Guernica og ondskapens banalitet

Forrige

Neste

Foto: Bjørn Wad  

Av Lillian Reif.

Når maleren Vebjørn Sand tar for seg et av de største militære overgrepene i menneskets moderne historie, gjør han det med en impresjonistisk fargeskala, søte hundevalper og tøffe sportsbiler.

«Picasso skal en gang ha overhørt noen tyske offiserer som undrende betraktet hans maleri Guernica. En av dem utbrøt: Hvem har malt dette bildet? Da skal Picasso ha gått opp foran offiseren og lakonisk svart: Det er De som har malt dette bildet.»

Vi sitter rundt kjøkkenbordet til Vebjørn Sands foreldre på Hvaler i Østfold. KUNST er her for å gjøre et intervju i forbindelse med kunstnerens største maleriutstilling noensinne; en kunstnerisk kavalkade over et av den vestlige sivilisasjons bunnpunkter. Vebjørn nærmest sitrer av energi og fortellerglede. Men så var det denne anekdoten om Picasso og Guernica da. Alle rundt bordet blir stille. Tar en liten pause, som for å virkelig forstå omfanget av historien Vebjørn akkurat har fortalt. Hvis man hører den uten videre ettertanke, kunne den nesten inneholde en slags komikk - et slagferdig sitat, som mest sannsynlig ikke er sant engang, men tatt til inntekt for en selvsikker kunstner. Men begynner man å tenke grundigere over hva Guernica er, og var, og hva det ble symbolet på, er det nesten for stort og smertefullt til å ta innover seg.

Så vi lar det ligge, enn så lenge. For selv om sjelen lengter ut i atelieret og vil ha svar på de store spørsmålene om ondskap, om banalitet, om tilgivelse, så er kroppen helt fornøyd med hjemmelaget fiskekabaret og et glass Riesling. Så vi blir sittende en stund til ved bordet til Kari og Øivind og hører på historier fra da Vebjørn var barn (han tok alltid vare på søsknene sine) og om vinglasset undertegnende har fått å drikke av (det kommer fra kong Haakon), om rekene i kabareten (trukket her på Hvaler), om snillhet (en undervurdert egenskap). Og om elefanten i rommet - Vebjørns brukne fot. Møtet vårt skulle ha funnet sted i New York, men på grunn av et uheldig fall på et svaberg møtes vi igjen i barndomshjemmet til Vebjørn på Hvaler i stedet. Her har han fått en mer eller mindre frivillig måneds rekonvalesens. Vi er alle skjønt enige om at sykdomshistorier er det kjedeligste vi vet, så vi lar fot være fot, og i stedet humper vi oss ned til atelieret som Vebjørn for øyeblikket deler med sin far Øivind.

Å komme inn på atelieret på Hvaler handler like mye om bildene som ikke er der. De største maleriene, de største tolkningene av dette grusomhetens teater, befinner seg på Manhattan, der Vebjørn har hatt sitt hjem og sitt virke de siste 17 årene. Maleriene som er her, og som Vebjørn har arbeidet med den siste måneden, er skisser, mindre versjoner av allerede eksisterende malerier og helt nye malerier hvor han utforsker nye teknikker. Som komprimerte visjoner av dem vi kan forvente oss når hans største maleriske utstilling finner sted i april i år. Men de mindre formatene gjør dem ikke mindre virkningsfulle. Vi aner i aller høyeste grad omrisset av den galskapen som fant sted den 26. april 1937. Da en hel by ble jevnet med jorden, og da den kollektive menneskelige bevissthet fikk en ny angst; tilintetgjørelsen fra luften. Som tilskuer blir man litt redd for å gå inn i denne tunge materien av lidelse og frykt.

Men så er det maleriene; de er så vakre. Så lette. Så fargerike. Som om våren plutselig var kommet litt tidlig til Hvaler i år. Og man klarer ikke motstå.

Opp mot veggen står det et maleri av en kjekk ung mann med en hundevalp på fanget. Bakgrunnen er som tatt ut av et Renoir-maleri - der fargene nærmest danser rundt på bildet og skaper en stemning av vellyst. Man får lyst til å smile. Jeg ser opp på Vebjørn. Han smiler ikke.

Det der er et portrett av den unge løytnanten Werner Mölder, en flyver-«helt» i det tyske Luftwaffe, i den spanske borgerkrigen.

Og så var idyllen brutt, og vi kan ikke lenger gå rundt grøten; dette prosjektet har ligget og ulmet i Sands kunstneriske underbevissthet siden han begynte å jobbe på serien om annen verdenskrig for snart ti år siden.

