Mannen bak torsoen










Av Aurora Sæverud , KUNST #3/2022.
Nico Widerberg (61) åpner sin største separatutstilling noensinne. Billedkunstneren har invitert oss inn i atelieret sitt og reflekterer rundt arbeidet, motgangen og oppveksten.
– Jeg mener at det å være kunstner er å være håndverker, ikke bare en idémaker. Alle kan ha gode ideer, men å tro på ideen, klare å formidle den og fortelle den er noe annet. Alle kan jo skrive, men det å skrive en bok sånn som Lars Saabye Christensen gjør, er det få som kan.
Vi sitter rundt et stort arbeidsbord, Nico, kunstneren Monika Stø og jeg. Monika sitter foran en stor dataskjerm og jobber. Nico og jeg drikker kaffe, og jeg forsyner meg av bakverkene Nico har tatt med.
Atelieret til Nico er stort – tre rom med minst fire meter opp til taket. Det er et tidligere industriproduksjonsverksted midt i hjertet av hovedstaden. Kunstverkene hans fyller hvert kvadrat. På hyllene står modelleringsskisser, utkast til statuer og gamle arbeider fra både oppdrag og egen kreativ utvikling. Torsoene, det klassiske Nico-motivet, finnes i utallige varianter rundt i atelieret. De står som monolitter, kraftige former som hever seg mot himmelen, fylt med energi. Nico Widerbergs kunst er populær, og har vært det i mange år allerede. Verkene hans er yndet av private kunstsamlere, og bidragene hans til offentlige konkurranser er mangetallige. Uttrykket hans er ettertraktede oppdragsverk, spesielt skulpturene.
For å sette ideene ut i livet må Nico ha flere hender i sving enn bare sine egne. Trykkpressen brummer høyt i bakgrunnen mens vi prater. Monikas sønn Ask står ved en massiv, gammeldags trykkpresse. Han ruller trykksverte over tresnitt som Nico har skåret ut, før han sveiver trykkene gjennom pressen.
– Ask er jo godt i gang med rullingen. Jeg kan ikke gjøre alt, det er godt med litt hjelp. Monika og jeg har hugget stein sammen. Tidligere har vi jobbet mye sammen, men nå er det blitt en arbeidsfordeling, forteller Nico.
– Hvordan er arbeidsfordelingen?
– Vi driver en liten bedrift.
– Den har jo vokst litt, legger Monika til.
Koronapandemien har påvirket mange, og kunstbransjen har ikke vært noe unntak.
– Har det vært roligere under pandemien?
– Det har nesten skjedd mer, sier Monika. Nico samtykker:
– I fjor var et av mine bedre år, så det har vært utrolig mye greier. Men det var jo en rar tid.
– Det stoppet litt opp. Det var få utstillinger, men mange oppdrag, tilføyer Monika.
Nico har mangslungne prosjekter. Kunstnerskapet hans er energisk og har mye på hjertet – ganske likt mannen selv. Nå sitter han foran meg og drikker kaffe. Et furet ansikt smiler mildt mot meg. Han nevner ikke at moren døde under pandemien, for knapt halvannet år siden. Aasa Brække ble 81 år. Men Nico forteller at han har sovet dårlig, og at han brukte morgentimene i foreldrenes hus på Fagerborg. Etter at foreldrene døde, har arven etter dem blitt viktigere for Nico, og han vil gjerne vise frem hva han har gjort i hagen, kun fem minutters kjøretur fra atelieret.
Han forteller også at han vil vise meg noe annet der, en morsom ting han nylig ble oppmerksom på selv Men først skal vi prate litt mer og titte nærmere på atelieret.
