Mestermøte på Nasjonalgalleriet

Forrige

Neste

Av Bjørn Li / Foto Anne Vesaas.

KUNST 3/2011: - Jeg opplever Syk pike som det store, gammelmesterlige verk i norsk maleri, sier Odd Nerdrum. Edvard Munch var bare 22 da han malte det, og bildet ble sterkt kritisert.

Munch sa selv at han først hadde malt et godt bilde, men det viste ikke hva han hadde sett. Så skrapte han det ned og malte det opp igjen, sikkert flere ganger. Om resultatet sa han at det kanskje ikke var så godt, men det var hva han hadde sett.

Odd Nerdrum, sønnen Øde, fotograf Anne Vesaas og daglig leder av Fineart Rolf Stavnem, samt undertegnede, befinner oss i Nasjonalmuseet i Oslo, i den bygning som tidligere ble kalt Nasjonalgalleriet, og hvor så mange mennesker har hatt sitt første møte med Edvard Munch. Her henger verdens fineste samling av hans verker i den sal som kalles Munch-salen, og som etter mange stridigheter ble kjempet gjennom av Nasjonalgalleriets daværende direktør, Jens Thiis, Munchs viktigste protegé i et land som ellers helst hånet ham.

- Munch var selv med å montere, sier Odd Nerdrum. Han var svært nøye. Han ville ha balanse. Nå har de forandret på det, og jeg synes det er blitt for mye slåssing mellom bildene. De burde ha latt den tidligere monteringen være i fred.

- Det ser ut som om malingen renner, sier Øde og myser på Syk pike, motivet Munch malte i erindring om den kjære søsteren Sophie som døde da hun var femten

- Ja, Hans Jæger sa at de nedadgående linjer viser tårer som renner, svarer Odd Nerdrum. Bildet uttrykker de innerste følelser. Men se her, dette er ikke tilsiktet. Nerdrum peker på et felt i bildets nedre del. Her har malingen seget, og Munch har selv forestått utbedringen. Bildet har hatt bløtere overganger. - Er ikke pikens underarm veldig lang? spør fotograf Vesaas.

- Joda, sier Nerdrum; bildet er for så vidt fullt av feil: Skulderen, armen, alt er litt galt. Se pjolterglasset! Allikevel er bildet svimlende. Pikens hode er et av de vakreste som finnes i verden! Her kan dere se hva som har påvirket ham!

Nerdrum holder en Rembrandt-bok opp foran bildet. Den er slått opp på siden som viser Jacob velsigner Josefs sønner, et verk fra 1656. Bildet befinner seg i dag i Staatlich Kunstsammlungen Kassel i Tyskland. Legg merke til komposisjonen ta bort moren og de to barna hos Rembrandt, og vi ser hva som har påvirket Munch. Legg merke til puten og armen, det er det samme. Og den sørgende kvinnen har overtatt Josefs plass. Munch må ha sett oljetrykk av dette motivet.

Det skitne maleri

- Er han også blitt påvirket av stemningen hos Rembrandt? Rolf spør.

- Helt klart, svarer Nerdrum. Syk pike er merkelig. Det tilhører en estetisk tradisjon som alltid har gjort inntrykk på meg. En tradisjon som kan ha hatt sitt utspring i Apelles, er blitt tatt opp av Tizian, Rembrandt, Constable og Turner.

- Hva slags tradisjon er dét? spør Øde.

Det er tradisjonen med det skitne maleri. Syk pike er min første opplevelse av dette; de utskrapte bilder hvor konturene forsvinner og man kommer inn i en atmosfære av transcendens uten at vi helt forstår det. Dette bildet er ikke lenger Munchs eie. Det er malt av tusen syke hender. Munch selv er utvisket. Men her har han overtatt, fortsetter Nerdrum og peker på Døden i sykeværelset som henger ved siden av Syk pike. Her handler det ikke lenger om tusen syke hender, men om Munch selv. Da faller det for meg. Jeg vil for egen del si at etter 1900 faller jeg fra når det gjelder store deler av hans produksjon.

- Når så du ham for første gang? sier fotograf Vesaas idet vi beveger oss mot Selvportrett med sigarett.

- Jeg var her første gang som seksåring. Da jeg var åtte, spurte læreren (Jens Bjørneboe) elevene om hva de hadde lyst til å bli. De svarte brannmann og politi. Jeg sa jeg ville bli Edvard Munch. I 1963 var jeg til stede ved åpningen av Munch-museet, og jeg kan huske at jeg ble grepet av et maleri som het Lasarettet på Modum og av de tidlige raderingene. Da psykiateren Johan Scharffenberg fikk se dette bildet, sa han at det var malt av en syk mann og derfor helt uinteressant. Odd Nerdrum peker på Edvard Munchs mest kjente selvportrett; malt i 1895. - Det er malt på tynt, tynt lerret, som papir. Legg merke til skjorten, det er lerretet vi ser der. Bildet er malt i tynne lasurer.

