Qvalifisert

Forrige

Neste

 

Av Torgrim Eggen , KUNST #4/2020.

Kunstfotografen Morten Qvale er 63, men fortsatt gutteaktig. Av og til blir han også «gutta boys»-aktig, og da oppstår det lett bråk.

Full «disclosure» om inhabilitet; jeg har kjent Morten Qvale i 34 år. Vi har arbeidet sammen, men bare så vidt «jobbet sammen», altså som fotograf og skribent på samme oppdrag. Han har overhodet ikke forandret seg. Verken av utseende eller av vesen. Ett sted i et kott eller på et loft må det henge et Dorian Grey-bilde tatt med selvutløser.

Den gangen for 34 år siden var Morten Qvale jappetidens ledende publisist. Han startet motebladet Tique direkte inspirert av Vogue og Elle, gjorde fotomodell til et yrke en hel generasjon norske jenter (og et par gutter) aspirerte til, ga en lang rekke fotografer deres første sjanse til ordentlig eksponering, prøvde å oppnå en foto- og magasinkvalitet som tålte sammenligning med forbildene, som i motsetning til norske Tique var multimillion-bedrifter.

Underveis ble han selv fotograf. Det gikk mye i mote- og reklameopptak, med de uhyre strenge kvalitetskravene dette medfører. Han lærte håndverket. Morten Qvale var i en lang periode landets fremste «glamourfotograf», et begrep som i dag er fullstendig ødelagt. (Nå om dagen står det for en slibrig type som stalker jenter på nett for å ta nakenbilder av dem.) Men Morten representerte en klassisk glamour-innstilling, i tradisjonen fra Richard Avedon, Irving Penn, Helmut Newton og andre. Nakenhet er vel og bra, men lys, skygge, gråtoner og komposisjon er mye viktigere.

Blant de han har fotografert finner vi Anna Nicole Smith, Claudia Schiffer, Helena Christensen og Dita von Teese.

Da Morten fortalte at han skulle stille ut rundt 80 bilder til en «retrospektiv» utstilling hos Fineart, tenkte jeg at jaha, nå skal vi få kvinnekjøtt så det holder! Så viser det seg at hovedvekten ligger på helt andre motiver. Det meste er landskaper, både naturlige og menneskeskapte.

Han har tatt mengder av bybilder fra halve verden. New York, Los Angeles, Miami, Cape Town, Havana, Paris, Moskva, Oslo. De største og mest panoramiske av disse er i virkeligheten kompositter bestående av opptil et 100-talls eksponeringer, møysommelig og kunstferdig pirket sammen. Et typisk eksempel er fotografiene av «Hollywood»-skiltet i Los Angeles, som i Mortens utførelse blir et helt umulig og uvirkelig perspektiv, en form for hyperrealisme.

Han snakker ikke gjerne om hvordan han tenker, men desto mer ivrig om hva han gjør.

– Det Hollywood-opptaket var nesten nøyaktig som en filminnspilling, forteller Morten. – Jeg måtte innhente masser av skriftlige tillatelser og ha politifolk til stede da jeg tok bildene, en hel bønsj for å passe på én enkelt fyr med kamera.

Ingen regel uten unntak. Noen ganger snakker vi om rene blinkskudd, øyeblikkelig inspirasjon. På vei til flyplassen i Los Angeles stoppet han taxien og skjøt et bilde av fasaden på Walt Disney Concert Hall, en temmelig særpreget bygning av Frank Gehry. I et lys som må være uhyre sjeldent for Sør-California, ser svarthvitt-bildet ut som et utsnitt fra Fritz Langs Metropolis, ren ekspresjonisme.

Morten Qvale var opprinnelig idrettsmann, kajakkpadler, og hevdet seg såpass at han var reserve-aktuell til Moskva-OL i 1980. Han vokste opp i Drøbak med hjemmeværende mor og en sjømann til far, uten kontakt med noen kunst- eller medieverden.

Han tok typografutdannelse på Sogn og gikk i lære hos Fabritius. Så var han selger, og startet en slags katalog for den norske tekstilbransjen, som han designet og produserte selv.

