennom forskjellige fagfelt, som astronomi, fysikk, kjemi.

– Hvis du skal være en god filosof, kan du godt lese andre filosofer, men det viktigste er å lese informasjon om verden – altså fysikk, kjemi og alle disse tingene. Jo mer informasjon du har, jo bedre kan du se det store bildet. Man graver og graver, og plutselig finner man sammenhenger mellom ulike typer informasjon som passer sammen. Og så blir det en historie. Å lage den perfekte historien er målet – der den er sirkulær, hvor alle elementene snakker sammen.

– Vi var begge mer filosofiske i starten, legger Petter til. – Men jeg har blitt mer opptatt av å være i øyeblikket, og å fokusere på håndverket – skape bedre og bedre kunst. Det går til helvete uansett, så jeg tenker at jeg må kose meg med det jeg gjør!

Christoffer beskriver seg selv som trygghetssøkende: – Jeg spiser det samme hver dag, jeg plasserer de samme tingene rundt bordet mitt. Derfor har jeg vært skeptisk til å gå over til maling – det er jo tusj vi driver med! Men jeg tåler ikke tusj lenger. Jeg har blitt allergisk – bildene er ofte så detaljerte at jeg satt med nesen én centimeter fra arket. Så vi har gått over til gouache i fargeleggingen, og nå prøver vi oljemaling. Da kan du blande egne farger og få et større spekter. Vår øye- håndkoordinasjon er god etter å ha holdt på så lenge, så overgangen var, overraskende nok, egentlig ikke stor i det hele tatt.

Mange prosjekter

Ved siden av alt annet de driver med, har de laget både en egen vin og en cider. Men kronen på verket er en bok som markerer tiårsjubileet. Der har de samlet alle bilder og historier – og til og med laget egne fonter til boken.

– Det blir en praktbok, med «Swiss binding» som innebærer at sidene legger seg flatt ut, forklarer en stolt Christoffer.

Jubileumsutstillingen skal være sanselig – visuelt og fysisk, med lyder og interaksjon – slik at folk trår inn i vår verden, sier Petter.

– Vi gleder oss veldig. Dette blir kanskje det kuleste vi har vist i Norge noensinne, avslutter Christoffer.