Lyskunstneren

Forrige

Neste

Av Lisbeth Guldbrandsen .

Som liten ville Daniel Rybakken bli oppfinner. Som voksen har designeren ikke bare sett lyset – han skaper det. 32-åringen er en av Norges største designstjerner, og det nordiske lyset er inspirasjonen.

Går man inn på hjemmesiden til Daniel Rybakken, er det første man ser den lange listen med priser - 28 - på åtte år. Rybakken er bare 32 år, men har allerede som eneste skandinav fått designverdenens mest høythengende pris, Compasso d'Oro, to ganger. Trendmagasinet Wallpaper har ham på sin liste over de 20 mest spennende designerne i verden under 40 år. Og nå er han i Oslo i forbindelse med utdelingen av enda to priser - Årets designer og Årets lampe - utdelt av interiørbladet Bo Bedre. I begrunnelsen står det blant annet at Rybakken har «evnet å sette synlige spor i det norske og internasjonale markedet, med sterke og karakteristiske produkter». Da han takket for prisene, spøkte han med at han var «bitte litt avhengig av priser» og at han egentlig hadde planlagt å få prisen for Årets designer neste år, fordi han har så mye spennende på tapetet.

- Hvorfor tror du at du har fått så mange priser, både hjemme og i utlandet?

- Jeg tror det er fordi jeg har jobbet veldig fokusert på få prosjekter, og har brukt mye tid på hvert av dem. For meg er design kommunikasjon. Det handler om å være tydelig på hva man kommuniserer, og det har jeg kanskje klart, mener han.

- Hva har denne anerkjennelsen betydd for deg?

-Anerkjennelse er en av de viktigste drivkreftene mine. Jeg har nok hatt et behov for å vise hva jeg kan. Og spesielt Compasso d'Oro-prisene har vært viktige døråpnere for meg, fordi dette er en pris som henger høyt i Italia. Det har ført til at flere italienske produsenter har tatt kontakt og ønsket et samarbeid, forteller Rybakken. Han fikk prisene for lampene Counterbalance og Ascent, som han laget i samarbeid med den italienske lampeprodusenten Luceplan.

- Når begynte din fascinasjon for lyset?

Da jeg var liten, hadde jeg i noen år et skrivebord stående i et ellers tomt rom hjemme. Den eneste lyskilden i rommet var en taklampe. Jeg kjente meg alltid veldig kreativ der når det var fullt av dagslys. Jeg kjente meg fri og som del av noe større. Men sent på høsten og om vinteren når klokka ble tre-fire, så ville jeg bare ut av det rommet – det ble så trist lys, og jeg følte meg innestengt. Så jeg har nok vært fascinert av dagslys helt siden jeg var liten, forteller han.

- Har den skandinaviske minimalistiske estetikken og lyset her i Norge påvirket arbeidet ditt?

- Vi er nok mer følsomme for og bevisste på lyset her i nord. Det påvirker oss veldig, se bare på et fenomen som høstdepresjon. Og mitt generelle formuttrykk er nok preget av at jeg er skandinav, sier han.

Som liten var Daniel kreativ - han tegnet og laget ting, og guttedrømmen var å bli oppfinner. Med en mor som var motedesigner, en far som var grafisk designer og en farfar som jobbet som dreier, finmekaniker og urmaker, handlet mye av oppveksten hans om å skape noe med hendene. I dag bor og arbeider han i Göteborg og har etablert seg med familie - samboer Johanna Kallin, som er grafisk designer, og to små døtre. Eldstejenta på tre har passende nok fått navnet Sol - lysdesigneren hadde en medelev på skolen med det sjeldne navnet, og Daniel tenkte den gang at om han fikk en datter, skulle hun hete Sol. I sommer fikk paret nummer to, lille Flora. I og med at han utdannet seg i Göteborg, så var det naturlig å bosette seg der. På grunn av verftsindustrien og bedrifter som Saab og Volvo er det også lettere tilgang på materialer som aluminium her enn både i Stockholm og Oslo. I motsetning til mange skandinaviske formgivere jobber ikke Rybakken med tre - han foretrekker metaller.

Mine prosjekter er nok mer intellektuelt drevet, og har ikke håndverket som utgangspunkt. Jeg liker å jobbe med døde materialer, fordi de er nøyaktige, sier han.

Favorittmaterialet er aluminium, ellers bruker han stål, sink og glass. Han har imidlertid et møbelprosjekt på gang hvor han skal ha med tre for første gang.

- Men her jobber jeg med tre på en ny måte. Jeg bruker ikke tre mot tre, men har et lag metall mellom trelagene, slik at det oppstår en kontrast; et møte mellom det nøyaktige, kalde metallet og det varme og levende treet.

