KU-galskap

Forrige

Neste

Gunilla Holm Platou foran et av sine favoritt kumotiver på sitt kjøkken i Sande.  

Av Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas.

KUNST 1-2011: Det er fort gjort å bli smittet av Gunilla Holm Platous Ku-galskap. Denne varianten er heldigvis helt ufarlig. Kanskje til og med livsforlengende… fordi hennes herlige, naivistiske og underfundige kubilder lokker frem smilet i oss. Nå er tegneren, illustratøren og maleren bokaktuell med to nye utgivelser fulle av nye rampestreker.

SANDE (KUNST) Snøen har lagt seg som et tykt teppe over jordene i Sande. Vinden blåser isfriskt over tunet og får de mange minusgradene til å triple seg, slik kjennes det i alle fall ut denne kalde førjulsdagen. Solen klarer ikke å bryte gjennom tåkelaget, og skimtes bare så vidt i det fjerne med et lysegult og slørete lys. Midt ute på prærien, i et vinterhvitt landskap holder Gunilla Holm Platou til på en nedlagt togstasjon omgitt av gamle, hvitmalte trehus fra 1800-tallet. Den opprinnelige ventehallen fungerer i dag som hovedbolig for familien på fire. Godshuset er omgjort til verksted og galleri. Gunilla er blitt godseierfrue og daglig leder på Galleberg Godshus, som hun driver sammen med sin grafisk designer-mann, Eivind Stoud Platou. Paret var lenge på jakt etter noe nedlagt i Sande. De så for seg en gammel gård, men havnet på den nedlagte togstasjonen i 2005, på stoppestedet før Sande. Navnet på stasjonen er Galleberg, og den var i drift frem til midten av1970-tallet. Så sent som i 2003 gikk toglinjesporet tett inntil husveggen. Nå er sporet lagt om i en ny trasè langt unna dagens eiendom.

I år 2002 hoppet 38-åringen av en fremgangsrik TV-programlederkarriere i TV2. Hun var på fornavn med stjernene både her hjemme og i fjerne himmelstrøk. Den vevre og vakre kvinnen følte plutselig behov for å si farvel til TV-glitter og stas. Hun brøt opp fra sitt liv i Oslo, flyttet på landet, til Sande i en liten familiehytte, uten særlig komfort. Her bodde hun mutters alene i en periode. Her malte og tegnet hun alt hun maktet for å finne sitt eget uttrykk. Hun var 30 år og var kommet ved et veiskille i livet. Behovet for å uttrykke seg visuelt hadde ligget der lenge og verket under huden. Nå sprengte det seg frem med full tyngde. Hun verken kunne eller ville lenger skjule sitt sterke ønske om å tegne, male og forme figurer på hel tid.

Drømmen ble vikelighet

Åtte år etter den sterke oppvåkningen sitter vi på Gunillas nyoppussede kjøkken på Sande-godset og speider utover hennes velfungerende tilværelse. Atmosfæren er moderne og lun i det sjarmerende familiehjemmet. Stilen er stram og leken, moderne og nostalgisk, ujålete og bevisst, kort sagt full av livfulle kontraster, akkurat som bildene hun lager. Vedkubbene spraker i ovnen, og det skjøre vinterdagslyset slipper så vidt inn gjennom rimfrosne vindusruter. Vi drikker te og sitter midt i det store allrommet ved spisebordet. Praktikanten er akkurat ferdig med å støvsuge gulvet, teen er nytrukket, og vi forsyner oss med mandariner, som lukter og smaker av jul. Gunilla har realisert drømmen om å bo på landet og leve i pakt med sine innerste drømmer. Hun er forresten like humørfylt og ungpikesjarmerende i virkeligheten, som vi husker henne fra TV-skjermen. Latteren sitter løst, og selvironien og brodden er aldri langt unna. Det er lett å se at hun er observant, og at hun tenker mange rare bildetanker. Gunillas vesen er utpreget lekent, hun er skøyeraktig, men kan også være alvorlig og ettertenksom, på samme måte som hennes kubildeverden. - Det har ikke alltid sett så strøkent ut her, sier hun med et smil. Vi har pusset opp i fem år, og er ennå ikke helt ferdige, men vi fryser i alle fall ikke lenger. På veggen midt imot oss henger en figurativ maleriku i grønne og i turkistoner. Det passer perfekt til den mosegrodde panelvaløren på kjøkkenveggen. Kua er ulik de naivistiske kumotivene Gunilla er så kjent for i dag. Dette er et maleri, og en miks av figurasjon og abstraksjon langt fra ku- strektegningene, der formene ofte er strippet ned til et minimalt uttrykk. Over 700 kumotiver har Gunilla vært tegnende mor til siden 2003. Hvert eneste kubilde har sin helt egen personlighet.

