Frykten for kunsten

Forrige

Neste

 

Av Edy Poppy , KUNST #4/2024.

For første gang i sin kometkarriere snakker Marit Geraldine Bostad (f. 1976) ut om oppvekstens galskap, morens psykoser og hvordan det har påvirket hennes fargesprakende, abstrakte malerier.

En overskyet lørdag i september reiser jeg på ekskursjon for å møte den internasjonalt anerkjente norske maleren i hennes studio. Jeg leser e-posten hun skrev til meg om igjen mens jeg sitter på ferga fra Moss til Horten. Hei, kjære Edy, jeg gruer alltid litt før et intervju (selv om det ikke har vært så mange av dem her hjemme i Norge), men nå kjenner jeg at jeg gleder meg til å treffe deg. Jeg tenkte denne gangen å ikke sende deg noe spesielt på forhånd ... all info om meg er enten skrytehistorier fra mitt virke utenlands, eller en generell bio (som har vært ganske uendret lenge). Ikke at det ikke er relevant, men jeg har de siste årene brukt tid på å prosessere, bearbeide – leve med fortiden min. Gjøre den om til ord. Puste med den, dele mer med barna og mannen min. Gjøre den om til noe jeg kan forstå mer av og ikke gjemme bort. Da jeg fikk e-posten din, kjente jeg at nå er dagen her. På tide å åpne opp noen stengte dører, også for omverden. Fortiden min har unektelig noe å gjøre med at jeg er kunstner i dag, og forklarer nok også delvis måten jeg arbeider på, hva jeg dras mot. Marit xx

Da jeg stiger av ferga, står en smilende kvinne med halvlangt blondt hår og kjole og tar imot meg i det grå været. For å komme til studioet hennes, som er intet ringere en et av de historiske byggene på den nedlagte marinebasen Karljohansvern, må vi først kjøre forbi en ubåt (ja, du leste riktig!), et kulturhus (tidligere Artilleriverksted) og konserthall, Preus museum, Marinemuseet, diverse kunstnerstudioer samt koselige kafeer og lokale butikker med salg av tekstil og keramikk.

I barndommen bodde Bostad rett ved dette verftet. Dette er altså et sted med mye historie, ikke bare norgeshistorie, men også Bostad sin egen. Da hun åpner det oransje studioet sitt for meg, kommer en glassfasade til syne bak de store blå dørene. Et vindu ut i verden? Eller inn i hennes egen? Bostad maler best bak lukkede dører, uten utsikt, men med innsikt.

Jeg trer inn i et ryddig, velorganisert arbeidsrom. Bostad henter fram nyinnkjøpt eplekake, kombucha og te fra minikjøkkenet sitt. Vi ler av kontrastene til Francis Bacon (1909–1992), som Bostad er fan av, og de berømte studiobildene hvor Bacon vasser i skrot. Alle jobber på sin måte, og for Bostad funker ikke kaos, kanskje var det for mye av det i barndommen? Hun trenger ro til å tenke, eller å IKKE tenke, komme i en flow, la fargene ta over føringen. Bostad jobber i fullstendig stillhet.

– En enkel låt på øret og verden utenfor er der igjen, tankene spinner, ekkoene trenger inn. Så ja, stillheten er essensiell. Og fugleperspektiv.

Lik Jackson Pollock (1912–1956) har Bostad byttet ut staffeliet med gulvet. Hun må faktisk ha på seg knebeskyttere når hun skal starte arbeidsdagen, de er sydd på malebuksen hun bruker.

– Jeg liker å ha oversikt, sier hun og smiler, skjærer opp eplekaka, serverer kombucha og te.

Vi setter oss ned i studioets sofakrok. Bostad er vant til å holde tilbake deler av historien sin i frykt for at folk skal tenke på henne som et offer. Men med meg har hun bestemt seg for å lette på sløret, som man sier, fortelle uten selvsensur. Å endelig stå i sin historie, sterk, uansett hvor sterkt den kan virke på andre. Jeg spør henne om bakgrunnen for at hun valgte kunsten. Bostad retter seg opp i sofaen, tar sats. Jeg finner fram telefonen min, setter på opptak.

