Livet i London er en skattkiste for min skaperkraft

Forrige

Neste

 

Av Anne Marit Muri / Foto Charlotte Wiig, Hanspeter Bertschy og Anne Marit Muri.

KUNST 2-2011: Therese Nortvedt er en av Norges fremste kvinnelige billedkunstnere, som bor deler av året i London. Hennes fabulerende og gåtefulle malerier skal stilles ut høsten 2011 på det anerkjente galleriet Villa Goecke, nær Düsseldorf. Neste år står London for tur. Da er hun invitert til å vise frem nye figurative motiver i Cork Street, en av de mest etablerte gallerigatene i verdensbyen.

LONDON (KUNST) Nær Kentish Town, kun 10 minutter med tuben fra Oxford Circus midt i hjertet av London, bor Therese Nortvedt, i et viktoriansk hus i rekke fra 1800-tallet. I 2002 flyttet hun til London for å bo der deler av året. Hun ønsket å utfordre seg selv som kunstner, og være omgitt av et internasjonalt kunstmiljø. I perioder blir det pendling mellom London og Son, siden mannen og sønnen på 17 år er fastboende i Son. De første seks årene bodde alle tre i London. Yngstemann ville imidlertid hjem igjen til Norge, for å gå på videregående skole. Å ha en base i London gjør at Therese blir oppdatert på kunst på en helt annen måte enn i Norge, noe som er stimulerende for kreativiteten. Hennes kunstnerskap har alltid fulgt en linje, der de fabulerende fortellingene står sentralt, men det har også vært en utvikling. Hun bærer mye med seg, men ønsker ikke å repetere seg selv. Til å begynne med markerte hun seg sterkt innen grafikk. Siden kunstneren flyttet til New York i 1981 har hun viet mesteparten av tiden til maleriet, et medium hun stadig eksperimenterer videre med. Hun er kjent for å skape en sterk dialog mellom kunstverket og betrakteren, særlig med sine portretter av kvinner og barn som har tvetydige blikk.

Therese mener det er stimulerende å leve i et stort samfunn, og å kaste seg ut i en stor by. Det er lett og føle seg som ingen her. Livet blir straks mer utfordrende, men også mer givende, mener hun. Veien hit har vært lang å gå, selv om hun allerede etter ett år hadde separatutstilling i A22 Gallery og var representert på kunstmessen Art 2003 av Pollock Fine Art. Nå åpner det seg ny viktige galleridører for kunstneren, som har et ønske om å vise frem sine malerier internasjonalt og nå et nytt og større publikum. Gaten der den engelske boligen ligger, er bred og lang. Hennes hus ligger i den ene enden. På sortmalt ytterdør står husnummeret markert med metallskilt.

- Det er lett å finne frem til meg i London, sier hun på telefonen når jeg ringer fra hotellet. Og det viste seg å stemme. Det tar bare fem minutter å gå fra t-banestasjonen til Thereses gateadresse. Når jeg ringer på, er jeg sikker på at det er her hun bor. Hun viser seg ganske raskt i døråpningen med et vennlig vesen og geleider oss gjestfritt inn i spisestuen, til et pent pådekket lunsjbord. Herfra er det dør ut til en sjarmerende hage som kan nytes på lyse sommerdager. Huset, som ikke er så stort, minner om et dukkehus med sine små rom. Totalt sett er ikke flaten så liten, siden huset har tre fulle etasjer. Boligen er bevart med klassiske detaljer, originale peiser, stukkaturer og rosetter. Therese foretrekker hus med sjelfull atmosfære. Tingene hun omgir seg med må ha en historie. De fleste møblene i boligen er norske, blant annet spisestuen og et 1700-talls framskap, som er dekorert av hennes bestefar, Erling Nortvedt, som var kunstmaler.

Erling Nortvedt ble antatt på Høstutstillingen 10 ganger. Han var også assistent hos Harald Sohlberg, og en yndet dekoratørmaler som satte varige spor etter seg, blant annet på flere gamle herregårder i Norge. Han har også laget altertavlen til Solør kirke. Et kirkebygg som ble tegnet av Arnstein Arneberg.

