Sakral, lidenskapelig og jordbunden

Forrige

Neste

Elisabeth Werp er oppvokst i Øvre Eiker og har sin utdannelse fra Kunst- og håndverkskolen og Statens kunstakademi i Oslo  

Av Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas.

KUNST 1-2011: Elisabeth Werp møter KUNST på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Det er isende kaldt ute, selv om solen skinner. Strålene smyger seg svakt og disig ut av himmelen og fargelegger kirkegården i et gudommelig lys. Det er påfallende stemningsfullt på gravlunden denne kalde desemberdagen.

Plutselig står hun der, malerinnen som maler bilder som fører oss til en verden bortenfor den fysiske verden, til steder, plasser og rom som er drømmeaktige, flyktige og svevende. Elisabeth smiler og uttrykker begeistring for det vakre vinterlyset dagen er svøpt inn i. Hun går straks bort til et tre og stiller seg opp. - Her vil jeg at dere skal ta bilder av meg, sier hun. Trærne er trolske med greiner som sprer seg i alle retninger, de er litt som Elisabeth, fulle av liv og mystikk, veldig annerledes og grasiøse. Hun lyser opp i terrenget med sitt dukkeaktige ansikt og sin feminine skikkelse. Hennes sjel går dypt og langt innover i irrganger vi ikke aner helt enden eller rekkevidden av. Plutselig bemerker hun kråkene som flyr forbi høyt der oppe i luften.

- Det er magisk her, sier hun. Dette stedet er overjordisk, og vakkert.

Hun slår øynene ned i bakken.

- Det må ligge kraftfulle sjeler begravet her, sier hun. Ånden deres har kanskje steget opp i trærne, i bladene, inn i hekkene og skapt denne underfundige, underlige og stille stemningen, spør hun ... Hennes egen fysiske tilstedeværelse er sterk. Øynene er gnistrende blå. Hun får oss til å føle at vi befinner oss på et sted som må være verdens mest spirituelle akkurat i dette øyeblikket. Elisabeth går ofte til gravlunden. Mange av maleriene hennes er inspirert av nettopp denne kirkegården.

Jeg får øye på en grønn steinengel, og sier den er typisk deg, Elisabeth! - Ja, den finnes i flere av mine bilder, svarer hun. Også kratt, benker, kors og gravstøtter fra dette stedet er å finne i hennes mange sakralt inspirerte bilder. På Øvre Eiker i nærheten av Blaafarveværket har Elisabeth Werp vokst opp på en bondegård med skog, dyr og åkre.

- Mamma flyttet fra gården da jeg var 12 år, og jeg ble alene igjen med pappa. Det å være overlatt til seg selv det meste av tiden utenfor skolen tvang meg til å bli god venn med ensomheten. Jeg lagde en liten hytte av kvister oppe i skogen der jeg hadde skrive- og tegnesaker i et lite skrin, slik ble jeg glad i å være alene og kommunisere via blyanten. Før mamma reiste, befant jeg meg mellom sterke kontraster; det innestengte, melankolske, grublende, og det uredde, åpne, lyse og det drømmende. Jeg tror at disse motpolene grodde inn som et slags mønster som gjenspeiler seg i bildene mine og i alt jeg skaper omkring meg, og i måten jeg lever på.