I disse dager lanserer hun nye kutegninger, som gis ut på Schibsted forlag sammen med tekstforfatter Dag Evjenth. Her byr Gunilla på nye fargerike kuer, som får oss til å humre og le. Bildene gir oss også anledning til å reflektere over livet med et skråblikk. Tekstene passer som hånd i hanske til illustrasjonene. Gunilla og Dag er det perfekte bokradarpar, som sammen løfter hverdagslige observasjoner opp til himmelske høyder med leken strek, farger og ord.

Alltid vært glad i dyr

- Hvorfor er kuer så interessante dyr?

- Jeg så plutselig kuer i et helt nytt perspektiv da jeg var sammen med min far og mor på biltur til Sverige i 2002. Jeg satt i baksetet, slik jeg husker fra barndommen, og så kulturlandskapet fare forbi. Det ene jordet etter det andre var fylt med klynger av kyr. Jeg ble helt hypnotisert av det jeg så, det var kuer overalt.

- Var det virkelig så tilfeldig?

- Tilfeldig? Nei da. Dette var noe som skulle komme til meg. Ingenting er vel helt tilfeldig ... Jeg har alltid vært glad i dyr. Min far vokste opp på gård i nærheten av Larvik. Da jeg var liten, var jeg stadig på besøk på gården. Min far vokste opp slik som urbefolkningen har grodd opp her i landet i gamle dager. I dag er han it-mann.

- Hvor vokste du opp?

- I et hus litt utenfor Drammen. Jeg hadde katt og fikk japansk dansemus da jeg var syv år. Musa levde i ett år, da den døde, fikk jeg hamster.

- Hvordan var barndommen din?

- Selv om jeg ikke hadde så mange å leke med, hadde jeg det bra hjemme sammen med mor og far og min storebror. Foreldrene mine har alltid vært forelsket i hverandre, og det hendte jeg så dem lå på sofaen og klinte. Jeg er vokst opp i et hjem med mye kjærlighet og med foreldre som tydelig viste at de var glade i hverandre. Det var veldig mye sussing hjemme hos oss. Jeg viderefører tradisjonen .og kysser masse på mannen min. Man må jo ikke slutte å kline. Vi må kline mer, helst med tunge!

- Hvordan var du som barn?

- Jeg var sær, ble mobbet, og misforstått. Jeg hadde få å leke med, men fikk to gode venner da jeg var åtte år. Min familie ble sett på som alternative og som originaler, blant annet fordi jeg hadde hjemmesydde klær. Moren min var flink til å sy. Hun er utdannet møbelsnekker. Både mor og far er gode tegnere. Vi hadde et stort loft, og der var det mange gamle klær, som jeg likte å kle meg ut med. Foreldrene mine gav meg mye frihet, jeg fikk til og med tegne og male rett på veggen på rommet mitt da jeg vokste opp. Jeg begynte å tegne sirkler da jeg var fire år gammel, og har aldri sluttet.

- Og i 2003 begynte du å tegne nesten hele dagen.

- Jeg følte tegningen som et kall. Jeg hadde ikke noe valg, det brant i bringa, det bare måtte ut.

- Maler du Sande-kuer?

- Åhh, ja! Mange av kubildene mine er laget etter modeller av kyr i nærheten. Jeg går helt tett på dem, for å studere kuene nøye, og tar bilder av dem. Det er mange ulike personer i en flokk. Kyr er som oss mennesker, det er ikke en ku som er helt lik den andre. Alle har sin egen personlighet og sitt særpreg. Noen er kosete, andre er rampete, eller mer eller mindre gale. En ku har jeg blitt forelsket i. Hun bor på Fosslie gård. Hun er flott med fine og store horn. Mannen min, Eivind, studerer også kuer. Han har laget kutegninger i en skoledagbok for Tine, og det var før han traff meg. Snakk om sammentreff.

- Hva med alle bykuene i bildene dine, de er vel ikke fra Sande?

- Jo, det kan hende. I min fantasiverden liker jeg å plassere kuer i urbane strøk, derfor dukker de opp i litt malplasserte strøk der de absolutt ikke hører hjemme. Jeg har laget mange kubilder fra Barcelona, de kommer ofte kjørende på mopeder i trange bakgater. Å skape kontraster og overraskelser gjør at bildene får en brodd i seg. De blir ofte mer komiske og sære når settingen ikke er så opplagt.

