Historiefortelleren

Forrige

Neste

 

Av Lillian Reif , KUNST #3/2021.

Kunstfotograf David Yarrow slutter aldri å fascinere sitt voksende publikum med bilder av ville dyr, det ville vesten, vakre kvinner eller som nå; scener fra Alfred Hitchcocks mytiske univers. I oktober skal han nok en gang trollbinde oss på Galleri Fineart i Oslo

Det er umulig å ikke la seg sjarmere av skotten med den dype stemmen og det store gliset som kommer inn i galleriet med sin entourage av filmfolk, assistenter og generelt interesserte folk han har plukket opp på veien. Til tross for det enorme apparatet som utgjør David Yarrow Photography, er det en utrolig jordnær og liketil kar som møter KUNST i galleriet. Vi har fulgt ham siden han debuterte på norsk jord på Galleri Fineart i 2017. Da var det mest ville dyr og urfolk som ble vist, men som den eventyrlystne mannen han er, har han hele tiden søkt nye veier, nye steder og ikke minst nye kunstneriske uttrykk. Alt det skal vi komme tilbake til, men man kommer liksom ikke utenom spørsmålet om Covid-19.

Hvordan har en fotograf som tar sine bilder alle andre steder enn hjemme taklet utfordringene med en nedstengt verden?

– Vi har tatt våre sterkeste ressurser i bruk og bestemt oss for ikke å la koronaen vinne. Å reise har ikke vært enkelt, men to smutthull gjorde det mulig å filme utenfor Storbritannia.

I begynnelsen kom Øst-Afrika godt ut av pandemien, og åpnet opp i juli 2020. Dessverre har erfaringene i etterkant vært mye dårligere på grunn av manglende tilgang til vaksine. Men i fjor sommer kunne vi filme i Rwanda, Kenya og Tanzania i seks uker. Jeg opplever ofte at filming i Øst-Afrika kan hemmes av alle safarituristene, men i fjor var det tomt, det gjorde at vi kunne jobbe mye mer intenst enn normalt. Vi var stort sett alene, og det ga oss en større opplevelse av ro. I en nasjonalpark vest i Tanzania, Katavi, var vi faktisk de første besøkende på seks måneder.

Men det er i Amerika vi har filmet mest. Som europeere måtte vi «vaske» passene våre utenfor USA før vi fikk innreisetillatelse. Den mest praktiske måten å gjøre det på var via Mexico, og etter å ha tilbrakt mindre enn en uke i dette landet de siste femten årene, har jeg brukt seks uker der de siste ni månedene – tre ganger to uker. Det var et smutthull som bare skulle brukes av dem som virkelig trengte å komme inn i Amerika for å utføre arbeidet sitt, og det inkluderte oss. Hvis de meksikanske og karibiske smutthullene ikke hadde vært tilgjengelige, ville vi fått trøbbel.

Jeg kjenner andre som har omgått USAs korona-innreiseregler to eller tre ganger på samme måte. Men teamet vårt må ha brukt til sammen 12 uker på å «vaske» passene våre, jeg antar det sier noe om dedikasjonen til arbeidet vårt.

Jeg liker Mexico veldig godt, men ser frem til å snart kunne reise direkte til Amerika igjen.

Texas-serien går rett inn i myten om den amerikanske cowboyen. Men du plasserer dem i gatene i Dallas. Det må ha vært litt av en utfordring! Vil du dele noen tanker rundt disse bildene? Og hvilke utfordringer du møtte? – Det fins ikke et mer grunnleggende symbol på Amerika enn cowboyen, og ekspansjonen vestover på 1800-tallet er den største historiefortellingen noensinne. Jeg ønsket å skape min egen antologi om det ville vesten med en omfattende rollebesetning, og per nå er jobben bare halvferdig. Hittil har vi tatt for oss stater som Texas, Colorado, Wyoming, Utah og Montana, men vi har mange flere igjen før boken går i trykken om et år. Min forlegger, Rizzoli i New York, er alltid empatisk overfor kunstnere, og dette er vårt største prosjekt til dags dato.

