Frans Widerberg

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 4-2011. Jeg lever i energistrømmen. Bildene er energistrømmer. Man må hengi seg. Ikke kontrollere og beherske. Åpne seg og våge å slippe taket, våge å tørre. Bildene skal være som en åpning til en annen dimensjon, en annen virkelighet. Eller en uvirkelighet. Et hull i veggen. Det er landskapet vi alle lever i.

Sa maleren, grafikeren og skulptøren Frans Widerberg sist jeg besøkte han i hans toetasjer atelier ved Akerselven en iskald vinterdag i 2006. Etter hundrevis av kunstnermøter og like mange atelierbesøk i årene som har gått etter dette, må jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri har møtt en lignende kunstner med en slik energi, taleflom, assosiasjonsrekker – og varme. Jeg husker at jeg grudde meg til å møte en så anerkjent kunstner med over 50 års fartstid i norsk kunstverden. Men Frans møtte meg og fotografen med et smellkyss på hvert kinn, satte oss til å lage kaffe og mente han ville fotograferes uten skjorte som alle idrettsutøverne gjorde på den tiden. Og det ble en samtale utenom det vanlige som endte med at jeg kastet spørsmålsarket og overlot regien av intervjuet til Widerberg selv. Klokt nok. Jeg fikk ikke svar på det jeg lurte på, men derimot svarene på spørsmålene jeg ennå ikke hadde tenkt på. Kanskje er det også slik i møte med Widerbergs bilder?

Jeg husker lysende skikkelser, ryttere, bevingete vesener og kentaurer, som fra en annen dimensjon, som stod stablet langs veggene. Møblene, gulvet og klærne var nedprikket av den samme fargetrio, rødt, gult og blått, som i maleriene. Disse fargene som har blitt like kjent som det norske flagget i rødt, hvitt og blått. Det har seg nemlig slik at selv om ikke folk vet så mye om kunst, så kjenner de fleste navnet Frans Widerberg og hans karakteristiske verden og langstrakte figurer.

I møtet med Frans Widerbergs kunst har jeg i ettertid ofte stilt meg et spørsmål: Hvor har egentlig Widerberg fått kraften til å skape som han har gjort gjennom et så langt liv? Og når er man egentlig ferdig med å skape? Denne sommeren fikk jeg møte Widerberg igjen, en eldre mann siden sist, men varmen og den intense energi var ikke borte. Alt var bare litt mildere med mer rom for stillhet. Energi trenger ikke alltid dirre.

Jeg maler fordi det er noe jeg ikke kan

En mann i slippers, grå bukse, t-skjorte, runde små briller og et grått, krøllete hår møter meg i trappen foran en murvilla like bak Stensparken: Frans Widerberg trykker hånden min og viser meg inn i hagen der kona Aase henter kaffe og kjeks. Her har de bodd siden 1985. To enorme vaser signert Frans ruver bak oss. En skulptur av sønnen Nico Widerberg er omkranset av grønne busker. Gjennom vinduene nærmest gnistrer Frans’ heftige farger.

- Jeg har nok glemt alt jeg sa sist, og husker ikke hvilke bilder dere tok av meg. Det er jo viktig hvordan man ser ut

- Er det egentlig det?

- Nei, kanskje ikke, men jeg ser ganske godt ut nå. Jeg var i en begravelse til en av mine beste venner i går. Det er så trist. Han kunne ikke snakke på slutten. Jeg nyter ikke så mye som før, selv om jeg maler noen timer hver dag. Og jeg glemmer mye. Men det er også bra, på sett og vis, så slipper jeg å fylle hue med så mye. Og jeg snakker ikke så mye som før.

- Sist jeg intervjuet deg, hadde jeg over 20 A4-ark med notater i et totalt kaos ...

- Ja, jeg kan tenke meg det. Nå får du sikkert bare de små lappene der.

Frans smiler, blir stille litt, ser meg langt inn i øynene med et sterkt blikk. Han tar seg til de grå krøllene.

- Hvorfor ble det farger, egentlig? spør jeg, modigere av blikket som undersøker hvem jeg er.

- Jeg var ikke så jævlig god til å tegne, ja, så kompenserte jeg nok med farger. Men det er jo ikke farger, men lyset, jeg maler. Svart og hvitt er jo farger som bare søren. Men se her .

Han reiser seg fra solsengen og går mot et hjørne i hagen. Lar stokken ligge.

- Se hvordan lyset lyser opp det røde i blomsten. Lyset skaper fargen. Ja, nå gjorde du meg ivrig, ler han.

- Hvor får du motivasjonen til å male fra, gjennom så mange år? Blir du aldri lei?

