Den lydløse larmens mester

Forrige

Neste

Jan Groth på Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø fra utstillingen Paralleller.  

Av Anne Marit Muri / Foto Galleri Riis, Nord-Norsk kunstmuseum.

KUNST 3-2011: Jan Groth ruver som en bautastein innenfor senmodernismen i norsk kunst. Han har fanget et lite strå, og komponert monumentale gobeliner i sort og hvitt, som har vakt oppsikt over hele verden. Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø har i vår vist frem noen av hans arbeider, inklusive tegninger og skulpturer på utstillingen Paralleller.

KUNST (Tromsø/Oslo) Sammen med ni andre kunstnere har Jan Groth vært aktuell med utstillingen Paralleller som har vært åpen for publikum fra 5. februar til 29. mai i år. Utsøkte samtidsverker av Kjell Bjørgeengen, Inger Johanne Grytting, Iver Jåks, Arne Malmedal, Thomas Phil, Stein Rønning, Heidi Kennedy Skjerve, Elisabet Alsos Strand og Tone Vigeland har prydet lokalet på Nordnorsk Kunstmuseum, som holder til i et staselig praktbygg midt i polarbyen.

- Jeg har valgt å komme hjem til Norge igjen på grunn av disse kunstnerne, sier Groth. Du skjønner, vi er som en stor familie. Det er blant disse jeg føler meg hjemme. Vi er alle purister, som vil skape så mye støy som mulig med våre lydløse verker.

Å høre stemmen til Jan Groth er som å lytte til musikk. Den har en sjelden lyrisk klang. Plutselig snakker han perfekt dansk med bløte lyder, så slår han over på hallingdølsk, for i neste øyeblikk på verdensvant vis å tale New York-engelsk.

Gjennom et langt liv har Groth bodd mer i utlandet enn i Norge. På slutten av 1950-tallet reiste han til København for å studere malerkunst under professorene Erling Fredriksen og Knud Nielsen. Han kom inn på Kunstakademiet i København, men begynte aldri. I 1960-årene oppholdt han seg i Holland for å lære klassisk gobelinteknikk, først som lærling under danskfødte Benedikte Herulfsdatter på Vevereij d`Uil i Amsterdam. Hun ble Jan Groths kone i 1965 og har vært hans trofaste kunstneriske samarbeidspartner gjennom 42 år. I det tette arbeidsforholdet er han blitt karakterisert som komponisten og hun som utøveren. Ved inngangen til 1970-tallet dro Groth til New York. Han var 32 år da han opplevde metropolen for første gang. Byen gjorde et mektig inntrykk på han. Her sanset han inn nye impulser fra samtidskunst, dans, musikk og teater. Etter hvert ble han selv et verdensnavn på den internasjonale kunstscenen med egen bolig midt på Manhattan. Når behovet for ro og stillhet har meldt seg er det familiehytta på Dagali i Hallingdal han søker til. Her har Groth feriert siden guttedagene. Det første kunstneren gjør når han kommer til bygda, er å besøke stedets kirkegård. Da dekker han familiegravene med et hav av blomster. Også gravene som er blomsterløse, tar Jan Groth seg av. Alle som er glemt, trenger en blomst, mener den sjenerøse kunstneren.

Hans vesen stråler av fornem varme. Han er dannet og galant, og passer på å gi komplimenter slik at samtalepartneren føler seg vel. Ansiktshuden er nesten like glatt som et barnekinn. Hårmanken er vilter, og fylt av bølgende linjer i sølvgrått. Ikke et øyeblikk klarer han å skjule at han har en leken personlighet, selv om alvoret ligger på lur.

Danske og franske røtter

- Jeg er en jolly melancholic, sier han.

- Alltid, så lenge jeg kan huske, har jeg følt meg litt rar. Interessene mine handler jo om sansing. Det har dreid seg om bilder, tegning, skulptur, musikk, dans og teater så lenge jeg kan huske. Da jeg ble gammel nok, rømte jeg fra Norge. Jeg var 17 år og flyttet til Danmark og følte at jeg endelig kom hjem. Min mor har danske og franske røtter, så jeg følte meg raskt komfortabel med det kontinentale livet. Min mor Lis Lemaitre var unorsk, og livsglad. Hun fyrte gjerne opp en sigar og drakk whisky, som en mann.

- Nå som jeg er kommet i en alder der jeg må ha litt hjelp fra helsevesenet, har jeg møtt på en lege som kjente min mor godt da hun var ung. Han skrøt henne opp i skyene. Vet du hvorfor ...Hun hadde gitt han en bunke med erotiske noveller da han var tenåring. Mor var en frilynt og en utradisjonell kvinne, og svært intellektuell samt like belest som sin mann.