Nico er aktuell med en massiv separatutstilling på Fineart Oslo. Galleriet har et flatemål på 2000 kvm, og Nico Widerbergs kunst vil fylle det hele. Dette blir hans største utstilling noensinne, med skulpturer i stein, glass og bronse, malerier og grafikk. Kunstneren røper at han også er i gang med noen store akvareller. Han har allerede begynt å velge ut verkene, men forbeholder seg retten til å ombestemme seg. Det er mange verk å velge mellom.
– Jeg håper det blir en opplevelse. Her får jeg muligheten til å vise hele meg, bredden i det jeg gjør, sier Nico om utstillingen.
Han viser meg inn i atelierets andre rom – rom to av tre – og begynner å prate og peke i et voldsomt tempo. Jeg må sette fra meg kaffekoppen for ikke å søle på maleriene hans. Det er så fullt her at en bred sti er ryddet mellom diverse skisser, store malerier, grafikk – for ikke å snakke om verktøyet og arbeidsbordene. Hvert rom er i aktiv bruk, og pensler og skisser ligger overalt mellom verkene. Veggene er fylt med hyller, og blikket mitt hviler på de mange modellene, blant annet hodeformene.
Jeg påpeker at han har drevet mye med modellering og portrett.
– Ja, opp gjennom årene. Det er sånne oppdrag. Jeg har laget skulpturen av Thor Heyerdahl, blant annet.
Nico har også portrettert Knut Hamsun og Jens Stoltenberg i bronse, samt laget Trygve Lie-monumentet. Hodeskulpturene stirrer livaktig ut i luften.
– Noen av de store maleriene som skal være med, står på staffeliet der, men nå skal vi videre til steinhuggeriet, fortsetter Nico og går fort videre.
Jeg følger ham inn i steinhuggeriet, atelierets tredje rom. Det lukter stein – en ren, kald jord-duft, som i en grotte, men også såpe fra forrige nedvasking. Et nytt lag med steinstøv har teppelagt hele rommet allerede. Belysningen er beskjeden. Et stort arbeidsområde er i sentrum. Her hugger Nico steinskulpturene sine, de som ikke er utarbeidet på huggeriet i Skjeberg. Her står det skulpturer av larvikitt og antique labrador i rødlig farge fra Stavanger, Iddefjordsgranitt (samme stein Gustav Vigeland hugget skulpturparken sin i) og marmor fra Italia.
– Har du utviklet nye teknikker gjennom disse årene? Eller har kunstnerskapet tatt en retning? Jeg ser for meg at du har en ganske annerledes måte å arbeide på nå enn da du var i 20-årene.
– Jeg lærte steinhugging i Italia, og der lærer man å hugge i marmor. Men så får du et oppdrag, som Thor Heyerdahl, som må være i en annen stein. Hvordan gjør man det? Bare det å få et sted å lage skulpturen Det var slik samarbeidet med Johansen Monumenthuggeri i Skjeberg startet.
Stemmene våre gir gjenklang i rommet.
– Så man bygger opp et nettverk, folk du kan spørre om råd; hvordan få tak i verktøy, utstyr, skjønne hva du trenger. Alt dette vil selvfølgelig bygge seg opp etter hva du har behov for. Så jeg har ikke gått på skole for å lære slike ting. De som går på Kunsthøgskolen nå, lærer jo noe. Men for å klare deg i det virkelige livet må du finne ut av en del ting på nytt. Så det er ikke sånn at du får en utdannelse og er ferdig utlært – det er egentlig bare en start, sier billedhuggeren.
Nico blir engasjert når vi snakker om skole. Utdanning er viktig for ham, han snakker selvsikkert og med stor tyngde om håndverkets verden:
– Det er så mye som er blitt borte, nå er det blitt digitalt. Dette håndverket ... mange vil kanskje trykke eller hugge stein, men det er ikke så mange muligheter for det lenger. Det er ikke det at man nødvendigvis skal stå og hugge stein, men å ha litt erfaring fra et sånt sted ville vært Folk skal selvfølgelig velge forskjellige retninger, men nå blir man blir så avhengig av Kina, eller andre steder, for å lage ting, sier han.
