Typisk unorsk

Forrige

Neste

 

Av Lillian Reif , KUNST #4/2020.

Fotograf Ole Marius Jørgensen vokste opp med én tv-kanal og finsk fjernsynsteater i Asker utenfor Oslo. Selv drømte han om Hollywood og de store tablåene.

KUNST møter Ole Marius på Galleri Fineart i Oslo. Vi sitter midt i utstillingslokalet der hans egen utstilling Fotografier 2015–2019 henger rundt oss på alle veggene. Det er definitivt noe americana over dem, noe filmatisk, noe dramatisk, noe som minner om et maleri. Ole Marius selv ser mer ut som om han komme rett fra fjelltur med sekk, vindjakke og praktiske sko.

Før vi rekker å begynne å snakke om bildene, blir vi avbrutt av en gjest i galleriet.

– Hvor er dette? sier hun, og peker på et foto av et falleferdig lite trehus i et fjellandskap.

– Det er i Vestre Slidre i Valdres, opplyser Ole Marius vennlig.

Tydelig beveget ser hun på bildet igjen. – Jeg blir helt rørt, jeg!

Bildet er fra serien A Long Forgotten Nocturne fra 2019, der han reiste rundt i det norske landskapet og foreviget gamle forlatte hytter og hus som var i ferd med å sige sammen, tilbake til naturen.

Men vi begynner med begynnelsen; med 1990-tallet.

Han svarer kontant da KUNST spør om hva det var som gjorde at han begynte med foto:

– Det var helt klart TV-serien Twin Peaks fra 1990 av David Lynch. Han åpnet opp en verden jeg ikke ante fantes. Musikken, stemningen, det absurde. Lynch plantet et frø i meg som bare fortsatte å vokse.

– Da jeg litt senere dro og besøkte onkelen min i San Fransisco, rotet jeg rundt i en bokhandel og fant tilfeldigvis fotoboken The Red Couch. Der reiser to fotografer rundt i USA for å dokumentere det virkelige Amerika. Med seg har de en rød sofa, som de plasserer på alle slags tenkelige og utenkelige steder. Disse bildene hang ved meg da jeg begynte å studere foto i 2001.

Før det hadde han vært innom film og filmskole.

– Film-Norge på slutten av 90-tallet var ikke helt min cup of tea, for å si det sånn. Jeg var mye mer rettet mot Hollywood, den overdådige lyssettingen, de store tablåene. Men det jo sånne vanvittige apparater og vanvittig mye penger som skal til for å skape et slikt uttrykk, så jeg skjønte fort at det var vanskelig å la seg gjøre.

Så da valgte du foto i stedet?

– Det passet meg bedre. Et fotografi krevde bare meg og et kamera. Med det kunne jeg få til det meste jeg ønsket.

Men du tok den amerikanske filmfølelsen med deg inn i fotoene dine?

– Ja, grunnlaget var allerede blitt lagt. Fundamentet var filmer som Poltergeist, The Goonies, The Burbs. Ganske polerte filmer, samtidig som det alltid er noe mystisk og overraskende som skjer. Det som skjedde på 80-tallet, var at hverdagsmennesket fikk være med i det overnaturlige. Det var ikke lenger sånn at du måtte bo på et slott i Transilvania for at et monster skulle dukke opp. Nå dukket plutselig Freddy Krueger opp i forstadsidyllen og dreper vanlige ungdommer. Og det var noe jeg kunne kjenne meg igjen i. Jeg kunne ikke identifisere meg med en greve i et slott, men jeg kunne identifisere meg med rastløs forstadsungdom. Plutselig var dette en del av min verden.

– Og det er vel litt av det jeg prøver å gjenskape i mine egne bilder. Vanlige steder, vanlige folk, men så skjer det noe mystisk, absurd eller uforklarlig.

Han ser opp på et bilde som kunne vært et stillbilde fra en amerikansk ungdomsfilm. Tre unggutter henger rundt en bil.

Hva er det som er skjedd i dette bildet?

