Fotograf med filmregissørblikk

Forrige

Neste

Av Anne Marit Muri / Foto Thomas X. Floyd.

KUNST 3-2011: Fotograf Bjørn Wad har klart kunststykket i ung alder å stikke seg frem som fotograf i Los Angeles der han har fotografert filmstjerner og modeller i filmatiske settinger. Nå er han aktuell med utstilling av 21 sort-hvitt portretter av beboere på Tåsenhjemmet, som handler lite om glamour, men mer om varme og verdighet.

Det er lang vei fra glamourliv i Los Angeles og Hollywood til gamlehjemmet på Tåsen, ikke bare rent geografisk, men også mentalt. Etter å ha vært i USA der han har gjennomført sin første separatutstilling på Sunset Blvd, i tillegg til å ta portretter av blant annet Miss USA, Rachel Smith, Martin Cove i Karate Kid og musiker og skuespiller Frank Stallone i vel ett år, har Bjørn Wad nå fotografert det naturlige og jordnære livet. Han har skildret alderdommen ved Tåsenhjemmet.

- Jeg ønsket å få frem en litt annen side ved det å være gammel, enn det man vanligvis leser om i avisene. På Tåsenhjemmet har beboerne det bra. Det bor mye livsglede og humor i de gamle menneskene som når står frem med sine ansikter og kropper fulle av levd liv. Utstillingen åpnet 11. mai i år på Tåsenhjemmet.

Bjørn Wad snakker med behagelig stemme. Øynene er tindrende blå, som nesten ser gjennom deg. Han er intens, målbevisst og tillitsfull. Wad gløder for fotofaget, og er en utpreget perfeksjonist. Han klarer aldri å gi seg før han er fornøyd.

- Jeg jobber til tider natt og dag og er alltid i gang med et eller annet prosjekt og noterer i notisboken når jeg ikke holder kamera i hånden. - Enten jeg jobber med mote, eller portretter av kjente mennesker eller gamle prøver jeg å fange inn uttrykkene som oppstår i et rollespill, som i stillbilder fra en film. Jeg jakter alltid på øyeblikk der personen viser en eller annen emosjonell følelse. Uttrykket jeg er på jakt etter får jeg frem ved blant annet å si til personene jeg tar bilder av, at de kan prøve å tre inn i en rolle, slik at de glemmer at jeg er der.

27 år gamle Wad har også funnet kvinnen i sitt liv. Hun aksepterer at han stadig er på farten. Samboeren er ikke imponert av USA, Hollywood eller modelliv. Hun har selv bodd i California og gjort sine erfaringer der. Nå studerer hun spesialpedagogikk, for å jobbe med barn og ungdom med utviklingshemming.

- Jeg synes det er en styrke at hun har fokus på det menneskelige. Snart blir vi foreldre til vårt første barn. Jeg gleder meg til å bli far.

Siste kapittel i livet

- Jeg har i flere år båret på en drøm om å vise mennesker og steder på en ny måte, selv om det meste allerede er gjort innenfor fotofaget. Etter videregående skole jobbet jeg som fotoassistent på Radiumhospitalet. Selv om jeg så mye trist her, fikk jeg også observere livet på en helt annen måte, som jeg har lært mye av. Jeg har også jobbet som pleier på Tåsenhjemmet under fotostudietiden. Der fikk jeg også et annet syn på mennesker og det menneskelige, mange var godt fornøyd med livet her. Å havne på gamlehjem er fremdeles tabubelagt. Det oppfattes som trist, og som et venterom for døden. Jeg ville se nærmere på menneskene som var her, og finne mer ut om hvem de er, og hva de har vært. Det viste seg når jeg ble bedre kjent med disse menneskene at det fremdeles var mye liv i dem. Mange var langt over 90 år. Den eldste jeg har portrettert her er 100 år. Jeg har lagt vekt på å formidle de gamle med verdighet. Mange har opplevd alt som er mulig å oppleve i et liv. De har gjort yrkeskarriere, en har vært prest, en annen har vært sjømann og bokser. Alle har opplevd kjærligheten. De fleste har fått barn og kjent på livets mange fasetter. Nå føler de ofte at de ikke har så mye mer igjen å oppleve. Dette er deres siste kapittel i livet. Det kan virke vemodig, men når man er der, viser det seg at de eldre tar det med fatning og ser på sin tilværelse med humor.