- Har du et favoritt-kumotiv? - Ja, jeg har to. Det ene er innkjøpt av direktøren i Synnøve Finden. Det andre har Skanska kjøpt inn og henger i Midt- Norges største slakteri. Dette er kumalerier med en mer malerisk strek enn det jeg er mest kjent for. De ble malt i 2009 rett etter at jeg fødte min datter. - Har du noen gang følt deg som en ku selv? - Ha, ha, det spørsmålet har jeg ikke fått før, men det er klart jeg har følt meg som en ku, særlig når jeg ammet, he, he. - Hvilken teknikk bruker du? - Mest akrylmaling, akvarell, fargeblyanter og guache-teknikk. - Hva skjer når du er i en kreativ prosess? - Jeg begynner alltid med ett hvitt ark, holder i blyanten, og surrer den rundt og rundt på papiret, plutselig ser jeg at det kommer en strek, som jeg forfølger, og som etter hvert blir en illustrasjon. Blyant og papir er verdens beste oppfinnelse.

Etter å ha drukket flere kopper te og humret over Gunillas friske og ærlige måte å uttrykke seg på, kommer mannen og hans to kvinnelige grafisk designer-assistenter inn på kjøkkenet for å gjøre klar dagens lunsj. Firkløveret som jobber sammen til daglig på Galleberg godshus, spiser alltid lunsj sammen på kjøkkenet i hovedhuset. Mens vinden rusker utendørs, dekkes bordet med pålegg, juicer og grovt brød, nær den varme peisovnen.

- Vi er opptatt av sunt kosthold og spiser stort sett grovt brød og så ren mat som mulig.

Mannen min er kjempeflink til å lage mat, og vi inviterer ofte gjester på middager, og bruker da kjøkkenbenken som anretningsbord. Nå som det snart er jul, inviterer vi store og små til pepperkakebakst, noe som er blitt en tradisjon vi gleder oss til. I fjor var vi 20 stykker som holdt på å forme pepperkakefigurer. Det var et herlig baksteverksted her inne da, og alle får med seg en kakeboks hjem med julekaker.

Løy til seg Barcelona-jobb

I 1993 begynte Gunilla på Westerdal reklameskole for å bli art director. Her jobbet hun konstant med ideer i to år. I sin første jobb lærte hun å bruke digital teknikk, og det beste av alt mener småbarnsmoren i dag, er at hun traff mannen sin på Westerdal. I flere år var de bare venner. Det skulle gå over ti år fra de traff hverandre første gang til de ble kjærester. Nå er de gift og foreldre til to barn, Pelle på fire år og Thelma på to år. Før reklameskolen studerte Gunilla tre år på to ulike kunstskoler i Norge, for å perfeksjonere sitt tegnetalent. Hun flyttet til Barcelona i 1995 med sin daværende kjæreste. Han studerte, og hun jobbet. De hadde lite penger. Gunilla jobbet nesten gratis i det spanske reklamebyrået Saatchi & Saatchi i Barcelona i ett år. Inntektene strakk kun til husleie som var på 2000 kroner. Hun var derfor nødt til å be om mer lønn. Etter en samtale med sjefen fikk hun doblet lønnen til 4000 kroner. Da overlevde hun så vidt.

- Hvordan fikk du jobben?

- Jeg løy meg til den!

- Er det sant?

- Ja, jeg var desperat og måtte ha en jobb. Jeg spaserte rett inn på hovedkontoret til Saatchi & Saatchi i Barcelona og bad om møte. På møtet løy jeg på meg en ansettelse i den norske filialen i Oslo, og at jeg nå var klar for utplassering i Barcelona. De bad meg bekrefte ansettelsen ved å få tilsendt en fax fra Oslo-kontoret. Nå var jeg virkelig i trøbbel, for jeg hadde jo ingen kontrakt i Oslo. Da var det ingen annen utvei enn å prøve meg på en ny spansk en. Jeg ringte Saatchi & Saatchi i Oslo og fortalte om saken, akkurat slik den var. Utrolig nok gikk de med på å sende en fax til det spanske hovedkontoret med en anbefaling av meg, og jeg fikk jobben. Etter seks måneder ble jeg tilbudt fast ansettelse.

- Du må ha sjarmert sjefen?

- Å nei, han og jeg var veldig ulike. Det var kun fordi jeg var flittig og jobbet mye at tilbød meg fast jobb. Mange av de ansatte hadde lange pauser og siesta, jeg var jo ikke vant til det fra Norge. Jeg sto på tidlig om morgenen til sent på kveld, og jobbet også i helgene. Sjefen var svensk. Det var en tøff tid. Jeg lærte mye på dette halvåret på godt og på vondt.