– Jeg mener at skal du være kunstner, må du på en måte klare deg selv.
Omvisningen har ført oss i sirkel, og vi ender der vi startet – i det første arbeidsrommet. Nico senker skuldrene etter hvert som vi prater oss varme. Han liker å snakke om håndverk, men mener selv han ikke kan noe særlig om kunst.
– Hvordan er det å jobbe med skulptur kontra maleri?
– Det er noe litt annet. Når jeg modellerer, står jeg nesten som når jeg maler. For da kan du jobbe med det, pakke det inn, og så ta det frem igjen. Det blir en stille prosess der du kan høre på radio. Når jeg hugger stein, er jeg i et annet rom. Det er mer intenst, og jeg vil bare bli ferdig. Det er en kamp – steinen er hard. Noen av steinene er veldig harde, og da må du gå på, selv om du føler at det står stille. Jeg vet at det skjer noe, jeg merker det når jeg bruker trykkluftverktøyet som knuser steinen. Du må holde på en stund og ikke gi deg for å få et resultat, reflekterer Nico.
Han beveger kroppen mens han snakker, lener seg forover, som om han lener seg mot trykkluftverktøyet og steinen som skal knuses.
– Men med modellering må du jobbe mer forsiktig. Jeg vil ikke ha sånne tette skulpturer, jeg vil ikke tette igjen leiren helt. Jeg vil at den skal puste, og da kan jeg ikke glatte den helt ut – jeg liker å jobbe med grove strukturer i leiren. Jeg jobber meg ut, og så kommer jeg til et punkt – og da er jeg der. Hvis jeg kommer for langt ut og må gå inn igjen, da dør det litt. Jeg må føle at det jeg gjør er riktig, hele tiden.
– Jeg må ødelegge litt òg, legger Nico til.
– Hvordan da, tenker du?
– Du bygger noe, og så blir det fint, men så må du knuse noe for at det skal bli ordentlig, sier han.
Litt som i livet, tenker jeg for meg selv.
– Men det å male ... jeg maler nok sånn at jeg kan gjøre mye på kort tid. Og så kan jeg jo ha flere malerier stående og jobbe meg bortover, sier Nico.
– I starten var det å tro på det jeg malte Jeg maler ikke så mye perspektiv. Jeg skjønner mange syns det er mer interessant, at du ser på et bilde og så er det et perspektiv i strukturen i rommene og sånt. Men jeg er mer opptatt av å få et rom i rommet, på en måte. Jeg maler nok litt skulpturelt, prøver i hvert fall. Jeg er jo ikke maler, men jeg er på en måte maler likevel.
– Du sier «å tro på det jeg malte», var det sånn at du ikke trodde på deg selv som maler?
– Det tok mange år før jeg begynte å male. Han tenker seg om.
Nicos kunstnerskap har ikke stått uten kritikk. Faren, Frans Widerberg, var maler og grafiker. Han høstet stor anerkjennelse for kunsten sin – i sterke primærfarger.
– Det er noen som sier jeg maler med Frans' farger, og jeg gjør det, men det er jo ikke hans farger, det er våre farger. Men jeg merker at jeg hele tiden prøver å forme dem.
– Jeg har fått med meg kritikken. Men jeg ser jo også forskjell.
– Ja, nå er det bra. Men det har vært mye mas om det på jobb. Derfor har jeg tenkt at det er jo greit óg – fullt forståelig – men nå føler jeg meg helt fri, også fra det. Og Frans er jo død, noe som er veldig trist, men da er det kanskje enda viktigere for meg å stå for det fine vi har i vår familie, forteller Nico.
