Mestermøte i Madrid

Forrige

Neste

Myndin, Odd Nerdrum og Bjørn Li foran Shootings on Third of May, 1808 av Goya.  

Av Bjørn Li / Foto Anne Vesaas.

Appelles! Navnet gjaller gjennom den antikke verden. Ryktet om den store malers verker når frem til de stilleste avkroker i det greco-romanske riket. Den store Appelles fra Kos keiser Phillip og Alexanders maler - beundret, kopiert og besunget. Den romerske historiker Plinius den eldre gir ham den ærbødigste omtale. Så stilner hans ry, og Apelles forsvinner fra menneskehetens bevissthet i tusen år. Når navnet igjen klinger, er det som et svakt ekko fra den fjerne fortid.

Madrid (KUNST) - Med kristendommen gikk den greco-romanske billedtradisjon til grunne, forteller Odd Nerdrum. Kroppen var jo syndens bolig. Fremstilling av kroppen var djevelens verk, og maleren og billedhuggeren ble selve djevelens klo. Verkene ble simpelthen hugget og skåret i stykker, og det kom ikke nye til. Appelles ble trukket ned i ikonoklasmens malstrøm. Men i renessansen får hans navn igjen mytisk kraft – selv om det ikke fantes ett eneste maleri av ham bevart. Odd Nerdrum, hans datter Myndin, daglig leder i Fineart, Rolf Stavnem, fotograf Anne Vesaas og undertegnede er på vei gjennom Prado-museets saler i Madrid, og ingen av oss kan være uenige i at de må romme en av verdens aller fineste malerisamlinger. Det vrimler av besøkende; de fleste spanjoler. Spanjolene elsker sine malere og billettkøene utenfor museet strekker seg lange som amerikanske godstog.

Diego Velasquez

Vi er på vei mot avdelingen som huser en av de tre betydeligste spanske malere, Diego Velásquez (1599-1660).

- Da Velásquez døde, fortsetter Nerdrum, etterlot han seg et bibliotek. Det ble oppsporet for bare 40 år siden og viste seg å inneholde 150 bøker. Det var et stort antall for sin tid og viser at Velásquez var en lærd mann. En av bøkene var Plinius den eldres encyklopediske verk Naturalis Historia. Plinius, som omkom under Vesuvs utbrudd i år 79 e. Kr., gir i sin overlevering et anskuelig inntrykk av hvordan Appelles må ha arbeidet. Plinius forteller at Appelles blandet farvene i en slags grov masse og at han kun brukte jernrødt, jernsvart og hvitt. Med denne begrensede palett kunne han utføre alt. Appelles ble eksponent for et slags skittent maleri. Foruten Veláquez kan den sene Tizian og Rembrandt ha blitt påvirket av hans tofarveteknikk, eller for den saks skyld den svenske maleren Anders Zorn og dansken Severin Krøyer som begge adopterte mye fra Veláquez. - Her ser vi det, fortsetter Nerdrum og stanser foran et av Velásquez dvergportretter. Dette er malt helt ut fra den tofargeteknikk som er beskrevet hos Plinius. Legg merke til at det nettopp er grovheten som skaper det optiske bedraget; det er dette som gjør uttrykket så levende!

Spinnersken

Levende virker i høy grad også bildet vi nå nærmer oss, og som utgjør én av grunnene til at vi har tatt veien til Madrid. Det viser en scene fra et veveri. Til høyre sitter en ung kvinne halvveis vendt bort fra oss. Hun spinner garn, og det foregår med en musisk bevegelighet som hos en fiolinist. En ung pike gir henne en hjelpende hånd, også hennes uttrykk vekker tanken på musikk; ja, hun minner mest om en noteleser fra konsertsalen. Til venstre i bildet gjentar scenen seg, men med andre hovedpersoner. En eldre kvinne arbeider med rokken, også hun med lett og ledig hånd. Helt til venstre kommer en hjelpende kvinne med råvarer hengende over skulderen. Mellom de to gruppene: en katt og nok en kvinnelig assistent. I bakgrunnen ser vi en mytologisk scene.

