Inn i det ukjente

Forrige

Neste

 

Av Lillian Reif , KUNST #1/2023.

Når den svenske fotokunstneren Jacob Felländer tar med seg sine 32 kameraer og reiser verden rundt, aner han ikke hva som møter ham i mørkerommet når han kommer hjem. KUNST har tatt en prat med mannen som fanger tiden og skaper den om til bilder.

Det er mange merkelapper man kunne satt på Jacob Felländer. Fotograf. Kunstner. Designer. Multimedia-skaper. Globetrotter. Oppdager. Men aller helst vil han bli kalt en kreativitets-aktivist. Et skapende mennesker som inviterer andre inn i sitt univers og gir dem muligheten til å skape noe helt eget.

Sverige er han kjent. Nærmest for kjendis å regne. Han stiller ut verden over. Men fordi han er den han er, en søkende og oppsøkende person, vil han nå ut til steder han ikke har et publikum. Som Norge.

- Kan du begynne med å fortelle om din vei inn i kunsten.

– Den var litt spesiell. Da jeg var yngre, var jeg veldig god til å spille golf. Jeg var på juniorlandslaget, og fikk et stipend til college i USA. Jeg var ikke sikker på hva jeg skulle studere der – det ble business, litt psykologi og engelsk litteraturhistorie. Da jeg måtte ha et fag til, valgte jeg fotografi. Første dagen jeg møtte opp, sa læreren at det er ikke bare å komme hit, vi har et veldig eksklusivt kunstprogram og det kommer søknader fra hele verden, her kan du ikke bare komme inn sånn uten videre. Så jeg måtte gå slukøret ut. Men så, etter mye om og men, viste det seg at fordi jeg var på sportsstipend, fikk jeg være med likevel.

Han ser ut i rommet.

– Så jeg satte meg lengst bakerst i klasserommet, og etter omtrent 11 minutter skjønte jeg at det var dette jeg skulle holde på med. Siden har jeg ikke gjort noe annet.

– Det var som en åpenbaring for deg?

– Ja, det endret alt. Jeg ble helt besatt, og det ble bare opplagt at det var dette jeg skulle holde på med.

– Så raskt?

– Ja, ingen flere spørsmål, det fantes bare svar.

– Så da sluttet du med golfen og konsentrerte deg bare om foto?

– Ja, der var jeg i fire og et halvt år. Deretter tok jeg master på Fine Art Photography ved Universitetet i San Diego og flyttet så til New York. Det ble vel nesten ni år i USA.

Når du tenker tilbake, husker du hva som var dine idealer og hva du syntes var et bra fotografi?

– Til å begynne med var jeg veldig begeistret for Ansel Adams og Robert Frank. Jeg ville gjerne bli som Robert Frank, og jeg solgte noen golfkøller og dro til Sierra Nevada i det amerikanske vesten, som Ansel Adams. Jeg kom tilbake til college med bildene mine, de skulle være perfekte, skarpe og med perfekt gråskala. Jeg hadde noen dyktige lærere der, de syntes bildene var kjempebra, og det syntes jeg også. «De er jo nesten like bra som Ansel Adams' bilder … som han tok for 100 år siden.» Eh, skulle jeg si takk, eller? Så tenkte jeg at dette kan jeg ikke holde på med. Kopiere hundre år gamle klassikere. Jeg måtte skape noe eget.

– Du ville bort fra perfeksjonismen, med andre ord.

– Akkurat. Og for å gjøre en lang historie kort: Læreren min utfordret meg ved å gi meg gamle, dårlige kameraer som knapt fungerte. Hvor lyset lekket inn, og det var umulig å få bildet skarpt. Det ble helt umulig å ta såkalt perfekte bilder. Og det ble også umulig å etterligne andre. Jeg måtte skape noe originalt.

Han ler.

– De ble virkelig dårlige. Først kom det bare frem svart på negativene, så ble det bare hvitt, så bare grått, men etter hvert kom det frem merkelige ting, og de formene som da dukket opp, var veldig originale, for å si det sånn. Han gestikulerer og imiterer seg selv: – «Hæ, hva er dette for noe? Dette må være feil …», men så syntes jeg det så spennende ut. Da havnet jeg på et sted jeg ikke hadde vært før, som jeg ikke kjente til. Terra Inkognito. Noe helt nytt, en ekte kreativitet.