Mine foreldre var usedvanlig varme mennesker og gode til å støtte meg da de skjønte at jeg mente alvor med å legge ut på kunstens vei. Far klekket ut blåruss som rektor på Handelsgymnaser rundt om i landet. Familien bodde i min fødeby Stavanger til jeg var 11 år. Her var jeg omgitt av et landskap som gav meg et indre fylt av vertikale og horisontale linjer, som et bilde på det høye og det trange. Linjene var der tidlig, også de enkle fargene, sort og hvitt. Selv om min første tegnelærer sa at jeg aldri måtte bruke svart, fordi ingen skikkelige kunstnere gjorde det. Svart ble likevel en viktig farge for meg. I 1965 la Jan Groth ned malerpenselen for godt for å konsentrere seg om monumentale gobeliner.

- Det ble for mye søl med malingen. Jeg var lenge opptatt av jordfarger, og malte konturer av former og prøvde å tømme bildeflaten for farger. Men gav til slutt opp.

Frem til 1973 handlet det kun om å veve billedtepper.

101 gobeliner

I alt har Benedikte og Jan Groth laget 101 monumentale gobeliner i sort og hvitt gjennom 42 år. De fikk tak i to gamle vever som stod på Fredriksborg slott i København på 1960-tallet, som ble brukt for å rekonstruere gamle veggtepper.

- Vi betalte 1000 kroner for vevene, de var i ypperlig stand. Benedikte, som er utdannet vever fra Frankrike, har vært en fabelaktig håndverker gjennom et langt liv. Hun ville først og fremst veve, og var som en forlenget arm av meg, sier Jan Groth.

På 1960-tallet var det få som brukte den gamle og konservative veveteknikken. Vi valgte å benytte den gamle metoden og samtidig skape noe nytt ved å forenkle billedvevflaten. Den sublime overflaten ble en viktig del av verket. Vi ønsket å få frem stoffligheten i teppene, og det følsomme i håndarbeidet. Hver enkelt tråd blir lagt inn i rennen, en etter en, med håndens kraft.

Selv om Groth er mest kjent for sine gobeliner, blir han ansett for å være mer billedkunstner enn tekstilkunstner. Han jobber intenst med komposisjonen av streken som skal føres inn i den svarte overflaten. Uttrykket er ofte vibrerende, selv om det tilsynelatende er en enkel strek som danser over det store svarte rommet av en flate. Formspråket han bruker, er strekens dialog med flaten. Til å begynne med var uttrykket figurasjoner i sort på en gråhvit flate, senere ble dette snudd om til hvit strek på en sort flate. Utover i 1970-årene skapte han hvite strekformasjoner mot brunsorte bakgrunner.

På midten av 1980-tallet skilte Jan Groth seg fra sin kone, men de beholdt det gode vennskapet og det faglige samarbeidet.

- Gobelinene ble bedre etter at vi fikk et rent kunstnerisk forhold, mener Groth.

Aldri lei av streken

Det var etter et møte med kunstneren og dikteren Henri Michaux tidlig på 1970-tallet at den karakteristiske streken dukket opp i Groths univers. Boken Erkjennelsen porter av Aldos Hauxley ble en åpenbaring. Forfatteren komponerte også prikkebilder etter å ha dopet seg ned med diverse stoffer, for å nå inn til en annen virkelighet.

- Michaux flyttet noe i meg. Hans verker gav meg ikke fred, han skapte en konstant uro i meg. Etter dette ble jeg mer ekspresjonistisk, selv om metoden alltid har vært minimalistisk.

- Jeg blir aldri lei av strekene. De representerer en gren mellom flere verdener, inni seg selv, eller i flaten eller i volumet. Jeg er også fascinert av det umulige ved streken. Noen ganger er jeg i krig med den, streken kan bli slapp, da blir den forkastet, og jeg prøver på nytt. Noen ganger er det streken selv som drar, og da må jeg være klar. Jeg kan ikke høre på musikk når jeg komponerer streker, selv om jeg elsker barokkmusikk. All oppmerksomhet er rettet mot det å følge min indre søken, dette krever stor konsentrasjon. Jeg har en stillhet inne i meg, en stillhet som for meg er god, og følsom. Alle kunstnere ønsker på en eller annen måte å nå opp til det spesifikke, til toppen av en pyramide. På et tidspunkt må likevel linjene krysse mellom betrakteren og kunstverket. All kunst handler om dialog med verket. Jeg vil gjerne være personlig i min kommunikasjon med betrakteren, men aldri privat.

På Dagali, høyt til fjells, sier bygdefolket at streken minner om strået eller graset. Andre steder kan jeg høre at jeg skaper lyrikk med streken. Dronning Margrethe i Danmark, som holdt åpningstalen på en av mine utstillinger i København, uttalte spontant til meg: Streken din står jo og dreier. Hun hadde rett i det. Jeg forsøker blant annet å fange inn observasjoner fra samtidsdans i mine verker. Jeg har vært helt vill etter dans, særlig i New York på 1970- og 1980-tallet. Dans som står stille, der bevegelsen er fryst fast, er best ... For min egen del handler all kunst om terapi.

