- Gjennom nåløyet i kresent New York galleri

Forrige

Neste

Av Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas.

KUNST 4-2011: Det tok meg fire år å få i land avtalen med Jason McCoy gallery i New York, sier Kenneth Blom. - Da jeg viste frem originalarbeider for første gang, gikk det tre sekunder før avvisningen kom, kontant. Det var bare å snu i døra, reise hjem igjen og male nye bilder. 8. juni i år kunne Blom endelig se tre av sine verker på veggene i det prestisjefylte galleriet med utstillingen Northern Light.

I maleriet The Sun ser vi to skikkelser i forgrunnen som betraktes bakfra. De står i et bylandskap. Midt imot skinner solen. Hovedpaletten er i ulike blåtoner, sort og gult. Blom forteller at den venstre siden i bildet er inspirert av en gatefasade i Sør-Italia. Den andre bygaten er ren fantasi. Motivet er skremmende og poetisk på samme tid, og bygget opp av geometriske former med en sterk rytmisk komposisjon.

Også i verket The Office, malt i januar 2011, er det en skikkelse i bildet. Her ser vi bare ett menneske, og det er ingen speiling i flatene. Rene geometriske former spiller en vesentlig rolle i bildet. Rommet personen oppholder seg i, minner om et kontor.

- Fargene i motivet har jeg hentet fra bilder jeg har malt litt tilbake i tid. Blåtonene og det sorte er kommet frem igjen. Da jeg kom inn i galleriet i New York City og så maleriet på veggen for første gang, stod galleristen McCoy foran bildet sammen med to jødiske samlere. Da han fikk øye på meg utbrøt han: Blom, maleriet ditt er fantastisk! Bedre velkomst til det kresne New York-galleriet er det vel neppe mulig å få, tenker vi Det tredje maleriet, The Disturbance, er enda et hakk mer poetisk i uttrykket enn de to foregående maleriene. Også her har Blom brukt utsøkte linjer og geometri for å skape dybde i flaten. I bildet står personen med ansiktet vendt frem mot betrakteren. Motivet er inspirert av både fotografi, litteratur og poesi. I deler av maleriet bruker Blom abstraksjon.

Abstrakt og figurativt

- De gamle mestrene, blant annet J. M. W Turner ( 1775-1851) var genial i sin bruk av abstraksjon. Ved å studere hvordan figurative malere fikk frem høylyset i bildene, i gullgjenstander, i en gardin, i en brynje, er det opplagt at de har brukt abstraksjonen for å etterligne lys og gjenstander. Jo nærmere man kommer en detalj i et stort verk, desto mer abstrakt er det bygget opp.

Kenneth Blom har, etter at han gikk ut fra Statens kunstakademi i 1994, utmerket seg med malerier der figurasjon og abstraksjon går som hånd i hanske. Verkene er humane og eksistensielle, følsomme, nære, strenge og stramme på samme tid. Formen og innholdet synes å være av like stor betydning. Tematikken i Bloms bilder handler ofte om livets gang, om fødsel, vennskap, kjærlighet, ensomhet, død og begravelse. Ett eller flere mennesker i bildene er som regel omgitt av geometriske og abstrakte bakgrunner. Bildeflaten er matematisk komponert. Det som ved første øyekast kan virke som tilfeldige strøk og linjer, er nøye beregnet for å få frem dynamikken mellom det abstrakte og det figurative uttrykket.

Lunsj med den danske dronningen

- Den danske dronning Margrethe var med på festlunsjen i galleriet dagen etter åpningen hos Jason McCoy, forteller Blom.

To runde bord var dekket på til 18 mennesker. Forsamlingen bestod for det meste av investorer og velstående, kunstinteresserte jøder, og en ballettdanser. Flere var langt over 80 år. Svært hyggelige, og oppegående mennesker. En dame i rullestol med fornemt vesen satt ved bordet, iført tunge gullsmykker. Hun var tydeligvis ingen hvemsomhelst. Jeg har aldri sett eller møtt slike mennesker før. Etter denne lunsjen skjønte jeg at gallerist Jason McCoy har gode kontakter blant kunstsamlere på Manhattan. Selv følte jeg meg som en statist i en Woody Allen-film, og en som titter på et fornemt middagsselskap bak et forheng

Begynte med et nachspiel

- Galleristen poengterer at det ikke er noen ulempe for en kunstner å opptre sympatiskt høflig og ydmykt. Arroganse er det bare å styre unna, sier Kenneth Blom. Denne byen har til en hver tid ca. 20 000 kunstnere som ønsker seg et galleri .... Selv er Blom sterkt til stede i samtalen. Han er full av energi, med masse selvironi. Han snakker fort, og mye. Når han prater er han en mester til å male med ord og krydre ordbildene med komiske innslag, noe som får tilhørerne til å le, ofte. Øyene ser direkte på deg, noen ganger borer de seg fast, eller ser bort på ett eller annet, som om han har fått los på noe veldig spesielt.