Elisabeths maleri og grafikk beveger seg fra jord til tåke og himmel. Hun viser noe mer og noe som er større enn det virkelige livet. - Fargene fra jordene har brent seg fast i meg. Det blåsvarte når jorden er våt, til brunt, gråsvart, rødbrunt, blygrått, sølvet rundt sølepyttene. Også frøet som pappa sådde. Å se kornfargene skifte og snøen legge seg som et hvitt, skinnende teppe over den svarte jorda. Kretsløpet rundt det å så, høste, og foredle. Å ta i bruk markens grøde til alt var over og måtte starte fra begynnelsen igjen. - Var du tidlig klar over at du ville bli kunstner? - Jeg er ikke kunstner. Jeg er maler. Jeg har for stor respekt og ydmykhet for begrepet kunst og kan ikke selv bedømme om jeg er kunstner. Dillettanter popper nå opp som troll av eske og utpeker seg selv til kunstnere. Kunstbegrepet er tømt for innhold i vår tid. For meg er kunst et fag, en vitenskap, et håndverk og en tradisjon. Den må nå lenger enn illustrasjon og dekorasjon. Den krever intellektuell, filosofisk og sanselig kapasitet. Å bygge et kunstnerskap innebærer å ta til seg kunnskap og erfaring over lang tid. For å finne frem til sitt eget univers, indre stoff, budskap eller visjon kreves fordypelse, konfrontasjon, selvransakelse, hardt arbeid og ikke minst et nærmest manisk behov.

Farlig å miste kirken

- Er du kristen?

- Jeg er et religiøst menneske og åndelig disponert. Men ikke tilknyttet et bestemt kirkesamfunn. Jeg må ikke ha min tro inn i en spesiell institusjon. Kirkelige og sakrale stemninger fascinerer meg. Også Jesu lidelseshistorie. Det at Han seiret over smerten med sin kjærlighet, tenker jeg er et av jordens vakreste budskaper. Det åndelige rommet i tilværelsen gir meg mye inspirasjon. Jeg elsker å gå inn i katolske kirker, tenne et lys og sitte på kirkebenken sammen med mennesker fra totalt forskjellig bakgrunn og finne den stille kjernen i meg selv. Jeg tror likevel kirken er livsfarlig å miste, fordi den fungerer som et moralsk regelverk, og dens ritualer som bønn og preken kan være samlende i et liv der hvert menneske forsvinner ut i et stort kaos. Både katolisismen, islam, hinduismen, buddhismen og andre religioner har langt større bevissthet omkring ritualer og det å stanse opp og dvele ved den større sammenhengen og det guddommelige aspekt. Selv har jeg laget meg ritualer og symboler som holder meg litt på plass. Jeg kan ikke forlate et rom uten å ha gitt kjærlighet til det. Om kvelden takker jeg. Lukker øynene, folder hender og takker for alt det positive jeg har opplevd, og prøver å forkaste det negative slik at det ikke skal bli med inn i neste dag, nesten som å kaste søppel i containeren utenfor.

Jeg prøver å våkne opp i et ryddig mentalt rom. Fordi jeg er ekstremt visuell, påvirker omgivelsene meg veldig. Derfor må også de fysiske rommene være riktig komponert, ryddige og ha et innhold og en symbolikk som jeg er fortrolig med. Hjemmet mitt er et sted jeg kan hente inspirasjon og ideer til bildene mine, og er vel mer en forlengelse av maleriene mine som en installasjon der gjenstandene og symbolene går inn i maleriene. Krusifikser, bønnebenker, sitater, dukkehoder, dyrekranier, utstoppede ravner, knuste speil og ting som dukker opp, og som forteller meg noe, forblir rundt meg og blir med inn i bildene.