- Har du brukt samme metode i Norge?

- Nei, men jeg har stått på her også og gått rett på sak. Da jeg fikk jobben i TV2, jobbet jeg i Bates reklamebyrå. Jeg gikk på auditioner blant annet for programlederjobb i TV3. Jeg fikk ikke jobben, og ringte til NRK og bad om å få vise meg frem der. Jeg gjennomførte tester og konkurrerte blant annet med Anne-Kat Hærland, som fikk programlederjobben. NRK sendte meg videre til TV2. Nordisk Film skulle på dette tidspunktet være produsent for et program på TV2, og de snappet meg opp. Sammen med skuespiller Torbjørn Harr ble jeg programleder for live-serien Metro i september 1996.

- Bor det en skuespiller i deg?

- Ja, helt klart. Jeg har behov for å vise meg frem. Samtidig tenker jeg hvorfor vil jeg meg selv så vondt. Nitti prosent av min våkne tid vil jeg aller helst være inne i min egen hule. Etter programlederperioden hadde jeg behov for å gjemme meg bort. Jeg var ferdig med rampelyset. I 2002, etter seks år på skjermen, der jeg blant annet ledet hitAwards, fikk jeg nok. Jeg var nervøs rett før jeg skulle på lufta, men så fort kjolen og sminken satt på og jeg var live på skjermen, var jeg veldig skjerpet.

- Du ville vekk fra Oslo, og flyttet til Sande, var det ensomt?

- Jeg hadde behov for å gjøre noe nytt. Et herlig gammel hus på Nesodden ble solgt i 2002, for å få råd til å leve ut kunstnerdrømmen . Å bo på Majorstuen kan også være ensomt. Det var kaldt å bo i en sommerhytte på vinteren. Vinduene var ødelagte, og jeg levde i trekk. Det var tøft, men jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle male, og jeg malt alt, og malte det meste over igjen.

Fra det groteske til humor

- Har du tatt vare på malerier fra denne perioden?

- Kun noen få. Motivene var veldig dystre. Jeg jobbet hardt med å finne mitt eget uttrykk. Dette var en pågående prosess. Jeg begynte å male abstrakte former, og kom etter hvert frem til at jeg ville lage bilder som folk kunne bli i godt humør av. De første bildene mine var totalt motsatt av det jeg lager i dag. En kuratorvenninne som fikk se maleriene fra den dystre hytteperioden i Sande, sa hun ble redd av å se på bildene mine. De var groteske, fulle av grelle farger. Utrolig nok ble noen av dem solgt, blant annet et bilde med tittelen To skakkjørte jævler. Jeg tror det var tittelen som fenget mest. Da jeg bestemte meg for å snu og vende meg bort fra det triste og jobbe med humor, løsnet det.

- Hadde du noen mentorer på denne tiden? - Sigmund Bakken og Aune Sand støttet meg på dette tidspunktet. De løftet meg opp med oppmuntrende ord om bildene mine. Tvillingbroren til Vebjørn Sand ble jeg kjent med fra min tid i TV2. Han snakker som ingen andre snakker, han bruker svære ord, og er opptatt av de store tingene i livet. Han hjalp meg mye i denne tiden. -Hvordan ble din nåværende strek skapt? - Da jeg slapp meg mer løs, skjedde det noe positivt. Jeg fant ut at jeg var nødt til å tørre å bruke egen strek, våge å være røffere, bruke skisser, være nær og jobbe mer tilfeldig. Jeg ville ikke være så ordentlig lenger. Jeg har ikke gått på Kunstakademiet, og det hemmet meg litt i starten. Til å begynne med var jeg opptatt av en pertentlig strek. Men, jeg fikk det ikke skikkelig til, ikke før jeg slapp meg løs, da først fant jeg mitt eget uttrykk. Da streken satt, begynte Gunilla å studere amerikanske tegnere og illustratører, som også er kjent for sitt naivistiske uttrykk, og som har laget en rekke prisbelønte barnebøker.

Matte Stephens fra USA og Oliver Jeffens fra Dublin er to tegnere som har påvirket Gunillas strekunivers. Hun drømmer om å reise til Portland i USA for å studere amerikansk naivistisk tegnekunst på nært hold. Den naivistiske kunsten har en stor tilhengerskare rundt om i hele verden og oppstod som en kunsthistorisk stilretning mot slutten av 1800-tallet, som en reaksjon og et opprør mot den etablerte måten å male på. Den er ofte basert på et barns inntrykk. Mange naivistiske kunstnere følger sin helt egne intuitive strek uten å ta hensyn til strenge regler for billedkomposisjon.

