Steinar Jakobsen - Jobber best under press

Forrige

Neste

- Jeg vil gjerne gjøre ting som forbløffer meg, kall det gjerne å ruse seg på egne meritter - det er en drivkraft å forføre seg selv.  

Av Toril S. Kojan / Foto Anne Vesaas.

KUNST 5-2011: Bildene mine er et barometer på livet mitt. Blir de dårlige, lever jeg dårlig. Heldigvis er jeg flink til å korrigere meg selv.

Bildene mine er et barometer på livet mitt. Blir de dårlige, lever jeg dårlig. Heldigvis er jeg flink til å korrigere meg selv. KUNST møter ham i hans atelier ved Carl Berners plass i Oslo. Vi ankommer med vareheis og blir ført gjennom en trang gang før vi kommer inn i det lyse og spartanske atelieret hans, som mer ser ut som et verksted. Her er det ikke malerier stablet, kun noen få mindre arbeider henger på veggen, men det er skisser. En boks med et utvalg pensler, alle nøye rengjorte, og en malingstube med hvitt er det eneste som minner om et vanlig kunstneratelier. Ellers er det mest verktøy av ulike slag.

Han er kledd i moteriktige dongeribukser med hull på knærne og slitte flekker, ditto skjorte over en blå t-skjorte. Håret har ikke vært hos frisøren på lenge og ser viltert ut med mange krøller. Øynene er blå og smilende, som han selv, der han viser oss vei inn i sin kunstneriske verden.

- Ja, for meg, sier Steinar Jakobsen, - er dette et verksted. Jeg tømmer stadig atelieret, jeg vil det skal være et verksted som fungerer. Less is more.

Nesten minimalistisk. Kun to enkle stoler, ingen sted å henge regnfrakken, den blir lagt over en avfallsbøtte. Fotograf Anne Vesaas gjør klart til fotoopptak, og kunstneren rufser til håret sitt. - Er det bustete nå? Jeg bruker samme frisør som Odd Nerdrum, ler han, - men ikke samme regnskapsfører.

Oppvokst i legefamilie

Steinar Jakobsen er født i Oslo og bodde mesteparten av sin ungdom på Ullern i Oslo. Alle hans sommerjobber var på Radiumhospitalet, fordi faren var lege og moren sykepleier.

- Det var mye snakk om sykdom, død og medisiner hos oss. Forskning var også et fascinerende tema. Vi var fem søsken, og alle hadde sine runder på Radiumhospitalet. Jeg selv har jobbet på kjøkkenet, vært portør og for å nevne noe.

- Men du ville ikke gå i din fars fotspor?

- Nei, for meg var det mer interessant med tegning og håndverk. For eksempel lagde jeg veldig mye makramé. Disse ga jeg bort til familie og venner, det ene fødte det andre, jeg var besatt. Til slutt ble det for mye. Mottakerne ble ikke glade for gavene lenger, så jeg måtte slutte med det. Som 14-åring jobbet jeg med marionettedukker av hele bandet til Bob Marley and the Wailers. Det var også kjempegøy. Det kom på TV, og vi turnerte menighetshus på Oslos vestkant. Jeg kjøpte til og med inn røkelse for å gi det den rette lukten og stemningen. På den tiden var det vel knapt noen kirkegjengere på Oslos vestkant som kjente forskjell på lukten av marihuana og røkelse, ... hehe.

På spørsmål om barndommen sier Jakobsen at han ikke husker mye.

- Jeg er ekstremt fremtidsorientert. Det tror jeg er en gave, jeg fortrenger fortiden. Jeg ville nok vært psykoanalytikerens mareritt. Jeg tror at min barndom, som mange andres, har vært både god og vond. Jeg ser ikke noe poeng i å dvele ved det og grave frem vonde ting, da blir jeg bare melankolsk og trist. Da mister jeg evnen til å jobbe. Men noe jeg husker godt var min kamp om å skaffe meg frihet. Bli fort ferdig med skolen, for eksempel. Man er den man er, og jeg føler jeg er den jeg har lyst til å være. På godt og vondt. Dette til min datters store fortvilelse. Hun velger sikkert å bli noe helt annet, som hjernekirurg eller advokat. Forleden dag snakket hun om å bli kommandosoldat, he he.

