Papireventyr

Av Linn Carin Dirdal.

På kort tid har Karen Bit Vejles intrikate papirkunst sjarmert en hel verden. - Klippene har levd sitt eget liv, jeg har bare fulgt med på lasset, sier psaligrafen.

– Lunsj høres deilig ut! Vi må bare vente på Zeleste, hun er og legger fra seg sakene sine.Jeg finner Vejle på andre siden av en klynge med skoleelever som har samlet seg i inngangspartiet på Nasjonalgalleriet. Det er torsdag formiddag og kun få timer til papirkunstneren skal sette seg på flyet tilbake til Danmark. Uten at Bit virker stresset av den grunn. Hun har en tilstedeværelse som vitner om at hun vet å utnytte tiden hun har til rådighet godt.

Zeleste Kolstad Vejle kommer ut fra garderobeområdet. Det er lett å se at de to er i slekt, selv før Bit får introdusert henne som datteren sin. De har samme varme vesen og nysgjerrige gnist i de lyseblå øynene. Men mens moren sjelden går en dag uten saks i hånden, driver ikke Zeleste med klipping.

- Jeg har det mer i hodet.

Svaret kommer kontant og alvorlig, men levert med et smil. Moren nikker bekreftende.

Det er helt riktig. Planen er at hun skal ta over driften etter hvert slik at jeg kan konsentrere meg fullstendig om kunsten min. Planen er å skape et utstillingssted på Jylland med en permanent utstilling som består av mine verk, og en skiftende utstilling hvor jeg stiller ut mine klippekollegaer. Jeg er så heldig at Zeleste utdanner seg innenfor faget, så hun skal styre det hele.

- Kim Larsen burde nesten komme og synge Papirsklip på åpningen, da?

- Ja virkelig, den sangen er skjønn!

Bit, opprinnelig fra Danmark, prater dansk med en tydelig norsk aksent som har sneket seg inn etter over 30 år i Trondheim. Vi har beveget oss fra foajeen, gjennom museumsbutikken og inn i restauranten, Den franske sal. Foreløpig er de franske skulpturene på veggene vårt eneste selskap i lokalet. Tre røkelaks­smørbrød settes på bordet mens Bit forteller at det er cirka ni år siden en tidligere NRK-kollega tilfeldigvis fikk nyss om psaligrafiene som hun oppbevarte under gulvteppene hjemme. Kort tid etter åpnet hun sin første separatutstilling på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim. Siden den gang har verkene hennes vært på rundreise i Europa, USA og Kina.

Før hun lettet på gulvteppet, hadde Bit klippet for seg selv, intrikate og figurative mønster i flere tiår. Overgangen fra å arbeide bak lukkede dører til plutselig å klippe for et kritisk kunstpublikum er stor sett utenifra, men hvordan har det vært for Bit?

På en måte har jeg følt at klippene har levd sitt eget liv, jeg har bare fulgt med på lasset. Mange synes det er skremmende å ha en utstilling, vise egne ting. Men det har jeg aldri tenkt på.

- Du mener at arbeidene taler for seg selv? Det er verkene som stilles ut, ikke du?

- Ja, det kan du si. Jeg ser på meg selv som et verktøy.

Forberedelsene i forkant av hvert verk er nøye. Det er mye matematikk med i bildet – avstander skal regnes ut, møysommelige motiver, figurer og historier skal utarbeides og skisses opp med blyant. Men så snart hun begynner å klippe ut de små detaljene med den lille saksen hun bruker, er det noe annet som tar over. Hun går inn i en flytsone, blir en forlengelse av redskapet sitt. At hun er autodidakt, gir en særegen signatur til de intrikate papirklippene, som kan spille seg ut over flere meter. Hun har ingen assistenter, og det kan ta måneder og år å ferdigstille et enkeltarbeid. Det finnes ikke rom for feilgrep, da er verket ødelagt. Kunstneren har derfor stor respekt for sin egen arbeidsprosess, som tidvis må vike når kroppen melder pass: Bit ble diagnostisert med kronisk utmattelsessyndrom for 10 år siden.

