Djevelen i detaljene
Av Andora Hylland , KUNST #4/2020.
I et fargebad av detaljer vikler de oss inn i dystopiske motiver de vil vi skal forelske oss i. KUNST har truffet kunstnerne bak Guttestreker i galleriet deres på St. Hanshaugen.
Lerretene nærmest vibrerer av farge, men det som utpreger seg ved bildene, er alle detaljene. På hvert fragment av papir møtes mennesker, dyr, bygninger, kjøretøyer og landskap. Sammen blir de til et drømmeaktig lappeteppe som trekker i de nostalgiske trådene til enhver som vokste opp på nittitallet.
Jeg trekker forsiktig opp døren til galleriet i Frydenlundgata i Oslo. Innenfor døren kikker to vennlige ansikter opp fra tegnebordet. Det var en tilfeldighet, et møte gjennom en felles venn, som gjorde at Petter Malterud Grøndahl og Christoffer Kroge Christensen for fem år siden oppdaget den unike kjemien de har på papiret. En kjemi som skulle bli starten på det kunstneriske samarbeidet Guttestreker.
Petter: – Skal vi vise deg litt rundt, kanskje?
Sorte gallerivegger overlater oppmerksomheten til de fargesprakende lerretene på veggen, som får synge førstestemme. Tett mot galleriets eneste vindu står et tegnebord dekket av skisser, og mellom to stoler står et lite bord med tusjer og blyanter. Jeg følger etter de to ned trappen til en støvete kjelleretasje de er i ferd med å pusse opp.
Petter: – Hvis du blir med inn hit, så skal du få se det som skal bli enda et galleri.
Christoffer: – Her håper vi på å kunne hjelpe andre litt ukjente kunstnere å stille ut.
– Et godt initiativ!
Petter: – Ja, vi er snille gutter.
Latteren sitter løst og tonen er avslappet mellom de to kunstnerne som, tilbake i førsteetasje, setter seg i hver sin stol. Petter lener seg ledig tilbake i sin, mens Christoffer legger et urolig ben skrevs over det andre og lener seg frem når han forteller at de to er ganske like, men på samme tid veldig forskjellige.
Christoffer: – Det hadde vært gøy å ta en av Harald Eias «Big 5»-tester for å finne ut hvorfor vi to går så godt sammen.
Petter: – Det er nok fordi jeg er født i Skyttens tegn og du er født i Hummeren?
Christoffer: – Krepsen, mener du?
De ler begge to. Stjernetegnenes innvirkning på menneskelig adferd fester de liten lit til. Det de derimot er opptatt av, er filosofi, naturvern og menneskerettigheter. De forklarer at de begge stadig har hodet fullt av tanker og idéer som må illustreres.
Christoffer: – Inspirasjon til motiver slutter ikke å dukke opp fordi verden faen ikke er perfekt – og det blir den aldri! Det finnes alltid et tema en kan pirke borti og dissekere. Gjennom kunsten vår forsøker vi å sette ting i perspektiv, samtidig som vi ønsker å forstå hvorfor vi gjør som vi gjør. Vi sier selvsagt ikke at vi har alle svar på det. Petter: – Det kan hende vi tar feil noen ganger også?
Christoffer: – En gang av og til, kanskje.
Bildene er detaljerte. Så detaljerte at en stadig oppdager nye elementer i et motiv hver gang en ser på det. Kombinert med de sterke fargene de to kunstnerne benytter seg av, kan bildene nesten minne om motiver som fantes i pekebøker man hadde som barn.
– Hvor kommer uttrykket med alle detaljene fra?
Petter: – Jeg elsket å kikke i Where's Waldo-bøkene som liten, og har alltid hatt lyst til å tegne noe lignende. I dette bildet som vi er i ferd med å tegne, begynner han mens han peker mot en skisse på tegnebordet – der ser du at vi har tegnet flere tusen mennesker. Waldo er et av menneskene vi har tegnet, men i vårt bilde kjøper han dop.
Christoffer: – Ja, det har gått litt nedenom med Waldo.
Petter: – Vi liker også å bruke flotte, fine farger i bildene våre. Vi er opptatt av at ting skal se pent ut. En har lyst til å se på noe fint, kunst skal gjøre en glad! Å se på kunst skal nesten gi en følelse av å være forelsket.