Nytt atlier

Vi forflytter oss videre fra kirkegården til Elisabeths nye atelier på Frogner. I isende kulde har malerinnen lagt seg ned i snøen som engel, gått gjennom alleer med nakne trær, sittet på benker, og pekt på stener som betyr noe spesielt for henne. Men hun fryser ikke, sier hun. Kanskje fordi hennes sjel er så varm. Vi setter oss inn i bilen hennes og kjører til atelieret i Haxthausens gate. Når vi går inn i atelieret, observerer vi umiddelbart at dette er et typisk Elisabethunivers. Lokalet er stort og lyst. I den første delen er det grovverksted. Her kan hun herje med kjemikaler, lakker, slipemaskin, etsning og brenning når bildene krever det. I det innerste rommet får vi øye på et katedralaktig takvindu. Her har hun blyantverksted der hun broderer på bildene, sier hun. Tunge velurdraperier henger ned fra gardinstenger i taket for å skille de to sonene i atelieret. Selv om hun nettopp har flyttet, inn har hun raskt klart å skape en herlig bohemstemning i atelieret. Fotografen letter nesten til taket av begeistring og vil slett ikke dra herfra, hun vil bare se på de mange tablåene som Elisabeth har satt sammen, så estetisk, og så stemningsfullt. - Dette har blitt gjort i full fart, sier hun. Vi kan nesten ikke tro det er mulig, men slik er det når en dame som henne kan kunsten å komponere småtingene på plass med raske og sikre hender. Hun vet hva som passer sammen. Skrivebordet som er laget av to bukkeben og en gammel dør på toppen, ser ut som det har stått her i hundrevis av år med alle sine småskatter og juveler fra fjern og nær. En gammel fjær, fotografier, stener, speil, trepinner, prismer, døde insekter og krukker, alt perfekt plassert som små altere overalt. Inntil veggen står flere av Elisabeths malerier, som vi må bort til og studere nærmere. Bildene er velkomponerte med valører som utstråler ro. Fargetonene er vare, bløte, myke, og underlig harmoniske. Selv om de er store, roper de ikke på oppmerksomhet, det er som om de hvisker og lokker på deg og inspirerer deg til å spinne din egen historie inn i bildene.

- Hvilke motiver jobber du med nå?

- Skjøre glassrom, tynne vegger, forlatte og veltede bord, glemte hager, skjæringspunkter, møter og avskjeder. Syklusen fra oppbygging til nedbrytning. Kraft og sårbarhet. Jord og tåke. Dører, hemmelige rom, melankoli og håp. Og så ønsker jeg å male inn min egen kjærlighet, takknemlighet og undring, sånn som kvinnene broderte inn i sine broderier og vevde tepper i gamle dager.

Elisabeths bildeverden har noe av den samme guddommelige mystikken som man kan se i Giovanni Bellini(14301516, Italia) sine malerier, og noe fra Jan Vermeer (1632-1675, Holland). Og eventyrverdenen til Mattias Grünewald samt innflytelse fra samtidskunstneren Anslem Kiefer (1945- Tyskland) . Hun er dessuten opptatt av russisk film, særlig av filmregissør Andrei Tarkovskij (1932-1986), og av russisk maleri, musikk og litteratur, blant annet Fjodor Dostojevskij (1821-1881). Hun blander det skyggefulle med det lyse og håpefulle, og helligdommer mot det verdslige. Samtidig understreker teknikken temaet, oppbygging, nedbrytning og gjenreisning. Hun jobber først detaljert med motivet, legger på kjemikaler, etser vekk noe, maler og tegner igjen, brenner eller sliper vekk og maler og tegner videre. Motivene hentes ofte fra fotografier, som hun tar selv og lager en fotobank av.

Kronglete start

- Når begynte du å male?

- Så lenge jeg kan huske, har jeg hatt lysten i meg til å knote noe ned på papir eller lage noe nytt av en gammel gjenstand som ingen så noe fint i. Jeg ville lage form av kaos. Det gav meg en følelse av kontroll. Sånn er det også med det å male. Du skaper ditt helt eget univers, der du selv er lovgiver, slavedriver og kontrollør. Du står midt i et tomrom, og må finne tråder og verktøy fra et vakuum og skape en verden du vil være i og som forteller deg noe. Du har bare deg selv og er som en øde øy. Ingen kan hjelpe deg. Her er ingen som venter, bare disiplin og mani. Sykelig skapertrang jager deg videre.

Gjennom en oppvekst der aldri noe var bra nok, lærte jeg meg fort å yte maksimalt i håp om å erverve meg en mulig fortjent kjærlighet. Selvpisking til arbeid var selve målet, ikke middelet for å oppnå et annet mål. Akkurat det er jeg veldig takknemlig for nå. Alt arbeid gir en enorm glede og et innhold. Jakten på lykke og selvrealisering og mettethet er blitt et patetisk fenomen. Jeg er full av drømmer, lengsler og visjoner. Men er overbevist om at realiseringen av dem kun kan skje gjennom å gi maksimalt overalt, og ikke ved å kreve noe fra noe eller noen, men kun fra meg selv. Denne strengheten har gitt meg uendelig mye. Om jeg krever noe av andre, har jeg i samme sekund bedt om en skuffelse. Når jeg krever noe av meg selv, går jeg kanskje gjennom 10 skuffelser, og en fantastisk og uventet gave. Det slår aldri feil.