- Jeg så Spinnerskene første gang på begynnelsen av 70-tallet, sier Nerdrum. Siden har jeg kalt det mitt kjærlighetsbilde. Dette er et av Velasques sene verker, malt i 1657, bare fire år før hans død. Her har Velasques samlet all sin maleriske erfaring.

- Hva er egentlig fortellingen i bildet? Rolf spør.

- Motivet forestiller en scene fra den romerske dikter Ovids Metamorfoser, sier Nerdrum. Se den vakre kvinnen til venstre, det er Arachne. Hun var så ufattelig flink til å spinne og veve. Ikke bare var garnet hun laget, av stor skjønnhet. Under arbeidets gang utstrålte hun også selv en usedvanlig skjønnhet i hver bevegelse. Men da noen sa hun hadde fått sin evne fra gudene, ble hun rasende og insisterte på at hun selv var kilde til sitt talent, og at hun gjerne kunne utfordre Minerva, som også var spinningens gudinne, i en konkurranse. Dette kom Minerva for øret, og forkledd som gammel kone forsøkte hun å overtale Arachne til å innrømme sin gjeld til gudene og advarte mot hennes hovmod, men Arachne holdt på sitt og utfordret Minerva. Gudinnen ga seg da til kjenne og tok imot utfordringen. Hun vevet et motiv som viste gudenes vrede over å ha blitt utfordret av de dødelige. Arachne, på sin side, avslutter Nerdrum vevet et motiv som fremstilte gudenes utilstrekkelighet. Minerva kunne ikke annet enn å beundre Arachnes arbeid, men lot seg allikevel så sterkt provosere av hennes obsternasighet at hun knuste rokken til pinneved. Deretter rørte hun ved Arachnes panne og fikk henne i samme øyeblikk til å føle så sterk skam og skyld at Arachne straks etter gikk bort og hengte seg.

- Straffet for sitt overmot, altså! Rolf nikker.

Kongens Veveri

- Men hvis vi ser bort fra det allegoriske innhold, sier Nerdrum, så står vi her overfor mesteren som fører oss inn i den lokale tilstedeværelse. Velasquez viser oss kongens veveri. Renoir, Manet de har alle stått her og studert dette bildet, fortsetter han og oppfordrer fotograf Anne Vesaas til å betrakte den mytologiske scenen i bakgrunnen: Det er ingenting i impresjonismen som ikke allerede finnes her! Og allikevel er bildet så å si gjennomført i Appelles` tofargeteknikk. Legg merke til at Velasques også her har malt på veldig grovt lerret. Det er for øvrig kappet siden sist jeg var her.

- Har de kappet bildet? spør Myndin.

- Ja, tidligere utspant den mytologiske scenen i bakgrunnen seg i en nisje under et romersk buet tak. Det har trolig vært en tilføyelse av senere dato. Derfor har de skåret det vekk. Nerdrum trekker seg bakover mens han myser.

- Jeg synes bildet har tapt på det, sier han.

- Det har gjort komposisjonene trangere og mindre rommelig. Det kan dere se selv på fotografiene der borte. Nerdrum peker.

Noen meter fra maleriet henger fotografier som viser bildets tidligere format.

- De som i sin tid utvidet Velasquez lerret, må ha vært av samme oppfatning, sier jeg.

- Ja, sier Nerdrum. De ønsket seg det optimale uttrykk og ville hjelpe bildet. Det er den sjenerøse holdning! Men så kommer den moderne kunsthistorikertypen med sitt originalitetskrav. Men når jeg står overfor dette bildet, blir det klarere og klarere for meg at alt - også impresjonismen - kommer fra Grekenland. Mimesis - etterligning - det krever studium. Immanuel Kant forandret ordet kunst til det motsatte av hva det skulle være. Han politiserte dyktigheten slik at talentet ble meningsløst. Som å politisere et fly ved å omgjøre det til en rakett.

Vi forflytter oss. Vi passerer verker av Tintoretto og Tizian.

Hoffmaler og hoffsjef

- Velasquez var ikke bare hoffmaler, forteller Nerdrum.

Han ble hoffsjef og ansvarlig for kongens kunstsamlinger. Han reiste flere ganger til Italia hvor han på vegne av kongen kjøpte verker bl.a. av Tizian.

