Formen på ting som kommer
Av Lillian Reif , KUNST #2/2022.
Når kunstneren Nikolai Torgersen stiller ut på Fineart i Oslo i høst, fylles galleriet med selvportretter. For selv om motivet er sjarmerende dyr eller landskap, bærer de i seg fragmenter av et turbulent liv på kanten av det utholdelige.
La oss, bare for et øyeblikk, leke med tanken om at kunst kan redde verden. At fordi det blir skapt kunst, så skjer det ting med jorda, dyrene og menneskene rundt oss. At kunst bærer i seg kraften til å forandre, til å utvide og til å opprettholde liv. Det er en besnærende tanke som kanskje bunner mer i ønsketenkning enn i realiteten, og som hører mer hjemme i stipendsøknader enn i virkeligheten. Eller ikke?
KUNST møter Nikolai Torgersen (f. 1990) i hans atelier på Grønland i Oslo. Det er en kjip januardag med hålke på fortauene og grått lys som bare delvis når de gående i Schweigaards gate. Torgersen kommer balanserende ut på isen fra bygningen i Platous gate som rommer atelierer for mange av hovedstadens kunstnere. Han vinker forsiktig til hei, og vi blir geleidet til atelieret hans gjennom en labyrint av ganger og dører. Atelieret er knøttlite, rotete og ser ikke ut som arbeidsplassen til en som for tiden regnes som en av Oslos hotteste billedkunstnere. Jeg blir tilbudt en kontorstol som mangler et hjul, og som under hele intervjuet holder på å velte. Han er sky, ser mest bort, tvetydig, hverken vennlig eller avvisende. Med perlekjede og et gullhjerte rundt halsen ser han ut som en blanding av Kurt Cobain og den androgyne popsangeren Harry Styles. Han setter seg i en bestemorstol i hjørnet av atelieret som ikke kan være mer enn 10 kvm stort. På veggen henger et uferdig bilde, det første av mange som skal fylle 2000 kvm hos Fineart i Oslo, hans største utstilling hittil.
– Jeg hadde et lite håp om at jeg skulle ha masse arbeider klare nå, men det siste halvannet året har alt jeg har laget bare blitt solgt med en gang. Det er jo veldig deilig, men …
Det må man kalle et luksusproblem. Den siste tiden har folk står i kø for å se og kjøpe bildene hans, han selger for millioner. Tegninger, malerier, grafikk, skulptur. Kulturavisen Subjekt kåret ham til Årets kunstner i 2021. Han har nylig hatt en utstilling i Bergen der han ga Sondre Lerches nylanserte Avatars of Love sin egen visuelle utforming, og han er med i en ny film om Munch. Og snart kommer altså en stor separatutstilling hos Fineart.
Men kunstnerens fortid har ikke akkurat vært preget av luksusproblemer, for å si det forsiktig. En bristende barndom, en ungdomstid i konstant rus, hjemløshet, men med en selvsagt visshet om sitt iboende kunstneriske talent. Bakgrunnen sin er han helt åpen om.
– Jeg kjenner ikke noen annen virkelighet, så det er ikke sånn at den føles veldig forferdelig. Jeg vet knapt hva som er privat eller personlig lenger, alt er på en måte blitt en offentlig historie.
Torgersen vokste opp med tungt alkoholiserte foreldre. Han sluttet skolen, med foreldrenes samtykke, da han var 13 år.
– Jeg skjønte tidlig at jeg ikke hadde noe på skolen å gjøre, jeg klarte jeg ikke å lære noe der. Jeg har generelt aldri hatt noe problem med å hevde meg i norsk eller engelsk eller samfunnsfag eller hva det skal være, men det formatet ga meg ingen ting.
- Hva gjorde du i steden?