– Er det bevisst at dere benytter dere av sterke, glade farger i så dystopiske motiv?
Petter: – Tja, vi er jo to glade karer da? Vi er glade i å se på hyggelige ting? Vi vokste opp på nittitallet. Med internett, Nintendo, tegneserier og alle disse tingene fra barndommen som skriker av farger.
Christoffer: – Bildene våre skal være fargerike og morsomme, men de har alltid en filosofisk tanke eller en idé bak seg.
Mens naturvern og menneskerettigheter er temaer som går igjen i bildene deres, er også temaer som håp og en barnlig drøm om å leve evig å finne i noen av motivene. I bildet kalt Recipie for Immortality (2020) skimtes en mann lengtende mot Soria Moria slott fra toppen av et skjær i havet. Rundt ham bruser bølgene mot ham, like skarpe som steinen han står på, og over hodet hans sirkler mørke fugler. Den rødlige himmelen stykkes opp av sort røyk fra fjellene i horisonten, og opp fra havet stiger en tykk tåke som truer med å svelge slottet.
Petter: – Alle vil vi leve evig. I hvert fall de fleste av oss.
Drømmer dere om å leve evig?
Petter: – Vi drømmer om å skape kunst som vil vare livet ut og kanskje enda lenger. Den eneste måten å leve evig på er å bli snakket om etter sin død. Vi håper vi klarer å lage et verk som tåler tidens tann. Vi har fremdeles til gode å lage vårt mesterverk. Vårt Skrik.
Så hvordan ble Guttestreker til? Med Petters utdannelse innen finans og senere stilling i Nordea samt Christoffers grad i Art Direction fra Westerdals var det lite som tilsa at disse to skulle komme sammen i et kunstnerisk samarbeid – hadde det ikke vært for en av tingene de har til felles; tegneglede. De var begge glad i å tegne som barn, helt til tegning ikke var kult lenger. Senere i livet merket de begge at de manglet et kreativt utløp.
Petter: – Da jeg traff Christoffer gjennom en felles kompis, og vi oppdaget at begge liker å tegne, syntes vi det var synd å sitte og tegne hver for oss. Jeg rev av en bit papir fra en tegnerull jeg hadde liggende og dro for å møte Christoffer. Mens vi lå der på gulvet og tegnet, kikket jeg bort på Christoffers side av arket. Jeg syntes det han hadde laget så veldig kult ut, og spurte om vi kunne bytte plass slik at vi kunne fortsette på hverandres tegninger. Slik jobber vi fremdeles i dag.
Christoffer: – Slik kan vi fortsette til vi er klare til å legge penn over blyantstrekene. Det hender at vi krangler litt innbyrdes. En gang kranglet vi i åtte timer om hvorvidt det skulle sitte fugler i et tre eller ikke.
Petter: – Det var like før hele samarbeidet røyk der, as! Da sto vi tett inntil hverandre over et vanlig spisebord med verkende rygg og nakke, og tegnet mens vi lyttet til hverandre puste irritert. Det er ikke mange timene en skal holde på slik før en går på veggen.
Christoffer: – Løsningen er at hvert enkelt bilde har en regissør. Den av oss som har idéen til motivet, får bestemme. Ellers blir det bare krangling.
De kikker på hverandre og ler.
Christoffer: – Vi kommer selvsagt med innspill til hverandre, spesielt fordi vi er flinke til forskjellige ting. Petter er glad i natur, og derfor tegner han ofte skyer, fjell og bølger. Jeg tegner heller byer, mennesker, planter og perspektiver. Jeg tror det er noe av det som skiller oss fra andre kunstnere, det at vi jobber såpass tett. Hvert eneste bilde er en samarbeidsprosess, og vi diskuterer arbeidet hele veien – av og til så busta fyker.
– Dere er to kunstnere uten formell kunstfaglig bakgrunn. Hvilke utfordringer har det bydd på?
Petter: – Kunstmiljøet er veldig opptatt av utdannelse. Det er vanskelig å få statsstøtte eller å stille ut på gallerier når en verken har skolegangen eller forbindelser til miljøet, gjennom professorer for eksempel. Vi hadde aldri et nettverk. Ikke til å begynne med, i hvert fall.
