Per Kleiva - Historiefortelleren

Forrige

Neste

Av Anne Marit Muri.

KUNST 4-2011: - Jeg bruker mye tid på å tenke, og å vente på de gode ideene. Først når ideen er bra nok, er det mulig å skape interessant kunst, mener Per Kleiva. Fra politikken, musikken, lyrikken og dramatisk vestlandsnatur har den høyt respekterte samtidskunstneren funnet kildene til sine mange verker, som spenner vidt fra moderne installasjoner, grafikk, klassiske utsmykninger til malerkunst.

ROSENDAL (KUNST) KUNST er på vei til Rosendal og galleri Guddal der Per Kleiva skal stille ut nye og gamle grafikkmotiver. Siste lørdag i mai i år møter jeg Kleiva først på ferja fra Bergen til Rosendal. Om sommeren går det direkte båt fra den gamle hansabyen innover til den frodige vestlandsperlen. Vi sitter helt fremme i båten. Per Kleiva er i strålende humør, selv om regnet siler ned fra en grå himmel. Det lune smilet hans kommer stadig frem i hans ansikt under samtalen denne forsommerdagen om bord på Hardangerfjordekspressen. Blikket er spill levende og utstråler en blanding av intensitet og mildhet. Selv om alderen er 78 år, er han fortsatt en vital mann, og moderne antrukket.

- Det er landskaper, det mørke, de tunge vestlandsfjordene og svarte fjellsider som fascinerer meg mest om dagen. Jeg tar stadig opp inntrykk fra barndommens landskaper fra Vestlandet i mine nye bilder. Jeg har alltid vært glad i svart og har blitt mer minimalistisk med årene og har sagt farvel til mye farger, for godt. Det er alltid ideen som kommer først når jeg arbeider med bildene. Formen kommer etter hvert. Ideene ligger lenge på lur. Av og til dukker det opp en god ide, og da blir det et motiv. Jeg har alltid jobbet idebasert og må ha ro for å få inn de gode ideene.

Kanskje det er som å være på en lang fisketur, tenker jeg. Plutselig rykker det i snøret, og da får armene noe å gjøre. Når ideen kommer pang på, ja, da er det bare å hale den i land for Kleiva som en fisk på kroken - Rytmen i bildet må også være på plass. Jeg leter like mye etter rytmen som den gode ideen. Jeg tar ofte utgangspunkt i et kvadrat, klipper og limer, helt til det går opp. Musikk er viktig, særlig jazzmusikk. Jeg fikk sterke impulser fra jazzen da jeg studerte i København i 1959. Der fikk jeg min første platespiller, og begynte å lytte til Miles Davis, Charlie Parker og Thelonius Monk. Jeg skvetter litt til i båtstolen når Kleiva sier han liker brutal musikk. Det er særlig den ungarske musikeren Ligeti og den polske musikeren Penderecki Kleiva trekker frem i denne sammenhengen. - Jeg skulle ønske det var jeg som kunne komponere de voldsomme tonene, men er ikke tøff nok til det, sier Kleiva. - Jeg vil helst lage bilder på den måten de lager musikk Lidenskapen for rå toner overrasker meg, for det finnes ikke mye som minner om brutalitet i Per Kleivas fremtoning. Hans væremåte er alt annet enn rebelsk eller støyende selv om noen vil hevde at kunsten hans er det. Under huden på Kleivas stillferdige og beskjedne vesen skjuler det seg nemlig krutt, i form av samfunnsengasjement.

Per Kleiva er i dag nærmest synonym med sine Amerikanske sommerfugler. Silketrykket som viser et motiv av helikoptre fra USA som flyr lavt over vietnamesisk jord som brenner, har fått ikonstatus i norsk kunsthistorie. Verket stråler av koloristisk fargeprakt, og fremstår som poetisk selv om motivet skildrer en brutal krigsvirkelighet. - Mitt politiske engasjement ble for alvor vekket i 1967, jeg var 34 år og studerte i Paris. Byen ulmet og kokte av politisk engasjement. I Paris gikk jeg i demonstrasjonstog, noe min mor likte svært dårlig. Hun var veldig bekymret for sønnen sin, kan jeg huske. Etter å ha sett levende bilder av vietnamkrigen på fjernsyn dukket ideen til de berømte sommerfuglene opp i 1971.