– Det var en serie tilfeldigheter. Jeg så at Norge manglet et motemagasin, jeg var inspirert av Vogue og så videre. Det var også et svensk magasin som het Clic, det kom ut i 1982 og fortalte meg at dette også var mulig i Skandinavia. Året etter var Tique i gang. Jeg var noenlunde kjapt på ballen.

Allerede første utgave førte Morten til Paris og til møtet med Knut Bry, som var avgjørende og inspirerende. Bry var allerede internasjonalt etablert og jobbet for Vogue, GQ og så videre.

– Jeg reiste egentlig verden rundt med Knut i de årene. Jeg har aldri vært redd for å ta i et tak, så jeg fungerte som fotoassistent når det trengtes og sugde til meg alt jeg kunne lære om yrket. Så fikk jeg kontakt med andre stjernefotografer. Egentlig var det enkelt å få innpass, å få treffe de jeg ønsket å møte, men ikke alltid like enkelt å møte prisene de forlangte. Det var imidlertid begynt å bli jappetid i Norge, annonsepengene satt løst, og det nøt vi godt av en stund.

Kontrasten til dagens situasjon opplever han nesten som tragisk. Ingen tør å satse på kvalitetsmagasiner lenger, det er en æra som er over.

I 1982 kjøpte Morten et Nikon F3-kamera og begynte å prøve seg frem. Han startet helt på null.

– Jeg pleier å si at jeg fikk Norges dyreste fotoutdannelse, sier Morten. – Det er ikke dokumentert på noen måte, men jeg er ganske sikker på at det er riktig. Jeg reiste rundt med toppfotografer som Terence Donovan og Bill King, og Guy Bourdin hadde vi boende i Oslo et par uker. Moteverdenen ble min billett til fotografyrket. Jeg lærte av de beste, og det var Tique - det vil si jeg - som tok regningen.

I høy grad var det snakk om selvstudier. Ansel Adams' bøker om svarthvitt-foto, negativer, fremkalling og sonesystemet (gradering av 10 soner fra helt svart til helt hvitt) ble bibelen hans. Han leide seg inn i mørkerom hos fotografen CF Wesenberg og begynte å samle seg utstyr. (I dag heter studioet hans Zone 5 Studios, det vil si et sted midt på gråskalaen.)

Fra 1987 var han fotograf på heltid, selv om de «ekte» fotografene var skeptiske til ham en stund. Det var også i mai 1987, midt under glasnost, at Morten sammen med Pål Rødahl skjøt en moteserie på Den røde plass i Moskva. Et par timer etter at de pakket sammen utstyret, landet den 19-årige tyskeren Mathias Rust i sitt Cessna-fly samme sted, og utløste en kinkig diplomatisk affære. I norsk presse fikk han navnet «Gale-Mathias».

– Det var fortsatt strengt på den tiden, et svært kontrollapparat rundt oss. Jeg husker at vi fikk tak i en sånn militærhatt med rød stjerne og lot den ene modellen gå rundt med den. Folk ble veldig nervøse av det. Guiden og tolken vår, som snakket feilfritt norsk, var helt sikkert KGB.

Morten Qvale er blitt en uhyre teknisk interessert og, selvfølgelig, teknisk dyktig fotograf. For over ti år siden gikk han helt over til digitalt, men nylig tok han en serie bilder av Kristoffer Hivju med Hasselblad i storformat, som han lurer på hvordan han skal bearbeide videre.

Som fotograf og gallerist er Morten glad for at foto i Norge vinner stadig større anerkjennelse som kunstuttrykk. Og nivået mener han er høyt.

– Det er mange utrolig dyktige kunstfotografer i Norge i dag. Samtidig er den typen foto jeg liker bilder som er lette å forstå, noe som kanskje utelukker de mest konseptuelle greiene. Jeg er ikke så abstrakt i hodet. Jeg synes for eksempel Sølve Sundsbø er genial. Han kommer også fra Drøbak, he-he! Morten Krogvold er en fantastisk portrettfotograf. Jeg har tatt mange portretter, og noen av dem er gode, men den portfolioen matcher jeg aldri.