- Hvordan tok du valget om å bli maler?

- Jeg tok egentlig aldri et valg, men det ble sånn gjennom en lang reise der viljen til å lage nedtegnelser alltid var det viktigste. Pappa var jo bonde og ville at jeg skulle benytte gode karakterer til medisinerstudiet, mens mamma bodde i Tyskland. Hun mente jeg skulle følge hjertet. Jeg startet å jobbe i et klostersykehus og vant samtidig en talentkonkurranse i maleri i bygda der premien var et stipend. Jeg stakk fra alt og dro til Canada der jeg ikke kjente et menneske, bare for å være langt vekk og bygge opp en knust selvtillit og selvbilde. Jeg tok tilfeldige jobber og fikk tak i et vrak av en folkevognboble og kunne legge ut på highwayen og kjørte på kryss og tvers i USA til stipendet var slutt. Så ble det litteraturstudier ved Universitetet i Uppsala til jeg fikk en livskrise. Jeg fikk et skikkelig sammenbrudd, som førte meg inn på psykiatrisk avdeling i Sverige. Å reise seg derfra ble en vanvittig tung kamp, men med bitte små fremskritt dag for dag. Så bestemte jeg meg for å sende inn noen arbeider til Kunst- og Håndverksskolen. Da jeg fikk brev med beskjed om å bli tatt inn som elev der, falt noen nye brikker på plass samtidig som en ny kamp skulle starte. Jeg syntes alle var så talentfulle og flinke og var forferdelig redd. Etter fire år og litt mer selvtillit søkte jeg på Kunstakademiet og gikk fire nye fantastiske år der. Jeg møtte mange flotte lærere, i og utenfor skolen, som Ørnulf Opdahl, Per Kleiva, Steinar Christensen, Lars Wilks, Ludvig Eikaas, Irma Salo Jæger, Odd Nerdrum, Leonard Rickhard, Bjørn Carlsen.

De var helt utrolig viktige for meg alle sammen, og jeg hadde flotte medelever også. Jeg fikk et miljø, tilgang til et bibliotek, og en verden full av sterke ideer, store tanker, nøkternhet og galskap på samme tid. Det var en tid med åpenhet, lukkethet, ensomhet, samhold, kunnskap, erfaring og energi. Ikke minst masse bevegelse, diskusjon og engasjement. Jeg skulle gjerne ha startet på KHIO i morgen, og begynt på nytt. - Å stå alene i eget atelier på Kunstakademiet og ha tilgang til de beste lærerkrefter i Norge opplevde jeg som et stort privilegium. Her kunne jeg stå og lete meg frem til sitt eget uttrykk. Første året på Kunstakademiet ble jeg spurt om å holde utstilling i galleri Wang. Og det ble en stor døråpner for å vise frem bildene mine utenfor akademiet. Etter dette har jeg aldri trengt å søke på noe, men vært så heldig å bli invitert til stadig nye utstillinger.

Et lite mirakel

Gjennom hele studieperioden hadde Elisabeth tre ekstrajobber. - Jeg visste tidlig at jeg alltid vil stå alene også økonomisk, så jeg tenkte at jeg måtte jobbe som en hest ved siden av studiene for å kunne legge noe til side når kunstfagstipendet tok slutt. Jeg hadde en drøm om å male på heltid og å skaffe meg en egen bolig, der ingen kunne be meg flytte ut.