- Det var aldri aktuelt å skjelle ut galleriet da de ikke ville ha de første bildene mine, sier kunstneren. Det var bare å si seg enig i at jeg hadde tenkt taktisk istedenfor å bare male mine bilder. - Mitt første møte med Jason McCoy gallery startet på et nachspiel i 2007. Ikke i USA, men i Norge. Jeg hadde nettopp stilt ut bilder i Stavanger kunstforening, der kulturråd Mary Miller var til stede. Senere på kvelden eller natten er mer presist å si, havnet vi på nachspiel. Den skotskfødte Miller, som måler 1,50 på strømpelesten, er en racer til å danse, og vi ga oss ikke før kl. 04 om morgenen. Mens vi danset og moret oss, fortalte hun om sin gode gallerikontakt i New York, Jason McCoy. Jeg glemte aldri denne anbefalingen. Før jeg ringte gallersisten, snakket jeg med Miller. Dette var på en mandag. Samme uke, på torsdagen, satt jeg på flyet fra Oslo til New York.

Vel fremme ble jeg intervjuet av galleristen. Han likte det han hadde sett av mine malerier i bøker og kataloger. Han lurte nå på om jeg kunne vise ham noen originalarbeider. Hvor lang tid er det mulig å få, tenkte jeg, men før jeg rakk å tenke mer, utbrøt jeg: Du kan få se nye malerier om en måned. Nøyaktig en måned senere satt jeg på New York-flyet igjen med fem nymalte bilder i bagasjen. Denne gangen tenkte jeg før jeg reiste over med bildene. at nå må du vise ham hvor flink du er.Vis frem alt du kan. Dette er den eneste sjansen du får, tenkte jeg! På møtet dukker det opp tre ansatte. De ser på bildene i tre sekunder. Så sier McCoy: - Her setter jeg av tid til deg og gir deg en sjanse, og så viser du frem fem helt upersonlige bilder. Det er ikke dette vi vil ha. Hvor ble det av deg og din malerstemme?

Jeg ble paff, men mumlet likevel frem: Du har helt rett. Jeg beklager. Og tok med meg fire av fem bilder hjem igjen. De beholdt ett. I forbindelse med utstillingen på galleri Haaken i 2009 fikk jeg plutselig nytt mot og sendte galleriet en mail for å informere om utstillingen og la ved foto av maleriene. Til min store overraskelse fikk jeg raskt svar tilbake: Takk for hyggelig mail, dette var det vi så etter. Jeg reiser til New York på nytt, og nå starter samarbeidet.

Galleriet er ikke kjent for å forhaste seg. De er grundige og kvalitetsbevisste. Målet deres er å beholde sin posisjon som et velrenommert kunstgalleri på Manhattan. Det har tatt 30 år å bygge opp den posisjonen de har i dag. Å følge moten, eller å hive seg på trender, er noe de holder seg unna. De følger sitt eget opplegg for utvelgelse av kunst. Budskapet de stadig gjentar til meg, er at det tar tid å selge en norsk kunstner i New York. Dette er jo en nådeløs by.

På herreklubb i New York

- Et par dager etter åpningen inviterte gallerist Jason McCoy på lunsj i den ærverdige herreklubben The Century Club, en gentlemannsklubb for forfattere og intellektuelle på Manhattan etablert på 1880-tallet. Det knirket i det gamle gulvet da vi gikk inn. Veggene var dekket med mørkt treverk. Lokalet minte meg litt om en miks av Frimurerlosjen, et gammelt bibliotek og om Theatercafeen, forteller Blom. - Kelneren som serverte, hadde på seg lilla blazer. Hver gang han bukket, skled tupeen litt ned, men jeg kunne jo ikke le Å tre inn i dette lokalet og oppleve den 120 år gamle herreklubben, som kun er åpen for medlemmer, er den mest ekstraordinære opplevelsen jeg har hatt i New York. Rundt oss satt det mennesketyper jeg heller aldri har sett før. Selv var vi tre menn rundt bordet: Galleristen, som er nevø av maleren Jackson Pollock (1912-1956) og oppvokst med kunst, Fredrik Nergaard, som driver og eier galleri Haaken, og meg. I dette selskapet følte jeg meg nok en gang hensatt inn i en uvirkelig scene, som i en Ingmar Bergman eller Bogarth-film.

Sommerutstillingen Northern Lights fikk bra respons hos publikum og ble godt besøkt gjennom alle de ukene den var tilgjengelig for publikum, ifølge galleristen.