- Hvorfor Guernica? Det er selvfølgelig et stort og komplekst spørsmål, men man kan jo lure på hvorfor en norsk kunstner velger å gå inn i en så omfattende problemstilling fra Spanias borgerkrig, og hvis konkurrerende kunstner innen emnet ikke er noen ringere enn Picasso.

Vebjørn drar seg over haka. - He-he, ja, det er et ganske omfattende prosjekt. Og det er klart at det å skulle male bilder fra en by som er mer kjent som Picassos maleri enn som et eget sted, det har jo vært utfordrende.

- Hvordan begynte det?

Det begynte vel med en samtale med kunsthistoriker og professor Donald Kuspit som spilte en viktig rolle for meg i utformingen av mitt forrige prosjekt, maleriserien om den annen verdenskrig. Og i et av våre møter begynner vi å snakke om Guernica, og da følgelig Picassos maleri ved samme navn. Og det som overrasket meg, var at Kuspit snakket om maleriet på en måte som jeg aldri hadde hørt før; nesten litt respektløst. Og først ble jeg satt helt ut - man kan da simpelthen ikke si slikt om Picassos bilde. Men så sank poenget hans inn over meg; det at maleriet Guernica handler mer om Picasso enn det gjør om Guernica. For all del, du har grusomheten og angsten. Men det kunne vært en hvilken som helst krig og en mer universell angst. For det som var helt spesielt med Guernica, var at det var en massakre med bruk av ultramoderne teknologi. I Picassos bilder er ikke teknologi til stede i det hele tatt. Picassos maleri stengte for det som hadde skjedd; nemlig det at Guernica historisk sett ble et vendepunkt for moderne krigføring. Picasso var mer opptatt av å male et bilde for å vise hvem han var, enn å fortelle historien om Guernica. Følgelig tenker vi på Picasso når vi forlater bildet, og ikke Guernica.

- Og det fikk deg til å tenke?

Ja, det fikk meg til å tenke at kanskje går det an å gjøre dette med en annen tilnærming. Ikke som en illustrasjon på en kollektiv smerte idet det smeller, men heller gå bak historien, bak hendelsene og se hvem og hva som gjorde at denne katastrofen kunne finne sted. Slik jeg gjorde i serien min om annen verdenskrig. Jeg vil gå bak de fortellingene vi kjenner og sette fokus på individet og hva som styrer deres handlinger.

Hvordan har du gått frem?

Jeg har gjort mye research ved å flere ganger reise til Guernica og Baskerland, men også ved å ha kontakt med historikere som har dette som spesialområde, og selvfølgelig å lese masse litteratur om emnet. På denne måten har jeg fått frem historier som kanskje ikke så mange vet om. Han smiler: - Med all respekt for Picasso, men jeg har gjort mer research enn ham.

Han peker på et maleri. Det er fem-seks figurer, nonner og en munk, som står på et tak. Vi ser ikke ansiktene deres, og strøkene er grove. Linjene større, fargene sterkere enn vi er vant med fra Sands tidligere arbeider. En skikkelse drar i en snor, én holder en kikkert, én speider oppover. Vi ser at noe uroliger dem, men vi vet ikke hva.

- Hva er det som skjer her?

Det er nonnene på taket av Karmelittklosteret i Guernica som speider etter fly. De var de første til å slå alarm da bombeflyene kom inn over Guernica. Jeg vet jo ikke sikkert om det var akkurat slik de stod, og det er heller ikke så viktig, men det jeg prøver å få frem her, er sjokket og forundringen de må ha følt. De var vitne til at byen deres ble jevnet med jorden. Da massakren var over, stod mindre enn én prosent av bygningen igjen og 1654 mennesker døde. Det var det offisielle tallet. Mange mener det var langt flere som ble drept.

- Det er jo helt ufattelig – at man bare kan gå inn og totalødelegge en by som ikke hadde noen opplagt betydning for verken Franco eller Hitler. Hvorfor skjedde det?

Det var en strategisk maktdemonstrasjon fra det tyske Luftwaffe som ville prøve ut sine nye jagerfly og nye strategier. Og noe av det mest groteske ved hendelsen var at dette skulle være en fødselsdagspresang fra Göring til Hitler. Göring var desperat etter å vise at flyvåpenet ville være helt avgjørende for Hitlers seier i en større krig. Meningen var at Göring skulle overrekke Hitler et bilde av en utbombet by på Hitlers fødselsdag den 20. april, men Guernica ble ikke bombet før den 26 april, så de utsatte overrekkelsen til førerens fødselsdagsparade den 26. april i Berlin det året.

- Det er nesten så kynisk at man ikke kan tro på det.

