Knut Rumohr - Dramatisk fargelyriker






Av Tekst Anne Marit Muri / Foto Thomas X. Floyd .
KUNST - 5/2011: Knut Rumohr elsket kraftige koloritter. Jo eldre han ble, desto mer intense ble valørene i hans nonfigurative naturmalerier. Han vokste opp på Frønningen skogseiergods i Sogn med tjenerskap og guvernanter, men uten veiforbindelse til fastlandet. Omgitt av mektig natur, tett skog, ville fjell og dyp fjord ble hans kunstnertalent tidlig vekket. Ingen har verken før eller siden malt som Rumohr, innen sjangeren abstrakt ekspresjonisme.
Synsinntrykkene til kunstneren ble ikke nedtegnet slik de fremstår i virkeligheten. Det han har sett, er transformert inn i kunstnerens sinn og gjengitt med en lyrisk åre på lerretet. Abstraksjonen til Rumohr åpner opp nye rom for frihet. I sitt indre landskap fant han frem til nye former og nye fargekombinasjoner, for å gjengi sine opplevelser i naturen. Han utfoldet seg spontant på lerretene. Strøkene var rastløse og intuitive. Knut Rumohr hadde ingen direkte kunstneriske forbilder. Det var først og fremst omgivelsene i Sogn og impulser fra gammel folkekunst på Vestlandet som var hans visuelle inspirasjonskilder.
Den heftige fargebruken i Rumohrs bilder sprenger grenser også rent dekorativt, fordi han benyttet valører som ikke alltid passer sammen i ren harmoni.
Kunstneren ble først lagt merke til for sin grafikk. I 1940 begynte Rumohr å produsere figurative xylografier. Etter hvert ble figurene visket ut, eller de fikk unaturlige proporsjoner. I 1950 lanserte han grafiske fargetresnitt med kraftige kulører i blått, rødt og gult. Han ble raskt kjent for sine markante farge- kontraster, og for sin Rumohr-røde koloritt da han begynte å male.
Han måtte gi seg med tresnittene etter at han fikk yrkesmyalgi i 1950-årene. Muskelsmertene gjorde det vanskelig å bruke skjæreredskapene, derfor gikk han over til litografi.
Kunstneren var fascinert av vevde åklær og ryer. Han lager skisser til ryer i floss og i halvfloss sammen med veversken Annelise Knudzon. Først etter at han lærte seg å beherske tempera-teknikken, blomstrer hans malerkarriere. I temperamaleriene løsriver han seg fra naturen, det er kun glimt av gjenkjennelige former i bildene han maler. Verkene preges av tunge, kraftige og abstrakte former inspirert av vestlandets fjorder og fjell, norsk og internasjonal folkekunst, tekstiler, rosemaling og treskjæring.
Halvdan Ljøsne har skrevet en historie om Knut Rumohr, som sier mye om bildene han malte, den lyder slik: En av de vakreste fortellingene om kunst jeg vet om, fikk jeg høre av en kollega som reiste mye rundt med Riksgalleriet. Folket i en liten grend møttes på en gård for å reise sammen i en buss til utstilling. Kona på gården mente hun måtte være hjemme og stelle i stand mat til de andre kom hjem igjen. Vel hjemme var det et maleri alle snakket om. Hva var det, og hvordan så det ut, ville kona vite. Nei, det kunne ingen gjøre rede for. Men det var en spellemann i laget, han sa: Nei, forklare det kan jeg ikke. Men om du vil, kan jeg spille det for deg. Og han grep tak i fela. Jeg tror visst at bildet var malt av Knut Rumohr.
Spektakulær natur
