Med pilen i øyet

Forrige

Neste

Foto: Anne Vesaas  

Av Edy Poppy , KUNST #4/2022.

For sin første utstilling i The Big Apple fikk Håvard Homstvedt en entusiastisk anmeldelse i The New York Times. Kunstballen begynte å rulle, og trønderen ble raskt omtalt som en av de 25 up-and-coming-kunstnerne av det toneangivende magasinet Art Review. Nå har den lysømfintlige utvandreren kommet hjem. Blir han «profet» i eget land? I november stiller han ut på K-U-K i barndomsbyen Trondheim.

Lengselen etter en ny Kristiania-bohem?

Jeg møter billedkunstner Håvard Homstvedt (f. 1976) på en parkeringsplass. Det regner. Vi har begge levert barna våre på Steinerskolen på Nesodden. Jeg kjenner med det samme igjen det glattbarberte hodet og det intense blikket jeg har sett på bilder. Som kunstner må man benytte seg av den tiden barna er på skolen.

Vi kjører sammen til hans nyinnkjøpte kråkeslott, 5 kilometer unna. Stopper foran en forfallen, sennepsgul sveitservilla fra 1800-tallet. På den knirkende døra inn til huset, som har vært forlatt i årevis før billedkunstneren forbarmet seg over det, henger et klistremerke: «Noen er glad i deg». Kontrasten mellom disse ordene og det spooky bygget kunne ikke vært større. Vi entrer en fremtidsdrøm fra fortiden. Etter anskaffelsen av dette potensielt herskapelige stedet har Homstvedt humoristisk, eller kanskje heller med romantisk ironi, begynt å kalle seg Lord. Om ett år skal han flytte inn og bygge en stor atelierlåve ved siden av hovedhuset. Nå er golvet så råttent at vi må hoppe fra bjelke til bjelke mens trønderen drømmer høyt om den fremtidige kunstnertilværelsen på Nesodden, de ville bohemske festene, eventene på den mektige verandaen, konsertene i hans kongelige hage. For fem år siden kom han tilbake til Norge etter 21 år i utlandet, størstedelen i USA, i tillegg til noen år i Italia og Frankrike.

En selvbiografisk pil i øyet

Vi forlater den storslagne kunstnerdrømmen, setter oss i bilen igjen og kjører til Berger, hvor Håvard har sitt midlertidige atelier i bunnen av en stygg blokk, et nybygg. Men da vi entrer det deprimerende lokalet, blender fargene fra maleriene og skulpturene meg; potente, ublandede, noen nesten selvlysende. Kunstneren serverer traktekaffe i et pappbeger. En flyttbar trapp blir bord. Jeg får en sliten kontorstol med en t-skjorte som stoltrekk, mens han selv, gentlemanaktig, setter seg på en krakk. Vi sitter nærme, så jeg kan ta opp vår første samtale på telefon. Håvard Homstvedt synes intimitet er utfordrende. Siden han fikk en pil i øyet i en cowboy- og indianer-lek i skogen som seksåring, lider han av lysømfintlighet. Øyet lukker seg ikke. Inntrykkene strømmer inn. Blir heftige, ufiltrerte. Litt som lyset i maleriene rundt oss, kanskje?

Tittelen på Homstvedts utstilling på Galleri Riis i 2019 var En Pil i Øyet. Den er tydeligvis selvbiografisk og helt bokstavelig ment. For alle uvitende er det en vakker metafor. Den brutale virkeligheten ligger der likevel, mellom malerstrøkene. Håvard forteller at han ofte blir nektet inngang på utesteder fordi vaktene tror han er på et merkelig dop. Pupillen hans er ikke som andre pupiller. Hans blikk særegent.

– Ønsker du å gi Homstvedt-fansen ditt syn på verden, din øyeskade, so to say?

– Kanskje, svarer han, med glimt i det syke øyet.

Kunstneren og ordene

Det er litt over en måned igjen til utstillingen på K-U-K i Trondheim. Bilder står stablet utenpå hverandre eller tørker.

– Hva heter den nye utstillingen din?

– Jeg skal sette meg ned senere og jobbe frem titlene. Det er løse motiver, med få eller ingen hint av vår tid. Jeg jobber med arketyper. Tidlig i min karriere drev jeg med en form for veve-teknikk. Jeg sprøytet malingen ut fra tuber, som tråder.

– Tråd-følelsen er fortsatt til stede her.

– Ja, sammen med en fornemmelse av grafisk tresnitt, kanskje? På veggen der borte har jeg hengt en fotokopi av et bilde av den franske maleren George Seurat (1859–1891). Han sidestiller fargene. De blander seg i øyet til tilskueren istedenfor på lerretet. Selv om Seurat er en inspirerende impresjonist, har jeg nok vært mer opptatt av ekspresjonisme. Edvard Munch (1863–1944) er selvsagt et forbilde.

