Guvernøren av motefotografi

Forrige

Neste

 

Av Ingrid Lien , KUNST #1/2021.

Fotografen Norman Parkinson (1913–1990) avskydde studioet og skrev motehistorie da han tok modeller ut i friluft og lot klærne spille biroller. En av hans største inspirasjonskilder var kona Wenda.

– Tell me your life story in three words.

– Not fashion photographer.

– What then?

– Photographer.

Slik svarte Norman Parkinson insisterende i et TV-intervju i 1977. Den alltid velkledde, noe eksentriske briten med en prominent mustasje, og som ruvet 196 cm på sokkelesten. Også kalt «the guvnor» (guvernøren) av kollegene sine. Han anså seg selv som en håndverker heller enn kunstner, og tilskrev suksessen «gremlins in the camera». For ekstra hell og lykke på oppdrag bar han alltid et spesielt hodeplagg fra Kashmir. Arbeidsverktøyet var som regel et medium format Hasselblad-kamera, eller et Nikon F 35 mm hvis det var mye bevegelse involvert.

Ettertiden minnes Parkinson som en av de aller beste motefotografene på 1900-tallet. Så hvorfor han så ettertrykkelig ikke ville plasseres innenfor sjangeren, er usikkert. Men det var kanskje nettopp fordi han ikke tenkte som en motefotograf at han kunne være med på å redefinere hva et motefotografi er og sette standarder som fremdeles etterstrebes i dag.

En legende i emning.

Parkinson entret bransjen i en tid da motefotografiet fremdeles var i sin relativt spede begynnelse. Frem til starten av 1900-tallet hadde klær blitt illustrert for hånd til reklamer og magasiner. Det var ikke før Vogue ansatte tyske Baron Adolph de Meyer i 1913 at mote begynte å formidles gjennom fotografi. Dette sammenfalt med at klær ble stadig mer tilgjengelig for det bredere lag av folket, med rimeligere ready to wear-kolleksjoner og store varehus. Fremadstormende moteskapere på 1920- og 1930-tallet, som Chanel, Schiaparelli, Balenciaga og Lanvin, omfavnet den nye kommunikasjonsformen.

Ronald William Parkinson Smith, som han opprinnelig het, vokste opp som den midterste av tre barn i en relativt velstående familie sørvest i London. Han viste tidlig interesse for kunst, og begynte i lære hos de anerkjente hoff-fotografene Speaight and Sons da han var 18 år. Tre år senere etablerte han sitt eget studio sammen med en annen ung fotograf, Norman Kibblewhite. De slo navnene sine sammen til firmaet «Norman Parkinson», og spesialiserte seg på å fotografere debutanter, unge kvinner fra rike familier og aristokratiet. Samarbeidet med Kibblewhite varte ikke så lenge, men Parkinson fortsatte å bruke firmanavnet som sitt eget. Slik ble karakteren Norman Parkinson skapt, eller bare «Parks», som han likte å kalle seg selv.

Inn i motebransjen og ut av studioet.

Veien inn i motebransjen ble ganske tilfeldig for Parkinson. En dag kom redaktøren i britiske Harper's Bazaar, Joyce Reynolds, innom studioet der han jobbet for å besøke en annen fotograf. Men Reynolds ble betatt av noen bilder som hang på veggen, som Parkinson hadde tatt på ferie i Italia. Dagen etter ble han hyret til å fotografere modeller med hatter i Green Park, og det hadde vært lett å skrive at resten er historie. Men for Parkinson ble oppdraget en gullkantet mulighet til å demonstrere noe han lenge hadde tenkt på: at motefotografi gjør seg best utendørs. Det kan virke litt banalt for lesere i 2021, men frem til 1930-tallet ble klesmodeller nesten alltid fotografert innendørs, alvorlige og i stive positurer. Pent kanskje, men ganske virkelighetsfjernt. Og Parkinson kunne ikke fordra denne typen studiofotografering. Samtidig var han kanskje mottakelig for strømninger i samtiden, at kvinner ikke lenger var tilfredse med å bli fremstilt som tause mannekengdukker. Han siteres i hvert fall ofte på følgende: «Most photographers showed women standing in scintillating salons with their knees bolted … I never knew any girls with bolted knees. I only knew girls who jumped and ran.»

