En entusiast ser seg tilbake

Forrige

Neste

 

Av Finn Skårderud / Foto: Bjørn Wad , 12. mars 2018.

Hver morgen og hver kveld faller han. Han faller i mitt hjem. Det viser den nakne fotografen selv som med seilersko og selvutløseren i hånden lar seg falle ned i sommersjøen. Han er stivnet i fallet.

Det er et foto og således tid som står stille. For noen år siden kjøpte jeg fotografiet Selvskudd av Dag Alveng. Bildet er fra serien Sommerlys. Dette er ett av flere av Dag Alvengs bilder som er blitt ikoniske. Foto handler om å fryse et øyeblikk. Men stillhet er i seg selv et tema i svært mye av Dag Alvengs fotokunst.

Og dette fotoet brukes som oppslag når Henie Onstad Kunstsenter nå annonserer for den retrospektive utstillingen Tid som står stille. Der finner vi to hundre av fotokunstnerens bilder siden debuten i 1979. Dette er den mest omfattende presentasjonen av Dag Alvengs produksjon noen gang. Han har altså holdt på i førti år. Utstillingen viser bilder fra viktige serier som Asylum (1979–1982), Sommerlys (1980–2012) og hans mange serier fra New York, Racing – og hans aller nyeste serie om sjakk.

Det har således vært en meget hektisk tid siden Henie Onstad Kunstsenter henvendte seg til ham for mindre enn et år siden. Vi møtes i hans store studio i et tidligere industrilokale i Middelalderparken i Oslo. Det er stort og høyt under taket og gir assosiasjoner til bildene vi har sett av loftene i New York. Gjennom vinduene ser vi Operaen, det kommende Munchmuseet og Barcode. Rundt i lokalet er det tett i tett med fotoer som snart skal opp på de hvite veggene på Høvikodden. Flere assistenter er i full aktivitet. Og bildet av den fallende fotografen med selvutløser er også her, nå i noe større format. Vi starter med en enkel lunsj, samtalen tar raskt fyr, og man skal ikke være lenge sammen med Dag Alveng før man merker at man er sammen med et dedikert menneske. Han er en ivrig og urolig en som er svært god til å lage bilder med ro og harmoni.

En retrospektiv utstilling er en særdeles egnet anledning til å gå historisk til verks. Og for Dag Alvengs del betyr det intet mindre enn noen sentrale fødselsøyeblikk for norsk fotokunst.

- Hvordan startet det?

Jeg tror jeg var ni eller ti år gammel. Min far var en ganske avansert amatørfotograf. Han lærte meg å fremkalle film, med en sånn sort boks. Jeg syntes det var helt magisk. Og etter det har jeg vært hektet. Så fikk jeg bruke hans gamle kamera. Jeg begynte med å lage kontaktkopier, så fikk jeg en forstørrer, og så gjorde jeg om gutterommet til et mørkerom og skylte bildene i badekaret.

Jeg tror noe av det første jeg gjorde, var at jeg fotograferte meg selv i et imaginært selvmord, oppe fra et vindu mens jeg selv lå på bakken. Jeg gikk på fotokurs på Arbeidernes Opplysningsforbund. Jeg var tolv år da. Der hadde jeg en svært god lærer. Og jeg fikk anerkjennelse for bildene mine, og vant konkurranser. Så begynte jeg i Oslo Kamera klubb. Jeg fikk premier der også. Men jeg ville videre. Via dem ble jeg kjent med magasinet Camera. Det var et fantastisk blad. Og av alle steder vanket jeg i den amerikanske ambassaden. Der hadde de både jazzplater og fotobøker som man kunne låne. Men da Ronald Reagan tok over som president, var det slutt på dette.

Jeg var svært opptatt av bildene mine, fortsetter Dag Alveng, og derfor på jakt etter kloke fotomennesker å snakke med. Jeg inviterte meg selv til redaktøren av Camera i Sveits og viste ham arbeidene mine. Han anbefalte en svært bra skole i England, Trent Polytechnic i Nottingham. Jeg studerte medisin på den tiden, og som deg så jeg for meg at jeg kunne bli psykiater. Men jeg tok permisjon fra legestudiet og begynte på den engelske skolen. Og det var et meget bra sted å lære og være. Jeg jobbet ekstremt hardt, jeg hadde jo et innestengt behov, og plutselig kunne jeg bruke hele døgnet til det jeg var interessert i. De hadde over fem tusen fotobøker der. Det var en slags kontinuerlig ekstase. Det var fantastisk.

