Det lekende mennesket

Forrige

Neste

 

Av Ingrid Lien , 8. oktober 2018.

Miljøutfordringene vi står overfor er overveldende, men for noen kan det fungere som en katalysator for kreativitet. Ekteparet Gunilla Holm Platou og Eivind Stoud Platou tar opp et alvorlig tema i en maksimalistisk fargeeksplosjon av en utstilling!

Perrongen utenfor kjøkkenet er en påminnelse om stedets tidligere bruk, selv om togskinnene ved Galleberg stasjon utenfor Sande i Vestfold forsvant på 1970-tallet. Nå har det nedlagte stasjonshuset og den tilhørende godsbygningen fått nytt liv som hjem og arbeidsplass for familien Platou. I atelieret er det røffe tregulv og høyt under taket med åpne bjelker, og rommet er fylt med malerier og grafikk, hyllemeter med bøker, redesignprosjekter og kasser med leketøy fordelt på ulike kategorier og farger. En bratt trapp leder opp til hemsen hvor Eivind har kontor. Et eldorado for skaperglede, men Gunilla kan fortelle at det har sine utfordringer: «Hver vinter må vi etterfylle fugemasse i gulvet og vi har hatt en stor vannlekkasje fra taket». Oppussing og vedlikehold til tross, her er det nok boltreplass for den høye produksjonen til både en billedkunstner og en designer, og det dyptgripende miljøengasjementet deres.

Vi setter oss ned ved et langt bruktbord, og kassene med leketøy får raskt en forklaring. Det er et prosjekt Eivind har jobbet med ved siden av den vanlige jobben i flere år, hvor han lager nye ting av kassert leketøy og som nå skal bli en del av utstillingen på Tjuvholmen.

E: – Denne sesongen var jeg nok på alle loppemarkedene som ble arrangert i nærheten. Og målet er å være på alle loppemarkedene den siste timen, selv om det er litt vanskelig, da.

- For da vil de bare bli kvitt resten?

E: – Ja, posesalg.

Gunilla peker på en stor, hvitmalt ramme som ligger på gulvet: – Slik som dette. Det skal bli et speil med hårkammer. Det er såå mange plastkammer som blir liggende igjen på loppemarked.

Eivind henter en kasse fylt til randen med rosa plastkammer.

E: – Hver gang du kjøper en My Little Pony eller Barbie, så får du med en sånn rosa plastkam.

Jeg plukker opp en og blir med ett 10 år igjen: Akkurat en slik hadde jeg da jeg var barn. Jeg får jo lyst til å begynne å leke!

E: – Leketøysprosjektet har vært hele familiens prosjekt.

G: – Vi måtte jo ta med barna på dette, og de plages ikke ved det.

E: – En typisk søndag hos oss er å stå på kjøkkenet og vaske leker.

G: – Og det jo gøy dagen etter også, for vi legger dem utover den store kjøkkenbenken for å tørke over natten, og om morgenen kommer ungene seg nesten ikke på skolen fordi de må leke med alt.

- – Men hva synes barna deres om at pappa lager ting av leketøy?

E: – For dem er det helt naturlig.

G: – De lager ting selv også. Datteren vår har blitt veldig god med limpistol (!)

E: – Vi startet med å lage enkle ting, som små skulpturer og smykker, og det har jo barna blitt eksperter på. Så når vi har hatt workshop både her og i Oslo, er de med og hjelper de andre barna. Og når du blir eksponert for sånt ofte, skal det litt til før du blir satt ut. Vi har gjort rarere ting enn leketøysprosjektet.

- He-he, som?

E: – For eksempel da jeg laget utsmykninger til Choice-hotellene. Vi brukte søppel fra områdene rundt hotellene til å lage topografiske kart. Så da måtte vi samle søppel, sortere det etter farge, vaske og male. Og vi har laget et søppelbasseng på fotooppdrag for Naturvernforbundet, med et barn oppi et svært basseng fullt av søppel.Blant tingene Eivind skal vise på utstillingen, er en stol med spraylakkerte leketøyssoldater og en kjempestor bamse laget av bamser.G: – Er det noe som blir liggende igjen på loppemarked, så er det bamser. Det er faktisk det grusomste, at det ligger igjen haugevis med bamser …

E: – Den blir 1.80 høy når den sitter.

- Wow. Og dette skal dere vise sammen med Gunillas kunstverk?

G: – Leketøysprosjektet til Eivind skal «krydre» utstillingen. Det blir debut for ham og 15-årsjubileumsutstilling for meg som kunstner. Det er også jubileum for oss som par, for vi møtte hverandre for første gang for 25 år siden. Det tok litt tid før vi ble sammen, men vi møttes på Art Direction-linja på Westerdals. På utstillingen skal jeg vise grafikk og malerier. Det går jo stort sett i ku og fugl, he-he. Men jeg har begynt med blomster også, da. Så det er litt mer organisk, kan du si. Jeg blander det inn i fuglemotivene.