– Du måtte bort fra det perfekte bildet.

– Ja, når man gir opp hele ideen om perfeksjon, kan man havne på et helt ukjent sted. Og det er kjempespennende. Da har man ingen referanser, om det er bra eller dårlig, det er helt nytt. Alt kan skje; det er skummelt, man kan bli sint, man kan bli glad, det kan være kult, det kan være kjedelig.

– Det er ingen parametere å forholde seg til.

– Nei, det er mye rikere. Jeg prøver bare å havne på et nytt sted. Og det kommer jeg til å fortsette med, finne på nye metoder for å oppnå. Derfor jobber jeg med ulike medier også, for å kunne havne på ulike steder. Og derfra kan man gå enda lenger.

– Så du kom ut fra skolen og hadde funnet en helt ny måte å tilnærme deg fotografi på. Hvordan gikk det videre?

– Jeg var jo i California, i San Diego. Så flyttet jeg til New York og forsøkte å starte min karriere. Det gikk vel så som så til å begynne med, kunstnerisk har jeg alltid tatt små skritt fremover. Jeg gjorde en del fotojobber med mote i begynnelsen. Jeg var hos Irving Penn for å få assistentplass, så fikk jeg det, men takket nei, for jeg var på en annen reise. Jeg klarte meg, men tok veldig mange dumme valg, gjorde en masse feil – min karriere var basert på sånne feil. Senere, da jeg var på Hamiltons i London, hadde Irving Penn akkurat hatt en utstilling. De tok ned hans bilder og hengte opp mine, det var nesten symbolsk.

– Så det gikk ikke så verst likevel?

– Nei, nei. Jeg har ofte tenkt på at det har vært mine «dumme» valg som ledet meg til ukjente steder. Det er som når Leonard Cohen synger «There is a crack in everything, that's how the light gets in». Hvis du alltid vet akkurat hva du skal i morgen, vet du hva som kommer til å skje, da lukker man mange dører som kunne ledet til spennende steder.

Han tar en slurk av vinen. Ser ut av vinduet. Smiler.

– Intellektet mitt er ikke så spennende, men det skjer overraskende ting når man kommer i kontakt med større krefter og man stoler på det man selv opplever. Selv om det kanskje ikke virker så klokt der og da, kan det skje virkelig store ting.

– Dette med tid og sted er jo veldig viktig i bildene dine. Og teknikken med å eksponere en film mange ganger gir dem et helt unikt uttrykk. Kan du fortelle litt om hva du tenker om tidsperspektivet i bildene dine?

– Siden fotografi er å male med tid og lys, er jo tiden en nærværende del av det. Med denne multieksponeringen kan man få frem flere øyeblikk i samme bilde, så det blir mer som en film enn et stillbilde. Det gjør at man kan manipulere tiden, det er en måte å tøye grensene på.

– Fotografi handler jo ofte om å fange det perfekte øyeblikket. På din måte er det liksom motsatt; at du fanger mange uperfekte øyeblikk …

– Nettopp. Noe som til sammen gir noe nytt, mer som en følelse – eller et minne, et minne er jo et slikt øyeblikk, det ser sjelden ut som et skarpt fotografi. Et minne er som regel en diffus følelse. Mange komponenter som til sammen skaper en helhet.

– Det var jo slik kubistene tenkte – at de skulle fange mange øyeblikk og mange synsvinkler i ett og samme bilde.

– Ja, men hva om man tar det enda lenger ... at bildet også kan utvides i tid.

Dette med tiden fascinerer meg. Jeg funderte på hvordan jeg skulle fange mange tidssoner i ett bilde. Så kom jeg på at mellom disse ulike eksponeringene av negativet kan jeg flytte meg rundt, en tur rundt i New York for eksempel, og fange en situasjon fra flere perspektiver, fortelle en historie fra ulike vinkler, og det var jo det kubistene gjorde også, et øre her, en nese der – man kan se et ansikt fra flere kanter samtidig. Så jeg ville virkelig se hvor jeg langt jeg kunne ta det. Hvor mye kunne jeg egentlig fange i ett bilde?