- Det er intenst, sier Rolf. - Ja, sier Nerdrum. Munch er mennesket. Mens Anders Zorn kamuflerer seg.

Skrik

Men nå skal jeg vise dere en av Munchs hemmeligheter; legg merke til hans høyre øre, altså det som er det venstre for oss. Ser dere noe merkelig ved det øret?

- Det er en figur der, sier Øde.

- Det er riktig. Men hvilken? Det er Skrik i miniformat!

- Og sannelig, når vi ser godt etter, oppdager vi noe som plutselig ikke er til å overse: Munch har formet det indre av sitt eget øre som hovedfiguren i maleriet Skrik, som om han ønsker å motta lyden av skriket fra sitt eget maleri; der det henger på den motstående vegg i salen. Nordmenn oppdager ikke slike detaljer, sier Nerdrum. Som for eksempel at mine figurer alltid er uten sko. Og når vi nå først snakker om Skrik, skal jeg vise dere en beslektet detalj. Vi stanser foran bildet som de siste tiår er blitt stående som modernitetens ikon. Bildet har først de siste tiår fått sin sterke posisjon, sier Nerdrum. Det gjenspeiler en psykiatrisk verden. Bildet har for øvrig en interessant tilblivelseshistorie. Munch bodde på Nordstrand, da han malte det og landskapet er sett fra Ekebergåsen og ned mot byen. I 1883 var det et kraftig vulkanutbrudd i Krakatau i Indonesia, og askepartiklene i atmosfæren gjorde at solnedgangene over store deler av verden i mange år fikk det psykedeliske preg som vi gjenfinner i Munchs bilde. På den tid da Munch malte Skrik, lå det et griseslakteri nedenunder Ekebergåsen. Og like ved et asyl for kvinner. Når han gjorde sine spaserturer, kunne han altså høre griseskrikene og iblant hylene fra de gale kvinnene. Bakgrunnen for bildet er med andre ord realistisk nok. Men se der! Nerdrum peker på hovedfigurens høyre skulder. Ser dere den lille hånden som ligger på skulderen? Den smyger seg opp bakfra!

- Hoi, det er temmelig creepy, sier fotograf Vesaas.

- Hvem sin hånd er det? Rolf spør.

- Nei, vet du hva! Nerdrum ler. Sånt går ikke an å fastslå. Men det er en temmelig oversett detalj. Legg forresten merke til de små båtene. Linjeføringen i bildet er jugendstil. Men båtene bryter. Hadde også de vært jugend, ville bildet vært forandret fra skapende uttrykk til design. De har for øvrig gitt bildet en forferdelig ramme. Katastrofalt. Den burde ha vært mørk.

- Munch er på mange måter en dramaqueen, sier Nerdrum. Full av blod. Derfor ville han ha blitt forkastet av Immanuel Kant. Men hos Munch er proporsjonene forløst. Derfor er han en klassisk maler. For øvrig var han intellektuelt skarpskodd. Svært belest. Akkurat som Duchamp og Håkon Bleken.

Munch plaget av skattevesenet

De siste tiårene av Munchs liv ble sterkt forstyrret av skattemyndighetene. Tenk dere det livsverket han etterlot seg, og i stor grad skjenket i gave til Oslo, og så skulle de plage ham på den måten. Det finnes omfattende dokumentasjon på hvor hardt det gikk inn på ham, og hvor sterkt det forstyrret ham i arbeidet. Med andre ord: Munch-museet kunne vært enda bedre hvis de ikke hadde plyndret ham.

Da tyskerne kom, følte Munch det som en lettelse. Nazistene hadde jo fjernet hans verker fra Tyskland. Men i Norge hadde de annet å tenke på og lot den gamle mannen i fred.

- Er det slik i Norge at man kan måle kvaliteten på et åndsverk på grunnlag av hvor elendig vedkommende er blitt behandlet? spør Øde.

Lars Hertevig

Det bekreftes av historien om Lars Hertervig, sier Nerdrum idet vi forlater Munch-salen for å se på en av de malere Odd Nerdrum setter aller høyest.