– På hvilken måte?

– Noe med de bølgete linjene, fargene, de personlige fortellinger og at jeg tviholder på figurasjonen. Jeg vil male bilder som treffer i magen først, emosjonelt, men har etterklang på flere nivå. Titlene mine skal utvide tilskuerens oppfattelse. Det er ikke alle kunstnere som er så opptatt av språk. Men selv liker jeg ordenes poesi.

Gammeldags piksel

En mann henger over en kvinne, ved peisen.

– At figurene veves sammen, er en videreføring av det tekstile uttrykket jeg har i maleriene mine, sier Homstvedt.

– Er det et statement at du bruker vev – tradisjonelt sett en kvinnelig uttrykksform – malerisk og som mann?

– Jeg forholder meg ikke til kjønn. You Will Hardly Know, stilt ut på Astrup Fearnley Museet i 2008, var en neonskulptur, et hår av ledninger vevet sammen. For meg har vev vært en mulighet jeg har grepet. Jeg lette etter en måte å ta ting ned til det grunnleggende på. For så å bygge det opp igjen. Tresnitt eller veving er en slags gammeldags piksel.

Just do it

Jeg studerer en mann som rir på en hest i fritt fall. Jeg må nesten snu hodet opp ned for å skjønne maleriet, perspektivet er så uvant.

– Jeg har lest at du synes ideer er overvurdert.

Homstvedt ler.

– Jeg setter det på spissen. Det som interesserer meg, er kunstnerens blikk på verden. Det kan man ikke tenke seg til.

Jeg forflytter meg til neste bilde: en kvinne og en hund.

– Før hunden min døde, lagde jeg en utstilling om intuisjon, det å ikke være i veien for sin egen prosess. (Nærmere enn hva du vet. Galleri Riis, Oslo, 2018.) Vår oppfattelse er at hunden ikke har den type selvbevissthet mennesket tilskrives. Hvis du snakker til den, ser du reaksjonen på halen, ufiltrert. Tanken var å prøve å koble penselen direkte til underbevisstheten. Å la maleriene blottlegge meg. Litt som halen avslører hunden.

– Er det fortsatt et mål?

– Absolutt! Jeg husker en amerikansk venninne som tok sloganen til en lokal radio: «Less talk, more rock» som motto. Jeg er ikke imot tenkning, men selvbevissthet kan være et kunstnerisk hinder.

– Mye av tenkningen og hukommelsen vår finnes jo i kroppen. Så når kroppen er intuitiv er vel tenkningen i hånda, i penselen?

– Ja, nettopp! Det er vel det man kaller flyt.

Å male tiden

Jeg tar en slurk av traktekaffen, som har blitt kald. Jeg glemte den bort i samtalen.

– Hvordan begynner du?

– Med et motiv, en tanke om et tablå, en komposisjon, men så må det skje noe uforutsigbart. Det jeg utforsker og finner på underveis, er det maleriske. Litt som med musikk. Komposisjonen er viktig. Men det er stemmen og det som skjer i samspill med andre som gjør det til noe større.

– Mens oljemalingen tørker, forandrer konturene på de tykkeste strekene seg fremdeles, bildet er ikke ferdig når jeg er ferdig. Å male med olje er derfor som å male tiden.

Håvard spør om jeg vil ha mer kaffe. Jeg rister på hodet. Selv trenger han masse koffein så tidlig på morgenen og går inn i rommet ved siden av. I mellomtiden ser jeg på et maleri av en gutt som kneler og tafser nedpå jorda, legger ting på hodet. Han står foran en stor sky. Det er et enormt landskap både utenfor og inni i figuren. Malerstrøkene, i blått, brunt og hvitt, minner om tråder fra garn, de står liksom ut av bildet, som vev. Det må være dette tredimensjonale tiden former mens oljemalingen tørker. Jeg går videre, ser et bilde med en gutt som bøyer seg ned og drikker fra springen. Motivet er enormt stemningsfullt, en slag melankoli i blått?

– Det er morgentannpussen til sønnen min, forteller Håvard, med pappkruset fylt opp på ny med traktekaffe. – Det motivet inspirerte meg så mye at jeg har laget flere variasjoner av det i løpet av årene.

– Jobber du selvbiografisk?

– Ja, men det blir filtrert gjennom et langt rør av kunsthistorie, hverdag og hinder.

Ever Failed, try again, fail again, fail better.

Ved siden av et fargerikt, troll-lignende vesen står en pappeske fylt med malingrester.