Prestisjefylte utstillinger

Tidlig på 1970-tallet ble Jan Groth tilknyttet det anerkjente Betty Parsons Gallery i New York. Hun tok over alle kontaktene fra Peggy Guggenheim.

- Parson så først mine arbeider i Paris, deretter kom hun på en utstilling jeg hadde i København. Vi fikk god kontakt. Jeg opplevde raskt aksept som kunstner i New York, og at det er gjevt å være kunstner i verdensbyen. I Norge må vi kunstnere ofte ta sats for å si hva vi gjør.

Groth har bodd mange år på Manhattan, på 22. gate, og på et loft i 10. etasje nær Madison Square. I 12 år, fra 1982 til 1994, var han professor ved New York School of Visual Arts.

- Årene som lærer var en veldig god periode i livet mitt. Jeg liker å dele, kunst må jo deles. Jeg jobbet langt utover normal arbeidstid, og glemte ofte at jeg var på arbeid. Kontakt med studentene gav meg mye glede og nye innsikter både menneskelig og faglig.

Et av høydepunktene i Jan Groths kunstnerkarriere var da han hadde utstilling av egne arbeider i Guggenheim-museet i New York. Hans arbeider er også innkjøpt av Museum of Modern Art i New York. Etter mange år som Manhattan-beboer har Groth nylig solgt sin bolig i verdensbyen. Også byleiligheten i København som han eide sammen med sin nye livsledsager fra midten av 1980-tallet, er solgt. Groth og hans partner, som var direktør på Lousiana museum i København, bygget opp en privat kunstsamling med verker som har hatt stor betydning for dem. Deler av denne samlingen, som inneholder samtidskunst fra 1960-tallet og frem til i dag, er gitt til Stavanger kunstmuseum. Første donasjon var et arkiv som hans tidligere kone bygget opp, senere kom kunstverker. De første verkene fra Groths samling ble gitt bort i 1998 og deretter i 2004, og vist frem på en stor utstilling på museet. Samlingen inneholder kunst fra blant annet Henri Michaux, Tony Smith, Robert Morris, Anslem Kiefer, Jasper Johns og flere norske samtidskunstnere, blant annet Tom Sandberg, Mette Trovoll, Thomas Phil og Arne Malmedal. - Men sofaen får de ikke riktig ennå, sier Groth med et smil.

I 2001 ble han beæret med en retrospektiv utstilling i Samtidsmuseet i Oslo, som først ble åpnet i Japan, der Groth også har et stort publikum.

Streken i skulptur og tegning

Selv om Groth er mest kjent for sine nyskapende gobeliner er tegningene hans også svært viktige i hans kunstnerskap. Billedspråket han bruker, er tegnet. Han viser en fremragende lekenhet med de enkle strekene på flaten.

I 1973 kjøpte Groth en haug med kritt i Amsterdam. Han ville lage tegninger med krittene. Fremdeles har han mange av disse eskene igjen.

- Du vet, jeg bruker ikke så mye farge av gangen på en hvit flate, så det er ingen fare for at lageret blir tomt med det første.

På slutten av 1980-tallet begynte Groth å lage skulpturstreker, som ikke var frittstående. De første skulpturene stod lent inntil en hvit vegg. Det var som om streken måtte ha et fast holdepunkt. Etter hvert våget han å ta spranget ut fra veggen og lot streken få komme helt ut i rommet som en selvstendig enhet uten å måtte støtte seg til veggen.

- Når jeg endelig gjør noe nytt, holder publikum pusten, du vet det skjer jo ikke så ofte.

En av hans mest monumentale strekskulpturer på i alt ni meter er laget på oppdrag fra Stavanger kunstmuseum. Gjennom professor Stein Rønning har Groth lært seg kunsten å forme skulpturer, som er støpt i bronse på verksted i Italia. Gjennom et langt liv har Groth hatt mange vesentlige utsmykkingsoppdrag. For ikke så mange dagene siden ble en av hans gobeliner solgt til Stortinget, gjennom galleri Riis som formidler hans kunst.

- Det er litt underlig å oppleve at kunsten min nå selger. I unge år hadde jeg ikke engang råd til en bussbillett. - Jeg har alltid ment at man ikke må bli for flink til det man gjør.

Men jeg må innom atelieret mitt på Frogner hver dag, ellers blir jeg hurpete. Før jeg drar, finner jeg på allverdens andre viktige ting som å vaske sokker, du vet plutselig får jeg det så travelt med praktiske gjøremål ... Groths formspråk har alltid kretset om det knappe, om forenklingen og om konsentrasjonen for å få frem stoffligheten i sin kunst.

- Kunst i dag må ikke bli ren underholdning, den må inneholde mer av det taktile, av form og av følsomheten som sitter i fingrene. Selv må jeg alltid sanse før jeg skjønner ...