Energisprederen

Av Tekst Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas .

KUNST 6-2011: Henrik Placht er som et kraftverk, som sprer glødende energi rundt seg. Hans koloristiske og abstrakte malerier inspirert av partikkelfysikk, internasjonal politikk og arkitektur henger på vegger rundt om i verden og lyser opp tilværelsen blant annet på kontoret til Terje Rød Larsen i International Peace Institute i New York. Samt hos en rekke kunstsamlere i inn- og utland.

Det er umulig å ikke legge merke til Henrik Plachts energiske vesen. Han snakker fort og mye om sine mange imponerende prosjekter. Det er ikke så rent lite han allerede har rukket å utrette i sitt relativt unge liv. Etter fem års kunststudier på Kunstakademiet i Bergen, og i Berlin, reiste han rundt i Europa som prosjektkunstner i tre år sammen med kunstgruppen gutengut. Placht beskriver denne perioden som tre ville år der han bodde i koffert mesteparten av tiden for å gjennomføre stedsspesifikke, relasjonsestetiske og politiske prosjekter. Siden 2004 har han stilt ut malerier årlig, med stor suksess. Allerede på sin andre separatutstilling i Oslo Kunstforening ble han innkjøpt av Nasjonalmuseet. Alle maleriene på Plachts soloutstillinger har blitt utsolgt, unntatt ett. I tillegg til malerkarrieren har han brukt syv år av sitt liv på å etablere Kunstakademi i Ramallah i Palestina, med økonomisk støtte fra UD. Han har også rukket å etablere seg med kone og to små døtre, i nyoppusset hus på Holmlia. På tomten har han i disse dager satt i verk byggearbeider av nytt atelier. Kunstneren er dessuten nettopp ferdig i disse dager med å lede oppussingsarbeidet av 1700 kvadratmeter i et gammelt bygg fra 1863, som tidligere har tilhørt Lilleborg Fabrikker. Bygningen kjøpte familien Placht av entreprenørfirmaet NCC i juni 2009. Henrik Plachts familie har lang erfaring med blant annet næringseiendom. NCC trengte likvider etter finanskrisen og måtte selge eiendommen under takst.

KUNST møter 38-åringen i de historiske lokalene som nå er omgjort til næringspark. Bygget er oppført på byantikvarens gule liste, og det var derfor en del å ta hensyn til under rehabiliteringen i samarbeid med Oslo Byantikvar. Kunstneren har selv skaffet de syv leietakerfirmaene som nå etablerer seg i historiske, lyse og moderne lokaler. Første etasje inneholder cafe og en teaterscene, som har fått navnet Den andre kafeen og Det andre teateret.

Selv disponerer han tre rom i byggets tredje etasje. I det ene rommet satt direktørene for Lilleborg såpefabrikk. Her er originalt trepanel i mørk eik beholdt på deler av veggene. I dag er dette Plachts griserom der bildene blir påført maling. Det midterste rommet er tenke- og samtalerommet. I atelierets største rom lager han skisser, og tegner både for hånd og på datamaskinen. Her står de største maleriene inntil veggene. Mange av de nymalte bildene er inspirert av fjell og lys, som han definerer som høyfrekventerte fargekomposisjoner. I maleriene kan det også leses en dissonans i de geometriske formkonstellasjonene, særlig i de som handler om Palestina. Henrik Placht har lenge vært opptatt av å fronte denne befolkningens skjebne, et folk som er innesperret på et av klodens tettest befolkede områder. Han har et sterkt fokus på assosiasjon og visjon, og dveler både ved håpet og ved sorgen i livet, og i samfunnet, i sine bilder.

Uredd

- Hvor får du motet ditt fra til å gjennomføre alle dine ville prosjekter?

- Allerede som 17-åring kom jeg til et vendepunkt i livet mitt. Jeg bodde da på Årvoll sammen med min mor og søster og var opptatt av egen eksistens, og hvor jeg kom fra. Jeg ville vite hvem min far var. Han forsvant ut av livet mitt da jeg var et halvt år. Det eneste jeg visste om han, var navnet hans. Jeg måtte finne ut av dette for å få klarhet i hvem jeg selv var.