Jeg drev litt frem og tilbake, vendte en periode tilbake til medisinstudiet samtidig som jeg var mye tilknyttet legendariske Club 7 og Scene 7. Jeg jobbet med musikk og var teaterfotograf for dem. Så fortsatte jeg i England, og der traff jeg Tom …

- Som er Tom Sandberg? Som var en av våre store inntil han døde i 2014.

Ja. Og vi fant virkelig hverandre. Vi var som erteris. Og Per Berntsen var også der. Vi kalte ham Gentle Giant. Da vi kom hjem, startet Tom og jeg og noen flere venner Fotogalleriet i 1977. Vi delte husleia, og alle som ville arbeide gratis, fikk være med. Vi hentet bildene til store internasjonale fotokunstnere til Oslo, som amerikanske Diane Arbus, Alfred Stieglitz og Edward Weston. Alt var mulig den gang. Vi var den nye vinen, sier Dag Alveng begeistret. – Jeg brevvekslet også med Robert Mapplethorpe, men galleriet hans krevde for mye penger.

Om man selv mener at man sitter på gull, betyr jo ikke det at verden mener det samme. Dag Alvengs debututstilling Vegger i 1979 fikk hard medfart. Flere av disse bildene er å se på utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter.

Jeg hadde fått et nært forhold til veggene i galleriet vårt. Jeg tok bilder av disse veggene og hang dem opp på de samme veggene i målestokk en til en. Jeg ville lage usynlige fotografier. Det ble en voldsom slakt. Aftenposten skrev «Jeg banker i veggen og hører en hul lyd». Og i Dagbladet ble galleriets fire vegger til våre «fire navler». Hva mente jeg egentlig med disse bildene, var et spørsmål fra kolleger. Veggutstillingen ble oppfattet som en enorm provokasjon. Jeg tok dette virkelig hardt og turte nesten ikke å gå ut.

Dag Alveng har ikke bare vært med på å etablere kunstfotografiet i Norge, men med sine mange og ulike prosjekter har han også vært med på å utfordre hva et kunstprosjekt kan være. I dag blir veggutstillingen regnet som den første norske utstillingen av konseptuelt fotografi. I 2003 ble Alveng bedt om å lage den på nytt for galleriet til Columbia University i New York. I sin bok Norske kunstfotografier 1970–2007 beskriver Cecilie Malm Brundtland dette som et vannskille i norsk fotokunst.

Det var en gjengs holdning at fotoer skulle være dokumentariske eller engasjerte. På skolen i England møtte jeg andre innganger til mediet. Der var det langt mer zen. Robert Pirsigs kultklassiker Zen in the art of motorcycle maintanance var pensum på skolen der. Med dagens ord var det en større interesse for mindful fotografering. Fotoet kan sees på som en meditativ virksomhet. Det er ikke nødvendig å reise ut og skyte blinkskudd. Bildene kan komme til deg. Du kan finne alle motiver like i nærheten av deg. Jeg tok bilder av lysbrytere og slikt. Men det ble ikke forstått.

Kunstkritikerne visste lite om hva fotografi var, sier han, og Nasjonalmuseet ville ikke samle på fotografi. Daværende direktør Knut Berg mente at de ikke kunne samle på noe de ikke visste noe om.

En annen av pionerene i det norske fotokunstmiljøet entrer scenen. Per Maning, som i dag er en av våre mest markante fotografer, var den gang AD, art director, i reklamebyrået Haugen & Maning. Dette byrået sto for noe nytt, friskt og frekt. De engasjerte seg i kunst- og kulturpolitikk. Ikke minst samarbeidet de med Stuntpoetene. Blant annet arresterte de navnet til daværende kulturminister Lars Roar Langslet. De fjernet en bokstav fra navnet om han ikke leste dikt fra Stortingets talerstol. Så etter et par poetiske forsømmelser kalte de ham Ars Roar Angst. Men ikke minst tjente Haugen & Maning penger. De plukket opp Tom Sandberg og Dag Alveng og ga dem oppdrag og muligheter.

Da jeg sluttet å studere medisin, begynte jeg å kjøre drosje og jobbe nattevakter på Dikemark psykiatriske sykehus, fotograferte litt for Scene 7 og underviste litt på videregående. Jeg måtte stå opp kvart over seks og ta offentlig transport til Nordstrand, og så underviste jeg en time eller to, med veldig dårlig timelønn. Men så plukket Per Maning meg opp. De flyttet til en stor skipsredervilla ved Frognerparken, og sa at de ville kjøpe det utstyret jeg trengte, og at jeg kunne få ha studio i toppen. Så jobbet jeg så bare med dem og de stort sett bare med meg. Og vi gjorde alt mulig! Det var en utrolig tid.