Fremdeles er det ingen veiforbindelse til og fra Frønningen. Helt siden 1600-tallet, da stedet ble etablert som storgods med 60 000 dekar skog og fjell, har beboere og besøkende ankommet sjøveien. I sommerhalvåret går det flere ferjeruter daglig mellom Kaupanger og Gudvangen. Omtrent midtveis på ferjestrekket er det mulig å stoppe på Frønningen, om du gir beskjed 24 timer på forhånd. Det er såpass få som skal av og på her, at det ikke er en selvfølge for ferja å legge til kai. Vi er de eneste som skal av på Frønningen denne sommerformiddagen, en av de varmeste og mest solfylte dagene i slutten av juli i år. Ferja er fullstappet av utenlandske turister. De fleste er fra Italia, Japan, Tyskland og USA. Det summer av stemmer på ulike språk. På dekk i flere etasjer står folk tett i tett med kamera i hendene som blir løftet opp for å fange inn den spektakulære naturen. Det er nesten ikke til å tro, det vi ser foran oss, å fryse fast øyeblikket kjennes derfor viktig. Naturen er ikke menneskeskapt ... Dette er ekte, utemmet fjord og fjell, skapt gjennom millioner av år, og som bergtar mennesker fra hele verden år etter år. På Frønningen skal fotografen og jeg stoppe for å besøke enken og sønnen til Knut Rumohr. Folk vinker til oss idet bilen kjører ut fra ferjedekket. Vips, så er vi over kaia og kjører inn på en smal grusvei. Etter noen få meter stopper vi og parkerer bilen på brygga og tar bena fatt for å gå opp en kort sti til stedets herskapelige hovedhus. Bygget fra tidlig 1900-tallet er oppført i nyklassisisme og i jugendstil, i to etasjer og rommer 620 kvadratmeter. Et av de første godseierhusene ble oppført på Frønningen i ca. 1740, og senere revet ned og bygget opp igjen rundt år 1900 i Lærdal. I dag er det sønnen Vilhelm Rumohr som bor i huset, og som drifter Frønningen gods. Litt lenger opp i bakken holder hans mor til i et litt mindre og nyere hus, som Knut Rumohr oppførte først som atelier i ca. 1940. Dette ble påbygget i flere etapper og fremstår i dag som et kombinert sommerhjem og atelier. Enken, Aagot Rumohr bor på Frønningen om sommeren. Resten av året bor hun i Oslo.
En kjernekar
- Da jeg kom til Frønningen for første gang i 1958, var det 80 fastboende på stedet. Det var landhandel og postkontor her. Ferja la alltid til kai en gang i uken på vei til Kaupanger eller Gudvangen. Nå er det bare en håndfull fastboende igjen her ute. Familien til min mann var storartet, og de tok meg i mot med åpne armer. Moren til Knut var oppvokst i Lærdal på Limstrøm hotell. Faren hadde sine røtter fra gården Rikheim i Lærdal. Det tok litt tid før befolkningen på Frønningen aksepterte meg. Men det gikk seg til etter hvert. Jeg deltok på ulike arrangementer, blant annet på dansekvelder på Frønningen. De fleste jentene begynte å danse med hverandre. Mannfolkene kom langsommere på banen.
- I 1998 var min mann her for siste gang og malte i atelieret. Han stod alltid å malte. Men han mistet balansen de siste årene. Han klarte ikke male når han satt. De siste fire årene av livet sitt tilbrakte han i vårt hjem, i Henrik Ibsensgate i Oslo. Knut var nært knyttet til Frønningen. Han vokste opp her og siden 1958 bodde vi på stedet om sommeren i fire måneder hvert eneste år frem til 1998. - Hvordan var det å leve med Knut Rumohr?
- Han var en kjernekar. Elskelig og snill. Han malte hjemme, og likte å ta seg av barna da de var små. Knut snakket med dem hver dag, også midt på dagen. Når det gjaldt det kunstneriske, hadde han stor selvtillit. Han visste raskt hvilke farger som hørte sammen. Jeg kunne ikke hamle opp med han der. Personligheten hans var sterk på det kunstneriske området.