Stemmen hans blir forsiktig, nesten ydmyk, når han snakker om arven etter foreldrene. Frans Widerberg døde i 2017, dagen før han skulle ha fylt 83 år. Moren Aasa Brække døde i 2021.
For mange går det nesten ikke an å snakke om Nico Widerberg uten å nevne faren. I forkant av samtalen har jeg lest meg opp på slektshistorien til Nico. I Widerberg-familien fantes det flere kunstsamlere allerede fra 1800-tallet. Frans skulle likevel bli slektens første kunstner. Han giftet seg med kunstneren Aasa Brække, og sammen fikk de barna Thomas og Nico. Thomas er også kunstner.
– Har du noen gang vurdert å bytte etternavn?
– Ja, sier Nico engasjert, og minnes begynnelsen av sin kunstneriske karriere med en ungdommelig oppspilthet.
– Jeg gjorde det da jeg startet, under den første utstillingen min i 1984 på Galleri Albin Upp. Da kalte jeg meg Nico Magnus.
– Hvordan gikk det?
– Da ble det mange avisoppslag, det var jo mange aviser på den tiden, og de skrev mye mer om kunst. Så jeg fikk en del oppmerksomhet, må jeg si. Men overskriftene lød «Widerbergs sønn» Så det var liksom ikke noe poeng. Kunstkritikerne var etter meg helt fra starten av, føler jeg. Men jeg hadde også mange støttespillere, blant annet Bernhard Rostad i Dagbladet.
Nico vokste opp på 60- og 70-tallet i en av kunstnerboligene på Ekely. Her bodde og virket også Edvard Munch frem til sin død. Munchs sveitservilla fra 1897 er for lengst revet, men ble på 50-tallet erstattet med kunstnerboliger tegnet av arkitekt Jens Selmer. Store kunstnernavn som Per Ung, Nils Aas, Thorbjørn Egner, Guy og Sossen Krohg er blant dem som har bodd og virket på Ekely.
– Ekely flyttet jeg fra da jeg var 17 år. Aasa og Frans bodde der i syv år til, før de kjøpte huset på Fagerborg, som er et veldig flott hus. De bodde i en liten, liten leilighet på Ekely. De leilighetene var bygget for enslige kunstnere, egentlig Men det var et hyggelig sted, for så vidt.
– Hvordan var det å vokse opp der – tenker du mye på det?
– Nei, egentlig ikke. Men jeg har tenkt litt på det nå etter at moren min døde. Da kommer jo ting opp igjen. Og Frans døde for fem år siden.
Nico trekker på skuldrene og rister litt på hodet. Jeg mister ham i et minne før han henter seg inn igjen.
– Ekely var fint på mange måter, men det var et ensomt sted. Vi var jo en kunstnerfamilie, så man ble jo litt isolert der. Jeg er kanskje ikke så sosial nå heller, og var i hvert fall ikke det som barn Men jeg hadde bestekompisen min Atle Aas, som var sønn av skulptør Nils Aas, i huset ved siden av.
– Og så møtte jeg jo Lars, legger Nico til.
Nico sikter til Lars Beckstrøm, bassist i bandet deLillos, som han traff i tenårene. På Ekely var det få barn, og enda færre på hans egen alder. Nico forteller at han var mye alene i oppveksten, og at han ble mobbet på Steinerskolen. Han omtaler skoletiden som tøff, også fordi han er dyslektiker.
– Vi begynte å spille musikk. Lars bodde ikke på Ekely, men i nærheten i et sånt ordentlig hus. Så da åpnet det seg – jeg trengte å møte noen, for da var jeg litt «lost case». Så han reddet meg, kan du si. Nico smiler ettertenksomt.
– Så det var en viktig periode. Ekely var en viktig tid.
Nico har i tidligere intervjuer erkjent at drømmen var å bli musiker – det var aldri planen å bli kunstner eller håndverker. Så ble han tatt inn som hospitant på Kunsthøgskolen, og den fysiske skaperkraften trumfet musikkens univers.
