Norges best bevarte malerhemmelighet

Forrige

Neste

Av Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas.

KUNST 2-2011: KUNST avslører nå en kunstner som lenge har holdt en lav profil. Merk deg navnet Harald Lyche. Han maler koloristiske bilder i en klassisk modernistisk tradisjon med en sjelden følsom innlevelsesevne.

Høsten 2010 stilte Harald Lyche ut et knippe abstraherte landskapsmalerier på Galleri Kampen i Oslo. Da var det gått flere år siden hans siste utstilling. I løpet av de siste ti årene har han kun stilt ut bilder tre ganger. To av Norges mest profilerte kunstanmeldere var etter åpningen raskt ute med å gi Harald Lyche gode anmeldelser. I VG 19. november 2010 ble maleriene omtalt i rosende vendinger av Lars Elton. Også Morgenbladets faste kunstanmelder Tommy Olsson lot seg begeistre med følgende ord: Det er ikke altfor ofte Norges best bevarte hemmelighet stiller ut, men her er han nå, i full koloristisk prakt med en serie oljemalerier. Det vil aldri være for sent å møte dette, siden det uansett befinner seg i en egen sfære, eller muligens i den fremtiden vi begynner å se konturene av, idet modernismens forgreninger på ny plukkes opp til granskning.

Harald Lyche er en uvanlig kunstner på så mange måter, sammenlignet med andre utøvende billedkunstnere i dag. Han har de siste fem årene valgt å stå ute i friluft og male omgitt av naturlig lys, slik mange store malere før han. Edvard Munch og Leonardo da Vinci foretrakk i perioder også å male utendørs. 49-åringen tar med seg staffeliet, paletten og penslene ut under åpen himmel uansett om det er minus 20 eller pluss 30 grader. Da KUNST avtaler intervju med Harald Lyche, foreslår han å møte oss på Malerhaugen på Helsfyr. Her står han ofte og maler i historiske omgivelser der kunstnere også i gamle dager fant inspirasjon på det lille høydedraget. Rett i nærheten ligger et godt bevoktet lager der kunstneren disponerer fem boder, fremfor atelier. Bodene inneholder malerier som er ferdigstilte. En av bodene brukes til å oppbevare bilder som er under produksjon, og som trenger å tørke mellom malerstrøkene. Staffelier i ulike varianter står tett i boden. Det letteste bærer han med seg ut. Når vi møter kunstneren, har han plassert det mellom noen snøhauger på Malerhaugen. - Oljemaling tåler minusgradene godt, og jeg liker å være mye ute i frisk luft.

Nå er han i ferd med å legge siste hånden på verket som han har gitt tittelen Ung verden. Harald Lyche er en utpreget kolorist som maler sine bilder med frie penselstrøk. Det er en lyrisk stemning i maleriene hans, særlig i motivene der han skildrer naturen. I andre verker kan han dvele over livets store spørsmål og skildre bibelhistoriske temaer eller reflektere over samtidsaktuelle saker. Han er kritisk til så mye i samfunnet, blant annet at solidariteten smuldrer bort.

- Vest-Europa er jo relativt fri for sensur formelt sett, men det finnes en usynlig sensur som ikke er lett å fjerne. Det kan se ut som individets rettigheter alltid må styrkes. Internasjonalt og nasjonalt må vi arbeide for dette. Et menneskeliv er et univers, og det skal ikke, og må ikke krenkes hverken av et annet menneske eller av nasjoner. De to franske malerne Paul Cezanne (1839-1906) og Gustave Courbert (1819-1877) har betydd mye for Lyches kunstneriske inspirasjon. Også den italienske før-renessansemaleren Giotto de Bondone (1267- 1377) har gitt han sterk påvirkning.