Og det stopper på ingen måte der. Selve massakren ble utført mens hovedstrategen bak teppebombing og blitzkrig-teknikkene, Wolfram von Richthofen, stod på en høyde over byen og bivånte en armada på ca. 50 fly fra det tyske Luftwaffe komme inn over Guernica. I løpet av tre og en halv time slapp de 41 000 kilo med bomber over byen og tilintetgjorde den. Von Richthofen hadde kjørt opp i sin nye BMW-sportsbil og satt der med sine solbriller og skuet utover byen og tok notater på hva som fungerte og hva som kunne forbedres av bombetaktikkene.

Og dette har du malt?

Ja, jeg har malt von Richthofen og hans sportsbil. Vebjørn tenker seg om. - Jeg vil forsøke å forstå nazismen med en metode som står akademia fjern; Knausgård snakker om det som innlevelse. Det er utenkelig for den eksakte historieskrivingen å gjøre det billedkunsten og skjønnlitteraturen kan; nemlig å gå inn i følelsene, stemningene, impulsene, de underbevisste strømningene. Som maler kan jeg gå dit historieskriverne ikke kan gå. Og kanskje ikke tør gå. Vebjørn ser nesten litt fandenivoldsk ut. - Du vet, det var Hugo Boss som designet uniformene til nazistene. De så ut som om de kom fra fremtiden med sin hypermoderne estetikk, det var som et futuristisk fashion-show. De så jo helt fantastiske ut. Tenk på euforien som omga Hitler og nazismens parader, det var jo helt klart noe å bli forført av, ellers hadde ikke nazistene klart å vinne så mange tilhengere som de gjorde. Og som maler og historieforteller er jeg interessert i disse historiene. Jeg er interessert i den lille, blonde jenta som står storøyd og gir Hitler blomster. Jeg er interessert i estetikken, jeg er interessert i menneskene som gjorde dette enorme, grusomme maskineriet mulig. Jeg er interessert i von Richthofen som kynisk sitter og tar notater når hundrevis, kanskje tusenvis av mennesker blir slaktet ned. Og jeg tror jo at disse tingene henger sammen. Forførelsen, suggesjonen og det øyeblikket man slutter å tenke som individ, men blir en kollektiv stemme. Det er det jeg ville fange til lerretet.

- Og det er en slags videreføring av ditt prosjekt med annen verdenskrig; at mennesket slutter å tenke som individ, men bare følger flokken. Det fører jo tankene mine til filosofen Hannah Arendt og hennes teori om ondskapens banalitet.

Vebjørn vrikker seg ivrig i stolen, han vil bort til bildene sine, vise, peke, men foten ligger som et anker på en skammel og gjør ham immobil. I stedet gestikulerer han ivrig.

Ja. Og Hannah Arendts filosofi finnes i kjernen av dette prosjektet; at det vi ser som ondskap, ofte er menneskets banalitet. Kanskje var ikke disse menneskene uhyrer, kanskje var de bare individer som hadde sluttet å tenke selv? Og for meg er det å gå direkte på det onde – gå direkte på lidelsen, ja … da føler jeg man mister noen dimensjoner. Det blir for voldsomt, det støter fra seg betrakteren og det mister det psykologiske perspektivet. Jeg er ikke så interessert i å male en grusom person idet han gjør en grusom handling. Jeg er mer interessert i å ta et skritt til siden og undersøke hvordan slike ting kan skje. At det er nettopp bak den tynne fernissen av sivilisasjon og idyll, bak det alminnelige, at demonene og muligheten til ondskap skjuler seg. Og ved å få frem disse lagene med psykologisk kompleksitet føler jeg selv at maleriene formidler et enda sterkere ubehag.

Ja, for da peker plutselig bildene tilbake på oss selv, og spør om vi kunne ha gjort noe lignende.

Ja, det er interessant at du sier det, for jeg bruker nesten litt sånne propaganda-virkemidler i maleriene for å dra betrakteren inn. Lokke dem inn med ved å bruke impresjonistiske virkemidler. Du vet, når man ser impresjonistiske bilder, så tenker man på idyll, på velbehag. Man tror man ser inn i en hyggelig verden, men så er det noe helt annet man er vitne til. Maleriet av Wolfram von Richthofen som står oppe på fjellet og beskuer bombingen, som en dirigent som leder en opera, har jeg malt med nesten oversøte, happy farger. Jeg har malt ham og assistenten hans som to kjekke karer i ridebukser på fjelltur. Og slik var det nok også mange som så på dem. Som helter. Og det er dette grenselandet jeg som maler kan tillate meg å utforske. Stikke malerpenselen ned i det ubehagelige ved å kamuflere det i noe vakkert. Og jeg tror man merker ubehaget enda sterkere nettopp fordi det er noe som skurrer i idyllen.

