Balansekunstneren
Av Silje Aanes Fagerlund , KUNST #2/2025.
Med retrospektive amasone er A K Dolven den første norske samtidskunstneren som har blitt viet en separatutstilling på Nasjonalmuseet. Tittelen henspiller på kvinnelige krigere i gresk mytologi, og hinter slik om en viss stridighet. – Det å være kunstner er på mange måter en tøff vei å gå. Men for meg har det også vært en måte å finne balanse i livet på.
Tar man turen til museet i sommer, kan man vandre rundt blant over 80 av Dolvens verk. Abstrakte malerier, landskap med hav, fjell og snø, kvinnefigurer. Horisonter, skygger og fingermerker. Ord og ufullendte setninger. Og skissebøker. Her er det mye å se og ta innover seg, assosiere til og fundere på. Utstillingen fordrer at du senker farten, og selv ville jeg se utstillingen to ganger før jeg skulle gjøre dette intervjuet.
Så sitter jeg der, med Dolven rett overfor meg i et av de lukkede rommene på Nasjonalmuseets bibliotek. Jeg har spurt henne om det å jobbe abstrakt kontra det å jobbe figurativt. – Jeg har aldri hørt hjemme i det abstrakte eller det figurative. Jeg jobber med begge deler hele tiden, men bruker forskjellig materiale og ulikt verktøy. Det er det som er gleden med billedkunsten: Man har en idé og en tanke, og så møter man materialet og verktøyet. Da oppstår det noe helt eget. Det hun kaller «samtalen med materialet», har alltid vært viktig. Hun sier at hun elsker maleriet fordi det er ingenting, bare en flate som man kan gjøre hva man vil på. Men med kameraet synes hun at hun kommer nærmere mennesket.
Ikke minimalist. Leser man om Dolven, ser man at «minimalisme» og «minimalt» er ord som ofte dukker opp i forbindelse med kunsten hennes. Men det første gjør henne opprørt.
– Det er ikke minimalisme! Det er alltid en romfølelse i bildene mine, alltid et rom hvor noe skjer. Det kan være motivmessig minimalt, men det er ikke minimalisme. Der skal man jo ikke se et penselstrøk. Minimalismen er helt kald, men hos meg er det spor av verktøy og av kropp, jeg bruker jo for eksempel håndflatene til å gni med. Å kalle det minimalisme er misforstått kunsthistorie.
Å bli merket. Det første som møter en når man går opp trappene til Nasjonalmuseets lyshall, som Dolven har fått tildelt i denne utstillingen, er to fem meter høye, monumentale malerier plassert ved siden av hverandre. Det ene har hvit bakgrunn og er fullt av røde fingermerker som har blitt dratt nedover. Tittelen er this is a tall political painting. Det andre heter this is a tall black political painting, og har tilsvarende hvite fingermerker dratt nedover på svart bakgrunn. Dolven forteller at førstnevnte ble til etter at hun hadde skrevet om Helene Schjerfbecks maleri Selvportrett med rød flekk fra 1944. Schjerfbeck regnes i dag som en av Nordens mest framtredende moderne malere, men i sin samtid var hun svært underkjent. Som kunstner Dolven fritt kunne assosiere. Dermed så hun så for seg hvordan Schjerfbeck hadde dyppet langfingeren i rødmaling og plassert en rød flekk midt i sitt eget selvportretterte ansikt. Og slik blitt merket av, selvbestemt blitt til noen, som et standpunkt – et fuck it. Dolven tenkte også videre på identitet og identitetsløse kunstnere.
– Det røde merket er i seg selv veldig symbolsk. Man blir for eksempel merket av når man skal krysse en landegrense. Da hun gikk i gang med this is a political painting, så hun for seg glemte mennesker og glemte kvinnelige malere, som ikke «var noen». Men som ble til noen for hver gang hun trykket fingeren hardt mot lerretet og satte av røde merker.
Når jeg spør henne om bildet ved siden av, vil ikke Dolven fortelle så mye.
– Det vil jeg la være åpent, men jeg kan si at det var emosjonelt sterkt å gjøre det, svart på hvitt. Jeg er veldig fornøyd med de to bildene sammen.