Til dette prosjektet har jeg brukt et lite, digitalt Leica M9-apparat, med kun to linser. Jeg ville unngå å skremme de gamle med masse fotoutstyr og har kun brukt naturlig lys.Til dette prosjektet har jeg brukt et lite, digitalt Leica M9-apparat, med kun to linser. Jeg ville unngå å skremme de gamle med masse fotoutstyr og har kun brukt naturlig lys.

Los Angeles - som en levende film

- Da jeg kom til Los Angeles for første gang i januar 2009, kjentes det som å ta steget rett inn i en film. Jeg gikk forbi skuespiller Colin Farrell på gaten og så motiver på alle hjørner. Jeg pratet om Los Angeles non stop og ble fort fascinert av den amerikanske galskapen, uten å ta direkte del i den, men ved å observere. Hele USA er et litt ødelagt land. Det er store kontraster her mellom rik og fattig. Hver dag kommer det mange mennesker til Los Angeles for å søke lykken. I USA kan et menneske den ene dagen være hjemløs og arbeidsledig for så i neste øyeblikk å bli en verdensberømt radiostemme. Mannen som satt på gaten med en stor plakat i hånden med påskriften jeg har Amerikas beste radiostemme, opplevde nettopp dette. Han fikk jobb og ble løftet opp fra gaten. Selv var jeg heldig og komme i kontakt med en amerikansk skuespiller som kjente mange fremtredende personer i Hollywood. Hun var min nabo. Da jeg reiste til USA for å søke lykken, hadde jeg med meg både manager og sminkør. Firmaet WAD/LUND Photography & styling ble opprettet. Etter hvert begynte ballen å rulle.

- Amerikanerne har en annen måte å kommunisere på enn nordmenn. De er gode på å skryte av seg selv, noe som fort oppleves som overveldende for en nordmann. Samtidig er de veldig imøtekommende. Alle snakker med deg i USA. I Norge er vi mer reserverte. Det er ikke så lett å ta inn de sosiale kodene med det samme. Å forstå den amerikanske kommunikasjonsmetoden er viktig for å komme gjennom systemet. Selv om jeg hadde erfaring med å fotografere mange kjente personer i Norge og laget cd-covere for Sony Universal og Warner før jeg reiste over til USA, betydde dette ingen ting der borte. For å få din første jobb må du ha litt flaks, noe jeg hadde da jeg traff på de rette menneskene raskt. Gjennom min manager som er født og oppvokst i USA, fikk jeg i oppdrag å skyte helsekalenderen til Lillian Müller. Først tok jeg noen portretter av henne i forbindelse med tv-serien Ja, vi elsker Hollywood. Hun var så fornøyd med resultatet at hun gav meg oppdraget å ta alle fotoene til den nye kalenderen.

- Den tidligere playboymodellen er en strålende dame, og ble som en mammafigur for mange av oss som jobbet på fotosettet. Vi ble invitert hjem til henne på middager som hun arrangerte. Der ble jeg kjent med kjæresten til Müller, Maurice som har vært assistenten til Helmut Newton. Gjennom han fikk jeg kontakt med Martin Cove. Han likte portrettet jeg gjorde av han, og satte meg i videre forbindelse med Frank Stallone.

Jeg er heldig som har fått muligheten til å konsentrere meg fullt og helt om det kunstneriske, og overlate alle formelle forhandlinger om oppdragene til min manager.

Wad har også utført jobber for Dagbladet og VG, blant annet et portrettoppdrag av Harald Swart og flere norske Hollywood-fruer som bor fast der borte. I USA er det slik at enten lukkes dørene eller så åpnes de etter at du har gjort en jobb. Hvert fotoopptak har derfor et element av risiko i seg.