- Det var naturlig for meg å være solidarisk med den vietnamesiske befolkningen. De hadde lite å stille opp med mot den amerikanske supermakten. På dette tidspunktet var jeg veldig påvirket og opptatt av verden rundt meg.

Helt siden antikken har kunsten ikke bare hatt en estetisk betydning, men også et etisk element i seg for å ivareta det humanistiske menneskesynet. Mange kunstnere, slik som Per Kleiva, ser det som sin oppgave å bruke sin moralske og sine intellektuelle evner til å fremme mer empati og sympati for utsatte grupper og truede folkeslag gjennom samfunnskritisk kunst. I Kleivas mangeartede kunstunivers er det alltid de gode ideene som har spilt førstefiolin i hans skaperverk. Estetikken kommer i andre rekke selv om den er mesterlig utført, både rent håndverksmessig og i bildeflatens rytme, bevegelse og fargebruk. Hans uttrykk kan være abstrakt, figurativt, konseptuelt eller skulpturelt. Tematikken spenner over alt fra krig, fred, natur, konsum og urbefolkninger. Han viser en forbløffende innsikt i fargespillet og i linjeføringene, og bruker mye tid på å få kunstverket til å gå opp i en samstemt enhet. Kunstverket skal helst svinge litt, som en velkomponert jazzlåt. Kleivas kunst er ofte en miks av råskap og ynde. Kniven, militærhelikopteret og avskallede kroppsdeler kombineres gjerne med stille vibreringer i et vann, idylliske landskaper, avstemte farger, fyldige lepper eller ømme hender.

Okkupant

I dag når vi snakker med den rolige kunstneren, er det ikke så lett å se for seg hans blodrøde poltiske engasjement på ytterste venstrefløy på 1970-tallet. Han var medlem av AKP-ml frem til 1976 og leste avisen Orientering. Hans nærmeste kunstnervenner var og er Anders Kjær og Willibald Storn. De to har nok provosert kunstpublikumet langt kraftigere enn Kleiva. Kjær, Kleiva og Storn har gjennom et langt liv satt sterke spor etter seg i norsk samtidskunst. De var sentrale aktører i kunstnerkollektivet Gras etablert i 1970, som hadde sterk kulturell innflytelse i de fire årene de var aktive. Vaterland skole, som skulle rives, ble okkupert av Kleiva, Storn og Kjær for å vise samfunnet at det var feil å rasere gamle miljøer. Kunstnerne ville ha et sted å være og arrangerte demonstrasjon på stedet. Per Kleiva lagde plakat til aksjonen med påskriften: Revolusjonen er i gang Følg på!

Skolen ble senere omgjort til kulturhus der ulike kulturarbeidere og sosialarbeidere møttes for å støtte hverandre, og for å arbeide med å endre samfunnet. På loftet etablerte Gras et lite trykkeri da Per Kleiva fikk overta den gamle trykkpressen til Svend Skaar Olsen.

Her begynte Gras-gruppa å trykke silketrykkplakater. Etter hvert fikk de tak i nye lokaler i Christian Krohgs gate, samt en bedre trykkpresse, og begynte nå også å organisere politiske studiesirkler. Gras markerte seg med rimelig plakatkunst til folket og sprelsk installasjonskunst. - Jeg husker denne epoken som et langt karneval. Det meste vi gjorde var for å provosere, å skape reaksjoner. Etter en utstilling i Trondheim kunstforening, der Gras stilte ut et berg av smør og gelefigurer i kjøkkenformer, måtte indentanten forlate sin stilling i kunstforeningen. Gras utviklet seg videre til et rent arbeidskollektiv og ble en viktig aktør for kunstnerne som omsider fikk forhandlingsrett med staten og gjennomslag for garantiinntekter for kunstnere. Gras opprettet dessuten Norske Billedkunstneres fagorganisasjon. Kleiva var med i det første styret.

