- Maler rommets stille magi

Forrige

Neste

Høsten 2011 åpnet Ida Lorentzen utstillingen The rest is silence, som er en hyllest til de forlatte rommene på Kunst-  

Av Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas.

KUNST 4-2011: Det er i linjene, i lyset, i skyggene, i stillheten og i det eller de som har vært i rommet, at Ida Lorentzen skaper malerisk gull i sine bilder. Nå er hun klar for å vise frem nye malerier på Haugesund billedgalleri med serien The rest is silence, som er en hyllest til de forlatte rommene på Kunst- og håndverksskolen i Oslo.

Det er i linjene, i lyset, i skyggene, i stillheten og i det eller de som har vært i rommet, at Ida Lorentzen skaper malerisk gull i sine bilder. Nå er hun klar for å vise frem nye malerier på Haugesund billedgalleri med serien The rest is silence, som er en hyllest til de forlatte rommene på Kunst- og håndverksskolen i Oslo.

Helt siden 1980-tallet da hun var ferdig utdannet fra Statens kunstakademi. har Ida Lorentzen viet seg til sitt kall å male stillferdige rom med og uten møbler i. Bildene har i seg elementer både fra selvportrettet, stillleben og gruppeportrettet. Noen av hennes mest kjente bilder er interiørseriene fra Kronborg slott og Nyfossum ved Blaafarveværket.

Ved en tilfeldighet fikk hun se rommene i det røde mursteinsbygget fra 1903 som har huset Kunst- og håndverksskolen bare dager før alt interiør skulle rives ut. Hun hadde med seg fotoapparat og tok bilder av de nakne rommene, av det som en gang hadde vært en fornem trappehall, av monumentale, men slitte gulv, golde vegger, tak og ripete bord og stoler. Allerede i 1818 ble det etablert en selvstendig utdanning for norske kunstnere. Til å begynne med het skolen Den kongelige Tegne- og Kunstskole i Christiania. Her gikk Edvard Munch i sin tid. I 1911 endret skolen navn til Statens håndverks- og kunstindustriskole. Nå er det bare et skall igjen av det gamle bygget. I de store, klassiske rommene så Ida Lorentzen en falmet ynde av levd liv. Også det hun ikke kunne se, men føle og fornemme, ville hun fange inn, slik som gløden, inspirasjonen, tanke- og skaperkraften, slitet og svetten og noe av fortvilelsen som sikkert også har utspunnet seg i disse lokalene gjennom over 100 år.

- Jeg ble raskt betatt av rommene på Kunst- og håndverksskolen med vegger tykke av atmosfære. Her kunne jeg fornemme noe av eimen fra svunne tider og fange inn den kulturelle arven som lå i veggene. Skolen er en rest av et stykke norgeshistorie, som nå er over.

Filmfestivalutstiller

I disse dager henger hele serien med oljemalerier og pastelltegninger fra Kunst- og håndverksskolen i Haugesund billedgalleri, der Ida Lorentzen er årets Filmfestivalutstiller fra 21. august til 11. september i år. Hun viser også noen motiver fra gamle kirkegulv og fra sitt atelier på Nesøya. Tittelen på utstillingen The rest is silence er inspirert av Shakespeares Hamlet. Setningen var Hamlets siste replikk i det berømte teaterstykket. Ordene i Hamlet sier noe om tilstanden til den gamle Kunst- og håndverksskolen som nå har åndet ut og er stedt til hvile, mener Ida Lorentzen.

Gjennom Lorentzens bilder fra bygget, som har huset en viktig del av vår åndelige kulturkapital, har hun formidlet noe av auraen og mystikken i disse rommene. Et rom er ikke bare et fysisk rom for kunstneren. Det er også lys og mørke. Stillhet og liv. Nåtid og fortid. Selv om rommene er tause, får de likevel et rikt språk gjennom Lorentzens bilder der tematikken, lys og stillhet innbyr til undring og beundring. Hun fanger lyset så levende og troverdig at betrakteren nesten ikke kan se forskjell på det virkelige og det fiktive lyset. Det er presisjon i penselstrøkene. Betrakteren kan lett fornemme tyngden av en trekrakk eller et trebord i rommet. Ofte er det kun ett enslig interiørelement, eller et lysglimt fra et vindu, som bryter opp de store flatene med vegger, gulv og tak.