En kraft dro Elisabeth ut til Ormøya når hun tok pause fra arbeid og studier. Hun syklet utover til øya og satte seg nær vannkanten med medbrakt mat og drikke for å nyte små øyeblikk av ro og stillhet nær sjøen. En dag i 1993 oppdaget hun en liten annonse i avisen med et tømmerhus fra 1883 til salgs på Ormøya. Da jeg kom inn i huset for første gang, begynte jeg å gråte. Det var en sterk opplevelse. Alt stemte, liksom. Spindelvevet, det mørke, melankolske, stille, tunge, materialene, håndverket, alle de rare rommene, trappene, verandaene. Det var noe fredfullt, religiøst og underlig ved dette huset.

Noen ganger skjer det undere i livet, fordi det var i utgangspunktet ikke mulig for Elisabeth å kjøpe eiendommen på åpent marked. Advokaten som skulle selge huset, viste seg å være kunstsamler og kjente til hennes malerier. Han var dessuten bundet opp av noen helt spesielle statutter for eiendommen. To brødre, Storm-Monsen og Monsen-Storm, bodde tidligere i huset. De var evangelister. Den ene var blind og døv etter at han falt ned fra et tak som 18-åring, men fikk tilbake både syn og førlighet etter at han bad til Gud om helbredelse. Han var nær ved å gi opp eget liv, da han fikk tilbake syn og førlighet gjennom bønn. Dette gjorde at brødrene tok imot besøk av mennesker som slet med ulike plager, for å helbrede dem. Flere ble friske etter møte med brødrene. I testamentet etter de to var deres siste ønske å overføre huset til en eier som vil drive stedet videre i deres ånd. - Jeg må jo bare tro på at brødrene ville ha meg der, sier Elisabeth.

- Det er jo ellers en gåte at jeg skulle få en sånn gave å få drive stedet videre. Men samtidig ble det en oppgave som jeg tror ingen forstår rekkevidden av. Det ble noen gråtkvalte netter underveis, og jeg måtte leie ut hele huset i tre år, mens jeg bodde på hybel i byen. Etter hvert klarte jeg å ta over ett og ett rom, og pusse dem opp. Å sette hus og hage i stand har vært en utrolig krevende prosess. I dag er eiendommen helt unik, innredet med lysekroner, gamle bruktmøbler, gamle urverk som henger på tykke tømmervegger, utstoppede fugler, altertavler, altere og religiøse symboler. - Lar du deg lett trollbinde av følelser? - Ja, heldigvis! Jeg er ekstremt lidenskapelig. Når jeg er forelsket, flyr jeg opp til skyene, det spiller ingen rolle hva som skjer da. Tror jeg kan bli påkjørt uten å merke det, bare fordi jeg er helt fjernt forelsket. Det er som å kastes opp i stjernehimmelen og aldri ville ned igjen. Jeg må kjenne at det lever i meg med sterke følelser. Jeg forelsker meg gjerne i et bilde, i en komposisjon, i farger, i en stemning, en setning eller i et blikk.

- Ja, ofte blir det 10-timers dager i verkstedet. I tillegg til lidenskap må jeg ha struktur. Ideen om at man skal sitte stille og vente på inspirasjon, ta pauser for å få avstand, er en klisje og en unnskyldning. Kun gjennom arbeid og motgang kommer man videre, og spesielt når man har lyst til å gi opp må man ikke stoppe. Nå arbeider jeg med Ibsen Et dukkehjem og skal ha utstilling i galleri SG i Trondheim og i Bærum Kunstforening. Jeg jobber også mot en stor utstilling med video, installasjon og maleri i Stenersenmuseet sammen med den amerikanske kunstneren Joyce Tenneson i 2013. - Reiser du mye? - Jeg reiser lite for tiden, jeg har ikke behov for det. Mine reiser kan jeg foreta i atelieret. Jeg kan skape noen av mine største og lengste reiser i et begrenset rom. Jeg vil gjerne bygge gjerde omkring min tilværelse, bygge mitt eget univers, opphøye hverdagen til en katedral og omskape det lille til det store. Det er et privilegium å få være gjest på jorden, og få gi av sin kjærlighet og takknemlighet til lånet av tiden her.