Norge i rødt, gult og blått

Forrige

Neste

Foto: Thomas Widerberg  

Av Torgrim Eggen , KUNST #3/2023.

En stor utstilling av Frans Widerbergs bilder, den første siden kunstneren døde i 2017, finner sted på galleri Fineart i februar.

Er du oppvokst i Norge, skal det godt gjøres å ikke kjenne igjen et Frans Widerberg-bilde. Selv de som ikke går rundt og kan navn på kunstnere, vil nikke gjenkjennende til uttrykket. Dette har de sett før. Han har Kunst-Norges tydeligste signatur, preget av langstrakte, Giacometti-aktige menneskeskikkelser og hester i motlys mot naturbakgrunn, i primærfargene rødt, gult og blått. En slags svevende estetikk som ser ut til å trosse tyngdeloven. Aldri en gjenstand på noen av bildene, og svært sjelden tydelige ansiktstrekk.

Widerberg er overalt. Han er innkjøpt av de fleste museer, holdt hyppige og godt besøkte utstillinger, var godt representert i det offentlige og en favoritt i de tusen hjem. Dette helt uten å være forbundet med kontroverser eller skandaler av noe slag, eller være spesielt omstridt. Frans Widerberg fargela Norge, det er ingen ellevill påstand.

«Få kunstnere har vunnet en så stor plass i norske hjerter og hjem. Widerberg var en folkelig gigant», skrev Mona Pahle Bjerke i sin nekrolog for NRK, 7. april 2017.

Er man overalt, fører det automatisk til kritikk. Widerberg tok stor plass, så enkelte gikk lei av ham. «Holder det kanskje på å gå rutine i ekstasen?» spurte Erik Egeland i Aftenposten så tidlig som i 1980. Med jevne mellomrom ble det innvendt at Widerberg kopierte seg selv, at han hadde stagnert. Eller enda verre, at han var blitt en slags glorifisert «new age»-illustratør, en stødig leverandør av estetikken man finner på bokomslag i helsekostbutikker. Og et fnugg av sannhet fins det i dette også.

Jan-Erik Ebbestad Hansen, professor i idéhistorie, gir ut boka Frans Widerberg — mystiker i høst. For ham er noe av det mest fascinerende med Widerberg den magisk-mytiske bakgrunnen for bildene hans. Han var mystiker og esoteriker og tilhørte en distinkt åndelig motkultur som utfoldet seg i Norge allerede tidlig etter krigen. Widerberg ble født i 1934. Som ung viste han interesse for antroposofien, og ifølge Ebbestad Hansen var Widerberg inspirert av og assosiert med Golden Dawn-ordenen. Denne ble grunnlagt i England på 1880-tallet og engasjerte en rekke kunstnere og forfattere, som ble satt til å studere tarot, kabbala, astrologi og alkymi. Ritualmagi var en del av tilbudet.

På 1980-tallet malte Widerberg alle de 78 tarot-motivene, og det var snakk om å publisere en Widerberg-tarot i samarbeid med den nære vennen og forfatteren Axel Jensen. (Widerberg illustrerte også en praktutgave av Jensens åndelige Sahara-fortelling Ikaros, som ble publisert i 1999.)

«Den folkekjære kunstneren var nok et helt annet sted enn de fleste var klar over», sier Ebbestad Hansen.

«Han var åpen for det meste: sjamanisme, magi, sjelereiser, alkymi, kabbala og ikke minst tarot. Sett i et større kulturhistorisk perspektiv tilhører Frans Widerbergs kunst en modernitetskritisk reaksjon som formulerte seg i fremvisningen av et alternativt univers. I refortryllingen malte han frem esoterismens metafysikk.»

Enklere fortalt: Når Widerberg malte bilder fra verdensrommet med UFO-aktige lysfenomener, var inspirasjonen direkte hentet fra moderne UFO-mytologi.

«Det ble tidlig klart at behovet for fornyelse var betydelig, han kunne ikke bare male hester resten av livet», sier Ebbestad Hansen. «Åpenheten for mangfoldet i det alternative kan nok derfor være betinget av en jakt på motiver. Her fant han en verden som syntes å utvide seg i det uendelige.»

For Widerberg var det overhodet ikke noe påtatt ved dette, mener Jan-Erik Ebbestad Hansen.

«Det er gode grunner til å anta at drivkraften også har hatt en eksistensiell dimensjon, en betydning for ham som individ, som søkende menneske. Vennskapene peker i denne retning, det gjør også den omfattende litteraturen han leste og valgene han tok. Bildene er ikke kopier av motiver fra alternativverdenen, men vitner både om fordypelse og fornyelse.»

Andre Widerberg-kjennere har valgt å tone ned metafysikken i kunstnerskapet hans. Frans Widerbergs karriere var så lang — nær innpå 60 år — at han rakk å bli identifisert med, og holdt opp mot, en lang serie skiftende kunstsyn, retninger og trender. Han var en mann for alle årstider, som det heter. Dette skriver kunsthistorikeren Hans-Jakob Brun i en bok utgitt i forbindelse med den store retrospektive utstillingen hos Astrup Fearnley i 1996:

«Bildet av en historiserende romantiker veksler med bildet av en ekstatisk ekspresjonist, bildet av naturlyrikeren med bildet av en symbolist. Under bildet av en gjentagelsens kunstner øyner vi også bildet av en eksistensialist.»