Felländer tenker seg om.

– Da jeg oppdaget at jeg kan samle flere øyeblikk i ett bilde, fortelle historier fra flere perspektiver, da kan jeg også flytte meg mellom fysiske steder, mellom land. Jeg kan ha både Stockholm og Oslo i samme bilde, eller jeg kan reise rundt hele kloden og fange hele verden i ett bilde. Da utfordrer man jo også selve rom-aspektet – når man tenker seg at space and time henger sammen. Egentlig handler alt om å utfordre definisjonen på hva et fotografi er. Det kan være et fryst øyeblikk i en ramme på en vegg, men det kan jo også være flere øyeblikk og fra flere perspektiver. Det kan være flere steder samtidig – alt handler om å utfordre rom-aspektet.

– Hvis vi nå går til reisene dine, hvor mange steder tar du som regel med i et bilde?

– Det er vel ikke akkurat noen regel for det. Iblant reiser jeg jorden rundt og tenker å stoppe i Stockholm, New York, LA, Hong Kong, Dubai, Paris, Bombay …

– Du har faktisk reist jorden rundt?

– Ja visst. Og noen ganger har jeg gjort det på ti dager – én eneste lang reise – for å forbli i bildene, negativene sitter jo igjen i kameraet.

– Da kan du ikke bytte film, du bruker én og samme film?

– Samme film, ja. Først når jeg kommer hjem, ser jeg hvordan det blir.

– Så da må du ha med deg mange kameraer?

– Ja, det blir bare ett bilde per kamera. Så jeg må ha med flere – hvis jeg skal fylle hele Fotografiska, for eksempel. Da må jeg ha med rundt 30 kameraer, faktisk.

– Men hvordan holder du orden på alt sammen?

– Jeg forsøker ikke på det, jeg prøver bare å se hva som skjer når jeg tar en runde rundt jorden med 30 kameraer. Men jeg har en enkel merking av kameraene, jeg skriver for eksempel «Bombay, F8, 60 sekunder, solnedgang» på en tapebit, så når jeg kommer til Dubai, vet jeg at nå er det riktig for akkurat dette. Det gjør at jeg til slutt reiser rundt med noe som ligner på 30 hjemmelagde bomber … da er det viktig å ha forklaringen i orden, slik at de ikke går bananas i tollen!

– Når du kommer til metropoler som New York eller Dubai, hvordan vet du om eller når du skal ta bilde?

– Det er uforutsigbart, jeg pleier bare å drive ganske planløst rundt. Er det noe jeg har lært meg etter hvert, så er det å være mottagelig for veldig små og subtile signaler, de er som en forsiktig hvisking … Det handler om nærvær og åpenhet – det er en ganske spesiell tilstand. Det betyr ikke at det blir fantastisk hver gang for det, men jeg tror mer på denne intuitive prosessen. Jeg er ikke så imponert over eget intellekt. Hvis jeg selv hadde sagt: Nå bør du gjøre sånn og sånn, så blir det bra! – da skjer det ingen ting. Men når jeg følger den intuitive prosessen, kan det bli sånn: Oh wow, aha! Hvem er det som har laget dette? Det er jo jeg!

– Det er en god følelse; å bare åpne opp og følge intuisjonen.

– Og da er ikke jeg så viktig, jeg er mer et redskap.

– Som Picasso sa: «Inspiration exists, but it has to find you working.» Hva tenker du om det?

– Inspirasjon er bare livets belønning, tenker jeg. Det motsatte av inspirasjon er … jeg vil ikke stå opp, for jeg er så sliten. Eller å være død er vel motsatsen. Men så kan man si: Jeg vil stå opp, jeg vil ikke engang legge meg, for dette er så spennende; man bare vibrerer i hele kroppen. Det er det motsatte av å være død, det er jo å leve, å leve inspirert, å virkelig være. Så jeg mener det er livets belønning, jeg tar mye heller en dose inspirasjon enn et glass champagne.

