Anne Kristin Hagesæther

Anne Kristin Hagesæther - Maler som stemningsfull musikk

Etter å ha laget hundrevis av illustrasjoner i sterke koloritter, blant annet for å visualisere Paulo Coelhos åndelige univers og flere andre forfattere, har den prisbelønte illustratøren nå valgt å vie all sin tid i atelieret til maleri og litografi. Hennes nye bilder har færre farger og er mer abstrakte. Hun vil male det usette og sløre det til.

Du maler som musikk for det døve øret. Med disse ordene beskriver en dame uten hørsel hvordan hun opplever Anne Kristins bilder. Den døve damen, som en gang hadde hørselen intakt, sendte en mail til kunstneren for å takke henne for bildet som hun kjøpte, og som får henne til å høre stemningsfull musikk. - Nå vil jeg bare male musikk, og bestemme selv hvilke motiver som skal formes på lerretet. Tidligere har jeg laget mest bilder på oppdrag for andre. Nå er det jeg som er sjefen for hva som skal skapes. Jeg jobber med å forenkle uttryket mitt. Fargene er færre, og strekene mer abstrakte. Jeg er inne i en spennende prosess der jeg ikke helt vet hva som kommer ut i den andre enden. Jeg er åpen for nye inntrykk, og kjenner at det er riktig å konsentrere seg om maling.

Anne Kristin Hagesæther har atelier i de gamle fabrikklokalene til farmasibedriften Nycomed på Sagene. Her er det høyt under taket, og hun har store vinduer som slipper inn solen i store mengder. Hun slipper dessuten å sprengfyre i vinterkulda når solstrålene kaster sitt varme lys inn gjennom vinduene. Akkurat på denne dagen, i dette øyeblikket, da KUNST får omvisning i atelieret, sender naturens egen lyskaster inn sine magiske solstråler gjennom de store vinduene, og får stedet til å skinne. Anne Kristins varme utstråling og hennes fargerike bilder forsterker den gode atmosfæren ytterligere.

Et blått og et brunt øye
Den sprudlende 42-åringen er naturlig rødhåret. Hun er liten og nett, kledd i en blårutet vintagekjole og ser på verden gjennom ett blått og ett brunt øye, som gnistrer av skaperglede. Hun draperer plutselig et oransje 1970-talls strikke-sjerf rundt halsen som hun har fått av sin mor, og stråler enda mer.

- Er jeg ikke fin med briller på? spør hun oss.

- Jeg synes ansiktet blir tydeligere med briller. Se selv, bare ta en test. Vi må gi henne rett, hun kler sine maskuline herrebriller utmerket. I den ene enden av verkstedet maler hun bilder og lager skisser. Mot vinduet har hun kontor, bokhylle og en liten lesekrok med stol og bord. Hun liker å gjøre kontorarbeid før hun begynner å utforske lerretet. Det må være stille rundt henne når hun jobber, noe det ikke alltid er. Rett over hennes atelier holder et dansestudio til. Noen ganger går det hett for seg der med høye lyder og disco-låter. Da lytter Anne Kristin gjerne på radioen, helst på programmet Her og Nå. Hun kommer ofte ikke i gang med å male før i totiden, da er hun omsider klar for å gå inn i sin skaperverden. Helst skulle hun ha fortsatt i mange timer etter klokken fem, men en liten datter på tre år, som skal hentes i barnehagen, gjør at tiden begrenser seg.

Prestedatter
Anne Kristin Hagesæther er født i Bergen i 1968. Oppveksten har vært litt her og der. Hun har bodd både på Vestlandet og Østlandet. Fra syvårs alderen frem til hun var 19, år bodde Anne Kristin i Asker. Faren er prest. Hans første prestestilling var på Sunndalsøra, før han ble sykehusprest på Lovisenberg og deretter lærer på Menighetsfakultetet. Da Anne Kristin var 24 år, sa han ja til biskopkallet i Bergen. Bestefaren var også prest. På et kort tidspunkt var de begge biskoper i navnet, den eldste i Stavanger og den yngre i Bergen. - Å være biskop i Bergen er nok litt annerledes enn i Oslo. Jeg husker eldre damer kom bort til meg i denne perioden og sa: Tenk at jeg skulle få hilse på datteren til biskopen. Bergensere er nok mer opptatt av biskopen som en figur i bybildet enn hva vi er vant til i Oslo.

