Språklige eksplosjoner

Forrige

Neste

Foto: Nina Djærff  

Av Per Arne Gjerdi , KUNST #1/2025.

Magne Furuholmens grafikk og skulpturer er fulle av ord og bokstaver. Tar du deg tid, finner du kanskje hele setninger. – Jeg eksploderer språket, sier den visuelle poeten, som i mai stiller ut både i New York og Oslo.

Våren ser ut til å bli travel for Magne Furuholmen. Han har to store utstillinger i sikte, først i New York, så i Oslo. Som musiker og låtskriver slapp han i januar sin nye soloplate, living with ourselves, og i disse dager foreligger boka Livslinjer, der han samtaler med journalist Ørjan Nilsson om musikk, kunst og kreativitet. På utstillingen i galleriet til The National Arts Club i New York tidlig i mai skal Furuholmen vise en serie med 49 monoprints.

– Den er en videreutvikling av en mappe jeg laget som heter Esper Lucat. Den kom i fjor og var inspirert av prestekappene til Henri Matisse i et kapell i Vence i Frankrike, forteller Furuholmen. Han har selv et hus i nærheten, og har ofte tatt med seg folk til den vakre bygningen.

– La chapelle du Rosaire er et fantastisk «gesamtkunstwerk», der alt er laget av Matisse, fra klokketårnet og taksteinen til glassmaleriene og en svær frise i porselen. Det ble reist som en takk til nonneordenen som stelte ham da han var kreftsyk.

HYLLEST TIL MATISSE

KUNST besøker Furuholmen en vinterdag i hans store verksted og atelier, som fyller flere etasjer i den gamle trafostasjonen i Asker. Og på en liten rundtur langs arbeidene hans stanser vi snart ved nevnte mappe. – Etter å ha vært i Frankrike en stund og kommet tilbake til Norge, så jeg et av mine tresnitt fra 90-tallet. Da slo det meg at jeg har stjålet mye fra Matisse uten å anerkjenne det. Så mappen er en hyllest til ham, og er utgitt på grafikk-forlaget Mourot i Paris som publiserte hans tidlige grafikk. Jeg har også jobbet på deres verksted. Så det er mange tråder i dette.

Monoprintene han stiller ut i New York, er en friere utgave av tresnittene i Esper Lucat og har aldri vært vist før. Tilbake fra USA i midten av mai kommer Furuholmen direkte til galleri Fineart i Oslo. Utstillingen der blir den største samlingen av hans arbeider vist noensinne. Både malerier, grafikk, krukker og keramiske skulpturer. Før pandemien slo til for fem år siden, var han i dialog med flere museer og gallerier om en retrospektiv utstilling. Men covid forskjøv alle slike planer.

– Selv synes jeg det er mer spennende å vise helt nye ting. Det skal jeg gjøre på Fineart.

LONDON PÅ 80-TALLET

– Hvis vi går tilbake i tid, når startet den visuelle utfoldelsen din?

– En av mine beste venner, poeten Henning Kramer Dahl, som dessverre ikke lever lenger, sa til meg i forbindelse med et samarbeid vi hadde: «Du driver jo med det samme som da jeg traff deg som 16-åring, Magne. Du lager bilder, du skriver dikt og du lager musikk.» Ja, jeg har holdt på med alt like lenge. Det startet som en orientering eller hobby, og så ble musikken en profesjon først. Furuholmens første utstilling foregikk på Sølvberget i Stavanger i 1989. Og allerede samme år hadde han 40 utstillinger i kunstforeninger rundt om i Norge.

Da hadde musikeren bodd i London mesteparten av 80-tallet for å etablere bandet a-ha. Alt som skjedde i kjølvannet av gjennombruddslåten Take On Me i 1985 da en hel popverden kom på fornavn med Morten, Pål og Magne, er historie.

Men også den visuelle kunstneren var godt i gang i de årene.

– Jeg satt og laget ting i et atelier i London, som en tilbaketrekning fra støyen i mitt andre liv. Så tok jeg steget videre i 1990 og gikk inn i feltet som billedkunstner.

– Hvordan fikk du tid midt i en travel artistkarriere?

– Behovet var vel stort nok. Mange netter var jeg i atelieret for å samle meg. Både det å skrive lyrikk, tegne og male og lage musikk har vært en del av meg et helt liv. De første årene i London før vi slo igjennom snek jeg meg inn på kunstskoler for å være med på tegnekurs og slikt. Så det har vært der hele tiden. Men det bevisste valget, at dette var en kran jeg ikke kunne skru igjen, tok jeg etter utstillingen i 1989, forteller Furuholmen.

– Det var også en mental øvelse. Jeg visste utmerket godt at jeg ville bli bedømt som en allerede berømt musiker, og at alle dørene der jeg mente min kunst burde slippe inn, var boltet igjen. Alle dørene der jeg ikke ville gå inn, de mest kommersielle galleriene, var derimot vidåpne. Men det var noen unntak, som galleristen Arve Opdahl på Sølvberget.

