Nick Veasey - Røntgenblikket
Av Torgrim Eggen , 2. oktober 2018.
Nick Veasey tar bilder av tingenes innerste vesen. Til det trenger han en betongbunker med 60 cm tykke vegger og en 200 kilos ståldør.
Det er i slutten av juli, og så varmt i England at høyttalerstemmen på tog og T-bane hvert femte minutt oppfordrer alle passasjerer til å ha med seg vannflaske. I Maidstone, en landsby i grevskapet Kent sørøst for London, holder fotografen Nick Veasey på med å flytte studioet sitt. Han klager. Han uroer seg over hvorvidt arbeidsfolkene på det nye stedet gjør noe som helst. Det er ti dager til flytting.
– Jeg er ikke noen populær nabo å ha, forteller Nick og peker på klyngen av nye villaer som skyter opp ved huset han er i ferd med å tømme. Litt høy musikk kan det nok ha vært av og til. Men først og fremst er det «strålingsfare»-skiltene som loven pålegger ham å sette opp, naboene ikke liker.
Røntgenfotografi, eller radiografi, handler om å skyte radioaktive stråler såkalte alfastråler gjennom et legeme, som fanges av en strålingsfølsom film festet til veggen bak. Og røntgenstråler er farlige. Tenk bare på din siste tannlegekontroll, da tannlegen måtte forlate rommet mens bildet ble tatt.
Bortsett fra en og annen uskyldig blomst er det aldri levende mennesker eller dyr han blitzer med røntgenstråler. Det betyr at han må arbeide med lik. Lik er ikke lette å få tak i. Stort sett er det samme menneskeskjelett man ser på alle bildene. Det er det fine med skjeletter, forteller Veasey om vi er tykke eller tynne, hårete eller skallete, kvinner eller menn, er skjelettet vårt stort sett det samme. Inni er vi like.
Det betyr at gruppebildene hans er juks. Ja, faktisk er det «juks» alt sammen, bortsett fra de mindre bildene. Den største røntgenfilm-platen som er å få, er 35 cm ganger 43 cm, og røntgenopptak er alltid én til én. Det er ingen linser eller zooming. Så dersom et motiv er større enn 35 x 43, må han gjøre flere opptak.
Et bilde av en mann på en Harley Davidson-chopper (inspirasjonen er fra filmen Easy Rider) består av 35 opptak av motorsykkelen og 27 opptak av skjelettet og klærne. Å ta bildene tok to–tre dager, men å pusle det hele sammen tok rundt fem uker. Hver fremkalte røntgenplate blir høyoppløst skannet i en trommelskanner, og arbeidet med å føye dem sammen gjøres på datamaskin.
Et lite strøk av galskap er det absolutt over dette. Men hva er nå kunst, annet enn rimelig temmet galskap?
All galskap er ikke nødvendigvis kunst. Ikke alle vil være enige i at Nick Veaseys bilder er kunst heller. Kostnadene er så høye (omtrent 200 000 kroner pr. bilde) at han er nødt til å ta kommersielle hensyn når han planlegger et prosjekt, og resultatet er hyppig hva vi under andre omstendigheter ville kalt kitsch eller plakatkunst. Marilyn Monroe med det bølgende skjørtet over subway-grillen, for eksempel. Men har du sett henne slik før?
Han siterer gjerne kunsthistorien også. Her fins det berømte urinalet til Marcel Duchamp eller en erstatning et radiografi av en pipe som ligner den René Magritte malte, og Veaseys rekonstruksjon av Salvador Dalís «hummertelefon» (der både hummeren og telefonen er ekte). Som man kanskje kan gjette, er Man Ray en favoritt. Under en auksjon i Los Angeles hadde han et øyeblikk høyeste bud på et originalt «rayografi», men måtte trekke seg.
Men nettopp her i Kent, for nesten 200 år siden, opererte en annen fotopionér som Nick Veasey føler at han står i gjeld til. Hun het Anna Atkins og regnes som den første som publiserte en bok illustrert med fotografier. Det botaniske verket Britiske alger kom ut i 1843 og var illustrert med hennes cyanotypier, som er resultatet av at hun la sjøgress på et kjemisk preparert papir (den kjemiske sammensetningen har mye til felles med urin) og lot sola stå for eksponeringen. Som hyllest til Anna Atkins har han laget en serie røntgenbilder av sjøgress.
- Jeg har også laget en del blomsterbilder i det siste. Jeg er oppmerksom på at mange av motivene mine er ganske maskuline, altså kjøretøyer, maskiner og slikt, så jeg prøver å veie litt opp for det.
Nick Veasey har definitivt humor. Et bilde han kaller Imelda er et røntgenfoto av en trillekoffert som er stappfull av høyhælte sko. Han forteller en historie om sitt bilde av en (noe overutstyrt) punker med piggsveis, mengder av nagler og piercinger. På originalen kan man tydelig se tissetassen hans, gjennomhullet den óg.
- Bildet skulle stilles ut i et museum i York, hvor det er fem meter høyt. De syntes det ble i voldsomste laget med denne penisen, så de piksellerte den bort i sitt presentasjonsmateriell. Jeg har en epost med en kopi fra museumsdirektøren i York, som har tittelen Your Punk's Pixillated Penis. Sånt synes jeg er artig.
