Klassiske bilder i nye rammer

Forrige

Neste

David Bailey "Self Portrait"  

Av Michael Dee , KUNST #1/2023.

Mick Jagger, The Beatles, Michael Caine, Jean Shrimpton. På 1960-tallet ble fotografen David Bailey like kjent som dem han portretterte og tok motebilder av, et symbol på Swinging London. KUNST treffer ham i forkant av den store utstillingen i Oslo.

Det er formiddag da jeg ringer på hjemme hos David Bailey nord i London – en romslig leilighet i det som før var en kirke. Datteren Paloma åpner og ønsker velkommen, og snart dukker også hans kone Catherine opp. Stuen er stor, og det er høyt under taket. Her henger et maleri av Baileys venn Damien Hirst, et silketrykk av Mao signert Andy Warhol, afrikanske masker og hans egne fotografier av dødninghoder. Sønnen Fenton har på forhånd anmodet meg om å ikke be faren fortelle om Swinging London, et spørsmål han har fått tusenvis av ganger og som han hater. Men det er en historie som ikke kan forbigås; det var jo en epoke han i stor grad var med på å forme.

David Bailey ble født i 1938 og vokste opp i Londons East End i trange kår. Han var dyslektisk, hadde det vanskelig på skolen, men var interessert i å studere fugler. Da han var ferdig med skolegangen, tok han en rekke strøjobber før han ble innkalt til det militære ved Royal Air Force i Singapore. Det var her interessen for fotografi ble vakt. Han kjøpte et billig kamera, og da han var ferdig i RAF og kom hjem til London, var han fast bestemt på å bli fotograf. Han lærte seg faget som assistent for bl.a. motefotografen John French før han begynte å jobbe som frilansfotograf på egen hånd.

De fleste forbinder Swinging London med epokens rockemusikk og mote. Men det var faktisk motefotografiet som kom først – med tre fotografer i spissen: David Bailey, Brian Duffy og Terence Donovan, som den eldre fotografen Cecil Beaton spøkefullt kalte «The Terrible Three». Men det var Bailey som gjorde seg mest bemerket. I 1961 dro han og modellen Jean Shrimpton til New York for britiske Vogue, og bildene signaliserte noe helt nytt; en kul, personlig, men likevel elegant tilnærming til motefotografi. Snart var Bailey i full gang, ikke bare med motebilder, men også portretter, ikke bare av kjendiser, men også av de beryktede gangstertvillingene «The Kray Twins». Baileys privatliv fikk også stor oppmerksomhet. Han og venninnen Jean Shrimpton dukket stadig opp i pressen. I 1965 giftet han seg med skuespilleren Catherine Deneuve, et ekteskap som varte til 1972.

Før ble fotografer oppfattet som «doldiser». Bailey ble nærmest en superstjerne. Det var ingen tilfeldighet at Blow Up (1966), den ultimate Swinging London-filmen, handlet om nettopp en motefotograf. Regissøren, Michelangelo Antonioni, forsøkte til og med å få Bailey til å spille hovedrollen, men han takket nei, og David Hemmings fikk rollen.

På slutten av 60-tallet begynte Bailey å regissere reklamefilmer og laget også flere dokumentarer. Selv om alt oppstyret rundt ham har avtatt, er han utvilsomt Storbritannias mest kjente fotograf, hedret med store utstillinger på Barbican Art Gallery og National Portrait Gallery.

Bailey kommer inn i stuen, og vi setter oss. Han svarer kortfattet. «Beklager, men jeg husker ikke så mye lenger.» For fem år siden fikk han diagnosen vaskulær demens.

– Kan du fortelle om utstillingen i Oslo?

– Det var Fineart som kontaktet meg. Nøyaktig hvilke bilder som blir med i utstillingen, er ikke bestemt ennå. Men den heter Classic Bailey, så det blir klassikerne fra 60-, 70- og 80-tallet. Kanskje tar vi med mixed media også, fotografier som jeg har malt på. Og noen bilder kopiert som platinatrykk.

– Bildene er til salgs. Da du startet opp, var et fotografi sjelden verdt mer enn papiret det var kopiert på. Ble du overrasket da det moderne markedet for fotografi ble etablert rundt 1970, med fotoauksjoner på Sotheby's og Christie's? Eller var det forventet?

– Ærlig talt var ikke det noe jeg tenkte på. Jeg har egentlig aldri tenkt mye på penger i det hele tatt. Pengene kom inn, i alle fall! Det var Alexander Liberman, art director hos amerikanske Vogue, som rådet meg til å selge bilder på gallerier: «Irving Penn gjør det. Og Vogue betaler ikke særlig mye for bildene som publiseres i magasinet.» Libermann var hyggelig, men samtidig ganske vanskelig, glatt liksom.

– Det hadde vært fotoutstillinger i London tidligere, men de utstillingene du, Horst og Helmut Newton viste på Hamiltons Gallery midt på 80-tallet, etablerte fotografi som noe seriøst å kjøpe og investere i.