– Hver morgen når jeg ble vekket for å gå på skolen, dro jeg ned på rådhuset for å skate. Jeg sa til slutt til foreldrene mine at det ikke var noen vits å vekke meg, jeg kom ikke til å dra på skolen uansett. Siden de var veldig anarkistiske og ga totalt faen – på godt og vondt, svarte de at det er helt greit, men da må du vite at barnevernet vil dukke opp. Så da må du snakke med dem. Og det var jeg klar for. Det tok jo ikke lang tid før de kom. Men det overmotet man har når man er 13, at man vet best … jeg visste jeg var god i matte, at jeg kunne bedre engelsk enn de barnevernsfolkene som satt der, så jeg brukte det mot dem: Dere har gått på skole, men dere kan jo ikke mer enn meg. Gi meg én grunn til at jeg skal fortsette. Jeg følte jeg levde livet hver eneste dag, jeg var med folk som var eldre enn meg gjennom skate-kulturen, ble kjent med mennesker og fikk kontakter over hele landet. Så fikk jeg tidlig mine første fotojobber, jeg var 14 eller 15. I de neste par årene jobbet jeg masse med grafisk design, men så ble det også for stivt, og jeg ble mer opptatt av kunst generelt; malerkunst, skulptur ...
Men så begynte du å ruse deg?
– Jeg begynte å røyke weed da jeg var 12-13, men det ser jeg ikke som noe problem. Det var vanskelig å diagnostisere meg da jeg var så ung, men vet jo nå at jeg lider av blant annet ganske heavy PTSD (post-traumatisk stresslidelse). Jeg har hatt veldig mange panikkanfall, depresjoner og andre psykiske problemer fra jeg … det glir bare over til å bli personligheten din. Men så oppdaga jeg alkohol og fant ut at det er jo medisin mot alt det jeg frykter. Jeg kan drikke og bli helt fryktløs og bare være med på alt. Det er veldig tungt å ikke klare å reise, for eksempel, når jeg i hodet egentlig føler meg som en eventyrer. Jeg kan sitte og se på bilder og tenke at jeg skulle ønske jeg kunne oppleve dette, men hodet mitt tillater ikke det. Men med alkohol, og etter hvert kokain og amfetamin, mistet jeg all frykt.
Rundt 2011/2012 skjedde det saker og ting. Nikolai begynte på Einar Granum Kunstfagskole, han debuterte på Høstutstillingen og lagde platecover for Bigbang.
– Tiden på Granum var fin. Skolen hadde et par kjempedyktige lærere, og jeg fikk malt mye. Det var i samme periode som jeg debuterte på Høstutstillingen.
Den yngste debutanten siden 1970-tallet?
– Jeg aner ikke hvor den påstanden kommer fra, den blir brukt overalt, men det kan da ikke stemme? Jeg var liksom ikke 14, jeg var jo over 20! I denne perioden ble jeg intervjuet av store magasiner som D2 og hadde greier i Klassekampen og Morgenbladet og sånne ting.
På grunn av Høstutstillingen?
– Ja, men også andre jobber jeg fikk som var interessante. Jeg gjorde cover for bandet Bigbang og var med dem til Los Angeles. Da var jeg 21, og det ble mye blest rundt meg på en måte jeg aldri hadde opplevd før. Så jeg tenkte: Nå har jeg klart det, så nå feirer vi med alkohol og mer rus. Og jeg begynte å si nei til jobber fordi jeg følte meg så ovenpå og skulle ikke gjøre «drittjobber», kort fortalt: Det blir til at jeg brenner en del broer samtidig som det blir mer og mer rus. Jeg hadde aldri tjent så mye penger som jeg gjorde for Bigbang-coveret og tenkte at nå er jeg trygg, liksom. Så går det bare nedover. Jeg hadde en separatutstilling i 2019, den var ikke god. Men jeg solgte bra da også, egentlig, bildene var veldig billige.
Og nedover gikk det. Frem mot høsten 2020 var Nikolai Torgersen dypt deprimert og suicidal. Ikke ville han ha hjelp, for han var livredd for å bli edru. Men smertegrensen var nådd. En fredagskveld var han så rusa og nedkjørt at han takket være en god venn gikk med på å legge seg inn for akuttavrusning. Å våkne der, omgitt av leger og psykiatere, i tidenes verste form, skamfull, fortvilet og tørst var et helvete, men han fikk god hjelp.