- Hertervigs liv var en tragedie, sier Nerdrum. Utestengt fra det gode selskap, innestengt på asyl. Mishandlet og glemt til etter sin død. Men han var den største av dem alle. Hertervig kan minne om Turner, fortsetter Nerdrum, men han er ungrenessansemesteren par excellence; en Bellini, bare uendelig bedre!

- Og fra feil århundre? Rolf spør. - Hertervig arbeider utenfor tiden, sier Nerdrum. Han er en greco-romansk maler. Man kunne forestille seg at hans bilder var blitt malt av de gamle grekere, og at til og med den unge Apelles ville ha blitt imponert. Vi har stilt oss opp foran Borgøen; bildet Nerdrum anser for å være et av Hertervigs hovedverk. Det er et fjordlandskap. I bakgrunnen Borgøens steile fjellformasjon. I forgrunnen fjærestener. I midtfeltet den speilblanke fjord. Og over det hele himmel med hvite skyer.

- Hva er det egentlig som skiller ham så sterkt fra hans samtidige? spør Øde.

- Når jeg ser et skogsmotiv av August Cappelen, sier Nerdrum, så undrer jeg på hvem som eier skogen. Når jeg ser Hertervig, er jeg ikke interessert i hvem som eier landskapet. Det er et mentalt landskap som forteller noe om en stor frihet. Om flyktningens farlige landskap.

- På hvilken måte? vil fotograf Vesaas vite.

- Hvis du ser på landskapet der borte av Hans Fredrik Gude, sier Nerdrum, så vil du se at det meste ligger i flaten. Men hos Hertervig er alt revet løs. Det eksisterer ingen flate mer. Bare volumer som leker med hverandre. Legg merke til at volumene ikke er passivt belyst, men at lyset hjelper volumene slik at de blir kastet mot oss. Alt løsriver seg fra det det kommer fra. Skyene hopper mot oss. Og så det stille vannet! Det er selve urvannet dødens urvann. - Et fotografi av det samme landskapet ville virke flatt, fortsetter Nerdrum. Hertervig heroiserer landskapet slik at hele universet står der. Borgøen er et universelt landskap i mikroformat.

- Og hva forteller det om oss selv? Rolf spør. - Hertervig er en uhyggelig maler, sier Nerdrum. Han forteller hvor alene vi er. - Syk pike burde henge alene, det samme gjelder Borgøen, sier Nerdrum idet vi forlater kabinettet hvor Hertervigs verk henger side om side med Düsseldorf-malerne.

Harald Sohlberg

Det samme gjelder Harald Sohlbergs Vinternatt i Rondane, sier Nerdrum når vi kommer inn i salen hvor vi finner bildet som på 1990-tallet ble kåret til Norges Nasjonale Maleri.

Motivet ble selve Jakobskampen i Harald Sohlbergs liv og de tallrike arbeidsdager i vinterfjellet ga helsen hans en varig knekk. Den første versjon ble fullført allerede i 1901. Senere arbeidet han videre med motivet, et arbeid som kulminerte med Nasjonalmuseets versjon. Den var ferdig til Jubileumsutstillingen i 1914. Da hadde Sohlberg holdt på med bildet i fire år. Han etterlot seg ca. tyve versjoner av motivet, de fleste i akvarell eller blandingsteknikk på papir, men også flere versjoner i olje.

- Da jeg var liten, tok jeg sykkelen ned til Nasjonalgalleriet for å se på Rondane. Det var det fineste bildet jeg visste om, forteller Odd Nerdrum. Men da jeg en gang som attenåring sto og beundret det, møtte jeg på en dame som så bildet igjen etter mange år. Hun var så skuffet. Det var helt annerledes enn slik hun husket. Jeg forklarte henne at det skyldtes lyset. Bildet hang i motlys. Det trenger jo intimatmosfære og ikke avhørslys. Det er et enestående verk, selv om symbolet med korset i fjellveggen er unødvendig. Det blir litt sånn hallo jeg er dyp og svekker mer enn det hjelper.

- Det er temmelig krakelert, sier Øde.

- Ja, fordi det er malt i mange lag, sier Nerdrum. Når man skriver, kan man kaste alt man ikke liker, i papirbøtten. Men som maler må du ta med deg problemene videre i arbeidet. Skrape og male på det gamle. Noen ganger ender det med at det krakelerer. Vinternatt i Rondane er et heroisert landskap som hos Hertervig. Jeg tror ikke det finnes et slikt verk i hele verden. Ikke fordi det er så originalt. Men fordi det er malt med en lidenskap som svært få malere har.

- Syk pike, Borgøen og Vinternatt i Rondane, sier Odd Nerdrum, det er de tre verker du ikke vil finne i noe annet museum i hele verden.