Når jeg klipper, forsvinner tid og rom. Jeg er veldig konsentrert, og det skal mye til for å komme ut av rytmen. Men hvis jeg har en dag hvor jeg merker at jeg ikke kan konsentrere meg, så klipper jeg ikke. Det er for farlig.

Det er litt over to år siden KUNST sist møtte Bit, en kunstner som var «i ferd med å erobre verden med saks og papir». Siden den gang har hun blitt hentet inn som London Craft Week’s ansikt utad under åpningen på Victoria & Albert Museum i London, hvor hun i sommer stilte ut et psaligrafisk verk belagt med 23,7 karat gull. For øyeblikket arbeider hun med et bestillingsverk til New Nordic Museum som åpner i Seattle i 2018, og hun er tatt opp i porteføljen til det engelske galleriet Adrian Sassoon, som inviterte henne til å stille ut under den prestisjetunge kunstmessen Masterpiece London i juni. Verket hennes Legacy in an Eggshell ble raskt solgt for et sekssifret beløp til et kunstsamlerpar fra Los Angeles.

To timer etter åpningen ble klippet reservert! Det er første gangen jeg har solgt via gallerist. Det var nesten ikke til å tro, det må jeg si.

Bit har så langt i kunstnerkarrieren skaffet seg inntekter gjennom kommersielle samarbeidsprosjekter med blant andre Georg Jensen, Røros Tweed og Hermès. Hittil har hun prioritert utstilling av egne originalverk foran salg, med mål om å bygge opp sin egen merkevare. Ikke at det står på interessen. Utstillingen hun har vist rundt i verden siden 2009, Scissors for a Brush, har satt publikumsrekord ved flere av visningsstedene, og mange vil nok bli begeistret over å høre at flere av verkene hennes nå kan kjøpes gjennom Galleri Fineart, både originalklipp og nummererte psaligrafiske blader.

- Alle har et forhold til saks og papir. Gjør det at avstanden mellom publikum og kunstverk blir mindre, og interessen dermed større?

- Ja, jeg tror det henger sammen. De fleste har klippet en snøkrystall. Folk kan sette seg inn i arbeidet, de vet at det jeg gjør er vanskelig å få til. Det, og at jeg forteller historier. Jeg føyer meg inn i en tradisjon som går tilbake til kalkmaleriene i kirkene, de nesten tegneserieaktige motivene som forteller en historie. Det er en tradisjon som ligger til grunn for all vår billedoppfattelse.

- Du har ved flere anledninger fortalt at du er inspirert av eventyrforfatteren H. C. Andersens papirklipp, og jeg får selv assosiasjoner til den tyske animatøren Lotte Reiniger, som i likhet med deg forteller historier gjennom silhuetter. Hva gjør at du har valgt å forankre verkene dine i figurative fortellinger?

- Jeg bruker så utrolig lang tid på å lage disse verkene at jeg må ha en historie å fortelle både for meg selv og for andre for at det skal være meningsfylt. Jeg går veldig dypt ned i researchen, og jeg er grundig forankret i temaene jeg behandler. Det kan være å tolke noe som er litt vanskelig, Søren Kierkegaards filosofi for eksempel. Gjøre det enklere å forstå, det synes jeg er kjempemorsomt.

En gjennomgangsfigur i Bits verk er Ballerina Bulldog, som har sitt utspring i Kierkegaards tanker om valgene vi tar og hvordan disse utvikler oss. Den tilsynelatende skjøre ballerinaen har jobbet beinhardt for å komme dit hun er, og representerer en indre styrke. Bulldogen hun ofte har ved sin side, er en visualisering av hennes indre univers.

- Selv om verkene dine er figurative, oppleves de ikke nødvendigvis tydelige. Silhuettene indikerer noe tildekket, noe skjult og hemmelig.

Ja, du kan selv tolke det du ser inn i silhuetten. Det er det som er så coolt med silhuett!