– En venn kom med skisseblokk og blyanter til meg. Jeg våget først å gå ut av senga etter fire-fem dager. Det eneste jeg kunne se ute, var et tak, og i pøsregnet så jeg en skjære som gjemte seg under pipa. Da jeg kom inn igjen, tegna jeg den skjæra og posta den på Instagram. Det var starten på en serie med bilder. Det er utrolig, men etter at jeg hadde vært der en uke, hadde jeg ingen abstinenser. Jeg var edru for første gang i mitt voksne liv. Det jeg trengte, var pleie, noen som tok vare på meg.
Hva gjorde denne opplevelsen med forholdet ditt til rus?
– I begynnelsen tenkte jeg at om to uker kan jeg drikke, da kan jeg ta en øl. Nå har det gått halvannet år, og nå vet jeg, etter veldig mange timer med samtaleterapi hos psykolog og gruppetimer, at problemene mine er mulig å løse, jeg trenger bare verktøyet. Nå virker ikke alkohol som noe alternativ i det hele tatt.
Overdreven rusbruk blant kunstnere er jo ikke noe nytt. Munch var vel ganske glad i absinten sin. Føler du en gjenkjennelse i Munch?
– Det er jo andre kunstnere jeg har stjålet mer direkte fra opp gjennom tidene, som William Kentridge og Asger Jorn for eksempel. Men jeg elsker Munch, selvfølgelig. Og mange vil nok finne knagger å henge Munch-referanser på i bildene mine.
Nikolai forteller at en ny film om Edvard Munch er på vei, med Henrik Dahlsbakken som regissør. Den består av fire deler, en del der Munch er innlagt på psykiatrisk i København, en del er i 1880, en del i 1940, og så er det en del som er lagt til 2020 – Munch i nåtid.
– Ja, her er han i Berlin og skal ha en utstilling, og jeg ble spurt om å male bilder som skal være med i filmen. Det ble knapt med tid, så vi landet på en utstillingsplakat som skal henge rundt i Berlin. Jeg fikk lov til å gjøre absolutt hva jeg ville, men jeg hadde bare 5-6 dager på meg, så …
Nikolai tar frem et bilde som har stått med ryggen til, henger det opp på veggen, fører hånden over lerretet. Motivet er Munchs grav, og vi gjenkjenner «Pikene på broen».
– Munch hadde jo tre søstre, det samme har jeg, så jeg spant videre på den tullete ideen om at andre har kalt meg en ny Munch og at jeg står og ser på den gamle, eller på graven hans, og så er de tre søstrene mellom oss – litt sånn: Er det hans søstre eller mine? Da fikk jeg gjøre dette jeg elsker å gjøre. Bildet er fortsatt uferdig, men det var nok til å bli trykt på plakaten og er med i filmen.
Hvilken rolle spilte kunsten i livet ditt fremover?
– Jeg har aldri differensiert mellom livet og kunstnerskapet. Jeg følte det var kunst jeg dreiv med selv i de periodene jeg ikke lagde bilder. Det kan jo hende det er usunt på en måte, men jeg har aldri tenkt tanken at jeg vil bli kunstner, det er bare noe noen er.
Har disse tankene noen innvirkning på kunsten din?
– Hva skal jeg si … jeg har ikke noen mulighet til å lage noe annet enn selvportrett. Uansett hva jeg har lagd opp gjennom årene, om vi så spoler ti år tilbake og ser på filmer jeg lagde, skulpturer eller bilder, så klarer jeg ikke se på dem som noe annet enn selvportrett.
På hvilken måte?
– Det handler om hvordan jeg ser virkeligheten. Den serien med landskapsmalerier og disse naivistiske eller abstraherte dyrene er jo en måte å trigge samtaler med folk på. Det er ekstremt egoistisk og kanskje til og med uinteressant, men så lenge jeg har muligheten til å få folk i prat på en utstilling, så er det det jeg vil bruke kunsten til. Og det første folk sier, er at det ser så realistisk ut, som et fotografi eller … Et menneskeøye er veldig begrenset for å oppfatte hvordan verden egentlig er. Og når folk snakker om realisme, refererer de til fotorealisme, som ikke gir noen mening.