Etter min debut og manglende respons følte jeg meg den gang mye mislykket i Norge. Da jeg kjørte drosje for å tjene penger, hendte at jeg dro ut til Fornebu, parkerte bilen og satte meg i avgangshallen bare for å merke det kontinentale. Og på 1980-tallet flyttet jeg til New York. Og der fikk jeg etter hvert erfare at både MoMA og Metropolitan ville ha bildene mine. Ved MoMA arbeidet polske John Szarkowski. Han har vært en ekstremt viktig mann for fotokunsten. Han var en skarp person, som jeg hadde gleden av å møte flere ganger, og har bidratt betydelig til at fotografiet ble anerkjent. Etter ham er det mange fyndord og presise formuleringer, som «form er innhold, for man kan ikke si akkurat det samme på to forskjellige måter».

- Jeg kjenner til John Szarkowski via hans bok The Photographer's Eye, men også via Per Maning. Han har delt ett av sine yndlingssitater med meg, hvor Szarkowski ironiserer over dem som mener at det «bare er å ta bilder»: «Fotografi er den enkleste av kunstformene, fordi fotografen prøver bare å være tilstede til rett tid og rett sted, og trykke på knappen. Det eneste som kanskje er enklere er poesi. Poeten behøver bare å stokke de ordene vi alle kjenner i riktig rekkefølge.»

Den retrospektive utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter gir oss også smakebiter fra mange av Dag Alvengs prosjekter. Et meget viktig et er Asylum. Så ble han altså ikke psykiater, men ga viktige bidrag på andre vis. Han jobbet på Dikemark sykehus etter gymnaset, og han har fortalt selv at han nærmest av kjedsomhet på nattevakter tok bilder av de psykiatriske interiørene. Det er folketomme bilder av slitent, grelt og stusselig interiør, og de lykkes på dette viset med å stimulere våre forestillinger om svakheter i omsorgen for de alvorligst psykisk syke. Fotoboken Asylum kom ut i fire hundre håndinnbundne eksemplarer på Koks forlag, som var en del av Haugen & Maning, med Per Maning som bokens designer. Den britiske fotografen Martin Parr plukket opp prosjektet og inkluderte det i sin serie The Photobook, i denne sammenheng A History Volume II.

Fotoene ble også samlet i en utstilling i Trondheim. Og Dag Alveng la merke til at han ikke fikk flere vakter på Dikemark etter dette.

Et nyere prosjekt er Racing. Jeg fulgte dette med frydefull interesse da boken ble lansert i 2012. Det handler simpelthen om motorsport. Kunstprosjektet består ikke minst av bilder av bilbaner og særlig Nordschleife som er en del av Nürburgring i Tyskland. I kontakten før vårt møte i hans studio hadde jeg lekket at jeg deler noe av den samme interessen for fart. Min er nok mer behersket enn hans, men såpass synlig at min familie som gave til 60-årsdagen ga meg en weekend for å kjøre raske biler nettopp på Nürburgring. Slike interesser er man ofte noe diskret om i visse miljøer. I Dag Alveng hadde jeg altså funnet en åndsfelle med kjørehansker og hjelm. Og han klarte altså gjøre fascinasjonen til et kunstprosjekt.

Gud bedre, så mye jeg har lært om bil og motor! Jeg var litt lei av den pretensiøse kunstverdenen, så det var befriende å vie seg til motorsport. Når jeg er opptatt av noe, så går jeg inn for fullt. Vi tror at vi er gode sjåfører, men hvor gode er vi egentlig? Det var veldig morsomt å teste det. Skal man bli svært god, så må man begynne som liten. Så at jeg prøvde å bli god sjåfør i en alder av femti, var jo noe håpløst. Formel 1-legenden Michael Schumacher vokste opp med gokartbane. Begavelse handler ikke minst om erfaring.

- Du begynte jo å ta bilder som barn.

Ja. Med bilkjøringen allierte jeg meg med de beste folkene. Teamet besto blant annet av Inge Thorsdalen, som er fantastisk. Jeg var hans forlover, og vi er svært gode venner. Han er totalt nede på bakken, men også totalt perfeksjonist. Også her talte vi om zen. Inge er svært opptatt av mekanikk, og han kan alt om sveising, typer metall og motorer, og vi bygde sammen en bil som kjørte fra Ferrariene. Jeg tørrtrente mye på Playstation. Og så deltok jeg i løp. Jeg var utrolig spent første gang jeg kjørte på bane.