Vestlandsrøtter

Ytterst ute mot havet, på Senja, ble Per Kleiva født for 77 år siden. Faren var lærer i folkeskolen. Han skrev også bøker. I tillegg var han utdannet møbelsnekker og tegnet hus for lokalbefolkningen. Da Per Kleiva var 13 år, flyttet familien på fem til Gulen i Sogn. Naturen var ikke et tema som opptok den unge Kleiva i vesentlig grad. De ville fjellene og de dype fjordene var en selvfølge for han da. Jeg så ikke på naturen slik jeg ser på den i dag. Nå er det naturen som inspirerer meg mest. Jeg prøver aldri å gjengi naturen slik den er, jeg dikter og skaper fantasilandskaper. Faren var god til å male akvareller og å tegne. Han gav sønnen tegnesaker under krigen. Det var kun papir og blyant som var tilgjengelig, men det dugde til å forme bilder. Kleiva oppdaget fort at han hadde et godt grep på tegningene, men han var mest opptatt av å fiske. Å lage bilder var bare en adspredelese på denne tiden. På realskolen beundret klassekameratene Kleivas tegnetalent. Mange spurte han om hjelp til å lære å tegne. Tidlig i 1950-årene dro Per Kleiva til Bergen. Der fikk han jobb som vindusdekoratør i et lite firma. Han jobbet også som teatermaler, som assistenten til Sigurd Winge på Det Norske Teatret. I unge år vurderte Kleiva å bli teatermaler eller reklametegner.

- Reklamebransjen var lite ansett på 1950-tallet, men å satse på kunst tok jeg ikke sjansen på da. Jeg søkte på Kunst- og Håndverkskolen med tanke på en jobb innen reklamebransjen. Da jeg kom inn ble jeg oppfordret av en lærer til å søke på Statens kunstakademi. Jeg kom inn .... med bildet Sommerjobb på sildefisket og gjennomførte to års studier i Oslo og ett studieår i København.

Et blikk sa alt

- Per Krohg var malerprofessor på Kunstakademiet. Han betydde mye for meg da jeg studerte, selv om han ikke sa så mye. Krohg mente at den beste måten å lære å male bilder på er gjennom aktmaleriet. Jeg stod derfor mye og malte akt i denne perioden. Da han nærmet seg arbeidet mitt, sa han ingen ting. Vi vekslet kun blikk. Han var en tøff lærer selv om han ikke brukte mange ord. Gjennom blikkene lærte jeg å forstå hva han mente. Vi så bare på hverandre. Når han først sa noe, repeterte han til stadighet at det er ingen enkel jobb å bli kunstner. Sant nok. Uten å ville det helt og fullt går det ikke. Jeg gikk i en god skole under Per Krohg, han fikk meg til å se, se klarere, mer presist og skrelle vekk unoter.

Å forenkle, og å lære å se på nytt gjorde at jeg beveget meg bort fra mine tidligere arbeider. Fargene ble etter hvert færre, og uttrykket renere. Under studietiden oppholdt jeg meg i ulike perioder ved kunstakademiene i Firenze, Stockholm og København. I Firenze gikk jeg i museer og sugde inn inntrykkene på dagtid. På kveldstid kopierte jeg de gamle mestrene Tizian og Botticelli på rommet jeg leide.

- Da jeg var 30 år, i 1963, debuterte jeg på Høstutstillingen med fargetresnittet Portrett av ein målar. På dette stadiet i livet var Kleiva påvirket av abstrakte kunstnere, blant annet av fransk-russiske Serge Poliakoff og tyskeren Julius Bissier. Året etter, i 1964, hadde han sin første separatutstilling i Oslo på Galleri 27 med 18 tresnitt, påvirket av den franske skolen.