– … eller begge deler.

Han smiler.

– Ja, ok… Men jeg venter aldri på inspirasjon. Jeg har blitt ganske god på å ta i bruk forskjellige typer drivkraft. Drivkraften «nå skal jeg skape fantastisk kunst» funker jo iblant, men ikke alltid. Noen ganger må jeg finne en annen drivkraft, f.eks. «jeg vil lage dette verket og donere til UNICEF så det kan bygges brønner som gir rent vann». Og iblant må man velge en helt annen type drivkraft, som sex, penger, ego – man får bruke det som kreves, så kan inspirasjonen komme.

– Du tegner og maler på flere av fotografiene dine. Hvordan begynte det?

– Når man lager bilder som har flere øyeblikk, flere perspektiver og flere steder i seg, ofte tatt med gamle og dårlige kameraer, kommer det ofte inn et element av slump i prosessen. Dette kan man ofte ikke kontrollere. Iblant blir det sånn at noe som er i forgrunnen, burde være i bakgrunnen, eller omvendt. Og da benytter jeg meg av maling, for jeg kan jo male fra jeg gikk på kunstskole. Så hvis jeg tar noe fra bakgrunnen og maler det i forgrunnen, da vokser og utvides bildet ikke bare i tid, perspektiv og rom, men faktisk også i dybden, filosofisk sett. Ved å bruke riktige materialer kan du skape den følelsen du ønsker også.

– Men du har jo tatt kunsten enda lenger enn det, du har lagt en hel digital verden inn i verkene dine, kan du si litt om det?

– Jeg begynte jo å male på bildene, da fikk de en ny dybde, men så kom jeg på at jeg ved hjelp av teknologi faktisk kan bygge denne verdenen som vises i bildene mine. Litt som et dataspill. Jeg kan reise inn i bildene og undersøke dem innenfra, så kan man oppleve dem som VR (virtual reality). Å bygge og undersøke en sånn verden er jo superspennende. Ved hjelp av denne teknologien kunne jeg ta ut former fra fotografiene som jeg laget skulpturer av.

– Og du har til og med dratt elementer ut …

– Ja, når et bilde allerede er i 3D, kan man ta det ut og mate det i en 3D-printer. Da kan man fundere på hva som kommer ut – en virtuell verden, hva kan det bli til? Det kan ikke være laget av plast eller bronse eller tre, det må kunne reise mellom dimensjoner. Så da har jeg laget skulpturer i sand, som ligner på fotokorn, som kan bevege seg mellom dimensjoner og kommer fra en virtuell verden og lander i vår verden. Det blir litt som arkeologi, virtuell arkeologi.

– Jeg har aldri hørt om det før. Er du unik på dette området?

– Altså … jeg vet ikke. I min verden handler det mye om at når man har tatt et skritt, så åpner det seg en ny dør. Så ok, hvis jeg kan ta ut ting … jeg kan reise inn i bildene, jeg kan ta ut bilder innenfra, ta med meg ting derfra, og med AR (augmented reality) kan man faktisk få til at hele bildet kommer lett ut også. Sånn at det svever ut i rommet så man kan se det på telefonen eller som hologram.

– Er dette en vei du har lyst til å gå?

– Jeg har gjort det allerede. Jeg kan få bildene til å komme ut og sveve ute i rommet. I AR kan man jo sette opp bilder nesten hvor som helst. Det var det som var bakgrunnen til at jeg begynte å jobbe med mote igjen. Om et bilde kommer ut av rammen og svever ute i rommet og så lander på en person, da blir det til en skulptur. Jeg ville gjøre det samme med klær. Altså et klesplagg som kan sveve ut i rommet. Jeg har laget en masse AR-ting både i Stockholm og Miami, og vi kommer til å ha det her også. Jeg kan vise bildene …

Han tar opp telefonen:

– Her er et fysisk bilde, men når man holder telefonen mot det, så kommer det ut og lever. Og jeg spiller musikk til. Man kan også bare henge det i luften, vi kan henge det utenfor her …

– Hvordan gjør man det?