Det første jeg gjorde var å ringe opplysningen. De ga meg adressen og telefonnummeret til en person i Nord-Trøndelag med det aktuelle navnet. Så skrev jeg et langt brev, sendte det og fikk svar tilbake. Jeg fant utrolig nok faren min veldig raskt, og vi møttes. Han roste meg for motet mitt og ga meg i premie å få hilse på slekten i Oslo. Etter denne hendelsen overvant jeg frykten i meg selv. All redsel for det ukjente forsvant brått og plutselig. Siden har jeg vært uredd.

- Hva var avgjørende for ditt valg om å bli kunstner?

- Det lå egentlig litt på siden av det jeg først hadde planer om å bli. Jeg prøvde å bli noe annet. Jeg kunne ha blitt musiker eller skuespiller. Da jeg søkte og kom inn på Kunstakademiet i Bergen, tenkte jeg at dette er skjebnen. Jeg har alltid vært flink med hendene mine, og elsker å bruke dem.

- Er det andre i familien din som er kunstnere?

- Ja, min onkel, Markus Brendmoe er kunstmaler. Mor er formingslærer. Per Johan Placht som har fungert som min far fra jeg var 18 år, og som jeg kaller pappa, har vært kles-designer. Han etablerte firmaet Jean Paul på begynnelsen av 1970-tallet, og tegnet alle klærne selv. Vi to er ganske like, og har den samme rytmen og tempoet. Begge ser vi flere muligheter enn problemer i livet.

- Du har lenge vært i stallen til galleri Haaken, møtte du han da han levde, og hvordan kom du i kontakt med galleristen?

- Da jeg hadde separatutstilling i Oslo i 2004, kom Haaken Christensen inn i lokalet og sa han ville ha meg i stallen sin. Han var en søt, rar og gammel mann med et trenet øye for kunst. Jeg var en av de siste kunstnerne han tok inn i varmen. Han døde samme natt som min eldste datter ble født, i april 2008. Både i 2006, 2008, 2009 og 2011 har jeg hatt separatutstillinger i galleri Haaken, meget få bilder har vært usolgt.

Fri og åpen

- Hvordan vil du selv karakterisere maleriene dine og hvordan blir de til?

- Bildene har et stramt uttrykk og påvirkes innholdsmessig av det som skjer i livet mitt ofte der og da. Da jeg begynte å male fant jeg fort ut at det abstrakte formspråket lå mest naturlig for meg. Malerier med figurer låser uttrykket mitt. Jeg føler meg friere og mer åpen når jeg kan male abstrakt. Titlene på bildene mine gir ofte betrakteren en ledetråd om hva motivet handler om. Men jeg er ikke opptatt av å få betrakteren til å forstå mitt univers, de må selv lese bildene ut fra sin egen historie. De fleste maleriene som står i atelieret, er malt i løpet av det siste halvannet året. De fleste bildene er renskårede, og inspirert av blant annet Gunnar S. Gundersen, Johs. Rian og Jakob Weidemann. Jeg har tatt opp tråden fra deres tid og gitt uttrykket et nåtidsperspektiv.

Jeg lager alltid en skisse, enten for hånd eller på pc-en før jeg lager det ferdige bildet. Deretter måler jeg opp plassen på lerretet og jobber med geometri og konstruksjon. Fargene legges så på og prepareres med ulike teknikker. Jeg bruker tape og lakk fra bilindustrien for å få frem den rette blanke overflaten. Alle maleriene lages på belgiske linlerreter, prepareres i fire lag og rammes inn med eikelister. Prosessen er svært tidkrevende, men det må til for å få frem det resultatet jeg ønsker.

I hovedsak lager jeg malerier. I år har jeg for første gang også jobbet med grafikk, etter å ha fått forespørsler fra markedet om å lage silketrykk. Jeg fikk da anledning til å arbeide i samme trykkeri som Gunnar S. Gundersen i sin tid brukte da han trykket sine bilder. Lokalet befinner seg i Ski, i Akershus, og det var svært inspirerende å jobbe på stedet med mye historie i veggene.

Innkjøpt av Nasjonalmuseet

- Hvem var ansvarlig for å kjøpe inn maleriet ditt til Nasjonalmuseets samling?

- Det var Sune Nordgren, som den gang var direktør for Nasjonalmuseet. Han kjøpte inn bildet på min andre separatutstilling. Verket heter Ronin, som betyr herreløs samurai, og ble vist frem i Oslo Kunstforening. Innkjøpskomiteen kommenterte for øvrig at prisene var lav...

- Hvordan oppdaget Terje Rød Larsen bildene dine?

