Kjell Erik Killi Olsen - Salamandernatten

Forrige

Neste

Av Tekst Toril S. Kojan / Foto Ronny Danielsen.

KUNST 1-2011: De 72 skulpturene som utgjør Salamandernatten, har fått permanent bolig i Trondheim. Nærmere bestemt i Sparebanke1s nye hovedkvarter. Vegg i vegg med krypten der Olav den hellige har ligget.

KUNSTs utsendte er invitert til å overvære installeringen av det enorme kunstverket Salamandernatten av Kjell Erik Killi Olsen. Det er Sparebank1 i Trondheim som har gitt plass til dette verket, som var Norges bidrag til biennalen i Sâo Paulo i Brasil i 1989. Nå er det laget et lite museum i bankens nye hovedkvarter i Trondheim. Jeg har ikke mer enn satt fra meg bagasjen på hotellrommet før resepsjonen melder at Killi Olsen venter i resepsjonen. Jeg får beskjed om ikke å stresse, han hygger seg med en avis. I en kjeledress som en gang var hvit, nå full av malingsflekker, over en sort, høyhalset genser tar han imot meg som om vi var gamle kjente. Han er åpen og hyggelig og veldig lett å like.

Norges representant i Brasil

Samtalen glir lett og uanstrengt, og Killi Olsen forteller om sitt kunstnerskaps hovedverk. Det hele startet med en invitasjon til å lage et kunstverk til Norges paviljong i den store kunstbiennalen i Sâo Paulo i Brasil i 1989. Høsten før dro han på en reise for å gjøre research på stedet kunsten skulle vises. Dette var en tid hvor han var veldig engasjert i økologi og indianerproblematikk. - Hjemme i Norge var det en gryende bevissthet for bevaring av miljøet, men vi visste vel knapt hva miljøvern var, forteller Killi Olsen. - Først mange år senere ble det for alvor tatt seriøst på regjeringsnivå. Så hatten av for Bellona og dens like som har stått på og vært vaktbikkjer for miljøet. Da Kjell Erik Killi Olsen kom til Brasil, kom han til et totalt ukjent land, et kontinent, tilbakesatt gjennom klasseskiller og politisk-økonomisk utsuging. Kapitalen regjerte som i et middelaldersamfunn, nasjonens naturressurser ble utnyttet og kapitalen ført ut av landet. Det var et sjokk for den unge kunstneren. Han opplevde Brasil som et konglomerat av et folk, mange forskjellige nasjonaliteter, og med urinnvånere som var fortrengt, akkurat som indianerne i USA. Han så også mishandlingen av regnskogen.

- Jeg fikk mye lærdom da jeg var der. Etter møtet med de utbrente skogene og nyplanting av eukalyptustrærne begynte en idé å ta form i mitt sinn. Eukalyptustrær er ikke naturlige i dette habitatet, de kommer opprinnelig fra Tasmania. De vokser fort og blir opptil 90 meter høye, men barken frastøter seg insekter og fugleliv, de forbruker store vannmengder og landområder kan tørke ut. Eukalyptustrærne kan stå som et symbol over menneskene og de utenlandske selskapene som utsugde Brasils naturressurser.

Killi Olsen forteller videre at han kunne jo ha reist hjem og laget noe i Norge, malerier, for eksempel, men det var noe annet som trakk. En slags nysgjerrighet. Dette var et minefelt, følte han, det var så mange som var berørte av folks grådighet.

- Jeg var fascinert av jorda, duften, sødmen, fargegehalten, - fargene varierte fra fiolett til oker og gult - en pigmentverden jeg bare hadde sett på de gamle palettene fra kunsthistorien. Jeg hadde kontakt med Per Hovdenak, den norske konsul Berg og Elsa Brown. De var viktige støttespillere og sjenerøse på sine nettverk og fikk åpnet mange dører for meg. Etter vårt første møte bestemte jeg meg for at jeg måtte flytte til Brasil. Men å finne atelier var ikke lett, selv med gode kontakter og dollar i lommen. Jeg lurte virkelig på hva jeg hadde gitt meg ut på. Jeg begynte faktisk å arbeide på hotellrommet, med hønsenetting, aviser og polyester, men det løste seg etter hvert. Jeg ble der i ni måneder. Et helt svangerskap.

Det enorme verket Salamandernatten ble sett av 600 000 mennesker i Brasil. Enkelte gråt i møte med figurene. Skikkelsene er dekket av sand fra gatene i Brasil og står tett i tett. Et helt hus ble bygget til Killi Olsens 72 skulpturer, som alle er over 3 meter høye.

- Hvordan oppsto ideen med disse figurene?

- Den kom egentlig av seg selv. Jeg var så opptatt av disse forkullede og brente skogene, forventningen om å oppleve et dyreliv i skogene. Det ble trær, utbrente trær, som igjen var mennesker, øynene var som de sorte øynene inne i den nedbrente jungelen.