Over peisen i den ene stuen henger et av hans malerier, som viser et portrett av Thereses oldemor. Dette bildet med sitt hemmelighetsfulle blikk betyr mye for henne, og har inspirert kunstneren til selv å male motiver av kvinneskikkelser.

Et eventyrrike

- Min bestefar var en fargerik person som skapte en eventyrverden rundt seg. Han likte å være omgitt av eksotiske planter og dyr. I haven hans i Hølen fløy tropiske fugler, gullfisker svømte i en dam, og i et hav av blomster kunne man få øye på en påfugl og hans trofaste hund. Kanskje skapte han sitt lille paradis for å holde dystre tanker og vanskelige tider på avstand. Selv om ikke alle barn på denne tiden var omgitt av eksotiske dyr og planter i sine nære omgivelser, opplevde jeg bestefars eksotiske rike som naturlig. Hans verden ble en del av min virkelighet. Barn reflekterer jo ikke så mye over hva som er normalt. Universet til min bestefar var fargerikt og visuelt berikende for meg.

- Jeg besøkte han ofte i verkstedet, der han malte. Han bodde rett ved med mitt barndomshjem i Hølen. Det er tydelig å se i Thereses kunstnerskap at hun er influert av bestefarens eventyrverden. Selv har hun ofte beskjeftiget seg med barndommens rike i sine bilder. Hun skildrer gjerne virkeligheten som et sted midt mellom to poler, som rommer både om en fysisk tilstedeværelse og en psykisk og til tider mytisk dimensjon. Hennes formspråk er variert, der symbolisme og surrealisme er sentrale faktorer. - Jeg visste tidlig i livet at det var kunst jeg ville drive med. Men, jeg ble ikke oppfordret til dette hjemme, selv om min far var arkitekt, og bestefar malte. Som en av åtte barn var jeg vant til at de voksne ikke hadde så mye tid til å gi barna spesiell oppmerksomhet. Mor var også yrkeskvinne. Hun arbeidet som rektor på barneskolen i Hølen. Barndommen bød likevel på mange gode øyeblikk, som er uhåndgripelige. Jeg husker mange glimtvise episoder av lykke. Min bestefar levde til jeg var 19 år. Både han og mine foreldre støttet meg i mitt valg om å bli kunstner når de endelig skjønte at det var den veien jeg ville gå.

Hoppet av studier - ble igjen i England

Allerede da hun var 16 år, reiste Therese til England for å jobbe som au pair. Hun fikk raskt sansen for det pulserende livet i utlandet. England har hun fått oppleve i tre ulike faser av livet, i tenårene, i tyveårene og nå som voksen kvinne.

Positive ting skjedde med hennes egen skaperevne da hun begynte på formingslinjen ved Gamlebyen Folkehøgskole i Fredrikstad, etter fullført gymnas i 1972.

- Lærer Bjørn Dahlberg, som er svensk, var utrolig inspirerende, og karismatisk. Vi har fremdeles kontakt i dag, selv om han har flyttet tilbake til Sverige. Han så noe i mine bilder, og han klarte å formidle det med en entusiasme som fikk selv meg til å tro på det jeg gjorde.

Men det var Ove Stokstad, ved Kunstakademiet i Trondheim, som førte meg inn i grafikkens magiske verden. I 1975 da Therese var 22 år, skjedde det tre positive ting på en gang. Hun kom inn på Kunstakademiet i Oslo, ble antatt på Høstutstillingen og ble innkjøpt av Kulturrådet, med etsningen En slags virkelighet. Bildet viser en kvinnetorso som bærer en medaljong med et miniatyrportrett. Insekter kravler opp mot det usynlige hodet. Allerede med dette verket beveger hun seg bort fra det realistiske billeduttrykket. På studietur til London med klassen på kunstakademiet hoppet hun av studiet og ble igjen i verdensbyen. Den gang hadde hun verken mobiltelefon eller bankkort, men hun klarte seg bra likevel. Først etter tre år kom hun tilbake til Norge. I London studerte hun ved to ulike kunstskoler. På den ene skolen studerte hun grafikk, og på det andre utdanningsstedet stod scenografi på dagsordenen. Venner fra denne perioden er fortsatt en del av hennes omgangskrets.