Papirklipp er en urgammel tradisjon, og Bit forteller hvordan kineserne klippet i papir lenge før de begynte å skrive på det. Det finnes forskjellige papirklipptradisjoner overalt i verden, men det er bare noen år siden Bit møtte sin første kollega. Sammen med den kinesiske professoren Xiaoguang Qiao åpnet hun utstillingen Paper Dialogues – The Dragon and Our Stories i Beijing i 2014, en utstilling som senere har blitt vist i Norge og nå i høst på Jersey.

Møtet mellom de to psaligrafene har ført til gjensidig kunstnerisk utvikling.

Han er veldig maskulin og grov i uttrykket sitt, mens jeg er feminin og detaljert. Han snakker jo kun kinesisk, men vi kommuniserer på et annet plan. Det er så morsomt, papirklippere må være en egen rase altså, sier Bit, ler.

Hun merker at arbeidene hun har klippet etter møtet med Qiao, er annerledes, de er ikke like figurative som før. Uten at det nødvendigvis er resultatet av en bevisst handling.

Ting beveger seg bare, arbeidet lever sitt eget liv. For Qiao sin del, og det har han sagt ved flere anledninger, hadde han aldri sett eller tenkt på at papirklipp kunne monteres mellom to glassplater slik jeg gjør. Det var en revolusjon for ham, og nå rammer han sine egne verk inn på samme måte.

For Bit har glassplatene vært en naturlig måte å få frem verkenes fulle potensial på, ikke minst med tanke på skyggene som skapes på vegger og gulv når lyset møter papirklippene.

Et psaligrafisk verk danner skygger, noe som skiller det fra et klassisk maleri og nesten all annen kunst unntatt skulptur. For å bevare skyggene og det florlette uttrykket kunne jeg ikke forestille meg noe annet enn å montere arbeidet mellom glassplater. Verkene er like fine på begge sider, og skyggene gir en ekstra dimensjon til utstillingen.

For utenforstående kan fotografiene av Bit med en bitteliten saks i hånden og flere meter uklippet papir foran seg se overveldende ut, men Bit kaller det «piece of cake». Hun smiler.

Jeg pleier å si at hvis du gir et barn en fiolin og barnet øver hver dag år etter år, så blir man bare flinkere.

- Like fullt finnes det kunstnere som gjerne har jobbet i store formater lenge, som nedskalerer for å bryte opp og utforske en prosess som er mindre forpliktende, som går fortere. Hvordan stiller du deg til det for din egen del?

Jeg nærmer meg vel. De store formatene, du kan tro at man merker det fysisk! Det er virkelig hardt for ryggen. Fysikken kan komme til å sette noen begrensninger. Men det er sørenmeg en fantastisk utfordring å tenke at man kan klippe et fem meter stort klipp! Og det er veldig gøy å få det til. Jeg kan ikke leve uten klippingen, jeg er addicted.

Bit klipper alle verkene sine dobbelt, først og fremst for å oppnå riktig motstand i saksen. Å skjære i papiret for å forenkle arbeidet er uaktuelt.

Altså, kniv er for pyser. Det er noe med at hvis du skjærer, så har du arbeidet bort fra deg, da kan du like gjerne bruke en penn eller noe. Men med saks har jeg det inntil meg, det blir en del av kroppen min på en helt annen måte. Ikke bare det, men også rent teknisk. Det er derfor jeg sier at kniv er for pyser, det er ganske utfordrende med saks.

- Har bruken av saks også noe med teksturen redskapet gir til papiret å gjøre?

- Saksen gir noe ekstra, det er akkurat det den gjør. Skjærer du, blir alt veldig flatt, klipper du, må du ta på papiret, vri saksen inn i kroker og kriker som gir liv til papiret på en annen måte. Og når jeg klipper de store formatene, krøller jeg dem inn i hånden min, det er virkelig nærkontakt. Studerer du arbeidene mine på nært hold, er de fullstendig krøllete, men de glatter seg jo ut når jeg legger dem under gulvteppet.

- Du oppbevarer fortsatt kunstverkene dine under gulvtepper?

Ja, de havner alltid der når de er ferdige, smiler psaligrafen, tar en siste bit av smørbrødet før Zeleste vennlig minner oss på at nå må vi nesten avslutte hvis moren skal rekke flytoget.