- Der er nok ett av dem! Nerdrum peker på Tizians fremstilling av Sisyfos med stenen.

- Se hvor fargeløst det er! Den sene Tizian kan også ha lært av Appelles!

Men dette er nok høydepunktet blant Tizian-arbeidene her i Prado, sier han og vender seg mot rytterportrettet av Karl den 5. i slaget ved Mühlberg fra 1548. Av dette bildet lærte Rembrandt å male gull og sølv! Karl den 5. var fra seg av beundring. Det var ingen selvfølge. Vi må huske at malerne på den tid måtte konkurrere om publikums oppmerksomhet. Dersom bildet ikke hadde sterk nok virkning, ville publikum velge noe annet. Men dette bildet virket så sterkt at det ga kongen følelse av en slags evig tilstedeværelse gjennom Tizians verk. På samme måte som VelasquezŽ paveportrett i Rom; den paven ville jo ha forsvunnet fra alles bevissthet om det ikke hadde vært for Velasquez!

- Jusepe Ribera hører ikke til Nerdrums favoritter. Jeg synes han maler for hardt, sier han idet vi passerer et av verkene. I Amerika har han en sterk posisjon. Jeg tror det må være fordi han minner om amerikansk fotorealisme.

El Greco

Det samme kan ikke sies om El Greco, den kanskje eiendommeligste av Spanias malere.

- El Greco er en av maleriets store spiritualister, sier Nerdrum. Men disse bildene henger for tett.

Han peker på en serie religiøse komposisjoner.

- De får ikke ro, det blir som å kikke ned i en spagettigryte!

Men på den motstående vegg henger et bilde i mindre format. Det er den type maleri som ikke roper mot en, og som turistene passerer uten å ense, med mindre de bærer med seg en museumsguide som kan fortelle at de er i ferd med å overse et av verdens ypperste portrettmalerier.

- Ja, dette er virkelig et av de vakreste portretter, sier Nerdrum. Bildet som vi har stilt oss opp foran, er av beskjedent format, bare 81 x 66 cm. Det fremstiller en middelaldrende mann, kledd i sort med hvit kniplingskrave. Halvt skjult bak kappen henger en medaljong i et gullkjede. Nederst i bildet ser vi håndtaket fra et sverd stikke frem. Men mest påfallende er hånden mannen har lagt mot brystet. Dens nakenhet understreker blikkets åpne holdning.

- Helt opplagt et selvportrett, svarer Nerdrum på Rolfs spørsmål om hvem modellen kan være.

- De har holdt på å diskutere dette spørsmålet i årevis, men en maler vil straks oppfatte at dette er et selvportrett.

- Hvordan? spør fotograf Anne Vesaas.

- Man ser det på blikket, på holdningen en egen tilstedeværelse; jeg merker det med det samme.

- Edvard Munch må ha vært påvirket av dette bildet da han malt Selvportrett med sigarett, sier jeg.

- Ja, selvfølgelig. Det er jo helt åpenbart. Jeg var selv påvirket av det da jeg malte Selvportrett i morgenkåpe på 1970-tallet. Det er noe med den hånden som er så uttrykksfull. El Greco var på sin side påvirket av Albrecht Dürers Selvportrett med hånden.

- Bildet er så å si malt i grisaille? sier jeg.

- Ja, det er nesten fargeløst. Derfor blir vi trukket inn i bildet i stedet for å bli slengt ut.

Store malere har også gjort feil - Hver tid har sitt konsensusuttrykk, sier Nerdrum og peker på en serie Madonna-bilder av den spanske maler Murillo idet vi strener mot neste mål.

- Hver tid sin klisjé. På 1600-tallet besto konsensusuttrykket av det jeg vil kalle det skinnhellige blikk, fortsetter han og peker på et bilde hvor tårevåte blikk sendes mot himmelen. Mens dagens konsensus er den politiske ironien, legger han til.

Det er fortellende om Prado-museets rikdom, at det lille kabinett hvor vi stanser, bl.a. inneholder to malerier av George la Tour, samt David og Goliat av Caravaggio, ett av Nerdrums store forbilder i ungdomstiden.