Nå opplever min far at noen spør om han er i slekt med meg, så rollene har endret seg litt, humrer Anne Kristin. - I min fars familie er det mange akademikere og lærere. Mor kommer fra en håndverkerfamilie. Ingen har vært kunstnere verken på mor eller farssiden. Mor er husøkonom. Hun har undervist i renhold i 25 år og har skrevet bok om emnet med tittelen Rent, enkelt og greit. Og det er hun som har inspirert meg til å bruke mopp når jeg maler. Dette er et fabelaktig maleredskap når jeg skal dekke store lerreter med maling. Det går så kjapt. Jeg kan mye om vaskeredskaper og har atelieret fullt av utstyr som sikkert er mer vanlig å finne i et bøttekott enn på et atelier. Skurekost, langkost og vindusnal er også blant favorittredskaper når jeg legger de første strøkene med maling på bildene.Q-tips er også noe jeg ikke klarer meg uten. De er kjekke å ha for å fjerne småflimmer med maling.

- Min barndom var sterkt preget av en geistlig kontekst. Jeg har tilbrakt mye tid i kirkerommet. Jeg var rastløs som barn og hadde problemer med å sitte lenge stille på kirkebenken. Mor ga meg derfor det hun hadde av papirlapper, kassalapper og kvitteringer som hun fant i vesken sin, pluss en blyant slik at jeg kunne holde meg i ro og tegne på de små lappene. Jeg har tegnet så lenge jeg kan huske, men malte aldri da jeg var barn.

Naive hus
Tegneseriefigurer, dekor i hyttebøker, leking med bokstaver og hjemmelaget brevpapir med illustrasjoner var noe jeg syslet med i barndommen. Fifi og Fofo-figurene i lesebøkene på barneskolen inspirerte til å lage egne tegnehefter med historier i. Fremdeles tegner jeg de samme, naive monopolhusene som da jeg var tre år. Jeg har aldri helt vokst fra min barndoms strek, og hus med fire vegger og tak. I voksen alder når jeg maler mine små hus, vender jeg alltid tilbake til de enkle boligene, men det er ikke alltid de har dør eller vindu. Hva dette handler om, tja, det kan være alt fra å føle seg innestengt til å holde på en hemmelighet, tror Anne Kristin. Lenge ante jeg ikke at det var mulig å bli tegner, designer eller maler på hel tid. Jeg var veldig lite informert om kunstverden, og fomlet meg frem på egen hånd.

- Selv om jeg hadde et såkalt lyst hode og godt språkøre, var det aldri snakk om at jeg skulle bli akademiker. Å være tegner var bra nok for meg, og for min familie. Mor og far støttet meg da de skjønte hvor det bar hen. Etter videregående skole tok jeg utdanning som grafisk designer. Deretter dro jeg til England for å studere illustrasjon. Fra 1992 til 1994 tok jeg bachlor-eksamen i Norfolk. I 1995 fullførte jeg en master i Brighton og har siden den tid drevet mitt eget studio, som frilansillustratør.

Yndet illustratør
Anne Kristin Hagesæther har jobbet som illustratør på hel tid i 14 år. Hun har laget bilder til cd-covere, frimerker, bokomslag, og ikke minst illustrert en rekke bøker både kirkelige tekster og romaner. Hun har illustrert Per Arne Dahls bøker, og laget tegninger til Profeten av Kahlil Gibran. Sistnevnte bok er i dag ikke lenger å få tak i, den er utsolgt fra Gyldendal forlag. Hennes Paulo Coello-bøker er utgitt på 16 språk, og hun har mottatt mange priser og utmerkelser for sine personlige tolkninger av tekster, med sin helt særegne strek. - Hva er hemmeligheten bak din illustrasjons-suksess?

- Jeg fant plutselig ut hvordan jeg skulle lage en Hagesæther. Jeg skjønte at jeg måtte ha noen faste kjennetegn, og valgte å putte små skjulte skatter og figurer inn i bildene, kombinert med sterke farger, ofte i oransje og rødt.

- Når kom billedkunstneren i deg for alvor frem?

- Jeg hadde min første separatutstilling i BOA, (Bildekunstnere i Oslo og Akershus) i 1999 med illustrasjoner. I 2001 begynte jeg å lage grafikk.

- Har du helt sluttet å lage illustrasjone ?

- Jeg har tatt en pause fra illustrasjoner. Jeg kom til et punkt der jeg følte at jeg var nødt til å fornye meg. Å lage illustrasjoner er noe jeg behersker. Å male er mer krevende. Jeg vil utfordre meg selv og gjøre noe nytt. Jeg var mettet på korte deadliner, som man ofte får når man er frilansillustratør. Å jobbe på spreng for å rekke frister, og ha en styrt ide fra oppdragsgiver, hemmet mitt ønske om å skape bilder helt fritt fra eget hode. Etter 14 år med eksterne oppdragsgivere er jeg nå min egen oppdragsgiver. Nå er det Anne Kristin som er bestilleren. Jeg er kritisk til min egen bestilling, og har som mål å forenkle uttrykket, redusere fargebruken, ta bort mer, og jobbe mer abstrakt.