Supermann var en av de første ideene han fikk til å lage et «ikonisk» motiv. Da både Nick og undertegnede var guttunger, leste vi tegneserier om Supermann, mannen som hadde overjordiske krefter og røntgenblikk. I disse tegneserieheftene fant man ofte annonser for «røntgenbriller» man kunne bestille på postordre. Kan Nick ha vært en av de som gikk på limpinnen?
- Ikke da, etter hva jeg kan huske. Men jeg gjorde det senere. Jeg fant et kinesisk firma som lager dem, og bestilte 1000 briller som skulle være med i et markedsføringsopplegg. De sendte en vareprøve og beholdt pengene; jeg har ikke hørt et pip fra dem igjen.
- Du ble lurt? Men slike briller produserer jo ikke røntgenstråler?
Nei, er du vill! Hvordan de virker du må bruke fantasien, så ser du det du vil. Guttunger har mer fantasi enn du og jeg. Poenget var vel at man skulle kunne se gjennom klærne til jentene, men det er kanskje ikke så politisk korrekt å snakke om i dag.
Men egentlig er det en grunnleggende impuls hos oss å ville vite hvordan ting alle ting ser ut inni. Mye leketøy er ødelagt på denne måten. Da Nick i en periode var «artist in residence» på barnesykehuset Great Ormond Street i London, oppfordret han barna til å ta med lekene sine og få dem bestrålt.
De fleste, men ikke alle, var terminale pasienter. De ble veldig oppslukt av prosjektet. De eldste skulle selvfølgelig ha røntgenbilder av mobiltelefonene sine. Så var det mye bamser og dukker. Men de minste kom gjerne med merkelige ting, mekaniske innretninger, ting som var gåtefulle for dem.
Selv hadde Nick Veasey ingen alvorlige kunstnergriller som barn. Han vokste opp i en arbeiderklassefamilie med ambisjoner om å nå middelklassen, og skaffet seg litt utdannelse som grafisk designer. Da firmaet han jobbet i gikk på dunken tidlig på nittitallet, prøvde han alt mulig for å få endene til å møtes.
Kjæresten Zoe, som han i dag er gift med, jobbet i reklamebyrået Ogilvy. De hadde fått en utfordring: Pepsi-Cola skulle ha en kampanje hvor det var et lykketall trykket på flappen man rev av (de er annerledes i dag) øverst på colaboksen. Ikke helt ulikt «gullbilletten» i Charlie og sjokoladefabrikken. Man kunne vinne masse penger. Så oppdraget gikk ut på å vise kundene hvordan man kunne jukse ved å røntgenfotografere boksen. Fotografene deres greide ikke å løse oppdraget, så Nick trådte til.
Når han henvendte seg til radiologer på sykehus, forklarte de at slikt tull hadde de ikke tid eller kapasitet til. Men Nick oppdaget at det var røntgenapparater i bruk i industrien også. Han fikk en avtale hos et firma som fotograferte bildekk og flydeler for å påvise feil eller slitasje. De løste problemet.
På det tidspunktet hadde aldri Nick vurdert en karriere som kunstfotograf, men denne spesielle kombinasjonen av håndverk, estetikk og teknisk oppfinnsomhet falt han for. Siden 1994 har han ikke sett seg tilbake.
På bilturen peker Nick ut et par rare gamle hus i landsbyen, kvadratiske bygninger med en eller to vinklede skorsteiner. De kalles «oast houses», og ble brukt til å tørke humle til ølbrygging. Når vi kommer til det nye studioet hans, forstår man hvorfor han pekte. En moderne, flat aluminiumsstruktur brytes av et enormt betongtårn som ligner veldig på et «oast house». Det er det nye røntgenkammeret hans.
Nick Veasey har brukt alle sparepengene sine på byggeprosjektet, som skal inneholde studio, mørkerom, kontorer og et lite galleri. Her er det nerver involvert. Det statlige strålevernet spesifiserer at betongvegger til slik bruk må være minimum 60 cm tykke, ellers må de utstyres med et blylag. Å støpe denne mange tonns konstruksjonen i hel betong var ingen spøk. På byggeplassen møter vi mannen som gjorde jobben, han smiler fra øre til øre og er tilfreds. Vi greier ikke å se hvor det er blitt skjevt, som han påstår. Her skal det stråles videre, inn i teknologiens tredje århundre.
Røntgenfoto i seg selv er ganske gammelt, eldre enn for eksempel fargefotografiet. Teknikken ble oppdaget av den tyske fysikeren Wilhelm Röntgen i 1895, og i samtiden var dette en veldig sensasjon. Blant annet ble det publisert mange artikler med påstander om at røntgenfotoet kunne «bevise» ulike paranormale fenomener, slike som telepati.
Det er noe viktoriansk over svarthvite skjelettbilder med en ubestemmelig, flyktig aura. Tidens fascinasjon for det okkulte må ha fått mange til å assosiere til noe overnaturlig, bilder av spøkelser. Hender det at Nick Veasey reflekterer over det?
- Vel, jeg holder på med dette hver dag. Så jeg er kanskje den siste til å få metafysiske fornemmelser av arbeidet mitt, selv om jeg absolutt prøver. Alle har ikke den samme fascinasjonen. Mange misliker det jeg lager rent instinktivt, fordi det fremkaller dårlige minner om sykehusopphold eller sykdom. Men du skal være klar over at da Wilhelm Röntgen viste sin kone det første medisinske radiografiet i 1895, av hennes egen hånd med ringer på, utbrøt hun: «Gode Gud, jeg har sett et spøkelse!»
Relaterte kunstverk