KREATIVE MUSKLER

– Jeg vurderte å bruke et alias på den første utstillingen. Jeg visste at med min bakgrunn skulle det dobbelt så mye til å bli tatt på alvor som debuterende kunstner. Heldigvis opplevde jeg helt fra starten av at flere eldre kunstnere, folk som Kjell Nupen, Olav Christopher Jenssen, Jakob Weidemann, Per Kleiva og Håkon Bleken, tok arbeidene mine på alvor. Media og den litt mer selvhøytidelige delen av kunstlivet, som liksom skal finne de nye tingene, prøvde på sin side å parkere meg og min kunst som «popstjernen som lager bilder». Samtidig erfarte Furuholmen også fordelene med å ikke komme fra et etablert kunstmiljø:

– Det ga meg et rom hvor jeg kunne jobbe fritt, og uavhengig av en generasjon eller tilhørighet i kunstlivet. Jeg trengte heller ikke å snakke til et kollegium jeg hadde gått på skole med. Hadde jeg valgt et alias, ville det hatt mer med forfengelighet å gjøre. Den forfengeligheten parkerte jeg, og er veldig glad for det i dag. Jeg har fått bruke alle de kreative musklene jeg har, og kan flytte ting fra musikken over i billedkunsten, og motsatt.

STARTET FRA NULL

– Var det aldri aktuelt å legge musikkarrieren bak seg og satse kun på det visuelle?

– Jo, jeg var usikker på det. Da jeg tidlig på 90-tallet flyttet til Norge, etter elleve år i England, for å ta siviltjeneste på Henie Onstad Kunstsenter, visste jeg ikke hva som skulle skje videre. Jeg følte meg fanget og ukomfortabel i popstjernerollen og var egentlig på vei ut. Jeg var også mentalt utslitt. Da var billedkunsten der hele tiden som en måte å lade batteriene på. Jeg var helt alene med ting. Startet fra null hver dag.

Den nullstillingen tok han senere med seg inn i musikken.

– Det handler om å ikke stadig bygge på samme grunnmur, men tørre å rive sandslottene og begynne på nytt. Å gjøre bevisste brudd har for meg blitt både viktig og nødvendig. Jeg blir skeptisk til min egen praksis når jeg blir for komfortabel eller for kjent med materialet, uansett om det er billedkunst eller musikk. Eller hvis ting funker for bra.

Furuholmens utstilling på Henie Onstad i 1995 fikk gode kritikker. Det var mye musikalitet i fargebruken hans, mente mange.

– Da tok jeg et grep, og jobbet fra 1997 til 2004 bare med én gråtone. det handlet om å frigjøre seg fra forventninger - andres og mine egne.

FORFØRENDE FARGER

– Farger er jo magiske og så forførende at de må tøyles. Det er derfor jeg får de raptusene hvor jeg tar vekk ting fra paletten for ikke å bli forført av mine egne farger. Men oppgaven er den samme. Jeg står opp om morgenen og skal lage noe som ikke var der dagen før. Av og til slipper jeg opp i fargepaletten. Andre ganger, når jeg føler at jeg er blitt for vant til ting, strammer jeg inn. Jeg er veldig interessert i kunstnerskap som kombinerer nysgjerrighet og disiplin. Der hvor mye velges vekk, får kunsten lov til å blomstre ut fra et veldig lite utgangspunkt

– Har dagen din en nokså fast rytme?

– Ja, men den er ikke lik fra uke til uke. Jeg lever i vekslingen mellom musikken og billedkunsten. Jeg har både instrumenter og verktøy tilgjengelig hele tiden, og kan komme når som helst og gjøre det jeg vil. Men jeg sitter ikke ved et piano eller spiller gitar hver dag. Jeg jobber heller ikke her på verkstedet hver dag. Jeg er hele tiden avhengig av å flytte meg, sier Furuholmen.

– Det er en evig kamp å ikke fanges av sin egen erfaring og kunnskap. Det er viktig å legge snubletråder for seg selv for å komme inn i noe nytt og riste seg ut av komfortsonen.

GJENOPPFINNER TEKSTEN Hans tidligste bilder var figurative, noe han i dag velger å se på som en øvelse for å komme i gang. For det var etter at han beveget seg inn i det kalligrafiske, i bokstaver, språk og utsagn, at kunstnerskapet så å si fant sin vei videre. Enten det er maleri, grafikk eller skulptur er tekstene og bokstavene der. Ofte spredt og plassert på en måte som ikke umiddelbart gir mening.

– Vil du skape assosiasjoner eller si oss noe bestemt?

– Jeg jobber i rommet mellom konkrete utsagn på den ene siden og babbel i den andre enden. Jeg interesserer meg for vippepunktet der mening ikke kan forløses rent rasjonelt, sier Furuholmen.

– Når vi ser bokstaver satt sammen, vil vi alltid prøve å forstå og se en sammenheng. Hodene våre klarer ikke å la være. Arbeidene mine inviterer ikke til enkle tolkninger. De fungerer mer som et minefelt. Jeg eksploderer språket. Det blir som en ordsuppe eller en form for emosjonell arkitektur. Jeg gjenoppfinner teksten mens jeg jobber. Den åpenbarer nye ting og viser meg nye sider ved seg selv.

