Vinduer mot verden

Forrige

Neste

George Peabody Library, Baltimore, 2022  

Av Lillian Reif , KUNST #3/2023.

Hyperrealisme, historiske landemerker, arkitektoniske panoramaer og intense farger. Når den tyske fotografen Christian Voigt skaper bildene sine, er ingenting overlatt til tilfeldighetene.

Christian Voigt, født i München i 1961, er en rastløs reisende, alltid på leting etter det perfekte tablået til sitt neste fotoprosjekt. Å bla gjennom Voigts bilder er som å reise på tvers av kontinenter og eksotiske steder. Enten det er rubinrødt rått kjøtt i en markedsbod i Myanmar, fluorescerende rosa eller blå neonlys i en tatoveringssjappe i Buenos Aires eller de gylne kuplene på templene i Yangon, vekkes betrakterens følelse av undring og tilstedeværelse. Voigt fotograferer utelukkende med storformatkameraer, og hvert verk består av flere eksponeringer der balansen mellom lys og skygge, dybde og nærhet handler om mer enn å fange øyeblikket. Det er hans egen verdensanskuelse sett gjennom et forstørrelsesglass. KUNST har fått stille den travle fotografen noen spørsmål før åpningen av hans utstilling på Fineart Oslo i september, med bilder av museer, nasjonalbiblioteker og arkitektoniske og historiske monumenter.

– Du ser ut til å ha talent for å finne spektakulære steder for fotoprosjektene dine, hvordan velger du motivene?

– På reisene mine prøver jeg å ha et åpent sinn i møte med arkitektur og nye steder; jeg lar bygningenes egne strukturer få komme mest mulig frem. Noen av disse stedene har jeg brukt lang tid på å finne, andre oppdager jeg ved en tilfeldighet. Gjennom bildene ønsker jeg å vise en verden som vi på den ene siden tror vi kjenner, men som på den andre siden har noe mystisk og uutgrunnelig ved seg, slik som biblioteker og museer. Og jeg ønsker å skildre de valgte rommene med en slags surrealistisk perfeksjon, med en lyssetting, farger og stemning som får betrakteren til å undre på om det de ser faktisk er virkelig.

– Bildene dine viser tomme museer, biblioteker og slott. Hvordan får du tilgang til nasjonalmuseer og biblioteker midt på natten?

– Iblant må vi bruke lang tid på å få tillatelse, men overraskende ofte blir vi møtt med åpenhet og velvillighet. Målet er å finne en liten tidslomme der jeg kan fotografere stedet uten mennesker, men med nok lys. Da vi skulle fotografere Prado-museet i Madrid, ble vi fotfulgt av en sikkerhetsvakt som ikke var spesielt glad for å måtte jobbe nattskift, så han kuttet tiden vi hadde fått til disposisjon betraktelig. Men sånn er det noen ganger, da må man bare improvisere.

– Når du står foran disse enorme og detaljfylte rommene, hvordan tenker du da komposisjon?

– Alle rommene jeg fotograferer, har en spesiell atmosfære. Med bildene mine ønsker jeg å invitere publikum inn i denne atmosfæren og forhåpentligvis få dem til å reflektere over hva disse rommene gjør med oss, og hva vi gjør med dem. Etter mange års arbeid har jeg kommet frem til at den beste måten å formidle storheten ved disse rommene på, er gjennom en sentrert komposisjon. Resultatet blir et bilde som fokuserer på de essensielle og bærende strukturene i rommet. Det paradoksale med denne typen arkitektur er at den fremstår på sitt mest intense og spektakulære når menneskene rommet ble bygget for, ikke er til stede.

– Bildene dine er kjent for sin hyperrealisme. Kan du fortelle litt om dette uttrykket?

– Gjennom årene har jeg forsøkt å utvikle et visuelt språk og en fotografisk teknikk som gjør det mulig å skildre mer enn det menneskelige øyet normalt er i stand til å oppfatte. For å oppnå denne effekten bruker jeg kun storformatkameraer og tester og utforsker yttergrensene til disse kameraene. Det endelige resultatet er en kulminasjon av en møysommelig planlagt serie med eksponeringer. Disse blir deretter lagt lag på lag og eksponert igjen, for til slutt å bli til ett bilde. Slik kan jeg skape en hyperrealistisk, distinkt verden, som befinner seg et sted mellom fotografi og fotorealistisk maleri.

– Kan du si litt mer om det tekniske aspektet?

– Når jeg fotograferer arkitektur, jobber jeg med et analogt kamera med en digital bakside. Fordi jeg jobber med veldig lange eksponeringstider, trenger jeg et stort lager for de enorme datamengdene. Dette gjør at jeg kan få frem selv de minste detaljer, noe som kan være helt avgjørende for helhetsinntrykket av fotografiet. Et ferdig verk produseres så på en jetlaserprinter hos vår partner i Berlin, på høyglanset papir som blir montert på en aluminiumsplate. Jeg bruker også kun museumsglass og høykvalitetsrammer av tre.

– Du har gjort mange bildeserier, hva trigger en ide hos deg? – Et overordnet konsept som forener de fleste seriene mine, er koblingen mellom kunst og vitenskap. I Evolution-serien min har jeg forsøkt å åpne opp for en ny tilnærming til dinosaurenes verden ved å iscenesette noen av de mest kjente originale dinosaurskjelettene. Jeg har tatt detaljerte nærbilder av skjelettene der selv de fineste hårfestene og sprekker i bein og tenner blir synlige, noe som får disse forhistoriske skapningene til å fremstå nesten levende. Jeg søker å få frem noe intimt og nært i bildene mine som ikke er mulig å oppleve på et zoologisk museum. Jeg ser også på min fremstilling av biblioteker som en kobling mellom vitenskap og kunst; bibliotekene legemliggjør menneskelig kunnskap i en bygning der de fysiske strukturene er av høyeste kunstneriske kvalitet.

– Hva kan du fortelle om dine egne kunstneriske referanser?

– Min bestemor og min far var lidenskapelige fotografer, ikke i kommersiell forstand, men de var veldig kreative. De hadde sitt eget visuelle språk som påvirket meg. Hele livet mitt ble formet av å reise med familien fra barnsben av, og disse reisene med mennesker som hadde en sterk visuell bevissthet, hadde sterk innflytelse på meg. Foto hadde status som stor kunst hjemme hos meg, og et kamera som kunne brukes, var aldri langt unna. Så å bruke dette verktøyet ble veldig hverdagslig og normalt for meg. Etter studiene i journalistikk og mer enn tjue år i en dagsavis var beslutningen om å bli profesjonell fotograf åpenbar. Ønsket om unike lysforhold og særegne atmosfærer gjør meg til en rastløs reisende, alltid på jakt etter «lyset bak åsene». Å reise er et av livsoppdragene mine, og møtene jeg har gjort underveis, er min livseliksir. Jakten på skjønnhet er også en av livets besettelser. Dette er nøklene til mine bilder av landskap og arkitektur, min fototeknikk og mitt visuelle språk.

– Hva skal du jobbe med videre?

– Mitt nåværende prosjekt er inspirert av utviklingen innen kommersiell romfart; både den pågående forskningen og tidligere teknologi. Den planlagte bildeserien vil skildre et romfartøy på vei mot stjernene, så vel som romfartens pioner-æra. Målet mitt er å fortelle en levende historie om reisen til det uendelige.