- Guernica er jo en ekstremt kompleks historisk hendelse. Langt mer kompleks enn vi rekker å gå inn i her. Så hvordan har du valgt motivene dine? Det må jo ha vært utallige mulige scenarioer?

Jeg prøver meg frem med fragmenter av alle historiene jeg har tilegnet meg. Snur opp ned på dem - leker meg. Legger til ting jeg finner på nett. Jeg har jo etter alle disse årene som maler trent opp en visuell hukommelse, en slags idebank som finnes her - han tapper en finger på pannen – som tillater meg å sette sammen fragmenter fra forskjellige kilder. Som i maleriet av nonnene og munken på taket; hvitkledde, uskylden, munken som ber, skjebnestunden, komplementærfarger, lys, landskap. Det er viktig å finne en form som fungerer, som er harmonisk, men som likevel skaper et ladet bilde. Jeg har vært fire turer til Baskerland - helt tilbake til 90-tallet, så jeg kjenner naturen der godt. Fjellene i Baskerland har fascinert meg lenge, det er kupert og vakkert. Og jeg har fysisk fulgt flyruten bombeflyene tok fra Mundaka der de følger elven til de kommer inn til Guernica, så dette geografiske området har blitt en del av mitt eget indre maleriske landskap. Så da er det opp til meg da, å skape noe helt nytt.

- Malerstilen din er blitt annerledes siden forrige utstilling. Friere. Kan du fortelle litt om det?

Jeg har blitt sikrere. Han smiler. - For første gang på lenge føler jeg at det jeg presterer rent malerisk, står i samsvar med den innsatsen jeg har lagt ned i å bli en teknisk god maler. Jeg har brukt hele livet mitt på dette. Ikke for å klage, men jeg har ofret alt av tid, penger, familie, hus, hjem, for å bli en best mulig maler. Han ser ned på hendene sine. - Og lenge følte jeg at mitt tekniske nivå ikke var bra nok i forhold til alt det jeg hadde investert av tid og krefter. Han ser opp og smiler. - Men etter at jeg fylte femti, føler jeg at det har løsnet. Jeg har blitt friere, sikrere, har en helt annen kontroll. Fargene er blitt villere, strøkene grovere. Jeg tør å leke mer, utfordre meg selv mer. Jeg er rett og slett blitt en bedre maler.

- Dette er jo temmelig tung materie, blir du nedstemt av å beskrive den menneskelige lidelse over flere år?

Nei, jeg gjør i grunnen ikke det. Jeg fokuserer jo ikke først og fremt på den akutte lidelsen. Jeg har noen scener som tar for seg selve destruksjonen, men stort sett beskriver jeg scener som leder til grusomhetene. Men misforstå meg rett, jeg orker nesten ikke høre andre fortelle lidelseshistorier, det blir for mye for meg. Men så lenge det er jeg som forteller historien, så har jeg også kontroll. Litt som å være sjåfør av en racerbil, man merker ikke selv farten. Men jeg har nok kjent på den følelsen om jeg har rett til å gå så dypt inn i denne materien og gjøre den til min. Han ber meg gi ham en bok som ligger på bordet. Han holder den opp. - Jeg har hatt eksepsjonelle rådgivere hele veien. Som for eksempel professor Xabier Irujo som har skrevet denne boken, The Market Day Massacre. Den viser nye sider av fenomenet Guernica, og det har gjort meg trygg på at det jeg leverer av historiske tolkninger, er bunnsolide. Han tenker seg om.

Og når jeg har motivene klare og stiller meg opp foran lerretet, så er det noe annet enn den tragiske fortellingen som tar over. Han smiler. - Da er det rett og slett malergleden som blir det dominerende.

Det har blitt mørkt utenfor, og selv om Vebjørn ikke sier noe, er det tydelig at foten plager ham. Jeg takker for meg, setter meg i en drosje til Fredrikstad stasjon mens jeg prøver å fordøye noe av dette grusomhetens teater.

På toget hjem fra Fredrikstad blir jeg sittende bak to av våre nye landsmenn. Jeg tyvlytter til samtalen deres. Jeg skjønner de er fra Syria. Bilder av et utbombet Aleppo kommer opp på netthinnen min og gir meg en utmattende erkjennelse om at for mange er historiske hendelser som Guernica-massakren ikke historiske. Det er deres liv. Akkurat nå. De to har tydelig vært på norsk-kurs, for de hører hverandre i gloser. Jeg får lyst til å reise meg opp og si «tilintetgjørelse av ens hjemby». Hva betyr det? Men jeg gjør det ikke. De har vært gjennom nok galskap for en stund. I stedet tenker jeg at her, i det trygge nord, lever vi i forvissning om at intet galt kan skje med oss. Som dykkere som leker på havets bunn, uvitende om at oksygentanken deres er i ferd med å gå tom.