– Jeg maler først tjukke lag med olje på lerretet, før jeg skjærer den ned til rene fargeflater, sier Håvard. – Jeg lar fingertuppene mine beføle et uferdig maleri, malingen står ut som fargerike pigger. Malingrestene tørkes og formes til klumper som vokser og vokser. En ferdig skulptur kan veie opptil 50 kilo. Å mikse maleri og skulptur har blitt et altoppslukende prosjekt. Det går over dager, uker, måneder, år. Jeg skaper også restmalerier, klætter malingen på lerretet, skraper og sliper det ned over tid til malingen henger over kanten, mens lerretet foran er flatt, som et snitt gjennom en stein.

– Kommer du til å male på de flatene?

– Ja, det blir en palimpsest, malerier hvor man kan se prosessen min, lag på lag, et hint av muligheter, uhell og hell.

Den amerikanske drømmen?

Jeg ser ut av ateliervinduet. En dame går tur; hundebåndet i den ene hånda, paraplyen i den andre. En buss kjører forbi. Ellers er det folketomt der ute. En følelse av å være lost in Norway. For å skjønne hva Homstvedt har flyttet til, må jeg undersøke hva han har flyttet fra.

– Å bo i NYC er en drøm mange norske kunstnere har. Hvordan var virkeligheten?

– I den første perioden min i 2003 var Bushwick i Brooklyn et høl. Det var ikke engang gatelys der jeg bodde. Bilrester og annet skrap ble dumpa i gata mi. En gang fant jeg en geit uten hode.

– Det høres pittoresk ut.

– På en måte likte jeg det, men det ble for hardt. Jeg flyttet til Chinatown isteden. Jeg hadde en soloutstilling den verste høsten i manns minne i NYC (The Close In, Perry Rubenstein Gallery) i 2008, alt hadde kollapset, det var finanskrise. Det ble fløyet inn folk til å komme på åpningen, og etterfesten var på en båt på Hudson river. Det føltes som å være på Titanic. Galleriet gikk under kort tid etterpå. Istedenfor å dra hjem til Norge med halen mellom beina, fikk jeg kjøpt et lagerbygg i Bushwick til en billig pris. Og wops så var jeg tilbake der. Jeg og min tidligere kone bygde det om til et flott atelier med bolig på toppen, takterrasse og hele pakka. Da verden begynte å stabilisere seg igjen etter finanskrisen, ble Bushwick plutselig hipt, fylt med kule kunstnerkollektiv. Men det var ikke bare fryd og gammen, det hendte det regnet inn. Og vi var nedsunket i gjeld.

– Savner du det?

– Det jeg savner, er den tiden jeg gikk på Rhode Island School of Design (RISD) i byen Providence i staten Rhode Island i USA. Et annet sted i byen var det etablert et visningssted i et lokale som het Fort Thunder. Det var helt vilt og bar preg av at det var i etasjen over et swap meet eller flea market som de kaller det der borte, hvor folk selger og kjøper ting – et stort loppemarked, egentlig. Det hang gjenstander fra alle tak, og alle flater var dekket av en tapet bestående av grums, tegninger og malerier. Fort Thunder var et gigantisk kunstnerkollektiv hvor loppene hang fra taket. Der hadde vi noen enorme konserter, gjørmebrytekonkurranser, you name it. Jeg elsket å være der. Nå er det jevnet med jorda og omgjort til parkeringsplass. Jeg liker at kunstnere ofte flytter til steder hvor andre ikke ser mulighetene.

Kristiania-bohemen er død. Lenge leve Nesodden-bohemen!

Det rumler i magene våre, og vi bestemmer oss for å dra til Annas Hybel for å spise lunsj. Jeg har ofte kjørt forbi på vei hjem, uten å stoppe. Kaferestauranten ligger i bunnen av en blokk med en Joker-butikk i første etasje.

– Det er ikke mange steder å gå ut på Nesodden, vi må verne om dem vi har, sier Håvard entusiastisk.

Da vi kommer inn, skjønner jeg ham bedre; fløyelssofaer og lysekroner. Hemmelig hipt. Vi bestiller hver vår kyllingsalat og setter oss ned.

– Hvorfor tror du Nesodden er den kommunen i Norge med flest kunstnere per innbygger?

– Nesodden mangler den statusen som gjør at det har blitt skikkelig dyrt, som Asker, for eksempel. Det finnes fremdeles forlatte steder her, smutthull. Gamle bunkere. Noe uoppdaget. Og masse vakker natur. Kunstnere ser muligheten og strømmer til.

– Sånn som du med det forlatte kråkeslottet ditt?

– Nettopp, og nå har jeg jo blitt Lord, minner Håvard meg på med et lurt smil, samtidig serveres salaten. – Jeg håper kråkeslottet mitt kan bli et kunstnerisk knutepunkt. Et vilt, vakkert og skapende sted, fortsetter han og tar en bit.

– Det betyr vel at du ikke har tenkt å dra med det samme?

– Nei, jeg drar ingen steder, sier «Lord Homstvedt» oppstemt og alvorlig på samme tid. – Her skal jeg grave meg ned.