Oppvåkningen

- Etter kunstutstillingen 106 former for kjærlighet og fortvilelse på Louisiana Museum i København i 1964 , der jeg så pop art-kunst på nært hold, forandret alt seg. Denne utstillingen gjorde at jeg sa et endelig farvel til fransk påvirkning. - Det emosjonelle, det sanselige og den rå direktheten i pop art-kunsten traff meg midt i hjertet. Andy Warhol var representert med flere svart-hvitt-serigrafier på utstillingen. Han prøvde ikke å lage kunst. Kunst var for han totalt uinteressant. Det var spontanitet og følelser i kjente objekter han ønsket å formidle. Formen ble underordnet følelsene. Warhols silketrykk av den elektriske stolen boret seg fast i meg. Men det var Jim Dine som gjorde mest inntrykk på Kleiva. Han var enda et hakk mer taktil, emosjonell og direkte i sin kunst enn Warhol.

Også samtidskunstnerne Robert Rauschenberg og Jasper Johns, som Kleiva så for første gang på en utstilling i Stockholm, påvirket han sterkt i denne perioden.

De nye impulsene førte til et helt nytt uttrykk hos Kleiva, som ble vist frem på Gruppe 66-utstillingen i 1966 i Oslo kunstforening, der hans installasjonsverk Softly as in a Morning Sunrise ble offentliggjort. Dette var assemblage-kunst laget av ulike brukte materialer, som Kleiva fant på søppelplasser og i bruktbutikker. En hånd stiger ut av bildet, omgitt av en sol med sorte, vibrerende striper. I nedre del av bildet sees en rusten bilmotor der en bukett med metallblomster er stukket inn i gitteret. Det var ingen tvil om at Kleiva hadde skiftet stil fra fargerike og halvabstrakte tresnitt til konseptkunst.

Anerkjennelse

Mot slutten av 1970-tallet valgte Per Kleiva å si farvel til sitt rødglødende politiske arbeid, i hvert fall rent partipolitisk. Solidariteten med svake grupper har han likevel bevart friskt og levende gjennom hele livet. Han bosatte seg på Nesodden i 1972 med kone og oppdro to døtre. - Jeg etablerte meg sent, fordi det tok tid før jeg fant den rette kona . Nå har vi vært gift i 40 år. Døtrene har gått i sin fars fotspor og valgt kreative yrker. Den eldste datteren, som nå er 39 år, er arkitekt. Den yngste er 36 år og scenograf.

Gjennom de siste 40 årene har Per Kleiva hatt en jevn kunstproduksjon, hovedsakelig av grafikk og maleri. I seks år, fra 1987 til 1993, var han professor ved Statens kunstakademi i Oslo. I denne forbindelse samarbeidet han også med Arkitekthøyskolen i Oslo og underviste i romkunst. - Det ble en del ville ideer som ble lansert i dette forumet, som også inkluderte musikk og lyd.

- Selv om jeg møtte mange flotte unge mennesker i denne perioden, var det ikke et kall for meg å være lærer. De unge studentene tok for stor plass inne i hodet mitt, det kjentes nesten ut som om de bodde inne i meg. Jeg var pumpet etter de seks årene, og det var godt å trekke seg tilbake igjen til en mer anonym tilværelse i atelieret på Nesodden. En ting Per Kleiva alltid har likt er å jobbe i store formater, helst i høyder over en 1,80 meter, samme høyden som han selv ruver over bakken.

- Å jobbe med utsmykningsoppgaver har vært veldig givende. Jeg har vært heldig som har fått mange slike oppdrag, blant annet i Det Norske Teatret. Her henger en stor vinge i tre, sammen med en fugl i jern. Verket gav jeg navnet Stille tegn. Fuglen snur nær solen og går i oppløsning. Verket er inspirert av romanen Ikaros av Axel Jensen. Vingen tar opp i seg rommet ved siden av. Utsmykningen av Det Norske Teatret var en åpen konkurranse, som Kleiva vant.

Utsmykningen i Distriktshøgskolen i Molde er annen oppgave Kleiva trekker frem. Arbeidet måtte gjennomføres på stramt budsjett. Kunsten består av et motiv felt ned i et steingulv. En bekk renner gjennom et langt rom omgitt av hvit og svart stein. En tynn bekk stikker seg fremover. Bekken ble veldig smal på grunn av et trangt budsjett, sier Kleiva og smiler.