Noen av maleriene har i seg sterke kontraster, slik som maleriet som består av en panelvegg i lyseblått, og en vegg som er sortmalt med et delvis ødelagt trebord i forgrunnen. Panelveggen er nær og oppleves som tredimensjonal og virkelig, som om vi ser på en ekte trevegg. Den sorte veggen i den andre halvdelen av bildet fortoner seg som en flate uten bunn, den virker uendelig, slik som verdensrommet, som et sort hull man kan synke inn i eller ned i, uten å nå et endepunkt. Bordet utstråler patina, det er ødelagt og tilgriset, men har likevel i seg en ynde med sin tiltalende form. Bordet kan minne om et gammelt trepennal, som kan skyves igjen med de to platene som er trukket fra hverandre. Hva skjuler seg inne i dette hulrommet, kanskje noen lapper eller blyanter, pensler eller malerens hemmeligheter? Maleriet griper lett tak i betrakteren, det får deg til å undre og tenke på både det som er nært, og det som er fjernt, slik som livet selv, det er nært i det ene øyeblikket og fjernt i det neste, fordi vi vet lite om hva morgendagen vil bringe.

I et annet av motivene fra Kunst- og håndverksskolen ser vi et medisinskap som henger på veggen fullt av malingsflekker, som kan minne om Wasilij Kandinskijs (1866-1944) maleri. Bildet har en mer rotete overflate enn hva vi er vant til å se i Lorentzens bilder. Flere av motivene i serien har en usymmetri i seg, blant annet i maleriet der vi ser en plate som er spikret over en vegg. Platen er satt skjevt på veggen, den skal dekke over noe som har vært, og som vi ikke lenger kan se. Sannsynligvis er det mange spikerhull i veggen under platen. Også i maleriet av to hvite rom med grått gulv er det et element av uorden. I det første rommet er alle overflater sirlige. Gjennom en dør som står på gløtt, ser vi inn i det andre rommet, og her flyter rotet. Da Ida Lorentzens datter så det ferdige maleriet, utbrøt hun spontant: - Dette er jo deg, mamma.

- Jeg forstod godt hva hun mente. På overflaten virker jeg ryddig og stødig, men når jeg letter litt på sløret, kommer roterommene i mitt eget sinn frem.

Maleriske omgivelser

KUNST er invitert hjem til Ida Lorentzens idylliske eiendom på Nesøya. På terrassen med overbygget tak sitter vi i dype og myke stoler og prater mens vi spiser lunsj. En seilbåt glir sakte forbi gjennom sundet noen få meter fra terrassen. Uteplassen er omgitt av vegger malt i typiske Ida Lorentzen-farger, i lyse pasteller, lyseblått, mintgrønt og mild lavendel. Kunstneren snakker med iver i stemmen, som har spor av amerikansk aksent i seg. Hun er høyreist og slank, ikledd jeans og bluse. Øynene er intenst lyseblå. Håret er blondt og smilet kritthvitt. Selv om hun nærmer seg 60 år, er hele hennes vesen som en ungpikes.

- I fjor malte vi terrassen i nye farger for å kjenne fargenes nærvær sterkere. Med årene blir øyet slørete, så vi ønsket oss mer farge her. Klart glass er byttet ut med rødt glass på vinduene øverst oppe på terrasseveggen, som gir uteplassen enda mer varme, kulør og glød.

I hagen har ekteparet krydret utetilværelsen med skulpturer og pantomimescene innimellom blomsterkrukker og bed. Fire nye biehus er de siste nykommerne på tomten.

Etter direkte inspirasjon fra Michelle Obama har Ida Lorentzen og mannen oppført biehus som gir plass til 150 000 bier. Fru Obama har engasjert seg sterkt i miljøvern og dyrking av grønnsaker og frukt. Biene, som lever av blomsterstøv og nektar, spiller nemlig en viktig rolle i plantenes pollinering.

- De flyr av gårde for å finne blomsternektar og finner veien tilbake uansett hvor langt de flyr av sted. I år kunne familien på Nesøya nyte flere liter med egenprodusert blåveishonning. Datterens samboer er primus motor for birøkterprosjektet til daglig. Han passer på at ikke biene svermer til sjenanse for naboene. - De kan stikke, men de stikker ikke av, sier miljøbevissste Ida Lorentzen.

Innvendig er huset, som er tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg, krydret med egne og andres kunstverk på veggene. Soverommet er innredet som en teaterscene, skjult bak et sceneteppe, kun et trappetrinn opp fra spisestuen. Tidligere ble rommet brukt som atelier av Ida Lorentzen. Nå sover hun her. Atelieret i hagen er hennes arbeidsplass i dag. Opprinnelig var det mannen, Ulf Nilsen, som malte her. I dag maler han i et større atelier utenfor Nesøya.

Vi reiser oss fra den myke kurvsittegruppen på terrassen og går noen få meter bort til atelieret i hagen, der Ida Lorentzen maler sine bilder.

Ikke en malingsflekk er å se på det rene tregulvet. Veggene er lyse, fylt med nymalte bilder som skal stilles ut i Haugesund. Fra takvinduene flommer det inn dagslys, som får atelieret til å bade i lys. Vi blir stående og se på bildene, og flykter raskt inn i verkenes magiske univers. Ida spør hva vi ser i motivene, og hun lurer på hva bildene skal hete. Selv om malingen har tørket, og motivene er ferdige, er bildetitlene ikke helt bestemt ennå.