- Sentralperspektivet under renessansen ble litt rigid og ufritt. Før det fantes en annen type diktning i malerkunsten. Det var lettere å fortelle en historie med effektive og sublime midler. Her gikk noe tapt. Dette har interessert meg, sier kunstneren. Giottos innføring av det brutte perspektivet samt å ta i bruk abstraksjonens lover fremfor logikkens presise gjengivelse av virkeligheten har dermed betydd mye for Haralds bildeunivers. I maleriet Sang til livet, sluttført i 2011, ser vi tydelig spor av Giotto, der Lyche har latt seg inspirere av renessansemalerens fire sentrale elementer: himmel, landskap, figurer og den karakteristiske Giotto-blåfargen. Lyche har vært opptatt av himmelen de senere årene, og maler den både oppe og nede på lerretet. I bildet ser vi skyer, fugler og mennesker, ingen av elementene har tydelig figurasjon: de fremtrer som flertydige former i abstraherte penselstrøk. Motivet dveler over livet og døden, over ild og is, glede og sorg. Motivet som kunstneren har gitt tittelen Kjærlighet sendte ham hit, maler Lyche igjen en versjon av paradiset. Koloritten er mesterlig i dette maleriet med sine poetiske penselstrøk i blant annet blått lilla, grønt og rosa. Maleren mener paradiset finnes i livet, her på jorden, gjennom å vise kjærlighet, respekt, ydmykhet og ansvar for andre mennesker. Vi skal bry oss om hverandre, mener han, og ikke skille mellom himmel og jord. Maleriet er tydelig inspirert av Ludvig Karsten (1886-1926) og Vincent van Gogh (1853-1890). Det ble påbegynt ute på Bøler om natten og sluttført på Malerhaugen om dagen på Helsfyr.

Også i maleriet Nedtagelsen er koloritten gjennomført med fininnstilt sans for harmoniske fargevalører, men i en noe mykere form for abstraksjon enn de to andre motivene som her er omtalt. Bildets tittel leder oss hen mot Jesus Kristu`s nedtagelse fra korset.

- Jesus ble utsatt for en urett, og han var litt gal som våget å tale sitt klare budskap, sier Lyche. Bildet ble påbegynt i 1996 og sluttført i 2006.

Lang kunstutdanning

Først som 19-åring tok Harald Lyche sitt første steg inn på en malerskole. Før den tid hadde han et kort opphold på litteraturstudiet ved Universitetet i Oslo. Han lurte også en stund på om han skulle studere medisin, men droppet det da han måtte samle flere poeng for å komme inn. Etter å ha forkastet litteraturen som sitt virkefelt begynte han å male, noe som falt mer naturlig, derfor begynte han på Oslo tegne -og maleskole. Skolen ble den gang ledet av Cato Bødtker. Torstein Rusdal drillet ham i komposisjon da han og Magne Austad senere tok over skolen. Etter maleutdanning i Oslo kom han inn på Kunstskolen i Kabelvåg. Lærer Kajsa Zetterqvist skulle de neste to årene få stor betydning for den gryende kunstnerspiren. I 1989 kom han inn på kunstakademiet i Trondheim. I denne perioden ble han kjent med Håkon Bleken, som inspirerte Harald Lyche til å fortsette malerkarrieren, og til å tro på sitt koloristiske uttrykk. De siste to årene av kunstutdanningen ble gjennomført på Statens kunstakademi i Oslo, under ledelse av Per Kleiva og Arvid Pettersen. Arvid Pettersen godkjente Haralds talent tidlig i studietiden, og dette var avgjørende.

Kometkarriere

Like etter at Harald Lyche var ferdig utdannet på Statens kunstakademi i Oslo i 1994, ble han invitert til å stille ut bildene sine på to av Norges mest respekterte hovedstadsgallerier: åå galleri Riis i 1995 og Galleri Wang i 1996 med utstillingstittel; Lineworks and other paintings. På Wang viste Lyche resultatet av en Munch-analyse, der bildene var malt i en åpen form, og hvor linjen var det bærende element.

