En spaltet kunstnerpersonlighet

Forrige

Neste

Ole Jørgen Næss har ni ulike identiteter som kunstner. Alle med sitt eget navn og uttrykk.  

Av Toril S. Kojan / Foto Anne Vesaas.

KUNST 3-2011: Når du besøker en utstilling signert Ole Jørgen Ness, kan du tro at du er på en gruppeutstilling. For du kan risikere å møte flere av hans kunstneridentiteter: Ambrosia Uhrman, Jøgen Jøgner Nexi, Jon Egil Asgeir eller for eksempel Norvald Braaten.

Billedkunstneren Ole Jørgen Ness arbeider for tiden mot en utstilling i Galleri Riis i november i år, hvor publikum høyst sannsynlig vil møte flere av hans identiteter. Ambrosia Uhrman er maler, NEMO mediterer med tusj, mens Norvald Braatens uttrykk er abstrakte skulpturer i gips. KUNST er på besøk i Ole Jørgen Ness atelier på Rodeløkka i Oslo, hvor et enormt maleri pryder den ene av veggene. Det måler 4,5 x 3,2 meter. Det er malt i duse pastellfarger og minner om en himmel man gjerne svever i. Maleriet fremstår uanstrengt og luftig.

Det har hatt lang inkubasjonstid, forteller Ness. Han forteller videre at da han satte i gang med dette maleriet, hadde han ikke malt på nesten et år, han hadde vært opptatt med andre ting, men det var som å komme tilbake til noe kjent. Det gikk så lett. Rent praktisk har han malt med filler og mye terpentin, slik at de duse, vare fargene flyter over i hverandre. Transparent og lett, nesten som en akvarell. Formalt og koloristisk har bildet en klar referanse til rokokkotiden og første halvdel av 1700-tallet. Giambatista Tiepolo og Francios Boucher er tydelige inspirasjonskilder.

- I dag er det mange som er av den oppfatning at kunst må forholde seg til verden i dag, politisk, men det er vel de nye bildene mine et motsvar til. Det er mer kunsten i seg selv - en feiring av virtuose strøk og tekniske ferdigheter. Jeg husker på Akademiet, da var det en av lærerne som hadde det med å si om malerne at vi lett blir sånne flottenfeiere. Jeg synes flottenfeier er en hedersbetegnelse. Det er også det Boucher ble kritisert for i sin samtid, at han var for flink, rett og slett. For virtuos, for ekstravagant, det lå også for tett opp mot sminkekulturen i samtiden. Jeg husker første gang jeg så Venus` triumf på Nasjonalmuseet i Stockholm. Jeg ble betatt. Han bruker rosa og lyseblått, det er helt spesielt. Han ble dårlig ansett av revolusjonens nyklassisister fordi han benyttet sine mesterlige evner til å male så lettsindige motiver. Det var heller ingen fordel at det var så mange kvinner som likte denne kunstformen.

Bestemte seg tidlig

Ole Jørgen Ness var bare 15 år da han bestemte seg for å bli kunstner og å leve av kunsten. Han er vokst opp i en kulturelt konservativ familie, med flere kunstnere i slekten. Etter ungdomsskolen reiste Ole Jørgen til USA som utvekslingsstudent.

- Der hadde jeg det så miserabelt, i en liten by i Indiana. Egentlig ville jeg bli fallskjermhopper og drømte om å reise til California. Men i Indiana kom jeg over en bok om Salvador Dalí, som jeg syntes var helt fantastisk. Da jeg dro hjem derfra, hadde jeg bestemt at jeg skulle leve som maler. Det var som et kall. Kanskje det begynte før det, i 10 til 11 års alder, - jeg så en serie på TV som handlet om Leonardo da Vinci. Etterpå ble jeg sittende på rommet mitt og ville tegne og forklare alt, men jeg hadde jo ikke så mye å forklare på det tidspunktet. Så der hadde jeg åpenbart litt for store ambisjoner.

Allerede på folkeskolen skjønte jeg at det var store muligheter i det å kunne tegne. Jeg kopierte noen hestehoder fra bladet Tempo, og jentene i klassen var elleville.

Sitt eget kollegium

Etter Statens håndverks- og kunstindustriskole kom han etter hvert inn på Statens kunstakademi. Der ble han stadig oppfordret til å finne seg selv, finne ett uttrykk. Bakgrunnen var at han var interessert i å gjøre forskjellige ting, både lage skulptur, installasjoner, maleri og tegning. Og hans forskjellige medier hadde vidt forskjellige uttrykk. Det var dette maset om ensretting som trigget hans satsing på alle uttrykkene, forteller han.

- Jeg gjorde jo forskjellige ting. Det var aldri noe av det som jeg følte var mer meg, enn noe annet av det jeg gjorde.