Tidlig alene

De lavmælte og folketomme interiørbildene begynte Ida Lorentzen å male like etter at hennes amerikanske mor plutselig døde. Ida Lorentzen var 20 år. Brått ble veggene i hennes tilværelse revet ned.

- Plattformen ble borte. Over natten ble jeg løsrevet fra min mor og hjemmet oppløst. Min da 50 år gamle mor valgte å avslutte livet sitt selv. Hun falt ned i sitt eget hull.

For henne varte festen kun til kl. 12. Jeg har aldri klandret henne i ettertid, dette var hennes valg, selv om det var tøft da det skjedde.

Det kom som et sjokk. Dagene med min mor kunne fortone seg som en berg-og-dal-bane. Enten var hun i strålende humør eller det motsatte. Jeg visste aldri helt hvordan dagen med henne ble. Hun tok mye plass. Men hun skapte også mye liv rundt seg, og hun malte fine bilder.

- Hvordan har din mors plutselige bortgang påvirket deg som kunstner?

- I ettertid har jeg forstått at uten denne hendelsen hadde jeg aldri funnet mitt maleriske uttrykk så raskt. De folketomme rommene som dukket opp i bevisstheten min, og som jeg begynte å male etter at min mor døde, var et symbol på min egen sinnstilstand. Ensomheten og melankolien grep meg tidlig i livet. Jeg måtte bygge opp veggene i tilværelsen på nytt. Opplevelsen av å miste førte til en tidlig bevissthet på hva jeg ville si. Jeg er fremdeles ikke ferdig med å fortelle denne historien.

Røtter i to verdener

- Hadde du behov for å uttrykke deg visuelt tidlig i livet?

- Jeg malte aldri før min mor døde. Jeg gikk på amerikansk grunnskole, og tegnet bare litt i barndommen. Min mor malte mye, og hun var kunstner med stor K. - Hvordan var oppveksten i USA?

- Jeg hadde et nært forhold til min mor, det er jo ofte en nær forbindelse mellom mor og datter. Pappa var mer anonym. Han var forretningsmann og jobbet veldig mye.

- Hvorfor flyttet du fra USA til Norge og begynte på Kunstakademiet?

- Etter studier i Fine Art på Boston universitet fra 1970 til 1974 ønsket jeg en mer praktisk utdanning, og søkte på Kunstakademiet. Jeg lengtet også etter å komme inn i et norsk miljø. Med malerier av nedtonede interiører inspirert av blant annet Edward Hopper kom jeg inn på Kunstakademiet. Jeg visste mye om Norge før jeg bosatte meg i landet. Alle barndommens sommerferier ble tilbrakt på Nesøya.

Min far kjøpte ferieeiendom på Nesøya da jeg var to år. I dag er han 92 år og etablert på nytt i USA med kone nummer to. Vi reiste fra Connecticut nær New York og til Norge for å slappe av. Opprinnelig var det bare en hytte på eiendommen. På dette stedet var det ingen krav som ble stilt til meg. Jeg fikk være helt fri og puste inn sommerlykken. Jeg flyttet rett ut hit da jeg kom til Norge i 1974. Fascinasjon for Ibsen, det nordiske sommerlyset og det melankolske lynnet gjorde at jeg fant stor glede i å bo i landet. På Nesøya fant jeg fort roen til å male nær sjøen.

Gjennom kunsten får hun uttrykke sine erfaringer fra to verdener. Utdanning fra Boston og Oslo, oppvekst i New York og voksenliv på Nesøya har satt sine tydelige spor i Ida Lorentzens bilder. Når hun stiller ut i USA, får hun ofte høre at bildene hennes har en sterk nordisk identitet, og motsatt i Norge, der de asketiske bildene hennes gjerne forbindes med amerikansk realisme og amerikansk estetikk.

Felles for alt som uttrykkes i Ida Lorentzens kunst, er rom for ettertanke. Også lengsler og drømmer står sentralt i hennes feminine bildeunivers.

Sterke impulser

- Hvordan opplevde du tiden på Kunstakademiet i Oslo? - Professorene Ludvig Eikaas og Halfdan Ljøsne så fort en forbindelse mellom meg og den danske maleren Vilhelm Hammershøi (1864-1916). Jeg fikk et reisestipend til Stockholm for å se en retrospektiv utstilling med Hammershøi bilder i de vakre salene, i prins Eugens Waldemarsudde. Møtet med Hammershøis malerier ble en sterk opplevelse for meg. Jeg fikk se en kunstmaler som formidlet en stillhet som jeg kjente meg igjen i. Forenklingen, melankolien, tid og sted som er utvisket, bar bud om en mystisk distanse. Møtet med Hammershøi var et høydepunkt på Kunstakademiet, som jeg har bygget mitt maleriske univers på. Og ikke minst møtte jeg mannen min, Ulf Nilsen, på Kunstakademiet. Etter å ha kjent han i tre uker ble vi samboere på Nesøya. Jeg bare grep fatt i han, for jeg ville ikke leve livet mitt alene. Nå har vi bodd sammen i over 30 år.