Steinar Jakobsen er lykkelig skilt for ca. ni år siden. Datteren på 13 år deler han omsorg for, og hun er for ham det viktigste i livet hans.

- Hva var dine tidlige ambisjoner, hva tenkte du at du skulle bli i ungdommen?

- Det måtte bli noe med håndverk. Jeg var jo interessert i tegning, særlig i tegneserier, så jeg begynte på tegnekurs hos Cato Bødtker som 15-åring. Der var jeg forresten sammen med Bjarne Melgaard. Det var mitt første møte med seriøs kunst. Og takket være Bødtker, tok jeg det seriøst. For han tok jo meg seriøst, på alvor. Det likte jeg godt, og det formet nok ambisjonene mine videre fremover.

Han ler og minnes; - Første gang jeg så en naken kvinne, var aktmodellen på tegneskolen. Og nettopp akttegningen bidro til at jeg fikk god erfaring i å studere materie,  jeg fikk også tidlig en god formfølelse. Uansett kunstuttrykk er kunnskap om form vesentlig. Dette har vært viktig for meg, siden dette ikke lenger er obligatorisk på Akademiet.

Oppmerksomhetssøkende

- Hva var din første kunstneriske aha-opplevelse?

- Jeg kan ikke huske at jeg har hatt det. Mine foreldre har sett meg og fulgt meg opp, og dette utviklet kanskje et ønske om mer oppmerksomhet, mer kunnskap. Du vet hvordan det er med små menn; de blir ofte besatt av å bli sett. Jeg er ikke så høy av vekst, var dårlig i fotball, så det å få oppmerksomhet er viktig for meg. Og oppmerksomhet har han skaffet seg. Jakobsen har oppnådd mye i sin unge alder. Han hører til i Galleri K sin faste stall og er så heldig å oppleve at bildene hans blir revet bort nesten med det samme utstillingen åpner. Derfor er også atelieret hans ganske tomt for større kunstverk. Men noen skisser henger på veggen.

- Hvordan er du kommet dit du er i dag?

- Det er kanskje litt klisje-aktig å si det, men som Andy Warhol sa: ikke så mye talent, men veldig mye arbeid og en god porsjon flaks. Det med flaksen er knyttet til at jeg er et sosialt vesen, og denne kombinasjonen er veldig bra for meg. Jeg er veldig glad i å jobbe, ikke så glad i ferie.

- Men sist vi snakket sammen, befant du deg på Cuba og danset salsa? Var ikke det ferie?

- Nei, jeg var invitert av den norske ambassadøren på Cuba til å møte cubanske kunstnere. Det var et fascinerende møte.

- Hvordan da?

- Jo, de unge kunststudentene var helt like som de norske kunststudentene. De var veldig lite opptatt av politiske spørsmål, det var mer velstand som opptok dem. Kunstnere har en veldig sterk posisjon på Cuba, nesten som leger, og til tross for den politiske situasjonen der er det mange av dem som har hatt mulighet til å selge kunsten sin i utlandet.

- Men tilbake til min karriere: jeg har bodd mange år i New York etter min tid på Akademiet i Oslo, jeg har deltatt på kunstmesser og blitt lagt merke til, og så tar folk kontakt med Galleri K. Jeg er som sagt veldig sosial og har et stort nettverk, dette har også bidratt til at jeg er blitt sett på de riktige stedene. Det har vært helt fantastisk. Likevel føler jeg at det ikke er lenge siden jeg forlot Akademiet, men det er tross alt 18 år siden. Føler meg fortsatt ung og sliter med det samme som før.

- Og hva er det?

- Å lage gode bilder. Jeg vil gjerne gjøre ting som forbløffer meg, kall det gjerne å ruse seg på egne meritter - det er en drivkraft å forføre meg selv, jakte på noe ikonisk, noe som kan stå igjen som en viktig markering av mitt liv. Det er dette med å sette spor er viktig for meg, at andre ser meg, å føle at jeg eksisterer. Bildene mine er et barometer på livet mitt. Blir bildene dårlige, lever jeg dårlig. Heldigvis er jeg flink til å korrigere meg selv.

- Hva er viktig for deg som kunstner - bortsett fra å jobbe?