– Mamma er alvorlig bipolar, hun hadde sin første psykose da jeg ble født, sier hun, rett på sak, mens jeg svelger et stykke eplekake. – Mamma studerte ved akademiet, jeg har noen gode minner fra da jeg ble med henne dit. Allerede som liten elsket jeg lukten av blyant, av maling, jeg husker at jeg tenkte at dette vil jeg også gjøre. Men mamma tålte ikke å leve med kunsten. Ideer, nye inntrykk, vår i lufta, en spennende reise, diskusjoner om politikk og religion, lite søvn ... alt kunne trigge henne. Hun hadde psykoser, vrangforestillinger, paranoia, depresjon og selvmordstanker. Det gjorde henne utilregnelig og aggressiv. Jeg har blitt kastet ut midt på natta, sovet på en skinnsofa hos en nabo med en sjæferhund som glodde på meg til det ble lyst, jeg har låst meg inne på do i panikk fordi mamma hadde invitert inn en mann hun syntes jeg burde gifte meg med osv. Tvangsinnleggelsene med sykebil og politi, folk i hvite drakter som kom og tok henne med makt kunne være skremmende. Hadde oppveksten min vært i dag og ikke på 70-tallet, hadde nok barnevernet vært involvert. Selvsagt var det også oppturer og stunder med en kjærlig, kreativ kunstnermamma. Men sannheten er at jeg gikk på tå hev når hun var hjemme, lette etter tegn på om sykdommen var på vei tilbake. Som eldst, med to yngre brødre jeg prøvde å skåne, ble det mye ansvar og lite lek.

– Hadde du et frirom hvor du kunne være deg selv?

– Jeg hadde heldigvis mitt eget rom jeg kunne lukke døra til. Der malte og tegnet jeg, forsvant i alle fargene. Jeg har alltid elsket farger! Jeg fordreide virkeligheten, ga menneskene jeg skapte særegent utseende og klesstil. På skolen vant jeg tegnekonkurranser, klassekompiser ville at jeg skulle tegne dem. Det var med tegning og maling jeg hentet min styrke.

– Så du visste tidlig at du ville bli kunstner?

– Nei, jeg turte ikke det, er du gal. Jeg var livredd, på grunn av mamma, all usikkerheten hjemme. Foreldrene mine var to kreative sjeler (pappa hadde huset fullt av musikkinstrumenter) med tre barn og 17 % husrente!

– Så hva gjorde du isteden?

– Jeg ville forstå mer, studerte psykologi. Men det var ikke noe for meg. Jeg begynte på Art Direction på Westerdals, tenkte jeg kunne bruke min kreativitet og få en viss inntekt. Jeg malte på si, og hadde det kjempegøy med det, ga nesten bort alle maleriene mine. Eller gjemte dem bort. Men istedenfor å satse på kunsten, som alltid er det som har gitt meg mest glede i livet, var jeg fortsatt redd. Så jeg begynte å jobbe i et reklamebyrå. Men å pushe på folk ting de ikke trenger; det være seg en rådyr bil eller potetgull, gjorde at jeg følte meg dårlig. Etter ti år i bransjen protesterte dessuten kroppen. Jeg fikk etter hvert påvist en auto-immun sykdom og måtte ta noen nye valg. Da jeg ble gravid med mitt første barn, sa jeg opp jobben. Jeg forklarte til sjefen at jeg skulle bruke barselstiden på å være mor og å male. Endelig turte jeg å velge kunsten, sette all frykt til side. Briste eller bære. Alt annet føltes meningsløst.

– Hva skjedde så?