Nico fikler rundt ved enden av arbeidsbordet og plukker frem en liten boks i lyst treverk.
– Kom og se.
Han åpner lokket sakte. Små figurer i sølv og gull kommer til syne, miniatyrgjengivelser av Munchs mest kjente motiver: Pikene på broen, Madonna, Skrik og Livets dans. Jeg plukker opp en av figurene og studerer den nærmere. Hver figur er på størrelse med en enkroning, likevel er de perfekt og levende gjengitt. Hver strek i de små figurene er tro mot Munchs egne. Nico plukker opp Madonna og studerer henne med en dyp nyve mellom brynene. Vurderer om det er godt nok, ser etter små produksjonsfeil. Madonnas øyne er lukket, torsoen hennes hever seg svakt. Hun er nesten levende. Han slipper ut et hardt, lite «hm» før han forteller at de er utkast til smykkeanheng, laget på initiativ fra en privat aktør.
Jeg overtaler Nico til å vise meg foreldrenes hus på Fagerborg, minner ham på at han også ville vise meg noe der. Vi setter oss inn i bilen, en stor, sort BMW stasjonsvogn, og radioen begynner å spille fra NRK Jazz.
– Jeg hører mest på jazz, sier Nico.
Fem minutter senere kjører vi inn foran et stort, rødt steinhus i viktoriansk stil.
Nico viser meg rundt, som lovet. Hagen ligger idyllisk og grønn, med sjasminbusker i full blomst. Skulpturene er spredt som kinderegg rundt om i hagen. Nico har løftet to enorme krukker opp på sokler så de er synlige for forbipasserende på gaten. Dem har Frans Widerberg laget. En annen skulptur er hans egen, en av hans tidlige bronseskulpturer; en ung mann som bærer en tung bør på ryggen, et slags dyr.
– Styggen på ryggen, sier Nico og smiler sjenert.
Nico viser meg inn i Frans' gamle atelier, som han i sin tid tegnet og bygget for faren. Vi kommer inn i et lyst rom på cirka 25 kvm. Lyset slippes inn gjennom et stort takvindu, og ut mot hagen er det et stort atriumvindu – utsikt til både himmel og jord. På tverrveggen står fire av Nicos malerier stilt opp, store flater under arbeid. Et nytt, blankt lerret er spent opp, og ved siden av står et arbeidsbord på hjul. Det er overfylt av pensler og tuber med maling. På selve platen er det store, inntørkede malingsklatter i gult, rødt, blått og sort fra Frans' virke i atelieret. Gulvet står i stil med arbeidsbordet, fullt av malingsflekker. På veggene henger bilder og masker, og noen små figurer står på to hjørnehyller. Nico forteller at det er ting Frans samlet fra reisene sine. En dødningsskalle står til utstilling, noe tælen har drevet opp i sin tid, forteller Nico.
– Men se her! utbryter kunstneren.
Det er dette han ville vise meg. Han peker inn i hjørnet til høyre for inngangen. Der henger en akvarell malt av moren til Nico.
Motivet er en kvinne som føder en torso.
Relaterte kunstverk

Tro (bronse)

Nå han (bronse)

Veier

Magnet

Far

Arv

Flørt

Arven

Kraft

Driv

Omfavne

Søyle mann (glass)

Styre

Tre

To

Livslyst (glass)

Slang

Scene

Gruppe II (monokrom)

Gruppe II

Gruppe I (monokrom)

Gruppe I

Stamme Hun (monokrom)

Stamme Hun

Stamme Han (monokrom)

Stamme Han

Motlys (monokrom)

Motlys

Kontakt (monokrom)

Solregn (monokrom)

Side Om Side (monokrom)

Side Om Side

Gjensyn (monokrom)

Gjensyn

Endring (Grønn)

Endring (Blå)

Endring

Stammer (monokrom)

Stammer

Løftet

Skrik (bronse)

Motkraft (bronse)

Livslyst (bronse)

På line (bronse)

Sirkus

Vektløs

Vugge

Vugge (monokrom)

Fremtid