– Jeg må vel være enig når du sier det sånn. Men jeg var ikke så begeistret for Hamiltons Gallery, jeg syntes de var vel kommersielle iblant. Og jeg har stilt ut på mange andre gallerier, både her og utenlands. Bildene selger godt. Jeg hadde bilder på den store fotomessen Photo London i 2021, i samarbeid med Imitate Modern. I mars i fjor samarbeidet vi om utstillingen Bailey's Parade på Sotheby's, også det en stor suksess.

– Apropos art directors – alle fotografer ønsker at bildene deres skal bli sett. På 60-tallet fantes det ikke fotogallerier, så din kanal utad var blader og magasiner som Vogue. Der var det «dørvakter», art directors, som bestemte hva som skulle publiseres.

– Det var et mareritt! Bortsett fra Liberman. Ellers hatet jeg art directors! De styrte og stelte og ville bestemme hva jeg skulle gjøre absolutt hele tiden. Men jeg ga meg aldri og tok de bildene jeg selv ville. Det ble en katastrofe når jeg ikke gjorde det. Da fotogalleriene dukket opp på 70- og 80-tallet, fikk jeg større frihet og en sterkere posisjon. Jeg hadde alltid malt litt, og begynte å jobbe med mixed media og skulpturer etter hvert.

– La oss gå litt tilbake. Du sa en gang at du som barn pleide å gå på kino flere ganger i uken, medbrakt brødskiver med syltetøy. Var det film som var din første visuelle påvirkning?

– Ja, det var det nok, Hollywood-filmene var viktigere enn brødskivene! Senere ble Picasso en stor inspirasjon.

– På hvilken måte?

– Han brøt alle regler, testet ut nye ting. Jeg tror at så å si alle er påvirket av Picasso, selv om de ikke er klar over det. Og de ulike periodene hans var inspirert av kvinner, det tok jeg også til meg.

– Hvordan ble du interessert i mote?

– Det var ingen selvfølge. Det var vel på grunn av at de fleste jeg var assistent for, var motefotografer, og plutselig hadde motefotografi tatt over livet mitt. Jeg var omgitt av vakre kvinner, alt fungerte, liksom. Modellene opptok mye av min tid. Jeg klager ikke. Sexlivet mitt var veldig bra! Men samtidig ønsket jeg ikke å bli invadert av noe som helst. Det kom til et punkt da jeg ville holde på med noe annet enn bare fotografi, som film og andre ting.

– Du hadde assistert John French, kjent for å gjøre noe elegant ut av selv de tristeste klær i bildene …

– Jeg var assistenten hans i elleve måneder. Han hadde en grunnleggende respekt for mote. Han la vekt på at klærne skulle komme tydelig frem i bildet, og det var en viktig lekse som ikke alle motefotografer hadde lært. Det var nok derfor så mange i motebransjen holdt ut med meg – fordi jeg tok elegante bilder som solgte klær. Selv om noen av dem ikke likte bildene mine.

– Du begynte hos britiske Vogue i 1960. Hva slags verden kom du inn i? Veldig glamorøs, eller?

– Overhodet ikke! Jeg hadde takket nei til dem to ganger fordi jeg syntes de betalte for dårlig. Jeg traff den tidligere sjefredaktøren Audrey Withers samtidig som hun sluttet hos Vogue. Det var et forferdelig magasin hun hadde ledet. Ikke det minste kunstnerisk. Storbritannia lå så utrolig langt etter USA og Frankrike. Der forsto de virkelig mote. Her forsto de absolutt ingen ting!

– Da du, Brian Duffy og Terence Donovan begynte å gjøre dere bemerket, ante du da at dere var i ferd med å skape en revolusjon innen motefotografiet?

– Nei. Og jeg likte ikke bildene deres, selv om jeg likte dem som mennesker. Duffy var den mest intellektuelle, han hadde studert ved en kunstskole og var 10 år eldre enn jeg. Han var den smarteste, og mest ondskapsfulle, personen jeg noen gang har truffet. Donovan var mer en såkalt «Jack The Lad», som liksom snublet over fotografi og skjønte at han kunne dra nytte av det. Jeg hadde ikke særlig sans for britiske motefotografer i det hele tatt, bortsett fra Cecil Beaton. Han var et geni! God fotograf, maler, forfatter, filmdesigner – noe han viste i filmen My Fair Lady (1963). Men han var en jævla snobb!

– Mote- og magasinfotografi gjennomgikk en enormt rask utvikling og med en veldig kreativitet. Men ofte uten å bli anerkjent. Begrepet «kunstfotografi » var forbeholdt et fåtall på 60-tallet, og det var ikke noe man kunne leve av. I Storbritannia var det stort sett bare dokumentarfotografi som ble ansett som seriøst.

– Å herregud, disse dokumentarfotografene … de tok seg selv så utrolig alvorlig! Jeg kunne ikke fordra dem. Jeg hadde nesten lyst til å skrike til dem: Det er jo bare et jævla bilde!