- Du arbeider i skjæringspunktet mellom design og kunst, med prosjekter i gallerier og produksjon av lamper for salg. Hvilke tanker gjør du deg om å være i dette spenningsfeltet?

- Det er spennende å kunne jobbe både på kunstfeltet og innenfor design - begge feltene har sine muligheter. Man sier ofte at det som har en funksjon, er et produkt, og det som ikke har det, er kunst. - Jeg er ikke enig i det, og mener man må utvide funksjonsbegrepet. For eksempel mener jeg at det å skape en viss atmosfære, følelse eller minne, helt klart er en funksjon. Mitt forhold til kunst og design er derfor ganske likt. Men jeg bestemmer meg allerede når jeg begynner på et prosjekt om jeg skal stille det ut på et galleri eller om jeg vil forsøke å selge det til en produsent. For hvis man skal selge et produkt, handler jo mye om pris, og da må man tenke kostnader helt fra starten av, forteller han. Han har gjort flere kunstutsmykninger, og Nasjonalmuseet har kjøpt inn flere av arbeidene hans, blant annet bordet Subconscious Effect of Daylight, lampen Counterbalance og installasjonen Daylight Entrance.

- Det har betydd mye for meg. Ved å kjøpe inn arbeidene mine støtter Nasjonalmuseet samtidskunst og -design, og denne innkjøpsordningen er veldig viktig, sier han. I 2012 gjorde Rybakken en lysinstallasjon i Paris, Layers. Her plasserte han to store, lysende flater opp mot ytterveggene på 1700-tallsbygningen Hôtel de Marle i Marais, hvor det svenske instituttet holder til. I prosjektet Daylight Entrance skapte han illusjonen av naturlig sollys i en entré i Stockholm. Luceplan-lampene Ascent (2016) og Counterbalance (2014) er blant hans mest omtalte lamper, i og med at han vant Compasso d'Oro-prisene for dem. Ascent er en bordlampe hvor lyset reguleres ved å løfte skjermen opp og ned langs stangen. I øverste positur er lyset sterkest, nederst er lyset slått av. Det er en logisk og naturlig bevegelse å gjøre - men ingen designer har laget en slik lampe før Rybakken. Juryen trakk blant annet fram lampens «enkle skjønnhet» og gesten man gjør for å spre lyset. Counterbalance er en justerbar vegglampe, og juryen påpekte her at lampen gir en «poetisk løsning på et statisk og mekanisk problem».

Rybakken har gjort det til et varemerke å jobbe indirekte med lyset. I Stochastic-lampen, som består av hengende «kuler» i en klynge, kommer lyset innenfra, noe som gir en litt mystisk effekt. I kunstinstallasjonene sine har Rybakken inkorporert lyset i selve flate- eller veggmaterialet. I Layers, flatene han stilte ut i Paris, er lyset selve installasjonen.

Formene her er veldig minimalistiske, men når man tilsetter lys til disse enkle komposisjonene, skapes det et liv og en kompleksitet, sier han. Han har vært opptatt av at ikke selve lyskilden på lampene skal være synlig. Siden teknologien hele tiden forandrer seg, har han utarbeidet lamper hvor man kan bruke alle typer lyskilder.

Jeg vil ikke at mine lamper skal se umoderne ut etter noen år. Lampene er derfor laget slik at du kan bytte lyskilde uten at det påvirker designet. Det gjør at produktene også fremover i tid vil være aktuelle, sier han.

Rybakkens suksess med Luceplan-lampene gjør at han får mange henvendelser om å gjøre lamper for andre produsenter.

Men jeg sier nei til stort sett alt. Noen vil at jeg skal gjøre noe lignende som det jeg gjør for Luceplan, men det er ikke interessant så lenge vi har et så godt samarbeid, forteller han.

Rybakken ønsker heller å bruke mer tid på hvert enkelt prosjekt, slik at de blir så bra som mulig. I 2013, da han lanserte Ascent-lampen, laget han bare denne ene lampen. Andre designere kan lage 25-30 forskjellige lamper eller møbelmodeller i løpet av et år, forteller han. De fleste lampene hans er i produksjon. Luceplan selger modellene Stochastic, Counterbalance, Compendium og Ascent. Lampene Colour og Light Tray, begge gjort i samarbeid med Andreas Engesvik, er i salg hos flere forhandlere. To nye lampemodeller er dessuten under arbeid og vil bli lansert i løpet av høsten og på nyåret. Secant-lampen, som fikk Bo Bedres pris for beste lampe i år, er gjort i samarbeid med det irske firmaet J. Hill's Standard, som produserer håndlagde krystallglass og karafler.

De tok kontakt og ville jeg skulle gjøre noe for dem i krystall. Jeg hadde allerede en idé om at jeg ønsket å jobbe med taljer, og sa at jeg i så fall ville kombinere krystallet med taljer. Det fikk være det eller ingenting - take it or leave it! Produsenten var positiv med en gang, og samarbeidet fungerte veldig bra. Det er kontrasten mellom det skjøre glasset og det industrielle preget taljene og aluminiumet har, som interesserer meg. Krystallglass reflekterer lyset på en fantastisk måte, sier han.