Men så liker jeg å konkurrere. Jeg hater å tape. Skal man vinne, må man bremse akkurat i tide på vei inn i svingen, ikke for sent og ikke for tidlig. Det er ekstatiske sekunder.

- Og så ble det også en fotobok ut av det. Da er det jo langt mer enn å avbilde, da lever du jo prosjektet ditt, som en performance.

Ja. Vi får ta en tur sammen til banen Nürburgring, du og jeg. Jeg vet jo at du også er interessert i fart.

- Veldig gjerne. Men jeg er ikke spesielt interessert i å konkurrere.

- Du snakker om deg selv som et lidenskapelig menneske. Du sier at du kan våkne ganske så deprimert. Men senere på dagen kan du fremstå som en homo ludens, et lekende menneske.

Ja, jeg tenker at livet må være gøy.

- Har du tanker om hvordan dette kommer til uttrykk i din måte å være kunstner på?

Etter hvert handler det nok om lage meg prosjekter. Jeg gir meg selv oppgaver, som jeg så helhjertet går inn i. Og nå er det sjakkprosjektet. Jeg har vært fascinert av sjakk siden jeg var barn. Jeg tenkte over hvordan jeg skulle gripe det an. Jeg hadde sett Magnus Carlsen og blitt veldig fascinert av ham. Så jeg bestemte jeg for å bli bedre og spille i turneringer. Jeg tok timer med Magnus Carlsens første lærer. Jeg forkastet raskt ideen om å spille mot Magnus Carlsen selv. Hjernen kokte, og jeg tror ikke jeg har vært så sliten mentalt. Jeg innså at dette var for krevende for meg. Jeg tror ikke andre enn sjakkspillere forstår hvilke enorm utfordring det der er. De hater å tape. Jeg hater å tape, så derfor lar jeg være å spille. Jeg måtte en gang sjekke hjertet med en slik 24-timers EKG-overvåking. Jeg satt i sengen og skulle første gang spille sjakk på nettet, og de kom løpende inn til meg fordi jeg fikk puls på over 140.

Men hvordan kan jeg gjøre det visuelt? fortsetter Dag Alveng. Sjakk forholder seg sterkt til historien, til alle partiene som er spilt før. Derfor har alle seriøse sjakkspillere et sterkt forhold til de store mesterne. Og da besluttet jeg meg for at jeg skulle reise rundt og fotografere gravstedene til de ni største mesterne. Dette prosjektet vises for første gang på Henie Onstad.

Jeg liker jo å få til ting. I forbindelse med utstillingsåpningen vil det bli arrangert et uoffisielt verdensmesterskap i Fischer Random Chess. Magnus Carlsen utfordrer den regjerende verdensmesteren Hikaru Nakamura. NRK sender direkte i fem dager.

- La oss gå tilbake til fotograferingen – selve prosessen i din måte å ta bilder på.

Da jeg nylig var på Island for å fotografere graven til sjakklegenden Bobby Fischer, reiste jeg med 54 kilo utstyr. Jeg jobber med riktig gammeldagse analoge kameraer med et begrenset antall eksponeringer. Jeg strevde fælt. Hvordan skal jeg få et bra bilde av en gravstøtte. På den aller siste eksponeringen fikk jeg det til.

- Er det altså en kreativitet i presset og begrensingene?

Ja, og når jeg begynner å fotografere, forsøker jeg å legge alt fra meg. Jeg leter uten å lete. Et hemmelig triks – og dette må du ikke si til noen – er at jeg lukker det ene øyet. Sånn ser kameraet. Det å skape bilder har en uforklarlig kraft. Så går jeg inn i mørkerommet, sier Dag Alveng, og av og til skjønner jeg at jeg har laget noe som er bra. Da er det øyeblikk av ekstase, en dyp glede.

Og jeg arbeider nok langsomt. Som med Sommerlys-serien. Den ble jo egentlig til ved at jeg fotograferte liksom hele tiden, så så jeg på de bildene jeg hadde tatt. Og ti år senere forsto jeg at det som bandt bildene sammen, var sollyset og varmen, den vakre nordiske sommeren.

Dag Alveng og jeg er i ferd med å runde av. Det er ikke mange dagene igjen til åpningen på Henie Onstad Kunstsenter.

- Hva nå?

Når dette prosjektet, den store utstillingen, er over, og det er jo ganske snart, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Det er jo en viss mulighet for at jeg går inn i en depresjon.

- Mener du det alvorlig?

Ja. Men altså ikke en alvorlig en. Men det kan bli veldig tomt.