Hvordan da, mener du?
– Et fotoapparat er noe som er skapt av mennesker for å etterligne et menneskeøye, det handler jo ikke om hvordan virkeligheten er, det handler om hvordan mennesket ser virkeligheten. Virkeligheten for meg består i mye større grad av underbevissthet, av følelser, av hvordan jeg opplever ting. Sånn sett handler det om selvportrett i bunn og grunn. Jeg prøver å skildre verden sånn jeg opplever den. For det er urettferdig at realisme bare er knytta til én av sansene våre når egentlig alle spiller med hele tiden.
Er du interessert i å male mennesker?
– Jeg synes det er problematisk fordi det ofte blir så overtydelig.
Er du opptatt av å ha et narrativ i bildene dine? Er du en historieforteller?
– Folk tenker ofte på bildene mine som hyggelige, i alle fall dyrebildene mine. Det har hendt flere ganger at folk har sagt: Å, dette passer bra på barnerommet, og så spør de litt, og jeg forteller at det handler om moren min som skriker seg inn i døden og var den siste skissen jeg tegnet av henne før hun døde, og disse vinglassene som går igjen, handler om rusmisbruk … Så sier de at nei, da passer det jo ikke i det hele tatt. Disse dyrene som smuldrer opp fra en slags realistisk gjengivelse til å bli noe naivt og abstrahert, er jo mer mitt bilde på en slags omsorgssvikt. I alle tegningene i den serien er det en voksen eller stor versjon av dyret, og så er det en mindre som er helt oppløst, en som føler seg helt ubetydelig i en verden der alt handler om rus og man ikke får den tryggheten man skal ha. Det sies at en kunstners ulykkelige barndom er hans bankkonto, et sted å hente referanser. Tenker du noen ganger at du er glad for den fortida du har?
– Jeg kan sikkert si både og. Jeg er jo veldig takknemlig for at foreldrene mine lot meg gjøre hva jeg ville, for ellers hadde jeg jo ikke blitt flink til å ta bilder og fått fotojobber og sånt. Jeg hadde aldri vært her hvor jeg er nå uten den totale friheten, og jeg har det bedre enn noen gang akkurat nå. Jeg krever ekstremt lite, jeg er kjempefornøyd med å være frisk nok til å gå ut døra hver eneste dag, for at jeg har penger nok til å kjøpe maling og alle de lerretene jeg vil. Og så er jeg ekstremt lei meg for alle som er i den situasjonen jeg var i, som ikke ser noen vei ut av det. Det kjennes som om det er en konkret, fysisk plass inni meg som forstår mennesker som tar sitt eget liv. Den skulle jeg ønske jeg ikke hadde, at jeg ikke visste hvor jævlig det går an å ha det.
Det er denne innlevelsen som har fått Nikolai til å gi bort malerier til hjemløse rusmisbrukere i Oslo. Når de selger kunsten, får de en tiltrengt slant som de kan leve godt på en stakket stund. Og etter Avatars of Love-utstillingen i Bergen auksjonerte han bort alle originalene og donerte rundt 1,1 millioner kroner til BAR (Barn av rusmisbrukere) og Kirkens Bymisjon.
– I fremtiden vil jeg prøve å opprette et fond eller en stiftelse med pengene jeg tjener for at flere som kommer ut av rus eller er i aktiv rus kan komme et sted og skape ting. Det handler bare om å lage noe av verdi for en selv, det er så undervurdert. For min del hadde det alt å si. Det handler bare om å få muligheten, legge ned noen timer hver dag og se en utvikling. For hva faen skal du gjøre? Du har basert livet ditt på at du drar på puben, du møter folk, du gjør rusrelaterte ting, men plutselig har du ingenting å bruke tida på. Sånn sett er jo jeg dødsheldig, jeg har tusenvis av hobbyer. Mange blir helt sjokkert når jeg sier at jeg er en fanatisk fotballsupporter, for eksempel, for den «søppelkulturen» passer ikke inn i det pretensiøse kunstlivet hvor jeg skal sitte og filosofere over en svart firkant, liksom.