Jeg har alltid malt skissebilder på kartong. Jeg har ikke jobbet så mye med pc, alltid malt i voksen alder, og det er dette jeg vil jobbe videre med.

- Du har laget mange åndelige bilder, er dette noe du fremdeles er opptatt av?

- Jeg er forankret i kristen tro, den er en del av min hverdag. Da jeg skrev masteroppgave, handlet den om symbolbruk i religiøs kunst. Å male i seg selv og det å bli grepet av en ide er også en åndelig prosess for meg. Men det må ikke være et åndelig eller kristent budskap i mine bilder. Jeg ønsker ikke å være misjonerende. Jeg er mest opptatt av å formidle undring, lengsel, ensomhet, natur og om par-relasjoner i bildene mine.

Øde landskaper og små menneskespor
Anne Kristin Hagesæther har lenge vært opptatt av å male natur. Hun er fascinert av øde landskaper der man kan se små spor etter mennesker, som for eksempel høyspentledninger som vaier over tretoppene. Hun tar mye bilder når hun ferdes ute i naturen, av fjell, hav, båter, hus, lyktestolper eller en sykkel som står alene mot en husvegg. Hun ser maleriske motiver i grove rundtømmerstokker som fungerer som høye mastestolper for strømledninger, og rustne små skruer. På Buvåg i Hamarøy går hun gjerne lange turer i kulturlandskapet for å fange inn stemninger. Kontraster, by mot land, og det menneskeskapte mot det organiske skaper spenning i bildene. Hun bryter gjerne vanlige konvensjoner i maleriet. For øyeblikket er hun mer opptatt av å stille spørsmål enn å gi svar og å rope litt lavere med bildene sine.

- Gamle barnesanger kan også bli til et bilde, for eksempel sangen Min båt er så liten, som mine foreldre sang for meg da jeg var barn. Nå synger jeg den samme sangen for min datter Agnes på tre år, og hun misforstod tittelen, hun trodde den het Min båt er for liten, som mitt bilde heter, og som handler om å være på vei til himmelens land. Jeg har malt et bilde med samme navn som sangen, det er både harmonisk og disharmonisk. Bak litt rot skinner det av noe, jeg vet ikke helt hva, men det er noe godt i alle fall. Å bli mor i en alder av 39 år har gjort at jeg selv ser ting i et nytt perspektiv.

- Hvor lenge har du laget malerier?

- Siden 1995, men i løpet av det siste halvannet året har jeg kun hatt fokus på å male. Jeg ønsker å gå dypere til verks, og åpne opp for hva som kan skje. Jeg vil male det usette. Jeg vil ikke være for overtydelig, jeg vil sløre det til. Det er kun titlene på bildene som gir et lite hint om hva det handler om, resten er opp til betrakteren.

- Får du undervisning?

- Ja, jeg har gått i lære det siste året og fått veiledning av maler Markus Brendboe og Roar Werner Eriksen. - Når skal du vise frem de nye bildene?

- Jeg skal ha en separatutstilling med malerier i Krane Kunstgalleri i Tromsø i 2011, og to større utstillinger i Oslo og Porsgrunn i 2012.

- Hvor stor produksjon har du?

- Jeg lager mellom 10 og 30 nye malerier per år. I min familie har det alltid handlet mye om produksjon. Jeg er vokst opp med en holdning at det er en dyd å produsere. Selv ønsker jeg å våge å sette ned tempoet. Jeg må være på, for å lage noe bra. Når jeg kjenner at jeg ikke er der, roer jeg meg ned, gjerne med en kopp te før jeg arbeider videre. Jeg tror det er sunt å surre litt rundt før inspirasjonen er der. En skihopper må jo også vente på riktig vindforhold før han kan slippe seg løs og ta sats og hoppe utfor kanten, sier hun for å sammenligne med sin egen situasjon.

Mitt største problem har alltid vært rastløsheten. Jeg har en forventning om å få til noe og utrette noe viktig. Jeg jobber aktivt med å få inn litt andre verdier i meg selv. Helst vil jeg ikke lage et bilde før jeg finner et tema som berører meg. Jeg jakter på lekenheten og vil bli flinkere til å få frem mitt eget univers i maleriet. Nå vet jeg ikke helt hvem jeg er rent malermessig, noe jeg akter å finne ut av. Jeg må prøve dette uten å bli for smakelig. Maleriet må slippes før det blir for fint og for perfekt, før det mister sin egenart, mener Anne Kristin.