«The Wild West» er en så velbrukt sjanger at den utgjør en egen filmkategori (westernfilmer). Vi visste at utfordringen var å lage noe annerledes, og det var akkurat det vi satte oss fore å gjøre. Vi investerte masse tid og penger i dette prosjektet, for her er det ikke rom for intetsigende eller middelmådige bilder. På noen sett var vi over 100 personer fordelt på stab og modeller. Målet var å kombinere kreativ dristighet med så mye teknisk ekspertise vi kunne oppdrive.

Dette har vært et prosjekt som har styrket min tro på kraften i å jobbe i team. Det handler ikke bare om meg, egentlig har min jobb ofte vært enkel. Det handler om å samarbeide og ha et godt forhold til lokalbefolkning og fiksere. Fotografiet er bare siste bit, avslutningen.

I Texas har vi et stort nettverk av venner, det fins ingen mer samarbeidsvillig stat i hele USA. Folk ønsker å hjelpe til, ingen mer enn i Dallas, hvor vi – som i Oslo – har et stort galleri og mange velvillige støttespillere.

Å stenge en sentrumsgate i Dallas var faktisk ikke så vanskelig takket være vennene vi har i byen. Dette er ikke en jobb for en ensom ulv eller en introvert.

Bildene i Hitchcock-serien er både vakre og uhyggelige. Vil du fortelle hvorfor du ønsket å lage dem og hvilke følelser du ønsket å skape?

– Jeg bor i Devon i Storbritannia – det er et spesielt sted, det er derfor jeg bor der. Men iblant kan vi være uinteressert i vår egen bakgård; vi foretrekker å fotografere flere tusen kilometer hjemmefra. Det ville jeg gjøre noe med, og jeg så en mulighet til å lage en liten serie, influert av to Hitchcock-filmer: The Birds og North by North West. Han var en mesterlig historieforteller, og jeg tenkte vi kunne skape en respektfull hyllest med de riktige rekvisittene.

Jeg trenger flere lag i bildene mine, det er den eneste fremgangsmåten for å fortelle en historie i ett bilde. Betrakteren er sulten på så mye informasjon som mulig. Så, enten det var et fyrtårn eller et fly, brukte vi masse rekvisitter. David Gandy er en fremragende modell, og viktigere: en veldig dyktig og jordnær mann – det var en glede å jobbe med ham. Bella di Lorenzo er en familievenn og gjorde en utmerket jobb på begge bildesettene.

Fotografiet South by South West har blitt godt mottatt av Cary Grant-fans, og selvsagt av Hitchcock-fans.

Hva slags bilder kan publikum forvente å se på utstillingen i Oslo?

– Årets utstilling vil ha et strammere utvalg på grunn av reiserestriksjonene, men jeg tror arbeidet mitt har modnet, og vi har hevet listen for hva som virkelig er kunst og ikke «bare» et sterkt fotografi. Jeg vet at arbeidene fra det ville vesten i Amerika har mye kraft i seg, og nordmenn er så velutdannede og kjenner historien, så jeg tror de vil ha stort utbytte av disse fortellingene.

Jeg er veldig stolt av utstillingen med tanke på omstendighetene de siste 18 månedene. Vi har virkelig jobbet så hardt vi kan, og noen av fotografiene er blant mine personlige favoritter gjennom karrieren. Jeg tenker at jeg har tatt tre bilder i 2021: Get the Fxxx off my Boat, The Iron Horse og The Bills, som vil bli utsolgt i løpet av året. Alle vil bli vist i Oslo.

Følgerne dine vet du er sterkt involvert i bevaring av ville dyr og landskap. Og nå er du utpekt til ambassadør for The African Community and Conservation Foundation. Hva betyr dette for deg, og hva slags arbeid innebærer det?