Da hun kom hjem, ble utdanningen fullført på Kunstakademiet i Oslo. Her hadde hun blant annet Arne Malmedal som professor. Han lærte Therese å stille seg utenfor motivet, og være opptatt av det visuelle. Senere har hun blant annet hentet inspirasjon fra den franske maleren Gustave Moreau (1826 - 1898), og fra mexicaneren Frida Kahlo (1907 - 1954). Hun er dessuten påvirket av surrealistene, futuristene og symbolistene. I 1980, mensTherese fremdeles gikk på kunstakademiet, holdt hun sin første separatutstilling i Galleri Cassandra, der hun viste frem grafiske arbeider. Et av hovedverkene fikk tittelen Tilbakeblikk. Motivet inneholder et par fotografisk etsede øyne, som bokstavelig talt sitter i nakken. Allerede her introduserer hun bilder som viser mennesker med intense blikk. Det er ikke så lett å gå forbi eller glemme disse blikkene, de borer seg nesten fast i betrakteren, og fører til at det oppstår en dialog mellom han/henne og bildet. Som barn lengtet hun til den dagen hun kunne reise ut i verden på egen hånd, å få utløp for sin utforskertrang, nysgjerrighet og kreativitet.

Etter fullført kunstutdanning på Statens kunstakademi i 1981, dro hun rett til New York, og bosatte seg på Manhattan i East Village. Der ble hun i fem år. I denne perioden var det maleriet som stod i fokus for kunstneren. Hun beholdt sitt grep med å feste blikket til tilskuerne også i sine malerier. Bildene ble stilt ut i gallerier som B-side og New Math Gallery. Hun ble på dette tidspunktet den første norske kunstneren som ble tildelt et prestisjefylt stipend og atelier ved det internasjonale kunstsenteret P.S.1. I tillegg ble hun invitert til å stille ut verker ved The American Scandinavian Foundation i New York og på Henie Onstad Kunstsenter.

Universelle motiver

- Helt fra min gryende start som billedkunstner har jeg vært opptatt av det umiddelbare uttrykket, hvor underbevisstheten spiller en sentral rolle. Det du ikke kan se eller fange der og da, er noe som opptar meg. Mye i livet består av trivialiteter, byråkrati og tørre fakta. Maleriet representerer en helt annen dimensjon, som åpner sinnet for nye inntrykk og fabuleringer. Barnesinnet er mer åpent enn hos voksne, og barn er mindre forutinntatte. De er små mennesker som er umiddelbare i sitt uttrykk, og som har et rikere register å spille på, fordi de er mindre låste i sin væremåte.

- Vår fortid og historie former oss. Kvinner som dveler ved sin barndom er en motivkrets jeg stadig vender tilbake til. Og mønster, for eksempel i et tapet, i et teppe, eller i en vevnad, symboliserer for meg en reise i tid som verken har begynnelse eller slutt.

Nordisk mytologi og eventyr, symbolisme, sidesyn og doble visjoner er sentrale temaer hos Therese, sammen med intuisjon, underbevisstheten, årvåkenhet og telepati. Menneskelige tilstander og det uhåndgripelige er til evig inspirasjon for kunstneren. Fargemessig jobber hun intuitivt, med et rikt utvalg av lysende sterke farger i ulike valører.

- Jeg jobber mye alene og får tid til å fordype meg. Mange tanker streifer gjennom hodet, og jeg får ofte sterke signaler som jeg ikke kan stenge ute, når jeg maler. Mine visjoner og mitt klarsyn har nok noe med livserfaring å gjøre. Det er fascinerende å fornemme deler av en virkelighet vi ikke kan vite noe om på forhånd. Ingen av oss vet noe konkret om morgendagen eller kjenner sin egen fremtid.

I de siste årene har samspillet mellom mennesker og dyr hatt en sentral rolle i mine malerier. Dådyr har kommet helt opp i haven vår i Son, til alle døgnets tider. Også her i London har jeg sett rev gå helt uforstyrret midt i gaten, ja dessverre også gått inn gjennom hagedører i hus og skambitt sovende barn.

- Jeg tror menneskene har forstyrret balansen i naturen med sin rovdrift på kloden.