- Noen hevder at Bjarne Melgaard ble svært inspirert av disse bildene. Han stilte ut i et galleri rett ved siden av, så han må ha sett dem, kanskje fikk han noen ideer av meg her , jeg har i alle fall hørt mange kommentere om akkurat dette i ettertid.

Harald Lyche ble nærmest genierklært som maler etter disse to utstillingene, og kunne hvis han ønsket det, ha fortsatt å seile inn i det beste gallerifarvannet og skumme med seg gevinster, heder og ære. Både Astrup Fearnely museet og Galleri Brandsrup banket på døren til Lyche. I 1998 forlot han Norge og dro til Paris for å arbeide på Cite des Arts etter å ha fått et prestisjefylt stipend, og ble i Paris i 19 måneder. Her fant han ro til å arbeide. Han synes det var magisk å vandre rundt i byen der så mange store kunstnere hadde vært før ham, og samtidig ha muligheten til å kontemplere over verkene på de mange museene. Han følte også en stor frihet av å være ute, det var, så klisjemessig det enn kan høres ut, som om himmelen faktisk var høyere her enn hjemme.

Dramatisk liv - To lynnedslag

Livet til Harald Lyche har inneholdt mye dramatikk. Det er ifølge ham selv et under at han i det hele tatt er i live. Da han var syv år gammel, ble han påkjørt av en unggutt på motorsykkel mens han var ute i gaten og lekte i nærheten av barndomshjemmet på Bestum.

Han pådro seg et stygt kraniebrudd. Tilfeldigvis var faren hjemme denne dagen. Han ble raskt varslet og fikk i hui og hast kjørt gutten sin til sykehuset. Det var bare så vidt han overlevde.

- Jeg husker det som om det var i går, der jeg lå i baksetet i folkevognbobla til faren min. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg så meg selv ovenifra da jeg var i koma, og at jeg hadde forlatt min egen kropp, og kunne uberørt observere at jeg lå der og skrek.

Etter et halvt år på sykehuset kviknet han så smått til. Men snart skulle en ny brutal påkjenning ramme den lille gutten.

Faren dør plutselig av hjerteinfarkt. Harald går i andre klasse og er tynget av sorg. Han fikk aldri sagt adjø. - Da min mor tok min søster og meg til side i et juleselskap for å gi oss den tunge beskjeden, visste jeg på forhånd hva som hadde skjedd. Natten før hadde jeg fått et varsel. Før hun fikk sagt det, utbrøt jeg: - Pappa er død.

- I det øyeblikket var det som jeg ble frosset til is, og det oppstod et vakuum, en form for konkret fysisk isolasjon. Sorgen og den usikre situasjonen var som en lammelse, jeg var bitter, følte et svik. Etter dette klarte jeg ikke å følge med i timen og gjorde det ikke så bra på skolen. Jeg var ikke der, og denne bedøvede tilstand varte helt til videregående, da brøt jeg vannflaten og fylte lungene med luft på ny. Det skulle ta lang tid før jeg gikk klar av bitterheten. Den er borte nå, men savnet og sorgen blir aldri borte.

- Min bestefar Jens, som var lege og kunstsamler, og nær venn med mange av sin samtids største malere, knyttet jeg etter hvert et nært bånd til. Det tok tid før han aksepterte at jeg ville arbeide med kunst, men aksepten kom i løpet av de to siste årene han levde med sykdom. Jeg opplevde at han i den perioden på tross av mye vanskeligheter ble ett med seg selv. Han døde da jeg var 20 år, og jeg var den eneste gjenlevende mannen i min nære familie. Nå var jeg både sønn, far og bestefar. Det ble en tung bør for meg å bære. Sorgen etter min fars bortgang kom plutselig tilbake som et stormkast. Jeg ble mentalt syk, og ble innlagt. Da jeg kom ut, flyttet jeg hjem til min mor. Hun gav meg støtte i denne tiden som skulle vare i fire år. Jeg var rammet av angst, psykose og depresjon. Det var som om virkeligheten ble forstørret tusen ganger. Jeg fikk visjoner. Iblant var det som å være på en flåte i storm. Jeg ble filleristet. Det siste halvåret var som en tsunami, og på slutten var jeg så sliten at jeg ikke ønsket å leve. I dag har jeg ærbødighet for livet og en slags religiøsitet. Alt har for meg blitt magisk, på en måte magnetisert eller ladet. Jeg tilhører ikke noe kirkesamfunn og er ikke medlem av statskirken. Institusjoner og små samfunn kuromperer. Jeg merker at de gjør meg mindre, skaper en uklarhet. Men jeg har for eksempel tatt imot nattverden i Notre Dame. Kunsten har for meg vært en kirke, et fristed, et asyl. Den konkrete oppfattelsen av verden og altet som magisk gir næring til nye bilder. Det er mye åndelighet i mine malerier, glem ikke at verden er ånd, også for de som ikke tror. Vi lever alle under de samme betingelser. Døden kommer til oss alle.