Action realism.

De dynamiske utendørsfotografiene var ikke Parkinsons egen idé, og han har selv nevnt den ungarske fotografen Martin Munkacsi (1896–1963) som et stort forbilde. Munkacsi ble berømt for å fange «farten og bevegelsen» i det moderne Tyskland og Ungarn i mellomkrigstiden. Han tok bilder av sportsbegivenheter, politiske hendelser og gateliv i en uformell og vital stil, som på den tiden var forfriskende ny. Munkacsi gikk selv inn i motebransjen og startet en aldri så liten revolusjon i 1933 da han instruerte modellen Lucille Brokaw til å løpe mot kameraet på stranden i badetøy. Den nye retningen innen fotografi som Munkacsi og da etter hvert også Parkinson frontet, blir gjerne kalt «new naturalism» eller «action realism». Typiske Parks-fotoer fra 1930- og 1940-tallet viser kvinner ute i gatene i London eller på den engelske landsbygda mens de gjør ting, i motsetning til å posere, som å kjøpe avisen, mate fugler eller spille golf.

Etter andre verdenskrig, da Parkinson hadde tjenestegjort som rekognoseringsfotograf for RAF, ble han ansatt som portrett- og motefotograf for den internasjonale utgaven av Vogue. Mange av bildene havnet på forsiden eller fikk en annen fremtredende plass i magasinet, og Parkinson gjorde kometkarriere.

Kona Wenda som muse og reisepartner.

Rett etter krigen hadde Parkinson dessuten møtt sin livs store kjærlighet, modellen, skuespilleren og forfatteren Wenda Rogerson. Han hadde vært gift med modeller to ganger før, Margaret Banks og Thelma Woolley. Men ekteskapet med Wenda kom til å vare i førti år, frem til hennes død i 1987. Hun ble en av hans aller største inspirasjonskilder og opptrådte i en lange rekke fotografier fra slutten av førtitallet og fremover. Som Parkinson selv sa det: «Whatever style and elegance might be attributed to my work, most of it was Wenda Rogerson's influence.»

En egenskap de åpenbart hadde til felles, var reiselysten. Og med et stadig større tilbud innen kommersiell luftfart kunne de dra til alle verdens midtpunkt og hjørner, som New York, India og ikke minst, Norge. I 1955 besøkte paret Hardangerfjorden for å ta bilder av klær fra merker som Grenfell og O'Keeffe for britiske Vogue.

Og den norske Hardangerfjorden er godt synlig i fotografiene som kom på trykk. Parkinson var opptatt av å vise frem destinasjonene i bildene sine, at de spilte en rolle i seg selv, og tøyset med at han pleide å kjøpe postkort for å få oversikt over alle de viktigste severdighetene på en effektiv måte. Et klassisk fotografi fra en av Parkinson og Wendas reiser er fra Sør-Afrika i 1951, på Table Mountain (1086 moh.) med utsikt over Cape Town. Wenda har på seg en hvit drakt fra motehuset Dorville og står på et utspring med armene utslått, vinden i håret og et smil som formelig sitrer av skrekkblandet fryd.

Nettopp det å utfordre modeller til å gå utenfor komfortsonen og posere på tidvis risikable måter ble et aldri så lite varemerke for Parkinson. Den amerikanske modellen Jerry Hall har fortalt at hun en gang falt av hesten mens de fotograferte, ble kastet inn i et piggtrådgjerde og knakk halebeinet, men at Parkinson bare kommanderte henne opp på hesten igjen. Det kan virke usympatisk, men det må kanskje blod, svette og tårer til for å skape noe minneverdig. Samtidig ble Parkinson hyllet for å være en fotograf som alltid skapte god stemning på settet, og som fikk modellene til å slappe av med humor, røverhistorier og sin erkebritiske sjarme. Wenda var som regel med og skrev reisebrev som fulgte moteseriene. Flere han jobbet med har sagt at Parkinson viste åpenbar omsorg og kjærlighet for Wenda, og at han alltid passet på at hun hadde det bra mens han tok bilder.

Swinging sixties og pølsemaker i Karibia.