OPPDAGELSESFERD

– Er tekstene du bruker alltid klare på forhånd?

– Ja, veldig ofte har jeg et tekstforelegg klart. Men hvordan det kommer til å se ut på verket, vet jeg ikke. Jeg har valgt et materiale, noen teknikker og en tekst, og så skjer prosessen videre i en slags flow. Det blir en oppdagelsesferd der og da. Sånn jobber jeg med all billedproduksjon, poengterer Furuholmen.

– I det store og hele: Jeg bedriver ord. Språket som oppstår i en tekst, og dets muligheter til å skape assosiasjoner, er for meg en nesten uuttømmelig kilde til ny inspirasjon. Bøker og film har kanskje vært den største inspirasjonskilden min til både musikken og bildene.

Når han leser en roman eller andre tekster, lager han en brett på sider med setninger eller ord som trigger en tanke eller assosiasjon. Etterpå leser han de sidene på nytt og noterer.

– Computeren min er full av sånne «lines from literature».

– Hva slags litteratur er det?

– Det er typisk språkdreven litteratur jeg fascineres av, og gjerne ting som har en litt metafysisk karakter.

KONTRASTER OG MINNER Utstillingen på Fineart vil vise forskjellige teknikker han har jobbet med. Og det blir en kontrastfylt utstilling, lover han.

Den er viet de siste to års produksjon, der han også har beveget seg fra én periode over i en annen.

– Så det blir på en måte to litt forskjellige tonaliteter i det. Men jeg håper å kunne sette det sammen på en måte som danner en helhetlig reise og en atmosfære i rommet som sitter igjen i folk. Det blir ofte serielt når Furuholmen stiller ut. Det kan være en serie med keramiske arbeider eller med bilder innenfor en bestemt teknikk.

I atelieret ligger en serie monoprints klar for Fineart-utstillingen.

– Her er tresnittplaten den samme og det konstante i serien. Og så legger jeg til forskjellige teknikker som radering og maleriske effekter som gjør at hvert trykk fremstår som unike verk selv om de er i en serie, forklarer han.

Serien har fått tittelen Before memory, som også er et begrep han er nysgjerrig på.

– Det er knyttet assosiasjoner til minner i de bildene. Det vi vet om minner, er at de er en konstruksjon som i en diskusjon med andre lett kan oppleves veldig forskjellig. Minner er det vi bygger en slags livskonstruksjon på. Hva var før minnet, ja, før vi hadde noe å tenke tilbake på? Hva var selve uropplevelsen som skapte det minnet?

Slike spørsmål og tanker ligger bak den serien, forteller han.

Blant arbeidene i atelieret finner vi også flere av de 32 keramiske søylene fra 2019-utstillingen No Question Unanswered. No Answer Unquestioned, som var formet som et dadaistisk sjakkbrett der alle brikkene er forskjellige.

– Jeg startet med helt identiske søyler, og gjorde dem heller ikke ferdige på keramisk verksted. Jeg bearbeidet dem med ting som vanligvis ikke brukes på keramikk. For her er det alt fra fettstifter og bjerkesaft til bladgull og sprøytemaling, sier Furuholmen.

Søylene fikk et både globalt og historisk uttrykk ved at han ga dem navn etter Kiev, Shanghai, London, Los Angeles, Paris, Tel Aviv, New York og en rekke andre storbyer.

PUBLIKUMS RESPONS Billedkunstneren jobber på ingen måte alene i den gamle trafostasjonen. Han har en stab på seks, og planlegger å utvide.

– Så det begynner å bli en ganske stor bedrift, sier han.

Men noen kunstfabrikk der han primært tenker og andre utfører håndverket, blir det aldri.

– Alt som utgis av meg, kommer fra min hånd, understreker han.

– På utsmykningsprosjekter setter jeg jo folk i arbeid. Mye er teamarbeid. Men jeg må alltid ha hendene mine i kontakt med materialet. Det er der jeg finner glede og næring i arbeidet.

Denne våren jobber Furuholmen med en utsmykning i samarbeid med et sopplaboratorium. Kjuker, som vokser på både levende og døde trær, skal dyrkes og bli til bokstaver i et stort atrium i Oslo.

– Med så mange jern i ilden innen både musikk og billedkunst, hvordan får du tid og krefter?

– Det hender jeg er nedi med hånda. Men jeg får jo påfyll. Det vidunderlige med å jobbe med musikk, bilder og skulpturer er at det inspirerer meg. Det er det jeg vil tilbake til hele tiden. Mye av det er fysisk krevende. Store formater, tung leire. Men det er deilig, smiler han.

– Og så er det jo et privilegium at publikum har tatt imot såpass mye av det jeg leverer. Det er jeg ydmyk på. Jeg hadde nok holdt på med det uansett. Men uten responsen fra publikum ville det ikke kunnet være på dette nivået og med dette omfanget.