Totalt dreier det seg om ni ulike identiteter. Det er Urban Ghadtspa, som arbeider med abstrakte malerier med primitivistiske innslag. Det er den mystiske spiritualisten Nemo, det er surrealisten Jøgen Jøgner Nexi, den minimalistiske Georg Jörgens, den intellektuelle Jacob Uhrman og den feminiserte Anima Narcis. Så er det Norvald Braaten som lager abstrakte skulpturer i gips, og Jon Egil Asgeir, som lager installasjoner. Og det er Greigel. Ole Jørgen Ness trakk dette så langt at han til og med fikk gjennomført en egen TV-debatt med alle identitetene, verket Opus Osiris i 1994. Der diskuterte flere av dem med hverandre, og Ness ledet selv debatten. Dette arbeidet bidro sterkt til at han markerte seg som en av de kunstnerne i Norge på 90-tallet som det var verdt å satse på. Nå ble han invitert til å stille ut i velrenommerte gallerier og kunsthaller, kjøpt inn av samlere, og han deltok på prestisjefylte biennaler i utlandet. I 2005 hadde han sitt eget rom på Nasjonalgalleriet under Kyss Frosken, og han har vært festspillutstiller i Bergen, for å nevne noe. Det er et stort sprang fra et lite galleri i Herslebs gate 10, som han drev selv, og til disse merittene.

Vi er tilbake i atelieret og til dagen i dag. På veggen henger altså det store maleriet som skal presenteres på Galleri Riis i november. Jeg undrer meg på hvem som vil signere dette maleriet?

- Det er definitivt Ambrosia Uhrman, det nyeste skuddet på stammen, datter til Anima Narcis og Jacob Uhrmann. Jøgen Jøgner Nexi er gudfar og en slags mentor for Ambrosia. Jøgen er tegneren. Han er mentor på den måten at han har en slags åndelig frihet i forhold til kunst, på et litt filosofisk plan. Det som er interessant i forhold til hele denne identitetsproblematikken, er at Jacob Uhrman er den første som er gått bort. Han forsvant i Berlin i 1997. Da jeg først startet med dette identitetsuttrykket, fikk jeg en del spørsmål om de forskjellige identitetene, hvordan de oppsto, var det noen kvinner, kunne noen av dem dø, etc. Det trigget den tv-debatten jeg siden satte i scene.

- Hvordan gikk debatten? Lærte du noe nytt?

- Jeg fikk litt innsikt i de forskjellige identitetene. De hadde ulik oppfatning om hvor adskilte de er, og hvor det fins logistikkproblemer. Noen av dem gjør veldig kompliserte ting, som krever mye administrasjon, og det er jo bare én kropp. Min. Det ble en debatt mellom Georg Jørgens og Jon Egil Asgeir, installasjonskunstner som lager stedsspesifikk kunst, han samler på alt mulig. Asgeir kan jo kaste seg over en haug med skrot og lage kunst, elsker nedlagte verft og rustne ting, mens Jørgens er nesten en slags arkitekt. Når han arbeider er det et stort produksjonsapparat som skal i gang. Derfor har han veldig få utstillinger. Det er så mye som må på plass. (Galleri Riis i 1996).

- Det du skal presentere på Galleri Riis, har du det klart for deg?

- Ja, det har jeg. Det blir jo dette store maleriet, det blir flere mindre malerier, noen tusjtegninger og et skulpturprosjekt, henholdsvis fordelt på Ambrosia Uhrman, Nemo og Norvald Braaten. Jeg pleier å si at det holder ikke å ha to tanker i hodet på en gang. Man må minimum ha tre.

- Lager du skisser?

- Nei, det gjør jeg ikke. Det blir jo som å lese horoskop, du får vite hva som skal skje. Det er viktig å forholde seg til presens, og ta det som kommer.

Provoseres av dogmer og regler

- Jeg har lest at du er i ferd med å forlate disse identitetene, men her virker det jo ikke akkurat slik?

- I forhold til aviser og lignende blir det ofte rot og gjentagelser. Dessuten handler det om Ole Jørgen Ness, og at jeg er den legale identiteten som alt går igjennom. Det skjer en impuls til kreativ handling, som filtreres gjennom forskjellige konsepter, verdensanskuelser, erfaringen, og da vil det arte seg på forskjellige måter. Mye av refleksjonen omkring dette ligger jo i etterkant. Jeg forstår det gjerne et par år etterpå - hva det er som har skjedd. Men noen ganger, som for eksempel når jeg blander gips, så vet jeg at Norvald Braaten lager skulptur, men jeg vet ikke hvorfor han gjør det slik som han gjør det. Jeg har alltid vært provosert av sterk ideologi i kunsten, at kunsten underlegges dogmer og regler. Det betyr ikke at det ikke fins noe å mestre. Jeg mener man må lære veldig mye for å bli kunstner, ikke minst selve håndverket. Også for ikke å bruke det.