I 1999 følte Morten at det kunne være på tide å stikke tåa i «kunstfoto»-sjøen. Det begynte med Shoot in a Tent, et prosjekt under filmfestivalen i Haugesund. Han satte opp et telt og haiet motivene - filmfolk og skuespillere - inn. Resultatet ble stilt ut under festivalen året etter, like etter i Oslo.

– Det er egentlig ganske kort vei å gå fra motefotografi til portrett, mener Morten, og viser til noen av forbildene sine, som Avedon. De behersket begge deler.

Så hvem er storfisken som glapp? Hvem kunne du tenke deg å portrettere?

– Det må være noen med karakter … Jack Nicholson skulle jeg gjerne tatt bilde av! er det første som faller ham inn. – Jeg har spist middag med ham, da. Forresten har jeg spist middag med Donald Trump også.

Ham har vi kanskje sett nok bilder av?

– Kanskje det.

Karakteristiske menn eller ei, vi er likevel nødt til å snakke om Nudes-utstillingen i fjor høst, som Morten kuraterte og fikk atskillig kjeft for. Den besto av hel- og halvnakenbilder tatt av en lang rekke anerkjente fotografer, deriblant noen av hans egne. Men i mellomtiden hadde vi hatt #metoo og tilliggende herligheter. Først ble utstillingen slaktet av Lars Elton i Dagsavisen, så av Mona Pahle Bjerke i NRK, og til slutt endte Morten opp i Dagsnytt 18-studio for å forsvare det mange kalte «perfekte, unge og glatte kropper sett med det mannlige/patriarkalske blikket». Kort sagt hadde de for lite underhudsfett.

Morten var i virkeligheten rasende, men fremsto på skjermen som forholdsvis cool, sa noe om kunstens evige tematikk og om hvor godt bildene hadde solgt. Så tråkket han rett i det og brukte den møllspiste frasen «en hyllest til kvinnen».

Ikke lurt. Er det noe kvinner i vår tid skal ha seg frabedt, er det å «hylles» av tilårskomne mannlige esteter.

– Jeg kunne nok ha vært smartere, sier Morten. – For eksempel burde jeg valgt ut noen bilder av Ellen von Unwerth - hun er ikke mindre erotisk utfordrende enn noen av disse mennene. Så foret kritikerne meg med navnene på et par aktuelle kvinnelige fotografer som skulle ha vært med for å gi større «mangfold». Jeg undersøkte selvfølgelig hva slags fotografier det var snakk om. Kall meg gjerne gammeldags og firkanta, men et bilde av en to hundre kilos dame som sitter og bæsjer, hadde ikke noe i min visjon for denne utstillingen å gjøre.

Uka før møtet har jeg vært og sett Høstutstillingen. Morten har ikke vært der, så jeg forteller at kunstens trolige hovedmotiv siden neolittisk tid - den nakne kvinnekroppen - nå nesten er borte fra samtidskunsten. Unntakene i år var et par Botero-aktige damer på et gruppemaleri og et nakenfoto av Willibald Storn med mye sminke på seg.

Jeg forteller ikke dette med bekymring, mer med en slags undring. Det har vært forbudt å fremstille nakne mennesker i vestlig kunst før, noen ganger i opptil flere århundrer, og motivet vil alltid sprette tilbake igjen. I hvert fall så lenge kvinnekropper holder seg, objektivt sett - med og uten tidens krav til underhudsfett - vakre.

– Man merker det i min del av markedet også, den mer kommersielle delen, hvis jeg skal bruke det begrepet. Etter #metoo er det blitt litt vanskeligere å selge sånne bilder. Men vi hadde faktisk en god del kvinnelige kjøpere på den utstillingen. Jeg ser for meg at det blir mindre bråk i heimen hvis det er hun som velger bildet - og ikke ektemannen, som i verste fall er ute etter å henge opp et trofé som hun tvinges til å leve opp til.

Han fortsetter: – Det fins vel helleristninger som fremstiller kvinnekroppen, etter sin tids idealer. Det jeg i hvert fall vet etter mange års erfaring, er at alle kvinner som er flotte - og det er de fleste, på den ene eller andre måten - ønsker å bli fotografert mens de fremdeles er det. Fotografiet kan holde dette fast.