- – Motivene er inne i meg og inne i oss, som jeg leter frem. Det er et møte mellom meg og maleriet. Hvis man skal male et bilde, må man ikke vite hva det skal bli på forhånd. Man må slippe kontrollen og slippe følelsene fri. Jo mer usikker, klønete og mindre kontroll jeg har, jo bedre. Jeg maler fordi det er noe jeg ikke kan. Men bli med inn i atelieret og se på noe! Jeg fikk kjøpt tilbake maleriet jeg søkte på Akademiet med da jeg var litt over 20 år. Per Krohg roste det.

Frans viser vei inn i en sidebygning. Han legger vennlig en varm hånd på armen min og peker. Først på tresnittet Hieronymus fra 1962 som fikk stor oppmerksomhet. Huggene minner om penselstrøkene hans; energiske og vibrerende.

- Se, sort og hvitt kan også være farger, bare se på lyset i det tresnittet, nikker han.

På veggen høyt oppe henger maleriet i jordtoner av flere hester som ga han innpass på Akademiet i 1957. Noen små flekker med en sterk blåfarge er det eneste som peker fremover mot fargehavet Frans representerer i dag.

Han børster av busten på en slitt, stor pensel.

- Da jeg var 15-16 år, hadde jeg jo ikke råd til modeller, og dro ofte på ridesenteret for å tegne kvinner og menn som red. Jeg trodde det var sånn alle hadde det, at de måtte tegne, men først da jeg kom på Akademiet, skjønte jeg at dette ble kalt et håndverk og senere kunst. For meg er det en kjærlighet til malingen, dette sølet med farger, som driver meg. Jeg blir litt av fargene ... i ett med malingen ... penselen er en forlengelse av meg.

Frans klemmer ut en klatt sitrongul maling og mumler herlig.

- Hvor mange bilder har det blitt?

- 500 000 svarer Frans og ler.

- Nei, i hvert fall 1000. De snakket en gang om et museum på Deichmanske, men det ble borte. De fleste bildene står her i kjelleren.

- Er det et verk du er mer fornøyd med enn andre?

- Utsmykningen på Kastrup flyplass er bra. Og den på hurtigruta av en midnattssol der man kan ta heisen over tre etasjer.

- Munchs aula-utsmykning som inspirasjon?

- Ja, han er mitt største forbilde. Livet og prosessene. Jeg vet ikke hva meningen med livet er. Jeg skulle ønske jeg visste det. Meningen med livet er gripbart, men ikke mulig å formulere.

Frans stopper opp. Det blir stille, og jeg spør:

Han reiser seg igjen.

- Se her, bli med meg.

Vi går inn i stua og stopper foran et stort landskapsbilde.

- Det malte jeg i 1963. Et figurativt landskap.

- Cezanne-inspirert? sier jeg og peker på de oransje og grønne tonene i det ene hjørnet.

Frans smiler.

- Vet du hvem som har laget trykket under? Cezanne! Og det ved siden er to aper signert Munch. Det var et sort-hvitt trykk, men jeg fargela det.

- Det sier kanskje litt om hvor modig du er, ikke alle hadde fargelagt et Munch-trykk ...

Frans smiler lurt og viser vei videre innover i huset. Han stopper foran et maleri på kjøkkenet. Midt i de kryssende linjene over flaten aner man to menneskeformer som nesten er malt over. Maleriet tangerer grensen til å være abstrakt.

- Dette synes jeg er det modigste, sier han og stopper på ny i spisestuen.

- Se, der har svigerdatteren min, Camilla Coucheron, malt barnebarnet mitt. Og der er det siste maleriet jeg er ferdig med. Eller jeg tror jeg er ferdig.

Fire figurer svever over flaten. Frans fortsetter.

- Jeg lever ikke med så masse mennesker som før, og liker ikke lenger utstillingsåpningene mine. Jeg får liksom ikke den samme kontakten med folk og forstår ikke på samme måte. I stedet lever jeg tettere med bildene, og jeg tenker mer enn jeg maler nå. Før var det motsatt. Da tenkte jeg mens jeg malte.

- Har bildene dine blitt stillere?

- Kanskje. De er liksom lukket mer inne. Mer ensomme.

Han ser ned på hånden sin.

- Det er fire år siden jeg fikk slag. Jeg får ikke tegnet så mye som før, men det kommer seg. Jeg går til fysioterapeut to ganger i uka for å trene opp motorikken i hånden. Hånden er jo kunstnerens fremste redskap!

Vi setter oss igjen på solsengene der vi startet. Samtalen nærmer seg slutten.

- Det blir mye feil i slike intervjuer … man hopper jo frem og tilbake. Og jeg husker ikke hva jeg har sagt.

- Jeg har jo skrevet ned alt.

- Men du kan jo notere feil, ler han og ser på meg med de varme øynene igjen. - Skriv det du ser, du, da blir det alltid bra.