Mange av motivene til Per Kleiva er også knyttet til litteratur og lyrikk. Jan Erik Vold er en god venn. Kleiva har laget flere omslag til hans mange diktsamlinger. Også andre kjente forfattere har han laget bokillustrasjoner til, blant annet bøker av Tarjei Vesaas, Rudolf Nilsen, Kjartan Fløgstad og Dag Solstad. Selv er Kleiva så glad i lyrikk at han gjerne skulle vært dikter om han ikke ble maler. Titlene på verkene hans vitner om en finstemt og lyrisk åre. Han smykker bildene med rytmiske ord, som også har en funksjon til: de skal si noe om det samfunnet vi lever i. Hør bare på disse titlene: At hendene er våre eigne, 1977. Og jorda skal en ein gong minnast oss for våre gjerningar, 1979. Dei vaksne si verd, 1975. Spora etter deg vil alltid bli ståande, 1966. Byen i mennesket, 1968.

Per Kleiva er en kunstner som har større visjoner enn å behage øyet med sin kunst. Han vil få betrakteren til å tenke og fundere over de valg vi mennesker gjør, om vi handler rett eller galt. Han gir aldri svar, men pirker galant i det som er ubehagelig, og som gjør at vi tvinges til å tenke, reflektere og undre over det som skjer i våre nære eller fjerne omgivelser. I Trondheim Kunstforening fra september til november i 2010 ble det arrangert en stor retrospektiv utstilling med Per Kleivas arbeider. Her fikk publikum se spennvidden til kunstneren gjennom de siste 50 år, som er innkjøpt av offentlige og private kulturinstitusjoner, det private næringsliv, offentlige bygg og private samlere.

Smekkfullt

Etter et par timer om bord på ferja går vi i land. Per Kleiva har snakket seg varm. Nå trenger han litt frisk luft. Like bak oss sitter sangfuglen Tone Damli, som også skal av båten sammen med musikere. De skal opptre på konsert i kveld i Rosendal samfunnshus under årets Rosendal musikkfestival fra 27. til 30. mai. Den lille bygda er et attraktivt sted for kulturkjendisene på sommerstid, og det er ikke vanskelig å trekke folk til den vakre vestlandsgrenda omgitt av pittoresk natur. Regnet har ikke stoppet å dryppe ned fra himmelen. Vi småløper bortover grusveien med oppslåtte paraplyer for å gå inn i varmen til galleri Guddal, som ligger noen få meter fra ferjekaia.

Galleriet har vært åpent en time før vi ankommer stedet. Vi legger straks merke til at det allerede er røde prikker på de fleste bildene. I det lyse og moderne galleriet har innehaver og daglig leder Gøril Guddal invitert direktøren for Innovasjon Norge, Nina Broch Mathisen, til å holde åpningstalen. Hun forteller om ulike faser i Per Kleivas kunstnerliv, og skildrer hans mange roller i kunsten, også som samfunnsprovokatør. Etter talen klappes det i lokalet, som er stappfullt av Kleiva-patrioter, familie og tilreisende gjester. I cafeen i galleriet sitter folk på alle stoler. Ikke så rent få har latt seg friste av lokalbakte lefser og sveler med ditto bringebær- eller jordbærsyltetøy. Stemningen er summende høy i det kaffeduftende galleriet.

Etter utstillingen kjører vi bil sammen med Kleiva opp til Baroniet i Rosendal. Det er første gang han besøker Norges eneste baroni fra 1600-tallet. Kone og slekt fra Bergen er med for å se det berømte bygget og rosehagen i det praktfulle landskapet.

Bena er ikke så gode som før, så han får slippe helt inn til porten med bilen. En guidet omvisning i det høyborgerlige Baroniet venter. Selv en gammel radikaler lar seg imponere av pompen og prakten i det staselige bygget, men det er naturen rundt som beveger kunstneren mest. Vestlandsfjellene, fjorden, den irrgrønne marken, det ville og det utemmede landskapet han kjenner seg så godt igjen i. Det er dette han vil stoppe opp ved og ta et ekstra blikk på, på denne regnvåte forsommerdagen.