– Etter kort tid flyttet kjæresten min og jeg fra Oslo tilbake til Horten. Jeg skjønte at det kunne ta tid å klare å leve av kunsten, så jeg åpnet et galleri. Jeg fikk en deal med QB i Oslo om å vise noen av deres utstillinger i galleriet mitt i Horten. Det gikk bra, men jeg var fortsatt ikke fornøyd. Det var jo ikke gallerist jeg ville være! Jeg malte ved siden av, kanskje tjue prosent av tiden. Men å henge opp egne malerier i galleriet mitt sammen med anerkjente navn var no go. Jeg skjønte etter hvert at jeg måtte se ut av Norge, at miljøet var for lite til at jeg kunne ha en stemme her, som selvlært, uten å ha gått på det obligatoriske akademiet, sånn som mamma. I 2015 tok jeg mot til meg og søkte på The Other Art Fair i London.

– Og der trengte du ikke å være en allerede anerkjent kunstner med den rette utdannelsen?

– Du blir bedømt etter det du gjør, ikke det du har gjort. Da jeg fikk et sånt gratulasjonsbrev på e-post om at jeg hadde blitt antatt, fikk jeg hakeslipp. I begynnelsen var The Other Art Fair en eksklusiv affære, en eneste edisjon med kun100 kunstnere som ble plukket ut internasjonalt. Gallerister, kunstrådgivere, interiørarkitekter og ivrige samlere på jakt etter skatter kom dit.

– Var det sånn du fikk ditt gjennombrudd?

– Jeg husker at jeg hadde vært og spist lunsj, og da jeg kom tilbake, var det en kunstner fra nabostanden som sa at Rebecca Wilson hadde studert maleriene mine i 15 minutter. Jeg bare: «Rebecca who?» og hun bare: «Rebecca Wilson, Saatchi Arts sjefkurator! Og hun sa at hun skulle komme tilbake!» Og jeg bare: «Oh shit!» Da Wilson kom tilbake, hadde hun i tillegg studert Instagramprofilen min, @geraldine_galleri, og sa at jeg hadde en helt unik stil, ja at hun i sin lange karriere faktisk ikke hadde sett malerier som lignet på mine.

– Så hun tok deg under sine vinger?

– Året etter på en middag i New York husker jeg at hun snakket om at jeg aldri måtte gi opp signaturstrøket mitt selv om jeg fortsatte å utvikle meg. Hun ble en slags mentor.

– Hva skjedde så?

– I 2017 på The Other Art Fair sin neste London-edisjon var jeg en av hennes fire «Must See Artists». Etterpå plukket hun ut arbeidene mine til kuraterte samlinger, og jeg fikk stille ut hos dem i LA. Dette gjorde at jeg solgte maleriene mine verden rundt. Dessuten var jeg så heldig å bli plukket ut som utstiller da The Other Art Fair vokste seg større med edisjoner i New York og LA. Der fikk jeg kontakt med gallerier jeg jobber med fremdeles. Spesielt Madelyn Jordon Fine Art har vært en viktig samarbeidspartner. Vi planlegger utstilling i 2025. I dag har jeg to gallerier i Dubai, fire i London, ett i New York, og i fjor startet jeg et samarbeid med et galleri i Paris.

– Hva med Norge?

– Fineart er hovedgalleriet mitt her hjemme, de har gitt meg muligheter til gruppeutstillinger, Corporate Collections og bestillingsverk. De er suverene. Da de inviterte meg til å ha separatutstilling hos dem nå i desember (under årets juleutstilling), takket jeg selvsagt ja. Jeg planlegger å vise 25–30 nye originaler.

– Hva undersøker du i maleriene dine?

– Jeg har alltid vært interessert i det ukjente. Jeg hadde for eksempel en separatutstilling på Gulden Kunstverk i 2022 som jeg kalte A Meeting With The Unknown. Jeg jobber intenst for å slippe unna mitt eget hode, hverdagens ekko og rutiner. Jeg vil komme dypere ned i materien til et sted hvor jeg tar andre valg, ikke tenker på om det jeg lager er fint eller ikke. Derfor maler jeg ofte 3–4 bilder samtidig. Siden jeg jobber med akryl, tørker det fort, noe som krever at jeg går fra maleri til maleri. Jeg benytter nesten aldri pensler, men lager egne instrument. Jeg kan bruke et iskremlokk, skjære til ting i plast. Så spruter jeg farger på lerretet og jobber dem utover. Jeg velger ikke paletten min på forhånd med mindre jeg har satt en bakgrunnsfarge i en serie, sånn jeg gjør i serien New Voices (2023). Målet er å være mest mulig intuitiv og spontan. Og jeg legger ingen symbolikk i fargene mine, de er bare farger som snakker til meg. Jeg har en velutviklet intuisjon og søker mot det utradisjonelle.