– På utstillingen viser du, som sagt, dine klassiske bilder. Hvis jeg tar for meg de bildene du tok på 60-tallet, det være seg av Mick Jagger, Michael Caine, The Beatles eller motebildene med Jean Shrimpton og Penelope Tree, så var det også andre fotografer som tok bilder av dem. Jeg opplever at deres bilder er fanget i tiden, i det utvendige. I bildene dine blir jeg alltid slått av kontakten med dem du fotograferer, iblant nesten som et støt; nærværet deres i øyeblikket, blikket. Var det dette du først og fremst ville oppnå?

– Jeg reagerte instinktivt på den eller det som var foran meg uten å ha en plan eller metode, det var det som gjorde det spennende. Sånn sett gjelder det samme for motebildene mine som for portrettene. Jeg prøvde alltid å unngå å følge trendene. Stylister var der for å forvandle modellene til noe annet enn de var. Jeg var interessert i individet. Det er kanskje derfor bildene mine er så tidløse.

– Du nevnte at du ble inspirert av flere kvinner, blant dem modellene Jean Shrimpton og Penelope Tree.

– Penelope Tree var intelligent, spennende, kul, og jeg var den første som jobbet med henne. Hun gjorde ting på sin egen måte, hadde sin egen look. Det samme gjaldt Jean Shrimpton. Hun hadde ekstra lange armer og ben. De to var de første modellene som satte et tydeligere avtrykk i bildene enn fotografene som tok dem. Det var jo andre modeller, selvfølgelig, men som lot seg forme, de var ikke som Jean og Penelope.

– I 1964 ga du ut Box of Pin-Ups, en eske med trykte portretter. Den fikk hard kritikk for å være degenerert, moralsk forkastelig, og for at du blandet bilder av gangstere med personligheter fra musikk-, kunstog kulturlivet. Ble du overrasket over reaksjonene?

– Nei, det var heller typisk. En gjenspeiling av hvordan folk var her i landet! Franskmennene var mye mer med på notene. Så derfor var franske Vogue langt mer positiv enn det britiske.

– Mellom 1968 og 1971 laget du tre dokumentarfilmer – om filmregissøren Luchino Visconti, fotografen Cecil Beaton og Andy Warhol. Hvorfor sluttet du med det?

– Jeg begynte med å regissere reklamefilm. Så ble jeg kjent med den britiske filmprodusenten Lew Grade som ga meg muligheten til å lage dokumentarer. Jeg laget disse filmene, men da fagforeningen for britiske filmskapere fikk snusen i det, satte de en stopper for videre produksjon. På den tiden krevdes det nemlig et slags sertifikat for å lage dokumentarfilm. Den eneste måten å få det på, var å ha laget en dokumentarfilm. Catch-22, altså! Fagforeningen svartlistet meg i 10 år!

– Det er spesielt én scene jeg husker fra Warholfilmen – der dere to ligger ved siden av hverandre i en seng. Du har plassert kameraet over dere, og du har på deg en ull-lue. Han forteller om da han ble skutt av Valerie Solanas i 1968 og om arrene han fikk. Formmessig er vel filmen 50 år før sin tid?

– Det var nok verdens første selfie! Jeg husker ikke nøyaktig når jeg møtte Warhol første gang. Han hadde en utrolig arbeidsmoral, var veldig dyktig. Jobbet hele tiden!

– På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet kom det en ny generasjon kunstnere, Young British Artists, som tilførte en ny energi i musikk, mote og design. Noen trakk paralleller til det som skjedde på 60-tallet. Du samarbeidet med Damien Hirst og fotografen Rankin. Fikk du selv et energikick av dette?

– Ikke noe særlig. Og jeg kan ikke si at jeg likte Rankins bilder, men jeg likte Damien Hirst og hans kunst. Det var en god energi mellom oss. Vi stilte ut sammen på Gagosian i 2004, og han laget omslaget til katalogen til utstillingen min Stardust på National Portrait Gallery i 2015. Og jeg tok et veldig godt portrett av ham.

– Fotograferer du fortsatt?

– Ja, men ikke store jobber som reklamekampanjer. Jeg gjorde en fotojobb for arkitektur- og designmagasinet Icon nylig, og jeg filmet og fotograferte Naomi Campbell for forlaget Taschen mot slutten av fjoråret. Nå holder jeg på med en stor bok for Taschen. Jeg liker å jobbe med Benedikt Taschen, mest fordi han gir meg total frihet. Nå har jeg gitt ut rundt 60 bøker, men det er planer om flere.

– Apropos bøker, i 2020 ga du ut din selvbiografi Look Again, en veldig åpenhjertig og overraskende sådan, der dine egne erindringer så å si settes opp mot de minnene Jean Shrimpton, Catherine Deneuve, din kone Catherine og andre har.

– Jeg gjorde det i samarbeid med James Fox, fordi jeg likte boken han skrev om og med Keith Richards. Og James forsto hele greia med East End, den spesielle måten folk derfra er på, og det var veldig viktig for meg.

– Hvordan var det å se tilbake på sitt liv?

– Jeg har alltid hatt et bra liv. Faktisk aldri noen helt jævlig periode. Men det er ikke slutt ennå!