Konstant forelsket i 1950-tallet

- Når jeg selv kan velge settingen på et fotooppdrag, foretrekker jeg naturlige uttrykk, som om fotografen aldri var på stedet. Fotografen bør være som en flue på veggen.

Jeg er inspirert av film når jeg fotograferer. David Lynch og Woody Allan er mine filmregissørhelter. Og Anton Corbinj og Peter Linbergh er de største inspirasjonskilder innen foto. Samt Edward Hopper, Margerite og Salvador Dali innen billedkunst. Ikke minst er jeg konstant forelsket i 1950-talls stilen fra USA.

Jeg vil skape historier med hvert bilde jeg lager, som betrakteren kan spinne videre på. Maleren Svein Johnsen gav meg et godt råd tidlig i min karriere om å legge inn et spørsmålstegn i bildene, for å gi betrakteren noe å fundere på. Da fester bildet seg dypere inn i bevisstheten.

Oppvokst i Sveits

Bjørn Wad er født i Zürich i Svetis. Moren er tysk, og utdannet grafisk designer. Faren er norsk. Han er biokjemiker og skulptør.

Da Wad var 13 år i 1998, flyttet familien på fire til Norge, og bosatte seg på Tåsen i Oslo. Foreldrene møtte hverandre på et tegnekurs i Østerrike og begge er opptatt av kunst og kultur. - Jeg har alltid vært velsignet med mine foreldres støtte helt siden jeg begynte å drømme om å bli fotograf. Det betyr mye for meg at de alltid har stilt opp og vist interesse for det jeg gjør og kommer med konstruktiv kritikk når jeg er i gang med et prosjekt.

- Vi hadde mange høylytte diskusjoner og til tider slåsskamper om kultursidene i Aftenposten da jeg bodde hjemme.

På fridager og i ferier dro hele familien på kunstutstillinger og gallerier. Opprinnelig var drømmen å bli filmregisssør, men det endret seg underveis da jeg fant ut at det å lage film krever et stort apparat med mange mennesker involvert. Med et fotoapparat er det enklere. Her kan jeg lage små filmhistorier med stillbilder. Etter videregående skole bygde jeg om gutterommet til et mørkerom. Jeg arvet mye gammelt fotoutstyr da jeg hadde siviltjeneste som fotoassistent ved Radiumhospitalet, som på dette tidspunktet la om til digitalt foto. I denne tiden lærte jeg mye om lyssetting, og slukte rått alt som musikkfotograf Anton Corbinj har skapt. Jeg møtte han også, utrolig nok i Frognerparken. Der stilte han ut fotografier fra oljeplattformer i Nordsjøen, i regi av Norsk Hydros 100- årsjubileum. Etter mange workshops med Morten Krogvold, der Wad lærte alt fra teknikk tegning, og kunsthistorie, søkte han på Fotofagskolen i Trondheim og kom inn. Her traff han Ronny Danielsen. Wad og Danielsen ble raskt et radarpar og startet firma sammen. Ved siden av studiene jobbet de for ulike magasiner med portrettfoto. Fra Trondheim gikk Wads ferd videre til Oslo og Los Angeles. Småsteder og kjendiser Hans neste prosjekt er å utgi en kunstbok i samarbeid med Truls Bakken, med kjente mennesker fra småsteder i Norge. Det vil bli åtte til ti fotografier fra hvert småsted som har under 5000 innbyggere. Wad har nå tatt kontakt med alle kommuner i Norge for å gjennomføre prosjektet.

- Til høsten reiser jeg til USA igjen for å jobbe videre med mote og portrettfoto samtidig som jeg fortsette å med prosjekter i Norge.

- Å tørre å tenke stort og enkelt, slik som fotografene Per Maning og Tom Sandberg, å kunne se estetikken i en sølepytt, er fascinerende.

Jeg er så heldig å kjenne Per Maning personlig, og vi har mange gode samtaler sammen. Han legger merke til det som andre går forbi. Det er noe av det samme som driver meg fremover: å fange inn det store i det lille.