Christoffer: – I starten gikk vi rundt til flere forskjellige gallerier som nærmest lo av oss da vi spurte om å få stille ut hos dem. Mantraet vårt var at vi skulle fortsette å pushe, fortsette å slå ned dører.
Petter: – Det var det jo nesten så vi gjorde en gang!
De bryter begge ut i latter mens de rister avkreftende på hodet.
Petter: – Vi var innom et galleri en dag der de lurte på hvordan vi i det hele tatt våget å spørre om å få stille ut. Vi fikk ikke en gang lov til å vise dem bildene våre.
Å stille ut kunsten sin har de likevel fått til. Første gang duoen stilte ut, var under minifestivalen Rotløs på Rockefeller for fem år siden. Hvert år holder de også utstilling hos Hells Angels i deres lokaler på Alnabru. Senest i sommer stilte de ut 25 av verkene sine ved Soli Brug i Sarpsborg under utstillingen Royal Reflections. Dette i tillegg til å stille ut i sitt eget galleri på St. Hanshaugen.
Petter: – I Guttestreker følte jeg endelig at jeg hadde funnet min greie, og da ønsket jeg å gi det hundre prosent. Jeg sa opp jobben i Nordea og solgte leiligheten min slik at jeg kunne satse alt. På det tidspunktet hadde vi tegnet tre bilder sammen.
De to kikker på hverandre og ler.
Petter: – Vi hadde ingen penger i kassa, og vi tok ikke ut lønn på tre år. I stedet reinvesterte vi alt i lokalet vårt, på rammer og på utstillinger. Halvparten av pengene vi tjente fra Soli Brug bruker vi til å pusse opp kjelleren.
Christoffer: – Vi to er heldige som bor i Norge slik at vi har kunnet satse på drømmen slik vi har gjort. Likevel ser vi flere som forsøker å starte for seg selv som gir opp når pengene ikke renner inn med en gang.
Petter: – Hadde vi også gitt opp etter å ha tegnet to bilder, hadde ikke vi sittet her, for å si det sånn. En er nødt til å stå på litt. I fire år uten lønn fortsatte vi å tro på at produktet vårt og det vi skaper her er helt unikt.
Christoffer: – Det har vært en lang vei hit.
Petter: – Ikke så lang, vel?
Latteren fortsetter.
Petter: – Jeg tror det som skiller oss fra andre kunstnere, er at vi er mer folkelige? Vi inviterer kule DJ-er og artister til utstillingene våre fordi vi synes det er stas å kombinere kunst med musikk.
Christoffer: – Tenk hvor liten kunstboblen er sammenlignet med resten av befolkningen. Det er folket vi ønsker å kommunisere med.
Petter: – Det er som regel de med penger som kontrollerer kunstverdenen – banker, innkjøpere og gallerier. Mange av galleriene driftes av de som har penger. Men er det penger som skal styre kunstverdenen eller er det folket?
– Apropos folket, så er det plutselig vanskeligere å treffe mennesker eller å holde utstillinger. Har det vært utfordrende å opprettholde kreativiteten under en pandemien?
Petter: – Vi får ikke møtt nye mennesker, oppdaget nye steder eller sett nye ting. Vanligvis lar jeg meg inspirere av å reise rundt, mens nå ferdes jeg plutselig bare frem og tilbake mellom Grünerløkka og St. Hanshaugen. Da er en nødt til å finne nye ting som kan inspirere.
Christoffer: – Vi passer på å se opp fra telefonen, og da er mye gjort.
Petter: – De gangene jeg kjenner meg mest kreativ, er de gangene jeg legger fra meg telefonen og faktisk kjeder meg. De gangene jeg bare blir sittende og tenke. Det er slik en blir kreativ!
– Er det sunt å kjede seg?
Petter: – Ja, veldig. Det betyr ikke at jeg er glad i å kjede meg. Jeg hater det, faktisk! Men når en visjon av et bilde jeg bare er nødt til å lage plutselig dukker opp, da kjeder jeg meg ikke lenger.
Christoffer: – Vi har heller ikke kunnet holde utstillinger slik vi pleier, og jubileumsutstillingen vi planla om noen uker, er lagt på is. Men kreativiteten forsvinner ikke!