Skygger. Å bli merket av, å bli til noen, å være noen. På samme måte som merkene har med tilstedeværelse og eksistens å gjøre, kan også skyggene ha en lignende betydning hos Dolven. I et av verkene hennes, video- og lydinstallasjonen vertical on my own, kaster to stående kropper en lang, horisontal skygge over den snødekte bakken. Et annet verk, som er et abstrakt maleri, har tittelen skygge ikke gå din vei.
– Så lenge man kaster skygge, så er man jo stående og vertikal. Og et bombet hus kan ikke lenger kaste skygge. Hvis skyggen forsvinner, så er vi ikke der lenger. Det er noe eksistensielt ved det å kaste skygge. Samtidig er det jo også noe dobbelt ved skygger. Det er jo en human being i dag som kaster veldig store skygger, politisk og globalt.
Åpne titler. Spesielt for Dolvens verk er bruken av titler. De er ofte litterære og poetiske, og kan bestå av enkeltord eller setninger. Jeg forteller at jeg som tilskuer automatisk blir nysgjerrig på dem, jeg føler at de vil meg noe. Samtidig blir jeg usikker på i hvor stor grad hun ønsker at titlene skal lede tilskueren i opplevelsen av verket.
– Titlene er ganske åpne. Jeg er også veldig bevisst på om de begynner med stor eller liten bokstav, og om de har punktum eller ikke. Når de begynner med liten bokstav og er uten punktum, er de en del av noe større jeg har jobbet med. Det kan også være en lek med ord. Men vi har alle vårt eget liv og vår egen historie. Hvis du ser et verk med din livshistorie og jeg med min, så kan vi fylle det med mening selv. Å se er å tenke. Jeg tror mine bilder er veldig åpne for egne tanker.
Hun synes det er trist når man på utstillinger får utlevert et A4-ark idet man går inn, som en oppfordring til å lese før man ser. Slik er det ikke i denne utstillingen. Derimot kan man få kjøpt en svært rikholdig katalog, med ulike tekster knyttet til verkene. For min del var den et viktig supplement i møte med utstillingen. Dersom jeg for eksempel ikke hadde lest teksten om maleriet Min brors vinter, hadde jeg ikke umiddelbart sett den avlange formen diagonalt i bildet som en krukkeform – jeg er ikke kunsthistoriker, og jeg hadde heller ikke tenkt på krukkeformen som livsrepresenterende. Heller ikke at krukkeformen står opp ned, og at vannet dermed renner ut av den. Men med litt hjelp fra katalogteksten åpnet bildet seg for meg, og jeg koblet det til tittelen. Brorens vinter. Brorens død?
I tidligere intervjuer har Dolven fortalt om hvordan brorens død som ung voksen var en avgjørende livshendelse for henne. Broren fikk hjernesvulst og døde raskt i en alder av 34. Dødsfallet fikk Dolven til å innse at hun ikke kunne kaste bort tiden og livet, og til å satse på det hun virkelig ville, som var å bli kunstner. Likevel – dette bildet trenger jo ikke nødvendigvis å handle om brorens død. Det kan jo også handle om døden og livet i vid forstand? I løpet av livet kommer vi alle i kontakt med døden, på ulike måter.
Alltid en skissebok. Så lenge Dolven har holdt på med kunst, har skisseboken vært en viktig følgesvenn. Og en myk blyant, for den glir lett over papiret. Dolven forteller at hun alltid har en skissebok og en blyant med seg, hvor enn hun er. Skisseboken har blitt som en samtalepartner. Det er der verkene hennes begynner, enten med ord eller med raske skisser.
I retrospektive utstillinger er det klassisk med kunstnerens skissebøker utstilt i en vitrine, trygt beskyttet av glass. I amasone ligger de åpent framme, men man kan ikke bla i dem.
– Det er sårbart å vise skissebøker, det er jo ganske under huden. Men det føltes riktig å gjøre det i denne sammenhengen. Skrivingen er en stor del av kunstnerskapet mitt. Det var riktig å gjøre det der jeg er i livet nå. Jeg gir litt mer av meg selv. Kanskje kan det også hjelpe tilskueren til å forstå et kunstnerskap og hvordan det utvikler seg.