- Her ser vi hvordan også store malere kan gjøre feil, sier han og peker. Bildet inneholder tre punkter med likeverdig høylys, i stedet for at valørene varierer, noe som ville gitt et rikere uttrykk!

Francisco Furini

Men det er da heller ikke på grunn av Caravaggio eller La Tour vi har oppsøkt kabinettet. Her henger nemlig Lot og hans døtre; et av maleren Francisco Furinis (1603-1646) sjeldne verker.

- Det er fra det gamle testamentet, forteller Nerdrum. Døtrene skjenker sin far full, slik at de kan forføre ham, bli befruktet og føre slekten videre. Dette bildet er noe av det vakreste jeg vet om, se floret om bakenden på henne, og valørene i skyggepartiene! Den gang var det vårslepp på blått. Man kunne kjøpe kobolt som ikke var fullt så dyrt som lapis Lazuli. Furinis skjebne minner litt om Lars Hertervigs. Han har vært helt oversett. Han er det 17. århundres Leonardo!

Francisco Goya

Mens Velasquez kan betegnes som det spanske maleriets store naturalist, El Greco som dets dypeste spiritualist, kan det tredje spanske malergeni, Francisco Goya (1746-1828), sies å være underbevissthetens erobrer og maleriets store pessimist. Veien dit hen gikk gjennom en realisme som, foruten ved sin brutale ærlighet å bringe hoffmalerens personlige sikkerhet i stor fare (myndighetene var ikke glade for hans virkelighetsbeskrivelser), for alltid fratok ham tilliten til mennesket. Gjennom grafiske serier skildret han napoleonkrigenes redsler på en måte som kastet det uhyggeligste skjær over menneskenaturen. I maleriet 3. mai, når disse studiene sitt klimaks i en henrettelsesscene som i bunn og grunn forteller at mennesket har gjort jorden til et slakterhus. Portrettene av hans kongelige oppdragsgivere vitner i høy grad om hans tvil vedrørende deres intellektuelle kvalifikasjoner. Alt i alt kan man si at Goyas erfaring med mennesket ledet til en begrunnet pessimisme som aldri tidligere hadde funnet uttrykk hos noen maler, bortsett fra Rembrandt.

- Dette er mitt favorittrom, sier Nerdrum.

Vi står ved portalen til en sal som ligger i halvmørke. For å forestille seg de 14 bildene som lyser mot oss fra veggene, ber vi leseren lukke øynene og mane frem de mest groteske skikkelser: Lærfargede ansikter i forvridde grimaser. Tannløse hekser og masturberende oldinger, mennesker som flyr gjennom luften, guden Saturn som med vanviddsblikk spiser sitt eget barn, kort sagt et menasjeri av korporlige ufyseligheter hentet opp fra et mareritt.

- Han skildrer sin hjelpeløshet, sier Odd Nerdrum.

- Goya var blitt et landløst menneske. På sine eldre dager kjøpte han et hus som etter den foregående eier ble kalt Den døve manns hus. Goya var på dette tidspunkt selv nesten døv. Her bodde han sammen med en ung kvinne som het Leocadia Weiss. Han malte disse bildene rett på veggen. Her var han fri fra sine oppdragsgivere og kunne male hva han ville. Ferden ned til underverdenen, det er hva denne salen handler om. Bildene minner meg sterkt om Mikhail Bulgakovs roman Mesteren og Margarita; om flukten til dødsriket.

- Hvordan kom bildene hit? sier Rolf.

- I 1874, forteller Nerdrum, ble de fjernet fra veggene av Prado-museets konservator, overført til lerret og flyttet hit. Like etter ble de vist i Paris uten å skape stor oppmerksomhet.

- Også disse bildene er nokså fargeløse, sier Anne.

- Ja, de er malt med brede strøk i sort og hvitt. Og Goya beveger seg ofte over mot grønt, sier Nerdrum.

- Det slår meg, sier jeg, at malerihistoriens betydeligste verker ser ut til å ha det til felles at de er malt med et beskjedent utvalg farger?

- Ja, farger er maleriets verste fiende, sier Nerdrum. Dette har de største malerne erfart. Appelles!