Tegneren Jøgen Jøgner Nexi

På to av veggene i atelieret utspiller det seg et burlesk scenario. Her er det Nexi som arbeider på en enorm tegning, som skal vises i Stenersenmuseet i januar 2012. Tankene går umiddelbart til Nasjonalgalleriet, hvor Ness stilte ut Skisse for et århundre. På en 26 meter lang vegg, seks meter fra gulv til tak, hadde han tegnet alt fra romerske søyler til forhistoriske dyr og pornografiske scener, som et Dantes inferno. Arbeidet besto av over 250 ark på 70 x 100 cm og ble til i seksjoner gjennom et og et halvt år. Da delene ble montert i Nasjonalgalleriet i mai 2005, inkorporerte han også en del eldre beslektede (Nexi) kulltegninger fra -80 og -90 tallet.

- Verket er et uttrykk for de lys og skygger det 20. århundre kaster inn i mitt kunstnerskap. Et alternativt og personlig bidrag til historien ved inngangen til et nytt millennium. Den er for full av kunsthistoriske og andre referanser til at det lar seg gjøre å gå i detalj om innhold, dessuten taler verket godt for seg selv, og kommentarer kan lett komme i veien. Det er i siste instans den enkelte betrakter som begrenser eller utvider lesningsmulighetene.

- Når du arbeider med en slik tegning, blir det til mens du arbeider? Hvordan dukker motivene opp?

- Enten ved at jeg gjør en bevegelse og pusser litt på det, eller at det kan være en figur jeg ser i et maleri eller et foto. Jeg har for eksempel lyst til å putte inn flere Boucher-figurer i bildet, man vil ikke nødvendigvis se at det er en Boucher-figur, men referansen vil være der. Og proporsjonene. Hvis du ser dem ved siden av hverandre, vil du kanskje se det, men det er en tolkning. Ja, det blir jo et slags tilbakeblikk, å trekke noen historiske linjer. Det er Nexi som er mest grenseoverskridende av disse identitetene. Han forholder seg fritt til historien og kan bevege seg ut og inn av den. Sånn sett er Nexi en viktig mentor for Ambrosia. Når Ambrosia skal ha med seg rokokkoens sjelsliv, kan Nexi trekke frem erfaringer fra 1700-tallet og kanalisere derfra. Vil jeg tro.

- Er det noen av dine identiteter du liker bedre enn de andre?

- Nei, ja, han ler, - men det jeg eventuelt ikke liker ved dem, ser jeg som veldig viktig å anerkjenne at er der. Det tror jeg er en bonus. At det er dårlige ting som det er viktig å ha med seg.

- Som sin egen skyggeside?

- Ja, og som et hus med mange rom. Man må ikke stenge av et rom fordi det ikke er pent møblert, eller at det skjer ting der som ikke tåler dagens lys. Jeg mener at alt tåler dagens lys, sier han og hentyder til den store tegningen som er under utvikling på veggene i atelieret.

- Om det er provoserende eller ikke, er ikke interessant. Det blir fort en begrensende måte å se det på. Se heller på hva det representerer i forhold til overskridelser og blandinger. Jeg er opptatt av koloritten i det, jeg. Det er interessant, der er det også rosa og turkis, såkalt ufine farger.

- Har det referanser til samtiden?

- Ja, det har det åpenbart. Men det har også mange røtter i fortiden.Hvis du tar bort ideologiene og åpner opp for en friere bearbeidelse av ting, så ser det annerledes ut. Det er som en resonans, føler jeg. Av samtiden, men med en forankring i fortiden.

- Hva har inspirert deg fra kunsthistorien?

- Barokken har vært veldig viktig for meg. Og kanskje da spesielt Bernini, men også manierister som Brinzino.

- I samtiden?

- En av mine egne personer? Han ler og tenker seg om. - Det er altfor mange kunstnere. Jeg kan gå veldig langt i den andre retningen. I bokhyllen min har jeg for det meste gammel kunst. Men jeg liker for eksempel Chris Burdens tidlige verk, fra 60 -70 tallet, eller Robert Smitsons helikopterfilm fra Spiral Jetty.

- Hvordan ser du på deg selv som kunstner? Hva er din styrke?

Lang taushet.

- Jeg tror en av mine styrker er kontinuitet i arbeidet og at jeg arbeider mye. At jeg liker å være alene når jeg jobber, at jeg har et avhengighetsforhold til det. Det er viktigere for meg å ta vare på kunstnerskapet enn karrieren.