– Tjaa, noe er det. Dette er på mange måter et bilde på min egen oppvekst. Henge rundt med kompiser. Prøve å være tøffe. Gutta på bildet prøver å fremstå tøffe, men de er ikke tøffere enn at de ikke har tent på røyken sin engang. Jeg har vel hatt filmer som The Outsiders og Rumble Fish i tankene her. Gjenger med unge gutter; masse hormoner og masse sårbarhet.

Bildet virker veldig amerikansk.

– Ja, men det er tatt på Slemmestad utenfor Oslo. Et litt sånn industriområde som er i ferd med å bli boligområde, hvor det er mange ungdommer som ikke helt vet hva da skal ta seg til. Som lett kan havne i bråk. Det er en slik historie jeg ser for meg i dette bildet.

Hvor finner du historiene dine?

– Jeg ser vel i grunnen på meg selv som en historieskaper, mye mer enn en historieforteller. Jeg lager mine egne fortellinger. Og det filmatiske ligger alltid der som en grunntanke, men så går jeg alltid bortenfor den opprinnelige ideen. Spinner videre og lar elementer fra kunsten få en plass.

Vi ser på et annet bilde. En kvinne som sitter ved et stort vindu. Det står KAFE med tydelige, røde bokstaver på ytterveggen. Kvinnen har en rød jakke som skaper en kontrast til den gule veggen bak. Det kunne vært en amerikansk diner på nattestid.

Det er nesten som å se et Edward Hopper-maleri. Var det tilsiktet?

– Edward Hopper er en maler som er veldig viktig for meg. Jeg elsker stillheten og roen i bildene hans, så ja, jeg hadde Hopper i tankene her. Jeg tilstreber det uttrykket hvor fotoene mine minner om malerier.

Han tenker seg om.

– Jeg er mye mer inspirert av maleri enn foto.

Har du noen favorittmalere?

– Jeg setter utrolig pris på noen av 1800-tallsmalerne. Caspar David Friedrich. Hans Gude. Jeg har brukt sommeren på å studere maleriene hans. Prøver å skjønne hvordan han bygger dem opp. Ser på hvordan han setter mennesket inn i naturen.

Apropos mennesker i naturen … i fotoserien din Space travel er det en litt spesiell figur du plasserer rundt om i alle slags naturskjønne omgivelser.

Vi står foran et foto av Prekestolen og et annet foto der den samme figuren står på et isflak i ødemarken. Figuren er en astronaut.

Hvorfor akkurat det?

– Bakgrunnen var at jeg ville tenke mer lokalt, eller nasjonalt, om du vil. Jeg ville bruke Norge som utgangspunkt. Jeg skulle på biltur, og så ville jeg rett og slett se hva jeg kunne få ut av Norge. Jeg ville bruke landskapet rundt meg. Finne det norske.

En astronaut er vel ikke helt arketypisk norsk?

– Nei, kanskje ikke, men jeg tenkte at astronauten symboliserer oppdagelse. En som ser noe for første gang. For meg ble denne turen en gjenoppdagelse av mitt eget land. Og så var jeg veldig fascinert av dette med turister. Hvordan de stiller seg opp foran de mest meningsløse og absurde scenarioer. Hvordan de alltid står litt utilpass og unaturlig. Jeg ville gjenskape dette litt keitete turistbildet. Ved å bruke en astronaut ble det tydelig at dette var en fremmed. En som ikke hører til, men som stiller seg opp og poserer på samme måte som en turist ville gjort. Som vil vise frem sine oppdagelser.

– Og på disse turene oppdaget jeg alle disse vakre og magiske stedene rundt om i landet. Steder som så tydelig var forlatt. Bygninger som ikke bare forfalt, men som var i ferd med å rase sammen. Jeg ville på en måte gi dem en siste oppmerksomhet. Ta et fint bilde som takk.

Han ser lengselsfullt opp på et bilde. En gammel låve er i ferd med å knele, med å gå i ett med det høye gresset rundt. Han sukker. – Jeg hadde ikke hatt noe imot å bo på et slikt sted.

Han trekker på skuldrene.

– Men det får bli en annen gang. Nå skal jeg fortsette å reise og ta bilder. Jeg føler jeg er ganske alene om å gjøre det jeg gjør, dette uttrykket. Så paradokset er jo at dette er særdeles norsk, men også særdeles unorsk.