- Når jeg maler, er jeg ute av verden, jeg suges ut i universet og blir ett med alt som er og ikke er. Det kan oppstå en form for uendelighet. Mitt sinn, mitt vesen er alltid i maleriet, det er mitt første språk. Det er mitt vesen. Tiden opphører. Noen ganger føler jeg at jeg allerede har forlatt verden. Jeg er ikke her lenger, ikke med mitt innerste vesen. Det er et annet sted, langt, langt borte. Jeg tror de to ulykkene som rammet meg som barn, også velsignet meg med en kontakt inn i gudenes verden. Samtidig ser jeg et slektskap med maleren Arne Ekeland. Hvis jeg som i går står ved et gatehjørne og maler menneskenes hverdag med alt slitet og alt det prosaiske det ofte innebærer, er det for meg ufattelig vakkert og dramatisk. Jeg byttet tegning med Ekeland da jeg var tyve, og besøkte også Kai Fjell to ganger. Jeg er interessert i samfunnspolitikk og er fast bestemt på at verden er et paradis, bare vi åpner øynene og ser. Men vi må kontinuerlig arbeide med oss selv for å bli bedre. Det jukses for mye. Det er de små løgnene som ødelegger mest. Jeg er et følsomt menneske, og jeg forsøker å forvalte meg selv som var jeg en stradivarius. Jeg er mitt eget instrument, og alle valg og handlinger har betydning. Du kan si jeg har valgt å la dette være første prioritet. Kanskje virker bildene mine bedre når de ikke henger i et museum. Hvem vet? Jeg lever livet i kunsthistorien og i virkeligheten, i en form for selvvalgt ensomhet. Det føles likevel ikke ensomt. Jeg har kontakt.

Jeg har også et liv ved siden av å male. Jeg har ektefelle og to sønner. Vi bor i rekkehus på Bøler helt inntil skogkanten. Kjærligheten til min tyskfødte kone Gabriele og våre to barn Johannes på fire år og Isak på to år betyr alt for meg, og inspirerer meg til å male bilder. Noen av mine sterkeste malerier handler om kjærlighet, og om å bli berørt.

Det tok meg 13 år å få tak i Gabrielle, Odyssevs brukte vist bare syv. Jeg så henne første gang på Cafe Nordraak på 1990-tallet. Da prøvde jeg å få kontakt men hun ville ikke snakke med meg. Det skulle gå 13 år før jeg så henne igjen denne gangen en sensommerdag på ferja fra Hovedøya. Da hun gikk av bestemte jeg meg for å brekke jernhesten min bort og ned til bussholdeplassen på Vippetangen hvor hun stod. Hvis jeg fikk øye på henne her skulle jeg stoppe og invitere henne på kaffe. Og så var hun der. Siden har vi vært sammen.