Fascinert av raw-art
- Hvem inspirer deg?

- Den danske kunstneren Niels Leergaard (18931982) , Knut Ruhmor (19162002), den britiske maleren Elizabeth Blackadder (1931-) og den engelske abstrakte maleren Ben Nicholson (1894-1982) samt skotske Barbara Rae (1943-). Det engelske kunstmagasinet Turps, som har en egen nettside, www.turpsbanana.com, som har fokus på maleriet. Skribentene er selv malere. Jeg oppdaget bladet på KEM, og er nå fast abonnent. Jeg er også fascinert av autodidakte tegnere, og raw art. I Wien besøkte jeg Haus der Kunstler. Et behandlingssted med fantastiske tegninger laget av pasienter med psykiske lidelser. Filmer er dessuten til evig inspirasjon, der legger jeg merke til mange detaljer og husker veldig godt visuelle inntrykk.

- Hvordan er en vanlig dag i atelieret?

- Jeg har struktur på arbeidsdagene mine, og skriver lange lister for hva som skal gjøres. Jeg har alltid vært flittig, nå øver jeg på å tørre å stille mer spørsmål, og åpne opp for det som kan komme. Når jeg maler, er det noen motiver som bare flyter av gårde. Noen ganger kommer jeg feil ut og må male over. Jeg ser fort når det er på vei til å bli noe. Da stopper jeg opp og legger ned penselen før jeg kludrer det til igjen.

Et nytt ståsted
- Hva er du mest opptatt av i dag?

- Datteren min Agnes på tre år gir mye glede, hun inspirer meg til å lage bilder. Jeg synger mye med henne, blant annet den gamle barnesangen Alle fugler små de er. Jeg har også fokus på å få mine malerier opp i store formater, det gir større autoritet. Å skape en enklere strek og et mer direkte uttrykk er viktig for meg i disse dager. Ideer som kommer til meg, skisserer jeg raskt opp i skissebøker. Jeg har en bok bare for bilder, her er det kun streker eller maling. I den andre skisseboken rabler jeg ned ord, i den finnes ingen tegninger. Jeg har dessuten for lengst oppdaget symbol-leksikoner. I gamle dager hadde maleriske symboler sterk kraft. Denne fascinerende skatten skal jeg jobbe videre med.

- Har du solgt noen av dine nyeste malerier?

- Ja, blant annet seks malerier som henger på Stord sykehus, på et stille rom. De tok kontakt med meg. Jeg fant inspirasjon til maleriene i naturen på Stord. På dette tidspunktet var jeg høygravid. Jeg tok frem kamera og fanget inn naturmotiver som jeg malte.

- Hva er hovedtema i de nye bildene?

- Det er mye jeg ønsker å formidle i mine malerier, blant annet små møtepunkter med mennesker. Jeg vil skape en streng som rører ved noe i andre mennesker. Emosjonelle emner har ikke alltid ord, det handler om følelser som treffer et annet sted enn hjernen.

Mye lys og litt skygge
Anne Kristin Hagesæther har etter eget utsagn blitt født på solsiden, og har hatt en lykkelig barndom. Men, hun har også fått smake på livets utfordringer. Da hun var 15 år, fikk hun diabetes. I snart 30 år har hun levd med å sette sprøyter på seg selv. Teknikken har heldigvis utviklet seg. I dag er det bare et lite stikk som skal til før hun kommer i blodsukkerbalanse. Da hun ble gravid i en alder av 39 år, måtte hun stadig på kontroller for å unngå komplikasjoner. Alt gikk heldigvis som det skulle, og Agnes kom til verden frisk og fin, og er nå blitt tre år. Anne Kristin er gift for andre gang og har to stesønner, på 14 og 18 år, som hun har et veldig godt forhold til. - Å bli mor i godt voksen alder har vært en berikelse. Agnes er veldig observant. Hun ser så mye, som jeg slett ikke har fokus på. Hun minner meg på å huske min egen barndom. Men det å være mor er også som å ta på seg en kjole som er for trang. Jeg har malt flere motiver med dette tema, blant annet en sommerkjole i glade farger.

Jeg er inne i ny fase av livet for øyeblikket, der jeg forsøker å finne meg selv som maler. Jeg spør meg selv hele tiden hvordan og hvorfor jeg maler, og har nå endt opp med en serie enkle tulipanbilder nesten helt uten farge, mange av dem er sorte og grå. Disse motivene handler faktisk ikke om tulipaner, men om alt mulig annet, sier Anne Kristin Hagesæther, som ser på verden med to ulike øyne, ett blått og ett brunt.