- Og salamanderen?

- Salamanderen er det dyret som har overlevd lengst, det mest sårbare dyret som også er utrydningstruet. Mange av artene er nattaktive, det vil si at de holder seg i ro om dagen og kommer frem om natten. De spiser insekter som de fanger med sin lange tunge. Jeg vil ikke forklare for mye - dette er noe som må oppleves. Det føltes som å stå i en natt, det var mørkt, og det skulle også være vakkert. Jeg ville la meg overraske av meg selv under prosessen. Det var et møysommelig arbeid med alle figurene. Hver og en er unik, som mennesker og trær.

Inn i sitt tempel

Nå ligger 29 av de 72 figurene rundt omkring på gulvet utenfor rommet de skal monteres i. Resten er allerede montert. To studenter fra Kunstskolen på Rotvoll, Kristoffer Fordal og Jørgen Sellevold hjelper kunstneren å restaurere og transportere figurene fra sitt midlertidige opphold i en gammel spikerfabrikk på Ila. Figurene er sårbare og rørende ubeskyttede der de ligger. Jeg hjelper til å flytte på noen av dem, fjerner litt tape og går til hånde. Mange av figurene er allerede hengt opp, og inne i rommet hvor de henger, er det nesten helt mørkt. En lysskinne i form av en smal stripe med glass slipper litt lys ned og skaper en magisk stemning. Killi Olsen vil det skal være et kontemplativt rom, et tempel. Og slik virker det også, selv om det ennå ikke er helt ferdig.

- Har hver figur en bestemt plassering?

- Nei, egentlig ikke. De er forskjellige, men jeg opplever at de jobber med meg og plasserer seg selv på en måte. Det blir som en koreografi, en oppfordring til dans. Det er ikke noe stillestående verk, det er en konversasjon, en dialog.

Sakte, men sikkert kommer figurene på plass, kunstneren har god hjelp av Arve, Terje og Tore fra Trondheims Kunstmuseum. Men det er mange flere som bidrar til at dette skal bli ferdig, sokler skal males, lys skal justeres, vinduene utenfor skal vaskes. Trønderdialekten runger gjennom lokalene. Døren inn til rommet hvor Salamandernatten nå monteres, var opprinnelig smal, men er blitt utvidet noe for å gi plass til bevegelseshemmede. Kjell Erik Killi Olsen er nøye og pirkete. Han saumfarer hver figur, veggen de er montert på, og er det et lite fnugg av noe hvitt, blir det tatt vekk, selv om det sitter høyt oppe på veggen.

KUNSTs fotograf har kommet, og han ser fort at dette er en utfordring. Rommet er omtrent stummende mørkt, kun litt lys slipper inn. Sakte venner man seg til mørket, og figurene trer frem. Det føles nesten som å stå inne i en stor, mørk skog, for figurene henger litt opp på veggen, og man får følelsen av å være liten mot de store, ruvende trærne. De er sorte og forkullede og gir absolutt assosiasjoner til utbrente skoger. Et tema som er like aktuelt i dag som da verket ble laget. Figurene fremtrer som mennesker, de har ansikt (noen minner om kunstneren), de har bryster og kjønnsorganer. Hender og føtter er utstyrt med bitte små klør. Jeg trodde noen av figurene var tvekjønnet, men dette ble raskt avvist av kunstneren. Men de har jo bryster, sier jeg. Menn har også bryster, kommenterer kunstneren. Verket Salamandernatten, som er et hovedverk i norsk kunsthistorie, er gitt i gave av kunstneren til Trondheim kommune. Sparebank1 har velvilligst stilt sine lokaler i nybygget til disposisjon. Det er arkitekt MNAL Einar Hjeldnes som har vært arkitekten for dette rommet, og i samarbeid med bankens ansatte Irmelin Andersen, Otto Werman og kunstneren Killi Olsen har Salamandernatten fått sitt nye hjem. Vegg i vegg med kirkeruinene hvor Olav den hellige har ligget.

- Jeg er takknemlig for at banken har åpnet hjemmet sitt for meg, og å få være vegg i vegg med krypten er magisk. Jeg er både stolt og glad for å få være her, sier Kjell Erik Killi Olsen.

Et stort hjerte

Så snart monteringen av utstillingen er ferdig og kunstneren er fornøyd, reiser han tilbake til sitt hjem i Frankrike. Der er han i gang med ti store lerreter. Abstrakte, forteller han.

- Hvor trives du best, hvor maler du best?

- Jeg trives alle steder, jeg. Jeg har et hjem her i Trondheim, to i Oslo og ett i Frankrike. Jeg trenger bare et par dager, så er jeg helt til stede der jeg måtte være. Jeg lever alene og trives med det, men jeg har mange venner.