Det monumentale. Mens skissebøkene tilhører noe av det mest intime i utstillingen, er mange av Dolvens verk monumentale. Ikke bare flere av maleriene, men også videoverk som moving mountain, hvor to kvinner med ryggen til står og ser mot et stort fuglefjell innhyllet i tåke, eller lydinstallasjonen Untuned Bell, hvor en 1,5 tonn tung klokke henger oppe mellom to høye søyler ved Honnørbrygga foran Oslo rådhus.
– Jeg tenker ikke i monumentalt stort eller lite. Det kommer naturlig i forhold til verket og innholdet. Untuned Bell, for eksempel, det skal jo kommunisere med himmelen, og da må man ha høye søyler. Hun forteller at hun heller aldri har vært redd for store størrelser, fordi hun er praktisk anlagt.
– I Kabelvåg restaurerte jeg tidlig et hus som stod på påler, jeg var med på å restaurere det helt fra bunnen av. Så jeg har en praktisk-fysisk bakgrunn og er ikke redd for store størrelser. Jeg synes det er gøy å jobbe med håndverkere. Og jeg har stor respekt for kranførere. Dolven har hovedsakelig bodd i Lofoten siden 80-tallet. Hun har også bodd i Berlin og London, men det er Lofoten som har vært basen. I dag har hun bolig og atelier på Kvalnes, og hovedvekten av verkene på amasone har blitt til der. I en film laget av Nasjonalmuseet i forbindelse med utstillingen kaller Dolven Lofotens uterom for sitt atelier. Kanskje blir man også lett fortrolig med store størrelser når man lever med hav og fjell tett innpå seg?
Et gåtefullt fjell. Da jeg første gang stod og betraktet de to kvinnene og fuglefjellet i moving mountain, følte jeg meg hele tiden holdt i en spenning. Kom det til å skje noe? Bare et par ganger kastet kvinnene et raskt blikk mot hverandre, før de snudde seg tilbake og fortsatte å se mot fuglefjellet. Stemningen var urovekkende. Til slutt lettet tåka, og filmen var slutt. Hva var det jeg hadde sett? Hjemme leste jeg i katalogen at åstedet for filmen var Vedøya, som hadde en av verdens største konsentrasjoner av hekkende sjøfugl. Jeg skriver «hadde», for slik er det ikke lenger – siden moving mountain ble filmet, har bestanden gått betraktelig ned. Det fikk meg til å tenke på begrepet «antropocen», som er den geologiske tidsalderen flere mener vi er inne i nå, hvor de forandringene menneskene har forårsaket i naturen har dannet et eget geologisk lag som slår tilbake på oss. Fugleskrikene og den urovekkende stemningen fikk en egen ladning. Jeg forteller om assosiasjonen min til Dolven, som forstår den godt. Da hun selv var tilbake på Vedøya for noen år siden, var det nesten helt dødt der. Men, sier hun, filmen ble laget i 2004, og på det tidspunktet fantes ennå ikke begrepet «antropocen». Dog sier assosiasjonen noe om hvordan tiden vi lever i påvirker hvordan vi ser og tolker, og det er noe hun er opptatt av.
– Ut ifra tiden vi lever i, kan noe få en helt annen mening. Selv er jeg alltid veldig interessert i årstallet noe har blitt laget i når jeg går på utstillinger. Fordi mye får ulik mening over tid, vil jeg ikke spikre noen mening i verkene mine.
Å snakke om dem gjør hun likevel gjerne. Hun påpeker at den ene av kvinnene i filmen er en mer urban type enn den andre, med fargete striper i håret. Hun var fra London. Den andre var lokal, med et naturlig brunfarget hår. De har begge nåtidige klær – mens fjellet alltid har stått der. – Da tåken løftet seg, var det ikke planlagt, det bare skjedde. Det var helt magisk. Dolven går ikke mer inn på betydning eller tolkningsmuligheter, og understreker på den måten det hun nettopp har sagt – at hun ikke vil spikre noen mening for tilskueren eller fungere som en slags fasit.