Hvis det skulle mangle en «isme» her, må det være vitalismen. Den leksikalske definisjonen av denne er «dyrkelse av livskraft og livsutfoldelse i kunsten». Den eneste som gjør Widerberg rangen stridig på dette området, er hans aller største forbilde, Edvard Munch. Spesielt i perioden 1900–1930, da Munch malte sommerscener, badende menn og ikke minst det store solbildet som smykker Universitetets aula i Oslo. Om bord på den nå tyve år gamle Hurtigrute-skuta Midnatsol, som vi tok sommeren 2015, var det umulig å ikke oppdage parallellen; Widerbergs enorme midnattssol fyller etasje på etasje i atriet med sitt lys.

Lys er det alt sammen handler om. Frans Widerberg var lysmesteren. Lyset har både en metafysisk dimensjon og en naturvitenskapelig dimensjon. Lys er energi. Lyset spiller ikke bare rollen som virkemiddel, det er ofte også bildenes tema.

Mona Pahle Bjerke skriver: «Et av de mest karakteristiske trekkene ved Widerbergs kunst er bruken av primærfarger. Rødt, blått og gult. Dette valget av ubrutte fargevalører avdekker hans genuine interesse for fargenes lyskvalitet, deres prismatiske egenskaper. Tematisk dveler Widerbergs bilder i grenseland mellom et indre og et ytre landskap, der metafysiske og transcendentale overtoner felles inn i en solfylt natur.»

Man kan legge til at primærfargene, de reneste fargene og de med mest lysenergi, også har roller å spille i en kabbalistisk fargelære, dvs. at fargene fikk konkret innhold innen et mystisk system (Norsk Kunstnerleksikon).

Frans Widerberg debuterte under Høstutstillingen i 1963, 29 år gammel, og hadde sin første separatutstilling i Unge Kunstneres Samfund samme år. Widerberg ble snart leder i UKS, og var ansvarlig da Kjartan Slettemarks Vietnam-bilde ble stilt ut (og gjentatte ganger vandalisert) i Oslo sentrum i 1965. Spesielt politisk var Widerbergs kunstnerskap aldri, og i så måte skilte han seg ut fra de fleste av sine samtidige.

Dessuten var han figurativ, og ble identifisert med en generasjon og et miljø som brøt med den nonfigurative kunsten som var blitt hegemonisk i Norge rundt 1960.

Opprørerne, som vi kan kalle dem, «reagerte mot følelsen av kunstens selvtilstrekkelighet, følelsen av at kunsten nå skulle ha utviklet en språklig bevissthet som representerte et nytt og avansert nivå i kunstens historie. I motsetning til dette ønsket de å markere sin tilhørighet innenfor en kunsthistorisk kontinuitet. De ville legge vekt på kunstens tradisjonelle interesseområder: umålbare erfaringer, følelser, krefter utenfor rasjonell forklaring. Og de ville benytte kunsthistoriens form- og stilrepertoar i sine bilder.» (Hans-Jakob Brun)

Uten å bli noen ideologisk antimodernist, slik som den ti år yngre Odd Nerdrum, satte Widerberg seg i en posisjon der han fritt kunne velge fra kunsthistoriens yndlingsmotiver: menneskekroppen, naturen, lyset i landskapet. Menneskene dukket først opp som små figurer i landskapet, men ganske snart beveget de seg mot sentrum av oppmerksomheten. Om rommet rundt dem ble aldri så uendelig, var det den menneskelige skalaen han søkte, poetiske visjoner av mennesket i naturen og i kosmos.

Selv hadde han bare én favorittmaler blant sine samtidige, og det var britiske Francis Bacon (Bacon døde i 1992). Det er vanskelig å forestille seg mer ulike malere. Bacon var selvlært og Widerberg akademiutdannet. Bacon malte pessimistiske og gjerne uhyggelige bilder, mens Widerberg, som vi har sett, badet i ekstatiske farger og lys. Hos Bacon kan man høre ikke bare figurene, men hele komposisjonen skrike av smerte i fangenskap og tvang. Hos Widerberg er skikkelsene frie, vektløse og nesten oppløst av lys. Hører vi noe, må det være vakker, meditativ musikk, kanskje av Jan Garbarek, som har noe udefinerbart til felles med Widerbergs kunst. Særlig Dis (1975) gir meg denne følelsen av å være i Widerbergs bildeverden, vektløs i et soldrukkent landskap av norske svaberg.

Til utøvende kunstner å være virket Frans Widerberg upretensiøs, vennlig og uvanlig lite komplisert. Da han for tolv år siden ble intervjuet av Mette Thorstensen i dette bladet, var Widerberg beskjedenheten selv.

«Jeg var ikke så jævlig god til å tegne, ja, så kompenserte jeg nok med farger. Men det er jo ikke farger, men lyset, jeg maler. Svart og hvitt er jo farger som bare søren (…) Hvis man skal male et bilde, må man ikke vite hva det skal bli på forhånd. Man må slippe kontrollen og slippe følelsene fri. Jo mer usikker, klønete og mindre kontroll jeg har, jo bedre. Jeg maler fordi det er noe jeg ikke kan.»

Men det trolig mest kjente utsagnet om hans kunst, ikke fullt så beskjedent, har han stått for selv:

«Hjertet vet og øyet ser. Jeg vil vite hva jeg ser, og se det jeg vet.»