Da hennes første bilder var klare for å vises frem, fikk hun på nytt hjelp av gode venner som trodde på henne. Smykkekunstner Camilla Prytz og livscoach Maya Gulbrandsen dyttet bokstavelig talt Gunilla ut av bilen da de var på rundtur for å vise frem bildene til gallerier og butikker. Møbelbutikken R.O.O.M på Vinderen var blant de første som ble sjarmert av Gunillas kubilder, og som raskt solgte 60 signerte og originale kumotiver i 2003. Tekstforfatter, dikter og poet Dag Evjenth kjente seg veldig igjen i Gunillas bilder. De ble venner og begynte å jobbe sammen. De utfyller hverandre perfekt. Hun med sine underfundige strektegninger og han med sine humoristiske tekster. Sammen gav de ut sin første bok på Schibsted forlag i 2006 med tittelen Kupermann.

- Vi skjønte hverandre umiddelbart. Vi har det samme skråblikket på livet og prøver gjennom ord og streker å se gjennom alle lagene og avsløre maskene menneskene bærer på. Men, det må være litt brodd i uttrykket, ellers blir det flatt. - Dere vil avsløre menneskenes mindre flatterende sider? - Det vi er mest opptatt av, er å vise ulike relasjoner mellom mennesker. På mange måter er menneskene dumme. Hvorfor kan vi ikke være snillere mot hverandre, hvorfor kan vi ikke ta bedre vare på hverandre, og hvorfor kan vi ikke redde jorden fra miljøkrisen? Vi har ikke alle svarene, men vi vil at mennesker skal undre seg over tilværelsen, og kanskje se seg selv litt bedre, kanskje få noen nye innsikter, våkne opp, forstå seg selv og verden litt bedre ....

I bildet som har tittelen Fredskuer har Gunilla skildret kuer med englevinger, som svever over en glødende jordkule i oransje og rødt. Teksten til bildet er som følger: I krig og kjærlighet er alt tillatt. Unntatt fred og hat? Streken og ordene er fylt med selvmotsigelser, som skaper undring og får oss til å stoppe opp et lite øyeblikk, før vi haster videre.

- Med tegninger og ord prøver vi å beskrive menneskelige tilstander, også tunge temaer som lengsel og ensomhet. De fleste mennesker bærer jo på en drøm om å bli elsket. På gifteringboksen som min mann oppbevarte gifteringene våre i før han fridde til meg, meislet han inn setningen: Det er du og jeg som er oss to. Ordene bare datt ut av hjertet hans, og de inspirerte meg til å lage kubildet om kjærlighet. Dette bildet er mitt bestselgende verk. Det viser to dyr som leier hverandre.

- Hvordan vil du definere din kreativitet?

- Det er som er sterk kraft som kommer til meg, den er umulig å unngå når den først tar bolig i deg. Jeg kjente meg veldig igjen da jeg så et program der forfatter Elisabeth Gilbert fortalte om sin poetvenninne. Da hennes venninne var liten, opplevdes det som om diktene kom med vinden, og ble kastet gjennom henne. Hun måtte forte seg hjem og skrive det ned før det forsvant ut av henne og føk videre. Leonard Cohen har også fortalt at han plukker ned tekster og melodier som kommer til han som et sterkt vindkast, og at han har mistet flere gode låter fordi han ikke var rask nok. Så det gjelder å være kjapp når ideen kommer til deg!

- Har du tegnet og malt andre dyr enn kuer?

- Ja, fugler. Jeg har tegnet og malt mange fuglemotiver allerede. Jeg er veldig fascinert av skjærer og kråker. Da jeg var liten, gikk jeg på tur med kikkert og fuglebok i skogen på jakt etter sjeldne fugler. Jeg var en liten raring, og en guttejente som likte å tusle rundt omkring i skogen og observere fugler. Jeg synes ikke det er så lett å tegne mennesker. Jeg vet jo ikke hva mennesker tenker innerst inne, og får ikke frem den lekende streken når jeg prøver meg på portretter. Dyrene står meg nærmere, de interesserer meg mer rent formmessig. Med skjeve streker og finstemte fargeharmonier er det ingen tvil om at Gunilla har klart kunststykket å spre den veldig lett smittsomme KU-galskapen til mange mennesker i alle aldre, med sitt varme hjerte for de firbente.