Kvinnelige tenkere. Et av utstillingens verk har tittelen can women think, og er en serie med hvite malerier. Ved første øyekast er de først og fremst bare det – hvite, men blir man stående og se litt lenger, ser man ulike organiske former tre fram, og med det også en rekke nyanser i det hvite. Jeg spør Dolven om tittelen, som jeg ble opptatt av etter å ha lest litt om verket i katalogen. Den henspiller på en bok med nesten samme tittel, Kan kvinnor tänka? av Tuva Korsström.
Dolven forteller at boka, som hun fikk av en venn, handler om kvinnelige filosofer som hun den gang ikke kjente til. Boka gjorde veldig inntrykk. Hun skrev ned tittelen i skisseboka, men uten spørsmålstegnet og med liten bokstav. Så kom serien med malerier.
– Formene i dem er veldig presise, men hvis du ikke tar deg tid, så ser du dem nesten ikke. Så enkelt henger det sammen. De ukjente – usynlige – kvinnelige filosofene inspirerte meg til verket. Det er mye standpunkt og følelse i de maleriene. Jeg hadde dem med på Festspillene i Bergen, men den gang fikk de ikke noe særlig oppmerksomhet. Jeg har drømt om å vise dem en gang til, og jeg er glad for at jeg fikk gjort det nå. Og for at de her står midt i utstillingen, i et veldig lyst rom. Med masse styrke og lys. Det setter jeg veldig pris på.
Horisonter. Vi nærmer oss snart slutten av intervjuet, men jeg vil ikke forlate Dolven før jeg har fått spurt henne om hva slags betydning horisonten har for henne. Den er et tilbakevendende motiv i verkene hennes som jeg gjerne vil høre henne si noe om. I en anmeldelse av amasone ble det nevnt at det horisontale og det vertikale tradisjonelt sett har stått for det kvinnelige og mannlige, og – med en mistanke om at svaret er nei – har jeg lyst til å spørre henne om hun synes den betydningen er relevant.
– Nei, det har ikke noe med det å gjøre i det hele tatt! Det er bare tull. Jeg lever ved en horisont, og har levd ved flere ulike. Da jeg var barn, hadde familien min en hytte i Sandefjord som lå helt nede ved sjøen. Horisonten der fikk meg til å lure på hva som var på den andre siden. I Berlin bodde jeg ved elva Spree, der var grensen hvor man ikke kunne komme seg inn i øst, og det var en toglinje der som også ble en slags horisont. Horisonten har vært grenser, politiske grenser eller havet. Horisonten har en undring ved seg fordi den får en til å tenke på hva som er på den andre siden. Som ung var jeg en som ville tidlig ut, se hva som var bak horisonten. Det er en trigger som alltid har vært med meg. Jeg bruker den symbolsk også, som for eksempel i horizon out of balance. Der er det en horisont som tilter. Horisonten har alltid vært der, den har vært tryggheten. Men hvor trygg er den nå, i vår verdenssituasjon?
Å finne balansen. Utstillingen deler tittel med filmen amazone. I nærbilder ser vi en kvinne som skyter med pil og bue. Filmen er raskt klippet, og viser gjentatte ganger hvordan kvinnen drar pilen tilbake før hun slipper den. Snart ser vi også at kvinnen mangler et bryst. I gresk mytologi var amasonene et folk av kvinnelige krigere som skar av seg det ene brystet for å få bedre spenn i buen. Dolven har tidligere fortalt at hun har hatt brystkreft, og når jeg ser filmen, er det vanskelig å ikke også tenke på det.
– Vi har alle vært et sted i livet hvor vi må finne balansen på nytt. Pil og bue handler også om å ha et mål og å se framover. amazone er et viktig verk for meg.
Hun forteller at filmen på 1 minutt og 43 sekunder er klippet med 150 kutt, og at det var inspirert av Sjostakovitsj, som kom til Dresden da byen var utbombet etter krigen. I løpet av kort tid skrev han en strykekvartett. Hun klippet etter den energien som er i stykket.
Så legger hun til at hun også driver med bueskyting selv.
– Og så kan man jo gjette – om det er meg som er i filmen eller ikke.