- Det er viktig at det stilles krav til meg, at det er forventninger. Jeg liker å ha dårlig tid og jobber best under press. Og jeg må ha frihet. På alle plan. Det er viktig. Det er vel også derfor jeg er skilt. Det er også en frihet i det at få ting blokkerer tankene mine, men jeg må passe på at frihetstrangen ikke begrenser muligheten til å se. Som for eksempel å si ja til jobber jeg ikke skulle ha gjort. Det er en pris for alt. Man kan bli ensom også.

- Hva er din største suksess?

- Et vanskelig spørsmål - som å vurdere seg selv abstrakt. Suksessbildet av meg selv fester seg ikke. Jeg er glad for det. Blir man bevisst bildet andre har av en, er det usunt og absolutt sløvende, tror jeg. Det er ikke suksessen som får meg til å jobbe. Jeg bare elsker å jobbe og å holde på med håndverket. Jeg har et sterkt behov for å vite at jeg er, at jeg eksisterer. I dagens samfunn er det mange som tar livet sitt. Mange blir medisinert, noe som skaper fremmedgjøring, fordi de ikke føler at livet har noen mening, at de ikke føler at de eksisterer eller er en del av samfunnet. I dag blir jo rundt 800 000 mennesker sponset av Staten, - jeg ville heller ha vasket gulv, fremfor å motta penger fra Staten. Gjennom arbeid eksisterer jeg. Speilet gir meg ingen ting.

- Hva handler kunsten din om?

- Det handler mye om mennesker, om gjenkjennelighet i forhold til trivielle episoder, ofte overdramatiserer jeg virkeligheten i noen motiver. Jeg forteller historier - som er blitt fortalt mange ganger før. Livet og historien består jo av noen få gode historier som blir fortalt igjen og igjen, og på forskjellige måter. Det handler om sjalusi, kjærlighet, hat - de klassiske klisjeene. Jeg tar utgangspunkt i trivielle fotografier og filmstills.

- Samfunnspolitisk kunst er jeg ikke opptatt av. Slike budskap har liten holdbarhet, maks 4-5 år, så er det historie. Det eneste politiske kunstverket jeg liker i nyere norsk kunsthistorie, er Per Kleivas Amerikanske sommerfugler. Det er et godt bilde uansett om man ser det som kritikk av Vietnam-konflikten eller ikke. Jeg er en politisk person, men ikke en politisk kunstner.

- Har du noen hemmeligheter?

- Ja, mange, utbryter han, men han vil selvsagt ikke dele dem med oss. - Da er det jo ingen hemmelighet lenger. Det er ikke alltid like enkelt å leve med hemmeligheter, det er noe man må lære seg. Det er noe som er negativt, å skjule noe for andre, men det er jo også positive hemmeligheter, sier han med et overbevisende smil. - For eksempel, min far reddet livet til en døende pasient en gang i Sverige. Han som ble reddet, ville gi far det fineste han hadde, og det var å fortelle ham om sitt smultronställe. Det var en vakker gave, pasientens positive hemmelighet.

Teknikk

Steinar Jakobsen er ofte ekstremt opptatt av teknikken/håndverket og prøver hele tiden å utforske nye metoder, finne en ny innfallsvinkel. Han riper i glass, jobber på glass og aluminium, med q-tips og slike ting. Tester ut noe nytt hele tiden.

Vi går bort til et av bildene som henger på veggen. På avstand ser det ut som et fotografi som er overført til aluminiumsplate. Men ved nærmere øyesyn viser det seg at det er malt direkte på platen. I min iver etter å føle på bildet tar jeg på det, og ser til min forskrekkelse at jeg har satt et avtrykk på bildet hans. Det var jo ikke tørt. Han ler befriende og sier at det ikke gjør noe. Han viser meg et annet bilde som er på glass. Der har han faktisk ripet bort farge slik at det danner et motiv når en folie legges bak. En tidkrevende og fascinerende metode. Jakobsen har ingen stor produksjon, og det er forståelig når man ser alt arbeidet som ligger bak hvert enkelt bilde.

- Hva er ditt mål i livet?

- Et konkret mål er å ta godt vare på datteren min. Et annet mål er å greie å bevare nysgjerrigheten og arbeidsmoralen, slik at jeg kan være rimelig fornøyd når jeg dør, enten det er blitt suksess eller tragedie.