Oppvokst med kunst

Haralds 79-årige mor Wenche Lise Dedichen Lyche er utdannet grafiker fra Wien. Hun var 20 år yngre enn sin mann, Karl Lyche. I vaskekjelleren hadde hun en litografipresse. Den fylte nesten hele rommet. Harald dro gjerne hjulet rundt på Munch-pressa når filten var lagt på plass. Han så sin mor male og tegne og tegnet ved siden av henne. I mange år jobbet hun som lærer. Etter dette arbeidet hun freelance ved teattene i Oslo med kostymer, dukker og rekvisitter. Hun jobbet med Dag Frølands revyer og skrev norsk teaterhistorie, om Agnes Mowinckel. Hun har nylig skrevet bok om Tyrkia, der hun bor nå.

- Min far, Karl Lyche, ble født i Finland med norsk mor som døde da han var ett år. Han var det syvende barnet, og ble adoptert av sin mors bror, Harald Lyche, sønn av papirfabrikanten, Harald Lyche. Han jobbet i mange år som nynorsk hallomann i NRK, og bygget etter hvert opp nyhetsavdelingen i statskanalen. Det har ikke manglet på nærkontakt med kunstnere i Haralds familie, særlig gjennom morsslekten. Hans morfar, Jens Dedichsen var kunstsamler og venn av både Kai Fjell, Ekeland og Jackob Weidemann. Oldefaren på morssiden, legen Lucien Dedichen, var nær venn av Edvard Munch. Den andre oldefaren, Hans Blehr, giftet seg med Agnes Mowinckel og var venn og mesen for Ludvig Karsten. Blehr var for øvrig i en periode gift med Tulla Larsen, som senere ble Edward Munchs elskerinne.

Ludvig Karsten og Edvard Munch var begge kjente malere i sin samtid, og Munch skal ha uttalt følgende om sin konkurrent: Karsten er en jævel til å male, men jeg har mer under vesten. Harald Lyche har helt siden barndommen vært omgitt av kunst og kunstnere. Noen med et ekspressivt uttrykk og andre som var mest kjent for sine romantiske stemninger. Disse motsetningene har utvilsomt påvirket Lyche, noe vi ser i hans bilder der han mikser skjøre og eksplosive stemninger. Særlig i motivet Vi kommer alle til Getsemane. Her fornemmes angst og fortvilelse i uttrykket sammen med en koloristisk følsomhet, som demper det hele ned.

Maleriet er uutgrunnelig

- Jeg bruker mye tid på komposisjonen, og bygger opp bildet som en symfoni eller et dikt/roman. Noen bilder tar det mange år å fullføre, de videreføres og forandrer nok form og uttrykk, men innholdet er der helt fra begynnelsen av og forandres ikke i denne prosessen. Jeg har en samling egne verk, og de er alle i min bevissthet. Det er som en stjernefabrikk hvor energi genereres og det skapes stadig nye stjerner, nye bilder. Jeg har som Munch ønsket å bevege meg fritt i min egen personlige kunsthistorie som nå strekker seg over tredve år. Maleriet Blå madonna er et verk som er blitt overmalt en rekke ganger. Det har en ujevn overflate og et intenst lys.

Andre bilder kan det kun ta to timer å male, slik som motivet Østensjøvannet. - Lerretet var behandlet på forhånd, og så var det bare å sette penselstrøkene der de skulle være, sier kunstneren.

- I perioder har jeg også jobbet med tegning, grafikk og skulptur, men det er maleriet som står mitt hjerte nærmest. Jeg maler flere bilder hvert år, som selges til private samlere. Sist høst ble Harald Lyche oppdaget av et museum i Romania, som hadde sett bildene hans på nettet. De inviterte ham til å stille ut et av sine bilder der den 14. januar i år. Tema for utstillingen var bjørketrær. I mars deltar han på gruppeutstilling i Rådhusgalleriet. Neste år er han invitert til å stille ut på et anerkjent galleri i Finland.

- Mitt mål er å male for en bedre verden, og for Gud. Kall det gjerne naivt, men for meg er dette naturlig. Jeg vil leve et rolig og enkelt liv, og male ute så lenge jeg kan. Du vet, kanskje tar magien aldri slutt ...