Artisteri

Forrige

Neste

 

Av Ingrid Lien Foto: Bjørn Wad.

Eirik Lyster vil tøye grensene for hva det vil si å være kunstner, og entret kunstscenen med samme tankesett som en glitrende popstjerne.

Det uler rundt de skrånende veggene på Astrup Fearnley Museet. Jeg klamrer meg til en varm kopp med te i kroken på Vingen museumsbar idet en snauklipt ung mann i stor, mørk fuskepelskåpe kommer inn fra kulden, og det klinger i Stavanger-dialekt. Under kåpen er olaskjorten pyntet opp med en fantastisk fin skulderkort krage med glitter og frynser. Cowboy gone glam. Det føles som et kjærkomment innslag av glamour denne grå høstdagen.

- Vi kan jo begynne med starten. Hvordan var du som ung, og merket du tidlig at du var interessert i kunst?

Jeg har vært opptatt av å uttrykke meg kunstnerisk så lenge jeg kan huske, også før jeg visste hva begrepet kunst betydde. Som barn var jeg veldig drømmende, og fantasiene mine overskred ofte virkeligheten. Jeg lekte med My Little Pony, dinosaurer, var opptatt av dyr og kunne tegne i timevis, og satte blant annet opp kunstutstilling i garasjen til en venninne hvor vi inviterte foreldrene våre på åpningen. En annen gang arrangerte jeg ballettforestilling i hagen med meg selv i hovedrollen. Jeg ble også tidlig fascinert av popkulturen, og fant ut at jeg hadde lyst til å bli en del av den. Jeg har alltid søkt etter noe som var mer magisk enn en grå hverdag.

- Hva med utdannelse, når bestemte du deg for å bli kunstner?

Jeg gikk på Kunstskolen i Rogaland fra 2006 til 2008, men fant fort ut at jeg ønsket å leve livet som kunstner og ikke sitte og lære om andres liv lenger. Så jeg begynte å jobbe hardt for å få innpass hos galleriene i Stavanger, og i 2009 hadde jeg min første separatutstilling. Det er mange uskrevne regler i kunstverden, hva en bør gjøre og ikke gjøre. Jeg har aldri skjønt disse reglene, og derfor heller ikke brydd meg om dem. Jeg mener for eksempel at det ikke er en skole som definerer eller avgjør om du er en kunstner eller ikke. Det er noe som går mye dypere enn en utdannelse og noe som man enten har eller ikke. Det er en nerve der som man er født med som ikke kan læres. Jeg har alltid følt meg som en kunstner, og det har også faktisk føltes som et instinkt.

Siden har Lyster hatt en rekke utstillinger, alle med popstjerneverdige navn, som Sparkle (Galleri Sult), SUPERSTAR III (Astrup Fearnley) og Somewhere Under The Rainbow (Galleri Pushwagner). Han arbeider også med performance og skulptur, og har stylet popartister i sitt karakteristiske uttrykk. Musikeren Sandra Kolstad har han gjentatte ganger både stylet for spesielle anledninger og opptrådt sammen med under konserter. Karrieren tok han videre til Oslo i 2012 og skapte overskrifter da han dro fra Stavanger.

- Nå har det nettopp vært Oslo Fashion Art Festival, som retter fokus på koblingen mellom mote og kunst. En av utstillingene var et samarbeid mellom Bjarne Melgaard og hårstylisten Rob Recine i Skur 13 på Tjuvholmen. Hva er ditt forhold til relasjonen mellom mote og kunst?

Mote falmer, stil er for evig, som Coco Chanel sa så fint. Men relasjonen mellom stil og kunst er jo akkurat i min gate. For meg har klær alltid vært en frihet til å kunne se ut slik jeg føler meg, og det ble også en måte å ta popkultur inn i mitt eget liv før jeg selv var en del av den. Det er flere som har kommentert at måten jeg kler meg på ligner på kunsten jeg lager. I 2014 gikk jeg med en av skulpturene mine, Mermaid Dream, på den røde løperen. Jeg likte ideen om å ha på meg en skulptur som ikke trengte et galleri for å synes eller å eksistere. I Stavanger, som ikke er en veldig glamorøs by, skapte jeg noe for meg selv som var mye mer drømmende, magisk og mer glamorøst enn byen kunne tilby.

- Du har kanskje fått noen blikk?

Ja, jeg har jo det. Folk snur seg. Og jeg har sikkert forårsaket noen bilulykker.

- Men ved å tørre å kle deg akkurat slik du vil har du nok inspirert andre mennesker.

Når du selv tar plass, kan du også gi andre plass.

Plutselig gjør undertegnede en svært dårlig kalkulert håndbevegelse som resulterer i at koppen velter og te flyter ut over hele bordet vårt på Vingen. Før jeg vet ordet av det, spretter Lyster opp for å hente papir og hjelper meg med å tørke opp. Jeg forsøker å plukke opp tråden.