- Hvordan er det å leve sammen med en annen kunstner, blir det konkurranse dere imellom? - Selv om vi er to kunstnere under samme tak, finnes det ingen konkurranse oss imellom. Vi er likestilte og har til og med samme bankkonto, noe vi alltid har hatt. Som personer er vi både like og ulike. Jeg er litt mer rolig enn Ulf, i hans verden er det krise hele tiden uansett hva han holder på med. Jeg liker å gå fra selskaper helst før kl. 12, mens Ulf ofte er den siste som går fra en sosial sammenkomst.

- Hvilke andre kunstnere har påvirket deg? - I tillegg til Hammershøi og Hopper er Margeritte og John Singer Sarget blant mine favoritter. Men det er Jan Vermeer som har betydd mest for meg. Han er stillhetens maler nummer en. Jan Vermeer maktet å skape gull med sine bilder. Han er det umulig å kopiere.

- Hvordan vil du selv beskrive ditt bildeunivers? - Det er i tausheten jeg finner mitt maleriske rom. Rommet er alltid utgangspunktet for mine bilder. Mennesker maler jeg aldri. Kun en fornemmelse av deres nærvær. En rød stol i bildet kan være symbol på et menneske som tar mye oppmerksomhet i et rom. Jeg forsøker å skrelle vekk og forenkle så mye som mulig for å komme inn til en kjerne. Et rom og den menneskelige psyken kan ha mye til felles. Jeg ønsker å formidle stillhet og relasjoner mellom mennesker i mine bilder. Ulike objekter i rommet kan ha en relasjon til hverandre.

Ofte har bildene en kontrast i seg mellom det mørke og det lyse, og ulike nyanser i grått og beige. Veggene spiller som regel hovedrollen, slik en mor og en far er hovedrollepersonene for et barn i oppveksten. - I 20 år har jeg malt bilder i min egen stue. Jeg har alltid vært kontrollert, disiplinert og nøyaktig når jeg maler. Men etter hvert har jeg lært meg å male raskere.

Produksjonen per år er ikke så stor, det kan ofte dreie seg om en håndfull bilder, men til gjengjeld er kunsten Ida Lorentzen slipper fra seg, så gjennomarbeidet at bildene raskt blir omsatt. Ida Lorentzen regnes som en av Norges fremste samtidsmalere, og har stilt ut både i anerkjente gallerier i New York og i prestisjefylte gallerier i Norge. Hun er innkjøpt av samlere og museer i inn- og utland, og representert i offentlige og private virksomheter. I tillegg har hun en permanent utstilling i Ida Lorentzen museet på Blaafarveværket i Modum.

- Du har tidligere sagt at du føler deg i slekt med alkymisten når du maler, kan du utdype det nærmere? - Vi kunstnere har mye til felles med alkymisten. Vi rører rundt i grumset, i det som er grått og brunt, blander kjemikaler og holder våre oppskrifter hemmelige. Det er en del av det å være alkymist og kunstner. Vi holder på i ensomhet, og jobber med elementene jord, luft og vann. Selv om oppskriften på maling er den samme siden høyrenessansen holder vi våre egne individuelle hemmeligheter tett inntil brystet. Mange kunstnere og alkymister går i graven med sine hemmeligheter. For en kunstner og for en alkymist er det å være i verkstedet å holde på selve livet. Vi tror at vi kan skape gull. Drivkraften til mange malere er å lage bilder som puster og lever. Men det er jo umulig. Ofte er det troen på det umulige som driver oss kunstnere fremover.

- Tror du på et liv etter døden? - Jeg lurer jo på hvor vi blir av, og hvor vi går hen. Jeg tror vi mennesker etterlater oss spor her på jorden, men det er også alt. Et fysisk liv etterpå er lite sannsynlig. Selv forholder jeg meg til livet her og nå, ved å fange inn sporene av levd liv i mine malerier.

- Maler du aldri nye rom? - Jeg har kun malt nye rom i en syfabrikk. Selv om rommene var helt nye, var bygget gammelt, og det oste av atmosfære. Ulf og jeg planlegger nå å bygge nytt hus i hagen, arkitekttegningene er klare, men byggearbeidet er utsatt. Jeg håper å få det satt i verk fra høsten 2012. Det blir i så fall første gang jeg tar spranget over i noe helt nytt.