- Er det en fortsettelse av serien med bilder du kaller Rødlista, med motiver av utrydningstruede fuglearter?

G: – Ja, og nå har jeg gått litt lenger. Det er ikke bare utrydningstruede fuglearter, men mer «generisk» fugl. Og så kan jeg heller snakke om prosjektet. Jeg holder ofte foredrag i forbindelse med utstillinger, og det handler om at fuglene dør ut. Og det går ikke noe bedre nå enn da jeg startet med prosjektet for syv år siden. Det blir bare verre og verre, og det er ganske deprimerende. Jeg har en sånn Google Alert på e-posten min hvor jeg har lagt inn «bird population decline». Før fikk jeg kanskje én e-post i uka, nå er det flere om dagen. At fuglearter dør ut, påvirker hele det økologiske systemet. Insektsdøden også. Når vi sprøyter bort insektene, dør fuglene. Det har blitt mye mer bevissthet rundt dette i løpet av de siste årene. Samtidig tillater EU enorme mengder med sprøyting, og spesielt i England er det helt ekstremt. I Norge er det heldigvis ikke så ille. Så det er den triste delen av prosjektet mitt. Men jeg er jo opptatt av glede, farger, morsomme figurer og humor, så jeg sprer meg ut.

Rekordtørken vi kan se tilbake på denne sommeren er en uhyggelig påminnelse om alvoret i klimaendringene vi allerede er vitner til, men under intervjuet vårt har endelig regnet kommet. Det bøtter ned, og vi blir sittende en liten stund og lytte til trommingen på taket.

- Gunilla, hvordan har kunsten din utviklet seg gjennom disse 15 årene?

G: – Jeg begynte med et par forskjellige prosjekter. Kuer og humoristiske, naive ordspill, og så malte jeg også helt non-figurative, abstrakte bilder. Så det handlet om å velge kursen, og det var de naivistiske kuene som gikk foran. Det funka veldig fint for meg.

- Det virker som du virkelig traff noe der?

G: – Ja, det var egentlig rart å oppleve at det ble en slik suksess, men det ble jo det, da. Og de selger fremdeles. Det rusler og går.

I utstillingen på Fineart skal Gunilla også vise malerier i mye større formater enn vi er vant til å se fra henne.

G: – Vanligvis jobber jeg i mindre formater. Jeg vet ikke hvorfor jeg liker det, kanskje det har noe med den fysiske begrensningen å gjøre. Jeg liker å sitte med blyanten eller penselen min på et lite ark. Det er veldig trygt, nært og fint å jobbe slik. Når jeg jobber stort, krever det rett og slett mer fysisk, så jeg trener for å holde kroppen i form. Det er mye bæring og sjauing. Hadde jeg bare visst hvor mye bæring det er i det yrket her! Men jeg liker å jobbe stort, og nå føler jeg endelig at jeg har fått det til. Og når jeg jobber med de store maleriene, synes jeg motivene er ganske rolige. Men når jeg ser på dem nå, så er de ganske intense.

- Jeg opplever dem som ganske dramatiske. Det er mye mørke og bevegelse i dem.

G: – Det er veldig viktig at det skal være bevegelse, slik du sier, ikke statisk. Det søker jeg etter hele tiden. At det skal være ledig og lekent, og litt voldsomt, samtidig som det skal være litt rolig. Det bildet der (Gunilla peker på et stort maleri under trappen), det var en kamp, altså. Mellom meg og maleriet. Jeg følte at jeg hadde det, og så glapp det. Nå har jeg det! – og så glapp det igjen. Så det er jo en kamp.

Samtalen dreier seg raskt tilbake til miljøaspektet. I år er Gunilla, Eivind og barna deres med i NRK-programmet Norge nå, hvor de utfordres til å leve enda mer miljøvennlig (selv om jeg tror de definitivt er godt på vei allerede). Bevisstheten tas også med i arbeidet med kunsten.

G: – Det er mye en må tenke på. Jeg har jo alltid vært glad i å male med akryl, og i vinter slo det meg at, oi, jeg har jo bare helt kilovis med plast i vasken, jeg. Hvis du skyller pensler med akrylmaling i vasken, sender du mikroplast rett ut i havet. Så nå har jeg begynt å ta vare på alt vannet og klutene etter at jeg har renset penslene og leverer det inn til retur, for det er jo farlig avfall. Det skal ut av kretsløpet. I tillegg liker jeg å jobbe med pastell, og det er jo så kreftfremkallende. Når du sitter der og blåser på det, får du det rett opp i nesa! Det var nedslående å bli klar over alt dette.

- – Det virker ikke som det fokuseres på å drive miljøvennlig som kunstner?

G: – Nei, og det gjelder grafikk også. For eksempel etsning, det er utrolig farlig. Litografi er ikke så ille, men når jeg jobber med silketrykk, velger jeg å komme inn like før det skal trykkes. Men de som jobber på trykkeriet, merker det jo. De er svimle hele tiden. Hva er det vi driver med? Det er ikke bra.