- Hvor var vi? Ja, vi må snakke om tegningene dine. Om hvordan du jobber. Jeg må si at du er veldig teknisk dyktig.

Takk for at du sier det. Jeg arbeider med kulepenn, tusj og fargeblyant på papir. Når jeg tegner, bruker jeg en helt vanlig tørr kulepenn. Jeg har testet mange typer fancy penner, men jeg vil at streken skal ha et slags blåskjær som jeg kun får av den vanlige Pilot-pennen jeg bruker. Jeg er generelt veldig opptatt av kvalitet, at fargene skal være lysfaste, papiret syrefritt, museumsglass på innramming og så videre. Alt er forgjengelig, så det handler om å ville skape noe som varer lenger enn et menneskeliv. Jeg har alltid sagt at tegninger kommer til meg uten å helt vite hva det betydde da jeg var yngre. Det var det mest naturlige å si. Jeg har klare visjoner og ser tegninger veldig tydelig for meg før jeg starter å arbeide.

- Vil du si noe om motivene?

Jeg arbeider med temaer som popkultur, identitet, død og personlig ikonografi. Arbeidene mine er metaforiske, poetiske, med en repeterende estetikk som ofte er forbundet med det kommersielle. Jeg kan fortelle hva som er den røde tråden i et kunstverk, men å analysere alt ned til minste detalj føles som om jeg prøver å analysere en drøm eller et mareritt. Like komplekst og like mange lag. I mine nye tegninger er fargepaletten dusere enn på mine tidligere arbeid, som kommer av at jeg har studert fargene man ser i blåmerker og nyansene på dyrekadaver. Jeg så en scene i et naturprogram der ravner spiser på en død, hvit hest som ligger i snøen. Hvordan blod går over til pels, skinn, bein, hud og danner en slags utvasket regnbue på kroppen der det er bloduttredelse. Jeg er fascinert over at en vakker og brutal natur kan sammenlignes med berømmelse som fenomen og medias fokus på objekter. Det som glitrer aller mest, er også det dødeligste, både i naturen og popkulturen, og jeg ønsket å la de mørke undertonene prege estetikken min. Å la kunsten min gi en følelse av å se på et blåmerke.

Døden er noe jeg alltid har vært opptatt av, og jeg tenker på den så å si hver dag. Folk kan kanskje bli litt satt ut hvis jeg tar det opp, for det er ikke så vanlig å snakke om den. Det er ikke et ønske om å dø, mer som en klar bevissthet om at alt tar slutt en dag.

Lyster kommer inn på fenomenet berømmelse igjen, og hvordan selv begravelser kan bli et spektakulært show. For eksempel bisettelsen til Marilyn Monroe i 1962, som formelig glitret i blitsregnet til alle paparazziene. Berømtheter reduseres til en type underholdning hvor det er lett å glemme menneskene bak fasaden. Dette er også et tema han tar opp i kunsten sin: – Har du sett tegningene mine av blodballonger? Når du sager ballongene i to, ser du at det er kjøtt og blod på innsiden. På mange måter som Marilyn Monroe, av kjøtt og blod, men som ble en slags «Blood Balloon» som tilhører popkulturen.

Artisteri kan være et negativt ladet begrep, som en overdreven dyrking av den kunstneriske form, men for Eirik Lyster er det den positive motsetningen til kjendiseri. – Jeg synes det er viktig å skille mellom disse to ordene. Det er to helt forskjellige typer oppmerksomhet. Å bli sett er ikke et mål i seg selv, det handler om hvorfor du synes. Det handler om å si ja til de rette sakene og nei til annet. Å lytte til det som er betydningsfullt for en selv, det er ekstremt viktig for meg.

Selv beskriver Lyster seg som sterk, men samtidig veldig følsom. Det er store kontraster i livet hans, mellom perioder med ensomt arbeid med kunsten og det hypersosiale livet i utstillingsperioder. For sin egen del prioriterer han noe alenetid hver dag til å høre musikk, reflektere, tegne, skrive, lese og gjøre research. 2016 har vært året Lyster føler at alt ble tatt opp til et nytt nivå. – Alle har sin egen vei å gå, og det er viktig å lytte til hvilken vei som er den rette for en selv. Jeg lot ikke noen andre definere eller avgjøre om jeg skulle kalle meg for en kunstner eller ikke. Det er derfor en utrolig god følelse når store ting skjer i karrieren min, å vite at det har skjedd på grunn av meg og at jeg ikke ventet på et klarsignal.

Dagdrømmene fra barndommen har blitt virkelighet fordi Lyster turte å leve dem ut, og jeg gleder meg til å se hvor de leder ham videre. Vi har plass til et sitat til, fra den franske artisten Soko: «My Dreams Dictate My Reality».

Eirik Lyster deltar på juleutstillingen til Galleri Fineart som åpner 1. desember 2016.