- Selv er jeg utdannet keramiker, men da jeg giftet meg og fikk to barn, var det i grunn nok med en kunstner under samme tak. Jeg tok over alt papirarbeidet til min mann og styrte økonomien. Det tror jeg nok han også syntes var en lettelse, det gikk mye bedre etter at jeg fikk overta alt som hadde med midler inn og ut å gjøre. Han slapp også å føre selvangivelsen, det ordnet jeg. Knut elsket det som hadde med estetikk og farger å gjøre, og samlet også på gamle sognehus. De ble oppført her på Frønningen, som et lite museumstun. Også gamle porselenskopper var han glad i å ta vare på. De er sirlig utstilt i skap eller på hyller i stuene. Han hadde en finger med i alt når det gjaldt hjemmeinnredning. Det var helt naturlig for han å male vegger, tapetsere, og ommøblere. Samt å henge opp bilder etter velkomponerte systemer og proporsjoner. Det gikk lett for han å få det til. Alt som var rart og gammelt, la han ekstra godt merke til.
- Hvordan ble du kjent med han?
- Vi møttes på en fest i Kunstnernes Hus. Jeg husker det var mange damer som ville danse med den unge kunstmaleren, men det var heldigvis meg han ville danse mest med ... Like etter vårt første møte hadde han planlagt en reise til utlandet. Da han kom hjem møttes vi igjen. Vi vanket i samme miljø, og hadde mange felles kunstnervenner, selv om jeg var 12 år yngre enn han. Jeg er en stor beundrer av kunsten hans, og gav han mye støtte og oppmuntring.
- Jeg er selv oppvokst i et kunstnerisk miljø. Min far, Ola M. Holwech, var maler og vanket sammen med flere kjente kunstnere, blant annet Henrik Rom, som har malt min mor.
- Hvorfor var Knut Rumohr så opptatt av natur og sterke farger?
- Dette var hans verden, han hadde det inne i seg. Han snakket ikke så mye om det han så, han malte det, og var svært produktiv. Det var ikke krevende for han å lage bilder, motivene kom lett til han. Formsansen og fargerikdommen lå inne i han. Han skapte sterke og kraftige bilder, men fremtoningen hans var mild. Han hadde mye på hjertet, det var så mye han ville formidle av det han så. Hukommelsen hans var fotografisk, noen ganger kunne han male umiddelbart det han så. Andre ganger sent, og lenge etterpå. Min mann kunne ikke bli noen annet enn kunstner. Han studerte og studerte. Når han var ferdig med de kostbare studiene, skulle han arbeide og prestere. Det er et slit å være kunstner.
Visste hva han ville
Knut Rumohr bestemte seg tidlig for å satse på kunsten. Allerede i guttedagene begynte han å male akvareller. Å oppholde seg i snekkerbua på Frønningen, for å lære seg å bruke hendene, var noe som falt naturlig for han. Etter folkeskolen reiste han til Bergen. Han var 14 år og skulle gå på middelskolen, og på Bergen katedralskole. Han likte seg dårlig på gymnaset. Heldigvis ble hans kunstnertalent tatt godt imot av hans familie og han fikk derfor lov til å avbryte gymnaset etter ett og halvt år for å begynne på Bergen kunsthåndverksskole. Litt senere dro han til Oslo for å studere på Statens håndverks -og kunstindustriskole, i 1935 på bokkunstklassen. Knut Rumohr var da bare 18 år gammel. En av lærerne var Per Krohg, som oppmuntret Rumohr til å fortsette sin kunstneriske utvikling, og anbefalte han å søke på Statens kunstakademi. Rumohr kom inn her i 1938, med svært lite malerierfaring, men med et stort talent. På kunstakademiet fikk han Jean Heiberg og Georg Jacobsen som professorer.
Til å begynne med var Rumohr opptatt av tresnitt. På høstutstillingen i 1939 debuterte han med fargetresnittet Figurer i båt. Etter hvert tok malingen overhånd. Han gjorde seg tidlig bemerket som maler, og fikk positiv oppmerksomhet på høstutstillingen i 1947 da han viste frem verket Unghester på fjellet.