Også jeg føler meg som en venn. Killi Olsen er nysgjerrig og åpen, mennesker interesserer ham, og nye bekjentskaper tiltrekker ham. På den korte tiden vi tilbrakte sammen, traff han mange, - han stilte personlige spørsmål til alle, som de villig vekk svarte på. Han forteller at han våknet veldig tidlig denne morgenen. Da satte han seg til å male på et par malerier som skal gis til Kirkens Bymisjon, slik at de kan lodde dem ut. Han har et stort hjerte for de svake i samfunnet. Også Sverresborg Fotballag har han skaffet ny bane ved hjelp av sin kunst.

Det er tid for lunsj. Vi finner oss et bord på hans stamkafé på hjørnet. Vi snakker om barndom, ungdom og en streng familie. Killi Olsen kom tidlig i kontakt med kunst, gjennom sin tante, hvis hjem var fullt av kunst. Hun arbeidet med skulptur. Kjell Erik visste tidlig at han ville bli kunstner, men det var ikke populært hjemme. Faren var grosserer i byen og blant de bedre stilte. Han ville at Kjell Erik skulle følge i hans fotspor. Laksefiske var farens store lidenskap, og ofte tok han Kjell Erik med på tur.

- Jeg var enebarn og måtte klare meg mye selv. Da utviklet jeg en frodig fantasi. Men fisketurene på landet gjorde at jeg fikk sans for naturen. En kuriositet er at den gården vi ofte besøkte, var eid av bestefaren til Kristoffer, han som nå hjelper meg med figurene.

16 år gammel flyttet Killi Olsen hjemmefra for å gå på folkehøgskole. Deretter ble det kunstskole i Trondheim og i Polen, og så fulgte Statens Kunstakademi i Oslo. Etter endt utdannelse gikk ferden til New York. Der traff han mange likesinnede og hadde en fantastisk tid. Han slo ut håret og levde livet i sus og dus, som det heter. Han bodde i en nedlagt pub sammen med kunstnervenner i bydelen East Village. Selv mener han at han kom dit på en fantastisk riktig tid. Kunstnerne hadde den mest populære nattklubben som nærmeste nabo, og da kunne de like gjerne være med på festen. Samtidig jobbet de enormt mye.

- Det var en frihet, ingen visste hvem vi var, alt vi gjorde, var fabulous. Det ga meg et viktig fundament i livet. Jeg hadde min første separatutstilling der. Forut for utstillingen sov vi oppå vinflaskene for at de ikke skulle bli stjålet. Det var et utsatt nabolag. Jeg var der samtidig med Keith Haring og Jean-Michel Basquiat. Det var en magisk tid.

Da kunstneren kom hjem fra USA med hvitbleket hår, hanekam, maskara på øynene og svarte briller, glapp eggeskjeen ut av farens hånd. Han sa ingen ting, men Kjell Erik visste hva han tenkte.

Kjell Erik Killi Olsen har blitt beskrevet som kunstens popstjerne. Han bor i noe som kan minne om et slott i Syd-Frankrike, kler seg i fargerike klær, har kulere briller enn blomster-Finn og skaper kunst som treffer rett i hjertet. Når han åpner utstillinger i New York eller andre steder, følger gjerne et knippe fans med i reisefølget. Så har også Killi Olsen gjennom de siste 20 år vært en av våre mest profilerte og anerkjente samtidskunstnere. Han har mottatt flere priser i Norge og har jevnlig utstillinger i Europa og Amerika.

Killi Olsen er kjent for sitt fritt fabulerende billedspråk som har aspekter både fra den primitive billedkunsten og dagens urbane gategraffiti. Hans særegne og fargesterke bilder av figurer med lange armer, spisse pupper og peniser gjør inntrykk. Kunsten har nesten alltid to ansikter; vakkert og skremmende på en gang. - Å skape kunst er en slåsskamp, sier Killi Olsen. - Det blir mange voldsomme møter. Det er ikke lett å møte seg selv og sider ved seg selv. Men det er OK når det blir til noe, et godt håndverk og det kommuniserer til en selv. Det føles godt å ha et solid fundament, som det store treet, men det er klart at det også vakler en gang iblant.

Kronen på verket.

Killi Olsen er opptatt av de unge kunstnerne. Han er lei for at det ikke finnes noe skikkelig visningssted for ung kunst i hans hjemby Trondheim. Han leker med drømmen om å kjøpe den gamle brannstasjonen og få til noe der, eller hva med gamle Rosendal kino som er til salgs? Det kunne blitt en fin kunsthall, mener han. Da vi kommer tilbake til banken og utstillingen, er sokkelen klar til å ta imot sin dronning. Det er den siste skikkelsen som kommer på plass. Det er Moder Jord som sitter og ammer sitt barn. En salamander. Verket er fullbrakt.