- Han fikk tips av kunstsamler Tor Juul, og kjøpte syv av maleriene mine som da var på vei til en utstilling i Amman i Jordan. De måtte derfor omdirigere bildene til New York i stedet. Et av bildene heter Power structure, som nå henger på kontorveggen til Terje Rød Larsen i New York. Verket er inspirert av ornamentikk i islamsk billedkunst og nyere europeisk kunsthistorie. Da bildene skulle innvies på veggene i International Peace Institute i New York, ble jeg fløyet over Atlanterhavet sammen med blant annet Thorbjørn Jagland for å være til stede på arrangementet. Maleriene henger i lokalene på permanent basis i to etasjer.

- Hva er det du vil si med bildene dine?

- Budskapet mitt endrer seg hele tiden. Men, det er noe som går igjen, blant annet etikk. Jeg har lenge vært opptatt av å bygge en bro mellom Midtøsten og Europa.

Alle mennesker trenger etikk. - Hvordan vil du selv definere etikk?

- Personlig har jeg ett sett etiske rammer som fungerer for meg. Andre menneskers etikk kan jeg ikke diktere. De fleste samfunn er regulert av internasjonale lover og et justisapparat, der etikken er definert. Selv er jeg opptatt av å skape tillit til andre mennesker. Å prøve å være god og snill mot mine medmennesker og meg selv er viktig. Å si fra om urett og ikke finne seg i alt er også sentralt i min etikk.

Hvis man er vitne til urett, er det etter min oppfatning om å gjøre å reflektere over uretten, og si ifra. Likegyldighet er det verste som finnes. Å agitere og handle mot en overgriper, grådighet eller urettferdighet er nødvendig. Jeg har engasjert meg i Palestina fordi jeg er imot at et helt folk skal holdes nede. Jeg vet at det også finnes enkelte gode krefter i Israel, men foreløpig har begge parter kjørt seg inn i et mørkt spor. Noen må ofre noe dersom endring kan bli en realitet.

Opprettet Kunstakademi i Palestina

- Hvordan fikk du ideen til å opprette International Academy of Art Palestine i Ramallah?

- Den 11. september var en sentral dato i denne sammenheng. Det som skjedde i New York denne dagen, endret det internasjonale samfunnet. Jeg ville gjerne gjennomføre et prosjekt der jeg kunne bidra med noe. Ideen om å bygge opp et palestinsk kunstakademi kom til meg da jeg klippet gressplenen hos min far i august 2002. Det begynte å kile under føttene da ideen tok form. Dagen etter tok jeg en telefon til Utenriksdepartementet. Jeg hadde 40 kroner på et kontantkort da jeg ringte. På dette tidspunktet i livet mitt var jeg blakk og bodde på en sofa hos en kamerat. Jeg måtte fatte meg i korthet. Men jeg var heldig. Jeg ble fort tatt på alvor av blant annet Randi Bendiksen og Tove Kijewski, som da var spesialrådgivere i PKI-avdelingen. Uten deres tro på prosjektet hadde det aldri vært mulig å gjennomføre det.

Målet mitt var å skape et nøytralt rom for å bygge en bro inn og ut av Palestina. På denne tiden leste jeg bøker om politikk, historie og om institusjonsbygging. Bøkene til Johan Galtung og hans fredsforskningsinstitutt PRIO gjorde særlig inntrykk. Da jeg gikk på Kunstakademiet i Bergen, var jeg misfornøyd med undervisningsopplegget. Vi lærte mye teori, men lite om det praktiske liv, og hvordan man skal klare seg som kunstner når man kommer ut fra skolen. Jeg grublet en del på hvordan man kunne lage en skole der studentene fikk oppmuntring samtidig som de fikk god innsikt i det å drive sin egen virksomhet. Jeg ville ikke skape et akademi der studentene må tilpasse seg professorene, men en skole der professorene skreddersyr opplegg som passer for hver enkelt student. Et kunstakademi kan spille en viktig rolle i samfunnet fordi det kan bidra til nasjonsbyggingsprosessen.

