Oppdageren

Forrige

Neste

 

Av Christina Gothe Schultz.

Når Alf Christian Hvaring trenger en pause fra kunsten, tar han gjerne med seg stjernekikkerten sin ut av byen for å skue utover himmellegemene. Da blir han ofte så inspirert at han må rett tilbake til atelieret.

Det som tiltrekker meg med vitenskapen, er at det finnes sort-hvite svar. Er det noe du lurer på, finnes det et svar med to streker under. Det svaret vil jo gjerne åpne for nye spørsmål, men underveis finnes det altså svar. Det er noe helt annet enn i kunsten. For når er et bilde ferdig? Det er det jeg som må avgjøre, sier Alf Christian Hvaring.

Vi er på Fredriksens Grafikk i Fredensborgveien i Oslo. I bakgrunnen durer og går den store pressen som innehaver Anders Fredriksen er ifull gang med å rengjøre. Han tar segen pause, kommer bort og slår av en prat. – Alf var den første kunstneren jeg jobbet med her. Og siden har jeg liksom ikke blitt kvitt ham, sier han med smilet på lur. Det er kompissjargong. Ettersom Hvaring har trykket all grafikken sin hos Fredriksen de siste årene, har det blitt noen timer her. Han kjenner verkstedet ut og inn. Malerier som nettopp har kommet tilbake fraNorsk Skogmuseum i Elverum, der han nylig var festspillutstiller, står pent pakket inn og lent mot en arbeidsbenk.På veggene har flere av litografienehans fått plass i glass og ramme, mens andre ligger løst rundt omkring. Han peker og forteller.

Litografiteknikken er basert på at vann og fett avstøter hverandre. Man tegner med en fettholdig stift eller tusj på litosteinen som fuktes før selve trykkingen, og da preller vannet av på de fete partiene. Valsene inneholder oljebasert farge som ikke vil feste seg der det er vått, kun der man har tegnet. Det er prinsippet. Så bygger man opp lag på lag med farge,som i andre grafiske teknikker. Deter utrolig mange forskjellige fremgangsmåter for å skape ulike uttrykk, forteller Hvaring. Han viser meg etlitografi der han har skrapet frem endel av motivet med en skalpell i steinen for å få til de skarpe, smale linjene i noen opplyste strå i natten.

På ungdomsskolen fortalte jeg klasseforstanderen min at jeg hadde lyst til å begynne på tegning, form og farge, men han sa: «Nei. Du skal ikke kaste bort livet ditt med å sitteog dille med noen tegneblyanter».Autoritetstro som jeg var, valgte jeg realfag med matte og fysikk og hele pakka i stedet. Jeg har alltid vært interessert i astronomi og forskning,så det gikk jo for så vidt greit, men jeg var ikke interessert nok i renetall til å bli ordentlig god. Så ble tilslutt kunsten, som til da hadde vært hobbyen min, jobben min. Og da måtte jeg jo finne meg en ny hobby.Hvaring ler. – Jeg driver og følger med på NASA og ESA sine nettsider, og akkurat nå er det veldig mye gøy somskjer. Vi bor jo i fremtiden. Jeg synes det er fantastisk. Når jeg driver på med dette, skrur jeg av kunsten, men samtidig blir jeg jo veldig inspirert.Det er ofte jeg må rett tilbake til atelieret og jobbe videre.

Han har tatt med seg stjernehimmelen inn i flere av bildene sine. Ikke den vi er vant til å se i byen, men den man må langt til skogs for å finne, gjerne midt på vinteren. Den som er så enorm at man automatisk begynner åreflektere over hvor liten man er.– Jeg liker at det er noe i bildet som gir litt motstand. Et bilde skal ikke bare være vakkert å se på, forteller han. I flere motiver kan vi ane en spenning som ligger og dirrer i luften. – Når man fryser et øyeblikk der fortellingen er ved et veiskille,hvor hendelsene kan ta to forskjellige retninger, der kan det ligge en spesiell nerve. Jeg bruker ofte tigeren i bildene mine, den er et utrolig vakker,men den er også livsfarlig. Når jeg plasserer tigeren sammen med barn i ulike situasjoner, oppstår det en slags rar stemning. Den kan være en vokter, en trussel, en fantasifigurell er et symbol på en indre nerve.

Hvaring er nysgjerrig og undrende,en forsker av natur. Han bruker ofte digitale verktøy i arbeidsprosessen,men som tidligere styreleder i Norske Grafikere er han klar på at det bør skje på grafikkenspremisser. Håndverket er viktig. Selv lukker han laptopen og jobber videre for hånd når ideen om bildet er der, når han har samplet seg frem til et noe han kan jobbe videre med. Han liker tilfeldigheten som ligger i hånden. Perfeksjon kan være dørgende kjedelig. Og når han har oversatt det digitale uttrykket til en håndskisse som igjen oversettes via trykkpressen eller penselen, blir resultatet gjerne ganske annerledes enn ideen han startet med. Det kan kanskje sammenliknes med den gode gamle hviskeleken. Eller en reise, som sjelden blir slik man hadde forestilt seg i forkant. – Det gjelder å prøve å styre disse tilfeldighetene, bruke dem til sin fordel, forteller Hvaring.Han ser på jobben sin som en seriøs lek. – Tilfeldighetene kommer jo fra meg. Å forklare hvorfor noe fungerer og noe annet ikke fungerer, det går ikke. Plutselig så bare sitter det. Deter veldig interessant. Og også veldig underlig.