Den vanligste overskriften om meg har vært «Fra hjemløs narkoman til millionær», og «hjemløs narkoman» har folk et veldig tydelig bilde av, det er en fyr som sitter i Storgata og skyter heroin og sover i en sovepose under en bro. Realiteten for meg var at jeg sov på sofaen hos venner, noen ganger på bussen mellom Fornebu og Tonsenhagen, noen ganger ute. Og når jeg forteller at jeg spilte golf samtidig … en hjemløs narkoman som spiller golf – det passer jo ikke.
Hvordan griper du det an når du nå skal ha en så stor utstilling?
– Den beste tiden på døgnet er de 15 minuttene fra jeg legger meg og lukker øynene til jeg sovner. Jeg har et veldig tydelig bilde av hele utstillingen i hodet, jeg kan flytte på ting og visualisere som om jeg skulle vært fysisk til stede. Jeg har bygd en 3 meter lang arkitektmodell av hele galleriet, hvor jeg kan få hele utstillingen klart for meg før jeg begynner å jobbe. Jeg kommer ikke til å tegne en blyantstrek før jeg vet hvor alt skal plasseres, hvor skulpturene skal stå og hvor mange bilder det skal være.
«Inspirasjon» vil han ikke høre snakk om.
– Jeg er her og jobber, det er et arbeid som skal gjøres hele tiden, jeg har ting klart for meg for de to neste årene. Jeg må ikke sitte og finne på ting. Jeg lever ikke i en parallell drømmeverden hvor kunst er én ting og livet noe annet. Jeg jobber i snitt 12 timer hver dag, og liker tanken på at ingen andre jobber hardere enn meg. Men jeg må også gjøre det for å overleve økonomisk. Jeg har ingenting å falle tilbake på. Jeg tror jeg tok én dag fri fra mai til desember i fjor, og da følte jeg meg helt rar den ene dagen jeg ikke jobba. Jeg føler meg bare mye bedre og klarere når jeg jobber mye.
Kanskje det er noe av den samme ekstremiteten som da du rusa deg?
– Det er det definitivt. Det må være veldig ekstremt – i en eller annen retning. Ekstremt rusmisbruk og ekstremt mye jobb. Det også kan være at man har en avhengig personlighet, ikke sant, som også er veldig genetisk betinga. Det trenger ikke handle om alkoholisme eller stoffmisbruk.
Det er kanskje det som må til – at ingenting annet virkelig betyr noe?
– Det narsissistiske … Hvor opptatt jeg er av det jeg driver med, kan sikkert virke litt usympatisk på andre. Det har blitt ekstremt mye oppmerksomhet, henvendelser og telefoner hele tiden og masse avisoppslag. Flere har spurt kjæresten min om hun klarer å få meg til å holde beina på jorda, da svarer hun at det har jeg aldri hatt. Og det er folk som har spurt hvordan denne suksessen påvirker meg. Men det påvirker meg ikke i det hele tatt, jeg har alltid følt at det er sånn det er.
Og nå har vi andre skjønt det også … (Latter) Men samtidig som egoet er kjempehøyt, kan selvfølelsen være veldig lav.
– Helt enig, det er så rart. Som Karl Ove Knausgård. Han ser på seg selv som en så stor taper at han nesten ikke tør å gå ut av døra, men anser seg likevel som den beste forfatteren noensinne. Jeg kjenner meg ekstremt godt igjen. Jeg er redd for å ta trikken. Jeg er dårligere enn alle andre på sånne helt basic ting, men vet også at jeg kan få til mye mer enn de fleste. Synes du det er narsissistisk?
Det er vel sånn at man må være narsissistisk for å stå inne i et rom som dette her og male 12 timer i døgnet …
– Ja, det er 30–35 varmegrader her om sommeren, og jeg vet at alle vennene mine er nede på Sørenga og bader, men jeg klarer ikke noe annet enn å være her fordi jeg må male det treet. Hvis man går inn i det, virker det faktisk helt idiotisk … eller helt nødvendig.