Med maleriet søker jeg å oppnå en refleksjon og en atmosfære, som på mange måter kan sammenlignes med å legge ut på en tankereise. Noen bilder fra ulike perioder har jeg valgt å beholde selv, de ønsker jeg ikke å selge. Blant annet maleriet Stranger`s Paradise som ble stilt ut for første gang i 1990. Jeg betrakter dette maleriet som et av mine hovedverk. Bildet ble omtalt i de tre største avisene i Sverige, da bildet ble vist frem for første gang på en separatutstilling i Stockholm. Den kjente kunstanmelderen Ingamaj Bech, som dessverre ikke lenger lever, var en av de som skrev en lang anmeldelse av bildet. Hun oppsøkte også Therese på atelieret i Oslo for å intervjue henne i forbindelse med en bok hun holdt på med.

Ingamaj Bech uttalte følgende i Aftonbladet: Therese Nortvedts billedverden rommer kvinnelige erfaringer. Og de løftes opp på et mytisk nivå som gjør dem mindre smertefulle, fordi de er mindre personlige: de blir eksistensielle. Fremmedfølelsen, utsattheten, ensomheten, båndene mellom voksen og barn, kampen mellom mannlig og kvinnelig i Therese Nortvedts store lerreter, som lyser av gull, ultramarin, rødt, oker og grønn jord, blir disse erfaringene deler av en arv. Den mytiske arven gir en trygg form til den fremmedes fragmentariske opplevelse av seg selv. Estetikken blir et vern mot kaos.

Igjen er det barndom, foreldre og mytologi kunstneren spinner sine tanker rundt. Motivet er som hentet ut fra en Milan Kundera-roman, der mennesker er tynget av opplevelser i livet. Alt det man bærer med seg av indre bagasje, har verken tyngde eller letthet. I 1992 på Galleri Brandstrup og i 1993 på The October Gallery i London viste hun frem de første små pikene som fremtrer med vidåpne øyne og fremmed blikk, og som bærer på et leketøy i form av en teddybjørn. De små pikene ser på oss og vår virkelighet med stirrende blikk, som om vi betraktere tilhører en annen verden, i motiver som Two of a kind og Dinner at Eight og The Only Child. I 2001 gjorde hun seg bemerket med malerier der hun skildrer fotografiske ikoner. Bildene ble stilt ut på Galleri Brandstrup, i Oslo og på Hå Gamle prestegård. Her kunne publikum studere Anne Franks usikre smil. Også seks ulike varianter av det kjente bildet av John F. Kennedy jr. som gjør soldathilsen ved sin fars kiste, gjør sterkt inntrykk på publikum. Bildet har tittelen Salute. J.F.K. jr. Man undres på hva den lille gutten skjønner av livets brutalitet, der hans far ligger myrdet i sin kiste.

Therese fortsetter å skildre ikoner, både med sitt kjente portrett av datteren til Madonna, Lourdes Ciccone Lourdes 1-V, og av det amerikanske varemerket Donald Duck, også her stiller hun betrakteren overfor spørsmål, som vi knapt kan svare på og som etterlater seg nye følelser og tanker.

- Jeg tror ikoner har en egen evne til å formidle universelle sannheter, som gir gjenklang hos betrakteren.

Maleriene åpner opp dører

Selv hever ikke Therese stemmen bokstavelig talt. Hennes fremtoning er lavmælt, og hun bruker sjelden store ord. Det er maleriene som er hennes talerør. De åpner opp dører, som slipper kunstneren inn i de beste galleriene.

Den tyske galleristen Anna Klinkhammer i samarbeid med Artax og Ralph Kleinsimlingshaus har nå valgt å vise 20 malerier av Therese Nortvedt i galleriet Villa Goecke i Krefeld. Utstillingen åpner 8. oktober 2011 og blir en del av Museumsnatten, hvor alle gallerier og museer i Düsseldorf, Køln, Dortmund og Essen har vernissasje i 24timer. Allerede i 2008,stilte Therese Nortvedt ut i Galerie Anna Klinkhammer, en utstilling som fikk god omtale og salg. I 2009 hadde hun separatutstilling i Galleri Christian Roellin i St.Gallen. Og i 2010 stilte hun ut hos Fabian & Claude Walter Galerie i Zürich.