– Har det med oppveksten din å gjøre?

– Det tror jeg. Selv om jeg fryktet kunsten, så var jeg også alltid tiltrukket av den og eksponert for den via mamma. Redsel, angst, uro og tungt ansvar, en beinhard skole som man på et tidspunkt må bryte med – for så å høste fruktene av. I dag føler jeg meg på merkelig vis heldig, jeg har lært så mye viktig.

– Hvor maler du best?

– Jeg elsker å jobbe i Horten, å få tid sammen med familien min samtidig som jeg maler.

Jeg er ikke så sosial lenger, kan grue meg for å møte mennesker. Kanskje fordi jeg alltid føler et slags ansvar for at andre skal ha det bra og dermed blir ufri? Jeg har de siste årene bevisst brukt mye tid uten påvirkning fra andre. Når man er topptrent i å være sterk, tar det tid å finne plass til seg selv.

– Så du reiser ikke lenger?

– Jo da, jeg må jo besøke galleriene mine, åpne utstillinger. Og i 2018 hadde jeg et kunstneropphold hos The Eileen S. Kaminsky Family Foundation (ESKFF) på Mana Contemporary i New York (New Jersey). Oppgaven min der var å se på min egen prosess, frigjøre meg fra alt det predefinerte. Prøve å komme fram til det rene, abstrakte, ekspresjonistiske, som ikke handler om å gjenskape noe fra virkeligheten.

– Hvordan gikk det?

– Det er første gang jeg ikke har vært alene i stillhet når jeg maler, men med fem andre kunstnere i et åpent studio. Det var bare tynne skillevegger mellom oss, jeg kunne høre de andre puste. I tillegg gikk jeg turer gjennom New Jerseys mange gater, tok med vilje nye ruter hver dag for å ikke skape en fast rutine. Da jeg senere viste mannen min Impactor (2018), klarte han nesten ikke å tro at det var mitt. Det maleriet er mye mer kaotisk og urolig enn det jeg vanligvis skaper. Når jeg ser på det, er jeg med en gang tilbake i New Jersey. Bodene med alle de intense fargene, fruktene, hektisk kommunikasjon mellom mennesker av forskjellige etnisiteter som prater høyt og vifter med armene, de plutselige luktene ... Uten å kunne lukke døra, stenge meg inne i meg selv, sånn jeg gjør hjemme i mitt Horten-studio, klarte jeg tydeligvis ikke å stenge verden ute.

– Maler du alltid abstrakt?

– Nesten, de store maleriene du ser på veggen bak deg er et unntak.

– Hva skjedde?

– Plutselig dukket silhuetten til mormor opp. Da klarte jeg ikke å vende på lerretet.

Jeg kjente at det var viktig for meg å ikke stenge fortiden ute denne gangen, men la mormors ekko slippe gjennom. Jeg lot henne utfolde seg i serien The Gift (2024). Mormor var ingen kunstner, men måten hun lagde mat og stelte i hagen på, var kunst. Hun er dessverre død nå, men jeg elsket henne, roen og tryggheten hun utstrålte, hun var min barndoms gave.

Eplekaka er fortært, og opptaket på telefonen min sier at vi har snakket i nesten to timer. Jeg føler meg fylt av samtalen. Ettertenksom. Bostad smiler, kjører meg tilbake til båten. Mens jeg står på dekk og ser ut over havet, tar jeg fram telefonen og hører på opptaket igjen og igjen.