– Bevaringsformål drar nytte av den økende bevisstheten om planetens sårbarhet, men samtidig har denne oppvåkningen rammet filmskapere som prøver å rette fokus mot behovet for bevaring. Virker filmskapere forstyrrende på dyrelivet ved sin hengivne filming, og er det uetisk? Det er jo et stort spørsmål og et dilemma for alle som jobber med ville dyr.

Arbeidet vi gjør for bevaring gjennom frivillige organisasjoner og pengene vi har samlet inn, burde fungere som en motgift til en del av denne kritikken, men det er ikke derfor jeg deltar. Jeg gjør det fordi jeg vil at mine barns barn skal få oppleve en like vidunderlig planet som jeg har fått.

Bevaring er gjennomsyret av politikk, det er trist, men jeg tror at de seks eller syv frivillige organisasjonene (NGOs) vi er tilknyttet, er ypperlige rollemodeller som kombinerer forretningsaspektet med fokus på arv og kunnskap. Bevaring er nå en slags «kappe land»-lek. Så enkelt er det.

Du jobber også med noen av verdens beste modeller. Hvordan oppleves det? Har du en historie du vil dele?

– Det er spennende å jobbe med de beste av de beste, men vi har vel fortjent det. Det hjelper med et godt renommé, og vi er kjent for å ha fått inn over 1 million dollar til veldedighet for én dags jobb. Du må gjøre deg fortjent til tillit på mange områder – oppførsel og kreativitet er to av dem. Det er viktig å huske at når du skreller bort berømmelsen, er vi alle like. Berømmelse er bare en forsterkende faktor. Som Cindy Crawford, hun er en fantastisk kvinne, berømmelsen har bare gjort henne enda mer spesiell. Det er en grunn til at hun er tidenes mest suksessrike modell. Det fins også noen yngre jenter med holdninger vi prøver å styre unna. Jeg tenker nok at enkelte modeller burde legge fra seg mobilen og delta i normale samtaler slik man gjorde før smarttelefoner og Instagram. Cindy og Cara er ikke klistret til mobilen, det elsker jeg. De er intelligente, og de lytter.

En annen flott jente er Alessandra Ambrosio – den brasilianske supermodellen. Jeg husker jeg tok henne med på en bar i Montana midtvinters. De lokale gjestene trodde noen hadde puttet noe i drinkene deres – de kunne ikke tro sine egne øyne. Alessandra stilte opp for alle som ville ta selfie med henne, vi hadde det helt topp. Hun er så lite selvhøytidelig.

Noen av bildene viser supermodeller sammen med ulv, bjørn og et helt menasjeri, likevel gir de inntrykk av å være øyeblikksbilder. Hvordan arrangerer du slike scener?

– Konseptet oppstår først i hodet mitt, og så liker jeg å tenke på det en stund. Det er aldri sånn at vi får en idé mandag og gjennomfører den tirsdag. Som min helt Steven Spielberg sa: «Gode ideer starter som dårlige ideer, det er derfor det tar så lang tid.» Det tar den tiden det tar å la et konsept ligge og godgjøre seg.

Tilnærmingen min har noen nøkkelelementer. For det første må du velge ut hovedpersonen, blikkfanget. Med andre ord må han eller hun være nærmest kameraet og i fokus. For det andre må man virkelig jobbe med bakgrunnen. Ikke la noen tilfeldigheter få slippe til. Jeg tillater meg aldri å slurve med detaljene; det er de som gjør et bilde ikonisk – eller bare middelmådig. For det tredje: Sørg for at den samme stemningen preger alle karakterene i bildet – en følelse av noe truende, for eksempel. For det fjerde prøver jeg å minne meg selv på at ett svakt punkt kan spolere hele bildet. Som i fotball – én svak spiller kan ødelegge for hele laget.

Du har utmerket deg som fotograf av villmarksliv. Men det må være utfordrende å tilby markedet stadig nye bilder med dyremotiv. Hva gjør du for ikke å gjenta deg selv?