- Nå arbeider jeg med to deadlines, den første til høsten og den neste i 2012. Jeg er blitt avhengig av å ha et stort press for å kunne yte maksimalt. Det å fokusere på et mål gjør at alle mine ressurser aktiviseres og det er veldig fascinerende når nye ideer føles som et lynnedslag. Jeg forsøker alltid å strekke meg litt lenger for hver utstilling. Å utvikle seg gjennom maleriet er et enormt privilegium, noe jeg hele tiden prøver å utfordre meg selv på. Jeg er min verste kritiker, og velger ingen lettkjøpte løsninger. Jeg må stadig fornye meg. Bildene er som en levende materie, som bygges opp lag for lag. Inspirasjonen kan komme fra et eget foto eller jeg blir fanget av et bilde i en avis eller i en bok. Men dette bildet bruker jeg bare som et utgangspunkt for et maleri og gir det et helt nytt uttrykk, ved å føye til nye elementer og rekvisitter. Bildet, kan sammenlignes med et barn, det er alltid vanskelig å si når det kan stå på egne ben og er klar for å slippes ut i verden, det vil si på utstilling.

Atelier i fargerikt strøk

Atelieret til Therese ligger i Deptford, en sørøstlig bydel i London. Det tar ca. 45 minutter å komme seg dit fra hennes hjem i London. Strøket er fargerikt og usedvanelig fritt for kjedebutikker, men preges også av å være et fattig område med sterke karibiske innslag og en pulserende musikkscene.

- Jeg bodde her da jeg studerte. Musikerne i Dire Straits holdt til i et hus på den andre siden av gaten, før de flyttet til USA.

- Det er lett å komme i kontakt med engelskmenn. I London snakker man med folk selv om man ikke kjenner hverandre. Briter er gode på smalltalk, de er lette å komme i prat med på puben, i butikken eller på bussen. Den angelsaksiske kultur har lang tradisjon med å konversere om dagligdagse hendelser med masse humor og glimt i øyet. Jeg har også noen gode, nære venner og kollegaer her, blant annet Hjørdis Dreschel som jeg arbeider mye sammen med. Dette samarbeidet førte til utstillingen When I close my Eyes, med over 90 arbeider som ble vist frem i Aalesund kunstforening høsten 2010. Vi planlegger nå og vise utstillingen i Stockholm. I en stor by har man flere valgmuligheter, og kunstnertettheten er stor. Konkurransen er også enorm og de fleste må tjene til livets opphold gjennom andre yrker. Gjennom, Art House Lewisham i London, hvor jeg har laget mange av mine beste monotypier har jeg truffet flere fantastiske kunstnere.

Therese blir også invitert til arrangementet Le Salon på lørdager, der privatpersonen Elnora Santana Gaarder , har realisert sin drøm med å inviterer billedkunstnere, forfattere, skuespillere, musikere og kunstelskere til å bidra på kulturkvelder med ulike temaer. Therese ble kjent med brasilianske Elnora for mange år siden da hun bodde i Norge og begynte å kjøpe bilder av kunstneren. Med sitt store nettverk inviterer hun stadig nye mennesker til Le Salon, der utvalgte gjester får kulturelle opplevelser, og smake på kulinariske retter i hennes store herskapshus i London.

- London er full av sjenerøse mennesker. Byen inspirerer meg like mye i dag som da jeg var ung. For noen uker siden var jeg på et foredrag på Tate Modern, der flere psykoanalytikere tok for seg temaet Kunst og Hypokonderi gjennom kjente malerier gjennom tidene og analyserte dem med sin fagkunnskap. Veldig interessant, selv om jeg var sterkt uenig med mange av påstandene. Det som er så fint med å være borte fra Norge i perioder, er at jeg ser ting klarere i mitt eget liv når jeg har distanse fra den hjemlige sfæren og kan sette ideer ut i livet i samtidens kunstscene. Her skjer det noe hele tiden, som gjør at livet føles levende. Og jeg lærer stadig noe nytt. London er for meg et drømmeslott som er fylt av uåpnede skattkamre.