Oljemaling fikk han aldri helt skikk på. Det ble for blankt og glatt for han. Den unge kunstneren holdt nesten på å gi opp å male bilder helt til han oppdaget temperamaling. Endelig fant han en malingsteknikk som passet til det uttrykket han var på jakt etter. Da han fant den rette formelen for riktig blanding av egg, vann, linolje, lakk og fargepigment, ble han forløst som maler.
Maleriene fra 1950-tallet og utover er utpreget abstrakte. Men selv om han i fri form utfolder seg med komplekse fargekomposisjoner, er det gløtt av natur i bildene hans. Betrakteren kan ane ulike strukturer i stein, i en ur, i trær, og glimt av fjord og fjell.
Knut Rumohr utfoldet seg på mange områder innen kunsten, også som bokillustratør. Da Alexander Kiellands verk Arbeidsfolk ble gitt ut på 1950 tallet av foreningen for norsk bokkunst, lagde Rumohr en omfattende serie med grafikk til bokverket. Han har også illustrert Welhavens dikt, Åsgårdsreien i 1971. Ikke minst ble han flittig benyttet som utsmykningskunstner i offentlige og private sammenhenger, blant annet med utsmykning i Lærdal rådhus, Høyanger samfunnshus, Hotel Viking i Oslo, SAS-hotellet i Oslo, Kviknes hotel i Balestrand, og Lindstrøm hotel i Lærdal.
Stillferdig
- Min far fant sin egen stil fort, sier Vilhem Rumohr.
Det skjedde noe med hans kunstneriske uttrykk i perioden mellom 1947 og 1952. Uttrykket blir mer abstrakt, et grep han holdt fast ved helt frem til han sluttet å male på slutten av 1990-tallet av helsemessige årsaker. Vilhelm Rumohr åpner døren inn til det store herskapshuset på Frønningen, og viser oss rundt i stuene. I spisestuen henger to portretter av bestemoren og bestefaren til Knut Rumohr. Bildene er malt av kunstneren i 1939, da han var 22 år gammel. Maleriene av besteforeldrene er i halvabstrakt stil. De er mer figurative enn abstrakte. Senere skulle det bli omvendt. Knut Rumohr ble mest kjent for sine abstrakte malerier. Han utfordret seg selv hele tiden gjennom nye fargesammensetninger. Han brukte enten tykk eller bred pensel, tynn eller tykk maling. Verket kunne flikkes på med palettkniv eller avretter, noen ganger ble malingen skrapet vekk gjennom mange lag. Det siste tiåret han malte ble han mer fargerik enn noen gang før. Bildene han malte gjennom hele 1990-tallet, strålte av frisk ungdom og malerisk musikalitet.
- Jeg tror min far følte han hadde begrenset med tid igjen de siste 10-12 årene av livet sitt. Det var nok derfor han brukte enda sterkere farger de siste årene han malte. Han ville fortelle enda tydeligere det han opplevde og så rundt seg i naturen. Til meg sa han aldri noe om bildene han malte. Far brukte ikke store ord. Når vi gikk tur sammen på fjellet, var han stillferdig og rolig. Han snakket ikke om inntrykkene han fanget inn i naturen. Jakt og fiske var han ikke glad i, i motsetning til meg selv.
- Hvordan var din far? - Han var snill og grei. Vi hadde god kontakt. Far var veldig opptatt av min tre år eldre søster, Liv, og meg. Men han prøvde ikke å lære sine barn å bli kunstnere. Om vinteren bodde vi i leilighet nær Slottsparken. Far malte alltid hjemme. Innimellom var han på studiereiser. Da han var to og et halvt år gammel mistet han sin mor. Hun døde av kreft, og farfar ble tidlig alene med to små gutter. Min bestemor tok seg veldig godt av den lille gutten, og min far giftet seg senere med sin kones eldre søster. Jeg tror min far opplevde å få mye støtte av familien sin i oppveksten, da de skjønte at han ville bli kunstner.