Secant finnes i en vegg-, gulv- og bordvariant. Lampene kommer i salg hos Conran Shop, og det er lagt opp til en stor satsing. Rybakken har også laget en hengende lampe i serien - Secant Mobile - bestående av håndslipte krystallskiver som henger i taljer. Mobilen er et unika-objekt som skal lages i få eksemplarer, og er både en installasjon og et lysobjekt.

- Du ble far i sommer, og nå skal du få et spørsmål som kvinnelige designere eller kunstnere ofte får: Hvordan kombinerer du en kunst- og designkarriere med det å være småbarnspappa?

- Jeg og samboeren min prøver å dele likt på oppgavene, men det er ikke så lett, sier han. I løpet av den siste måneden har han vært på reise til Genève og til Oslo to ganger og til Tokyo, Basel, Stockholm og København, forteller han.

Men jeg var hjemme i ett år med Sol for to år siden - det var kanskje derfor det bare ble én lampe det året, ler han.

Hvem er dine designforbilder?

- - Faren min var veldig opptatt av den tyske designeren Dieter Rams, og da jeg var barn, hadde vi mange Braun-produkter, så han har nok påvirket meg. I dag er jeg en stor tilhenger av brødrene Ronan og Erwan Bourollec, selv om de har et annet formuttrykk enn det jeg har. Et forbilde innenfor kunsten er Donald Judd, og blant arkitektene, John Pawson, sier han. Judd er en amerikansk skulptør og designer som virket på 60-, 70- og 80-tallet, og John Pawson er kjent for sine minimalistiske bygg.

- Her i Norge har Norway Says vært en viktig inspirasjonskilde, og de har også vært sentrale i utviklingen av et dyktig designmiljø i Norge, sier han. Etter studiene jobbet Rybakken som intern i Norway Says, blant annet med en av grunnleggerne, Andreas Engesvik, og samarbeidet mellom de to har fortsatt.

Norsk design har ofte blitt trukket fram som et satsningsområde de siste årene og er ett av flere områder som er blitt kalt «den nye oljen». I en artikkel i D2 tidligere i år tok man for seg hvordan norske designere får stor oppmerksomhet i utlandet, men sliter med å få endene til å møtes. Som eksempel brukte man at Rybakken ville måtte selge 27 eksemplarer av sin Counterbalance-lampe hver dag for å tjene en norsk gjennomsnittslønn på 550 000 kroner. Av utsalgsprisen på cirka 8000 kroner får han nemlig bare seks euro. I saken uttalte Rybakken at «det er ironisk at Norge nå skal profilere seg som 'designnasjon' når jeg ikke har råd til å betale husleien». Så hvordan klarer han da å få det til å gå rundt når han også bruker relativt lang tid på hvert enkelt prosjekt?

Det som har reddet meg, i hvert fall i starten av min karriere, er at de pengeprisene jeg har fått, har vært skattefrie. Det har gjort at jeg har kunnet jobbe konsentrert om et prosjekt, uten hele tiden å tenke på penger. I dag får jeg noe statlig støtte, men det er som kunsthåndverker - ikke som designer. Og det er jo designer jeg vil være, sier han.

Min kritikk har gått på at myndighetene ikke skal late som om de støtter norsk design når det ikke følger med penger. Man bruker masse penger på byråkrati og store organisasjoner, men det finnes ikke statlige midler til designerne. Da blir det feil å forsøke å profilere Norge som en designnasjon, mener han.

- Hva er ditt råd til myndighetene, da - hva skal til for å støtte opp om norsk design?

- Man må våge å satse på individer! I Norge tenker man ofte at man skal gjøre gruppeutstillinger, for eksempel i London. Det er ikke alltid like interessant for pressen. Det er enkeltpersoner som kan etablere Norge som designnasjon, og vi må passe på at de ikke gir opp fordi de ikke kan betale husleien, sier Rybakken.

• Daniel Rybakken (f. 1984)
• •Født og oppvokst i Oslo, bor og jobber i Göteborg med samboer og to barn.
• •Utdannet Master of Fine Arts in Design i 2008 fra HDK (Högskolan för design och kunsthantverk) i Göteborg og Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.
• •Priser bl.a.: Den italienske designprisen Compasso d'oro i 2014 og 2016. Bo Bedres designpris: Årets designer 2016, Årets lampe 2012 og 2016 og Årets unge designer 2010. Hublot Design Prize 2015. Red Dot Design Award i 2007, 2013 og 2014. London Design Medal 2013. Anders Jahres kulturpris for unge kunstnere 2008.