– It's magic!

Han ler. Det er AR-teknologi, noe som blir brukt mer og mer i kunsten.

– Hvis vi skal snakke litt om tematikken i bildene dine – for meg er det litt mørkt. Hva tenker du selv om hvilke bilder som projiseres ut til folk? Noen av dem kan virke nesten dystopiske.

– Ettersom jeg ikke legger meg opp i det, jeg bestemmer ikke hva det blir, så ser jeg det mer som at det er et budskap fra et eller annet sted, men mitt intellekt skal ikke bestemme hva. Det har sikkert en historie, men jeg vet ikke hvordan den er. Jeg syns det er noe forhåpningsfullt i ting som raser sammen, at noe nytt kan komme opp. Som en fugl Føniks. Nettopp det at det faller sammen, er en del av prosessen, at ting faller fra hverandre for at noe nytt skal kunne bygges opp, reise seg fra asken.

– Det er jo en vakker tanke.

– Men jeg forsøker å ikke legge meg opp i det intellektuelt. Jeg er mer interessert i hvilken vei det tar. I morgen blir det kanskje et bilde med et helt annet uttrykk.

– Føles det mer som at du er en kanal?

– Ja, nettopp. Min oppgave er å ikke stå i veien, men å utføre. Det betyr jo også at jeg ikke har noe tydelig budskap, som «Stopp volden» eller …

– «Stopp gjengvolden i Stockholm»!

– Ja, det skulle jeg gjerne ha gjort. Og jeg jobber mye med veldedighet og sånne ting, men ikke gjennom kunsten på den måten. Den er ikke politisk, det er ikke provoserende eller sensasjonskunst, den er ikke ment å være dekorativ. Det er liksom ufiltrert det som kommer til meg. Man kan jo gjøre det på mange forskjellige måter, men dette er den måten jeg selv er interessert i å lage kunst på. Å ikke vite, men å være med på reisen.

– Hvor går veien videre med arbeidet ditt nå?

– Litt ulike veier. Dels holder jeg på å bygge ut denne virtuelle verdenen, metaverse-verdenen, og så har jeg jo utforsket hva som skjer når man gjør mote av det, at bildene går over til å bli klær. Kleskolleksjoner og motesamarbeid, blant annet med H&M.

– Ja, kan du fortelle om ditt samarbeid med Hennes & Mauritz?

– Jeg har allerede gjort ett prosjekt i 2022, og så holder vi på med ett til nå. Siden tanken var at bildene kommer ut av klærne og lander på en person, var det også en QR-kode på disse klærne. Når man holdt telefonen mot den, kom det ut en masse ting fra dem. Jeg jobbet også sammen med en musiker som laget musikk til hvert plagg. Så dette har jeg fortsatt å jobbe med – musikk til bildene. Og det nyeste jeg har holdt på med, er å jobbe med AI (artificial intelligence). AI kan tolke materialer og farger i bilder og «oversette» til en duft.

– Parfyme?

– Ja, jeg har laget et par parfymer, og vi jobber med hvordan utvikle duften, hvordan få prosjektet til å vokse. Men dette er ikke klart enda.

– Det er den veien du kommer til å gå fremover?

– Det beste er jo om jeg havner et sted hvor jeg ikke helt vet hva som skjer. Nå prater vi veldig kronologisk, men alt kan skje samtidig. Det er enkelt å forstå hvis jeg sier: Se her, sånn er min utvikling, men det trenger ikke være kronologisk, det kan være alt på én gang. Og i det siste har jeg jobbet veldig mye med denne metoden – å på ulike måter prøve å havne på steder jeg ikke har vært før. Jeg har jobbet mye med Apples utdanningsavdeling og også med FN for å se hvordan man kan utvikle en kreativitetsutdannelse.

– Som et utdanningsprogram?

– Ja, det er kreativitetstrening. Åpne opp for at folk oppdager et sted i sin kreativitet de ikke visste eksisterte.

Han smiler.

– Det skulle jag vilja se.