I 1959 begynte Parkinson i britiske Queen magazine, som rettet seg mot et ungt publikum, og som ble en av de mest trendsettende bladene på starten av 1960-tallet. Queen ble utgitt så ofte som hver fjortende dag, og Parkinson fikk muligheten til å ta pulsen på samtiden og jobbe på en enda mer spontan måte. Livlige portretter av nye stjerner som modellen Twiggy, klesdesigneren Mary Quant og rockestjerner som Beatles og Rolling Stones var med på å skape bildet av 'the swinging sixties' slik vi kjenner det.

Samtidig innså Parkinson, som nå var i slutten av 40-årene, at yngre fotografer slapp mer og mer til. Og glade i solen som de var, besluttet Parkinson og Wenda seg for å flytte til Tobago i Karibia i 1963, hvor de bygget seg et lite paradis med utsikt mot en uberørt bukt. Det var også her Parkinson begynte å leve ut andre drømmer og startet med grisehold. Hans selvlagde pølser, «Porkinson Bangers», ble faktisk ganske berømte og servert på Concorde-fly og hotellet Ritz i London. Men det behagelige bondelivet i Karibia var likevel ikke nok for rastløse Parkinson, og han gjenopptok arbeidet som frilanser med Tobago som base.

Store oppdrag mot slutten av karrieren.

På 1970- og 1980-tallet fortsatte Parkinson å lage solfylte moteserier fra drømmedestinasjoner som Seychellene, Barbados og California, og forherliget jet setter-livsstilen lenge før flyskam ble en greie. Samtidig fortsatte han å utfordre motefotografiet og bryte barrierer. Det skapte for eksempel sensasjon da Parkinson slapp inn i Sovjetunionen med Jerry Hall og tidligere kreativ direktør i Vogue, Grace Coddington. Mange satte nok kaffen i halsen da de åpnet januarutgaven av britiske Vogue og så Hall på Den røde plass i kjole fra Saint Laurent Rive Gauche, og i rød badedrakt veivende med et rødt håndkle på toppen av en kommunistisk koloss av en statue ved Sevansjøen. Provokasjonene var likevel ikke verre enn at Parkinson fikk oppdrag av det britiske kongehuset. Han tok blant annet de offisielle forlovelses- og bryllupsbildene av prinsesse Anne og Mark Phillips i 1973, et oppdrag som var forventet å gå til den tidligere hoff-fotografen Cecil Beaton. I 1981 ble Parkinson kongefamiliens offisielle fotograf og utnevnt til CBE (kommandør i Den britiske imperieordenen) av dronning Elizabeth II. I kjent Parks-stil ble også de kongelige ofte fotografert utendørs, som dronningens lillesøster prinsesse Margaret mens hun leker med barna sine i hagen. Eller en smilende prinsesse Anne med nøkkelen i hånda i bilen sin på 21-årsdagen.

Alltid på moten.

I 1981 ble Parkinson hedret med en stor retrospektiv utstilling i The National Portrait Gallery i London, som viste mer enn 240 fotografier og satte besøksrekord. Utstillingen demonstrerte bredden i arbeidet hans, inkludert det mindre kjente, fra morsomme selvportretter til dokumentariske reportasjer for blader som Bystander og fascinerende portretter av mer eller mindre kjente musikere, skuespillere, dansere, forfattere, filosofer, politikere og så videre. I lys av dette er det lettere å forstå Parkinsons ønske om å bli kalt fotograf, ikke motefotograf. For motivene hans rommer så mye mer enn klær. Han hadde åpenbart talent for lys, farger og komposisjon, og en eksentrisk side som kom godt med. Samtidig hadde han noe mer: en visjon for fotografiet som historieforteller og et ønske om å si noe om tiden han levde i og menneskene han møtte, på en ærlig, vakker og inspirerende måte. Ved å forene glamour med det menneskelige og trender med det tidløse oppnådde Parkinson det kunststykket å skape bilder som fremdeles er forbausende relevante.

Parkinson fortsatte å jobbe helt til det siste. På et oppdrag i Malaysia for det amerikanske magasinet Town and Country i 1990 kollapset han på hotellrommet med hjerneblødning og døde i Singapore, 76 år gammel.

Kilder

ThamesTv på YouTube, npg.org.uk, anatomyfilms.com, visual-arts-cork.com, artnet.com, ellotthalls.com og photogpedia.com