- Hvor kom hans kunstneriske evner fra?
- Ikke godt å si. Det er ingen kunstmaler i familien før han, bortsett fra en tante som var porselensmaler. Men i Rumohr slekten har slekskap med Munthe familien i Norge. I min fars slekt har det vært hovedsakelig vært godseiere, i 300 år, på Frønningen. Familienavnet har sine røtter i Slesvig-Holsten, som vekslet mellom Danmark og Tyskland. Ved siden av å male lagde han også figurer i tre, og holdt på med utskjæringer, og lagde møbler og bokskap.
- Hvilket forhold hadde din far til Frønningen?
- Det betydde mye for han å være her, han var oppriktig glad i stedet. Rundt år 1900 var skogsdriften her ute en lukrativ næring med god tilgang på tømmer, og billig frakt. Frønningen er fremdeles det største skogsgodset på Vestlandet med sine 60 000 mål med skog og fjell. På 1550-tallet ble vanndrevne oppgangssager en realitet. Lem-slekten etablerte skogsdrift på stedet på 1600-tallet. I dag er tømmerhugsten begrenset, da driften er lite lønnsom. Nå er det jakt og fiske som er hovednæringen på Frønningen.
I en periode på 1960- og 1970-tallet var det min fars kunstmalervirksomhet som var mest innbringende på Frønningen. Broren som da driftet godset hadde så lite overskudd av skogsdriften at det var far som måtte sørge for midler til vedlikehold av bygningene.
- Hvordan var etterspørselen av bildene hans? - Han var heldig som kunne leve av kunsten sin uten å ta ekstraarbeid ved siden av. Utover 1980-tallet og 1990-tallet levde han godt av kunsten, og hadde opptil fire utstillinger per år. Etter sin død i 2002 har maleriene økt i verdi. Selv holdt han moderat pris på bildene sine, han ville at flest mulig skulle ha råd til å kjøpe dem.
- Hvordan er det å være fastboende her?
- Å bo noe annet sted har aldri vært diskusjonsemne for meg. Frønningen har alltid vært hjemmet mitt, selv om det ikke alltid er det enkleste sted å bo.
For meg var det naturlig å overta driften av stedet, det var i grunnen aldri noe spørsmål om det da jeg vokste opp. Jeg er utdannet skogsingeniør og trives med å gå på jakt, særlig hjortejakt. Hovedhuset leies av og til ut på sommerstid til private bedrifter og jaktlag, som arrangerer middagsselskaper her. Det er en del ledig hus på stedet, som jeg jobber med å få i aktivitet. Sommerhusutleie er jo en naturlig tanke, men jeg har også tro på noe mer helårsbasert, for å unngå de voldsomme kontrastene mellom høy og lavsesong, som typisk preger steder som satser stort på turisme. Mine tanker går i retning av å kunne tilby denne bygningsmassen til kunstnere og til andre kreative personer som trenger ro og fred, og kanskje litt inspirasjon fra naturen for å jobbe med sine ting. Jeg føler at dette kanskje er en rett ting å satse på med tanke på stedets allerede sterke tilknytning til kunsten, via min far.
- Hva er det beste ved Frønningen?
- Det må være roen og freden på stedet, og alle de gode naturopplevelsene.
- Har du selv en kreativ åre i deg?
- Jeg liker å fotografere, og tar gjerne med fotoapparatet når jeg går på tur, men bildene er bare for min egen del foreløpig.
Relaterte kunstverk

Komposisjon

U.t.

Dronning Tamara

Victoria

Siesta

Konerne ved vandposten

Mysterier

På gjengrodde stier

På gjengrodde stier

Utgave 2 2012

Utgave 1 2012

Utgave 6 2011

Food

Lava