- Og de fleste som kjøper kunst, er antakeligvis overhodet ikke bevisste på om kunstneren har jobbet under trygge forhold.

E: – Men det er typisk. I storindustrien har en blitt opptatt av å gjøre ting ordentlig, men i de frie yrkene er det ingen regulering.

G: – En kunne gjort det på samme måte som energimerking av kjøleskap. Dette bildet er «A+++», he-he. Kanskje vi skal lage en slik utstilling, Eivind? Hvor vi har hele spekteret?

Eivind og Gunilla forteller at utstillingen har fått tittelen Kuriosa fordi det blir en overflod med masse farger, mange bitte-bitte små ting og stoore malerier.

G: – Så vi gaper kjempehøyt. Det blir maksimalistisk, en fargeeksplosjon. Vi bare kjører på! Og det gjør ikke noe. Det er sånn verden er.

E: – Det handler jo om bærekraft og natur, slike ting, men ikke bare det. Det er en grunn til at vi ikke kaller utstillingen for «Gunilla og Eivind redder verden». He-he. Men det er en rød tråd i mye av det vi driver med. Når vi jobber med miljøvernorganisasjoner eller andre typer bærekraftige prosjekter, så kommer det fra samme sted. Det er det samme utgangspunktet. G: – Slik er det jo med fuglene mine også. Det handler om at vi må ta vare på fuglene våre.

E: – Men vi vil bare at utstillingen vår skal være, forhåpentligvis, inspirerende. Og jeg har en ambisjon om at utstillingen skal være litt morsommere for den «som bare er med», ikke bare den som egentlig tok initiativet til å dra dit. Jeg føler at jeg har laget disse tingene vel så mye til barna og partnerne til dem som er kunstinteresserte, uavhengig av alder og kjønn.

- Den var ny. Jeg har ikke hørt noen kunstnere spesifikt si at de tenker på dem som er med på slep før?

E: – Jeg er jo stort sett publikum selv. Dette blir første gang jeg stiller ut i et galleri. Og jeg tenker: Hvordan kan en invitere inn barn, hvordan invitere inn folk, og gjøre en kunstutstilling til noe mer enn bare …

G: – Bilder på veggen?

E: – Det er noe med kunstutstillinger som gjør at folk senker stemmen. Altså, en gjør jo ikke det på biblioteket lenger en gang. Det henger sikkert sammen med, noen vil sikkert si ærbødighet, men jeg tror heller det er frykt.

G: – Ren frykt! De er kjemperedde for å gjøre noe gærent. En skal snakke så rolig og sindig om verkene, men det er jo ofte alt annet enn rolig og sindig når de blir laget. Det er veldig pussig, hvis du skjønner hva jeg mener?

- En mister noe på veien fra atelieret og inn i den hvite kuben.

G: – En annen ting jeg har lagt merke til, er at folk ofte blir glade over å få lov til å le når de er på utstilling. Som de sier på engelsk: comic relief. Jeg møter publikum som sier «Åh, kan vi le her? Det var deilig!» I gallerier og museer får en ofte en katedralfølelse, «det hellige rommet».

E: – Men jeg liker det også. Det å komme inn i et flott galleri og få denne andektige følelsen. Noen steder skal en ta et par skritt tilbake, legge ansiktet i alvorlige folder og kontemplere. Men det er ikke meg. Jeg synes det er kult å si til barna: Nå gjør vi det først, og så går vi på MegaZone etterpå.

G: – Jeg elsker når barna får bestemme hvilket bilde de skal kjøpe. Jeg elsker barn som kunder!

- Ha-ha, kan jeg sitere deg på det?

G: – Ja! Barn er de beste kundene. De er jo dønn ærlige, og de tar det på alvor.

Men jeg har inntrykk av at dere tør å bruke denne barnligheten i dere selv også?

G: – He-he, ja. Hva er det du pleier å si om barnet i deg, Eivind?

E: – Når jeg blir stor, skal jeg bli et barn. Jeg elsker jo å holde på med leker. Men jeg har kommet forbi den der … (Eivind gestikulerer at han leker med en liten bil og lager lyder), så jeg må finne andre måter å leke på. Jeg hadde en fin prat med datteren min om dette i sommer. Hun forstår at hun er i en gullfase der hun er stor nok til å ta de store berg- og dalbanene i fornøyelsesparker, og samtidig så barnslig at hun kan kose seg med det barnslige. Men hun vet at det er et vindu som lukkes.

G: – Du kan jo si at det er det vi holder på med, at vi prøver å holde på den følelsen.

E: – Jeg har fremdeles en fot i den døren. Håpet er ikke ute.

- Det handler kanskje ikke om å være barnslig, men heller det å tørre å utfolde den lekne siden vi har i oss selv som voksne.

G: – Homo ludens, som moren min alltid sier – det lekende mennesket. En må aldri slutte å leke. Dette leketøysprosjektet endte jo opp med å bli moro. Miljøaspektet er dystert, men en kan prøve å ha det gøy mens en redder verden.