– Jeg er fotograf, ikke en naturfotograf. Jeg tar bilder av det som interesserer meg, hva det enn er. Jeg har merket meg at enkelte yngre fotografer har adoptert noe av min arbeidsmåte og stil i wildlife-fotografiene – noe de selvsagt har rett til å gjøre, men jeg liker å tro at vi alltid går foran og prøver ut nye ideer. Jeg kommer ikke til å tilbringe mye tid i Øst-Afrika kommende år – jeg tror jeg har gjort det jeg skal der, og jeg vil ikke størkne.

Autentisitet er nøkkelen til kunst. Men det er også den kommersielle siden. Jeg vil ikke bevege meg over på nye områder hvis det ikke er interesse for det. Jeg har ikke fotografert rotter, men det kommer jeg heller ikke til å gjøre, for hvem ønsker seg et bilde av en rotte?

Kunstnere trenger nye utfordringer og utvikler seg kontinuerlig. Jeg lager bilder, jeg tar dem ikke, det betyr at jeg foretrekker situasjoner der jeg ikke er et gissel for naturens tilfeldige luner – hvordan i all verden skulle det bli kunst?

Akkurat nå er jeg mer interessert i Hollywood enn i flodhester. Du kan ikke instruere en flodhest.

Jeg har en lav terskel for kjedsomhet, det monotont hverdagslige. Det gjør at jeg krever mye både av meg selv og andre, men det skal mye til for å overbevise meg om at dette ikke er en riktig innstilling. Jeg liker ikke å bli fortalt at en idé er umulig – det meste er mulig.

Jeg vil alltid være opptatt av ville dyr og vil sette mer inn på å bli bedre på dette området, men det utgjør mindre enn en tredjedel av det jeg holder på med nå.

Det virker som om du finner magiske locations for fotografering over hele verden. Hvordan finner du dem?

– Jeg har et utmerket team, og vi henter inspirasjon fra andre steder: filmer, dataspill, andres verk – og timevis med reseach på internett, selvfølgelig. Verden er full av vakre steder, men det handler mer om hva du skal gjøre når du kommer dit. Fotografering av landskap er i de aller fleste tilfeller ikke nok i seg selv. Vi må gjøre mer enn det. En annen faktor er tilgjengelighet og det praktiske. Når vi kommer med en stab på 100 personer som trenger et sted å overnatte, er fotografering i ingenmannsland utelukket.

Vår fremste styrke er kanskje ikke å finne locations, men vi har en viss erfaring med å skape historier rundt disse. Den kreative prosessen er derfor langt mer avgjørende for oss enn leteprosessen.

Har du siden sist du var i Oslo opplevd noe spesielt på en reise eller hatt wildlife-øyeblikk du kunne tenke deg å dele med oss?

– Det å fotografere skogbrannene i Australia i januar har festet seg som et uhyggelig minne. Det var som å bli hjemsøkt av et skremmende omen – om at klimaendringene er reelle og at det burde bekymre oss. Jeg så 5000 døde dyr før jeg fikk øye på et levende. Jeg kommer aldri til å glemme de dagene på Kangaroo Island. Bildene jeg tok, resulterte til slutt i mer enn en million dollar til den australske brannstyrken og The Koala Recovery Programme. I enkelte områder ble koalaen helt utryddet.

En lykkeligere omstendighet: Å filme med Cara Delevingne og Cindy Crawford er alltid en glede; de er de beste, og du tvinges til å ta frem det beste i deg selv også. Det er et samvær med store opplevelser og store budsjetter. Vi kan bruke 150 000 dollar per dag på disse settene, og det skjerper fokuset, for å si det sånn.

Så var det dette skjeve smilet. Så en gjesp.

– Beklager, ikke noe med deg å gjøre.

Så er han på vei til en ny shoot, til nye opplevelser, slik at vi som synes det er tryggest å bli hjemme noen måneder til, kan få et lite blikk ut i verden og ta del i noen fantastiske fortellinger.