Skaper kulturell identitet

Å gi innbyggerne kulturell identitet er viktig for alle nasjoner. Noe av det første som ble gjort etter den franske revolusjon, var å etablere et kunstakademi. Nasjonsbyggingen må være på vei dersom et kunstakademiprosjekt skal fungere. Jeg mente tiden var moden for dette i Palestina i 2002, og fikk den støtten jeg trengte for å få gjennomført prosjektet. Etter hvert dannet jeg en arbeidsgruppe på åtte medlemmer. Vi laget et kunstprosjekt i Galleri s.e i Bergen der ideen om et eget kunstakademi i Ramallah ble presentert. En avis, Klassekampen laget artikkel om prosjektet. Det førte til at vi fikk kontakt med en palestiner, som reiste til Ramallah for å finne aktuelle støttepersoner til prosjektet. Vi får støtte fra Utenriksdepartementet og fra NORAD. Våren 2005 går prosjektstøtten gjennom, skrevet på Statens kunstakademis brevpapir. NRK-Safari laget et dokumentarprogram om prosjektet med tittelen Ti dager i Ramallah. Samtidig begynner jeg å planlegge flere workshops i Palestina. I 2006 ble ni av de tolv millionene vi søkte om, utbetalt av Utenriksdepartementet til prosjektet.

Samme år finner jeg en gammel villa i Ramallah, som jeg leier og sørger for å få pusset opp. Den 7. desember innvies skolen, som ledes av en direktør, to dekaner, en produsent samt en administrasjon. De som drifter skolen, og de som underviser studentene, er lokale fagfolk fra Palestina. I dag har jeg kun en rådgivende funksjon på akademiet.

Anerkjent som palestiner

- Hva er det beste og det dårligste minne fra denne prosessen?

- Et av høydepunktene var da noen sa at jeg nå var anerkjent som palestiner under åpningen av en stor utstilling jeg var kurator for i FNs hovedkvarter i New York. Det var rørende. Og ikke minst alle de dyktige folkene jeg har fått møte gjennom prosjektet, og som jeg har hatt gleden av å jobbe med.

Palestineren Reem Fadda, som var skolens første dekan, har betydd svært mye for meg. Hun er utdannet kunstkurator, og er nå ansatt som sjefkurator på Guggenheim-museet i New York.

- Å finne de rette folkene, som jeg kan stole på, er avgjørende for at prosjektet har lyktes. Det er avgjørende at de beste menneskelige ressurser er på plass og har optimal erfaringsbakgrunn. Jeg kan ikke samarbeide med inkompetente mennesker.

Nåværende dekan, Khalid Hourani, vil jeg også trekke frem. Han er til å stole på og gjør en fremragende jobb for Kunstakademiet i Ramallaha. De to norske jordmødrene for prosjektet, Randi Berntsen og Tove Kijewski har også vært avgjørende for å få prosjektet i havn.

Samarbeidet med Kunsthøyskolen i Oslo gikk ikke så bra. Prosjektet ble utsatt for store forsinkelser på grunn av enkeltpersoner som oppførte seg uredelig. Privilegium å få beidra Det største marerittet underveis var imidlertid da jeg ble skutt på av israelske soldater på Vestbredden. Hotellet jeg bodde på, ble bombet og beskutt av tanks. Å oppholde seg i områder med portforbud er ikke noe jeg vil utsette meg for igjen. Det er likevel av verdi for meg å ha opplevd dette, fordi jeg forstår bedre hvordan det palestinske folk har det. De kan ikke forlate sitt område, men det kunne jeg.

Jeg har brukt syv år av mitt liv på å etablere Kunstakademiet i Ramallah, og det var det verdt. Jeg ville aldri hatt det ugjort. Å få bidra er et stort privilegium.

- Har du mottatt priser for innsatsen i Palestina?

- Jeg har fått Ulrik Hendriksens minnestipend i 2010.

- Hva annet opptar din tid?

- Raske biler, trøfler, vin og alt som har med gastronomi å gjøre. Nylig var jeg på guttetur til Italia, og da ble det en del Barolo-vin på meg. Men jeg liker best hverdagen med henting av barn i barnehagen og å lage mat til jentene mine!

- Hva er dine planer for 2012?

- Neste sommer stiller jeg ut i Telemarksgalleriet, med 60 nye malerier. Jeg skal dessuten ha ny separatutstilling i galleri Haaken på høsten, og deretter i Moss kunstforening.

- Har du noen nye ville ideer for 2012?

- Ja, men jeg kan foreløpig ikke si så mye om det. Hver uke treffer jeg stadig nye, flinke folk og utvider min bekjentskapskrets. Det utrolig mange dyktige folk i Norge. Nå jobber jeg med et prosjekt som jeg tror kan komme hele den norske befolkningen til gode. Men foreløpig kan jeg ikke si så mye mer om dette, dere får vente og se.