- Selv elsker jeg å være i New York og besøke biblioteker og museer, blant annet Neue Galerie med tysk og østerriksk skulptur, maleri og møbeldesign fra perioden 1890 1940. The Frick Collection, et herskapshus ved Central Park med Corot,Vermeer,Velasquez og mange andre fantastiske arbeider, og ikke minst Metropolitan Museum of Art. På Metropolitan spør betjeningen hva vil du betale når du går inn, alt fra 5 til 50 dollar

En sosial fyr

Selv om Kenneth Blom har stilt ut bildene sine i et av New Yorks beste gallerier, er den første nordmannen med separatutstilling på Sotheby`s, og tidlig tatt inn i varmen av galleri Haaken, har han beholdt fotfestet og har en avslappet holdning til egen suksess.

- Jeg kan ikke tenke på og bry meg så mye om medgangen, jeg må bare stole på meg selv og mitt eget uttrykk. Selv om jeg ble omtalt som en helt i VG og Dagbladet, i forbindelse med Sotheby`s utstillingen i 2007, ble jeg ikke kjempeglad da det skjedde. Jeg merket jo ingen forandring. Bildene var like bra eller dårlige. Jeg har også fått helsides slakt blant annet i Aftenposten. Det var kanskje litt dumt å kalle den første haien jeg malte, for Lotte ... - Jeg har alltid sett på meg selv som en normal fyr, energisk, åpen og sosial. Men da jeg gikk på Kunstakademiet, følte jeg meg rar, fordi jeg var så lite rar. Familien flyttet fra Danmark til Norge da jeg var fem år. Jeg tegnet kun kjedelige tegninger i barndommen, var utålmodig, og likte ikke å sitte stille. Moren var hjemmeværende, og faren designer. Faren tok ofte sine to barn med til Folkemuseet når de hadde fri, for å tegne gamle hus og folkedrakter. Hjemme hos Blom-familien var stuene alt annet enn gammelmodige, de var møblert med danske klassikere. Unge Kenneth kunne svinge seg i Egget-stolen og lese bøker under en Ph-lampe.

- Jeg vokste opp i en beskyttet tilværelse på Bestum i et hus med stor eplehage, drømmen var å bli flyger eller tannlege når jeg ble stor. I 1984 begynte jeg på Nissen videregående skole på musikklinjen. Da min søster begynte på Einar Granum kunstskole, ble det avgjørende for mine fremtidige valg. I dag er hun utdannet arkitekt. Jeg oppdaget at jeg elsket å male, og at jeg trivdes på tegnesalen.

Venn med Haaken

- Da jeg var 16 år, begynte jeg å gå forbi galleri Haaken, men torde aldri å gå inn. Jeg bare lusket rundt, forbi huset, og tenkte: Ja, ja, en vakker dag går jeg kanskje inn ... - På utstillingen Norske bilder i Rådhusgalleriet så Haaken maleriene mine for første gang. Via en høflig tilnærming sjekket han meg ut hos min tidligere professor ved Kunstakademiet, Ørnulf Opdahl. Så ringer Haaken plutselig. Jeg sitter i en båt på Sørlandet og snakker i mobiltelefonen. Årskiftet 1999/2000 åpner jeg utstilling på galleri Haaken. Hver uke frem til han gikk bort i 2007, kom han på besøk i atelieret mitt. Han var lidenskapelig opptatt av kunst. Haaken hadde mange faste kunder, som han dukket opp med på atelieret, preget av et miljø som er det nærmeste man kommer en adel i Norge.

Vi ble venner etter hvert, og jeg glemmer aldri turene vi hadde sammen. Han var sjeldent godt belest, og jeg opplevde han som varm og sårbar. Han hadde en intelligent sans for humor, og kunne drikke hvem som helst under bordet, uten selv å bli synlig full. Haaken lærte meg å være ydmyk. Han sa at de største kunstnerne han hadde møtt, Pablo Picasso, Lucien Freud og Francis Bacon, var de mest ydmyke. Våren 2011 var Blom på ny aktuell med separatutstilling på galleri Haaken, der 11 nye malerier ble vist frem. Alle ble raskt solgt. Fire bilder på bakrommet gikk også unna på åpningsdagen. Halvparten av kjøperne var nye.

Melankolsk klang

Kenneth Bloms malerier har i de senere årene kretset rundt en melankolsk klangbunn. Som mange andre kunstnere er heller ikke Blom upåvirket av Munch, som på mesterlig vis skildret menneskesinnets skiftende tilstander i sine bilder. Å male ble for Munch en måte å holde ut på, å få ut sin egen livssmerte. Her i nord har melankolien blitt sett i sammenheng med vårt kalde klima, og de lange og mørke vinterkvelder.

Selv vil Kenneth Blom ikke si noe som helst om melankolien i sine bilder. Han vil ikke lime seg opp til begreper. Å snakke om melankoli er vanskelig. - Altfor mange har snakket i hjel ord som melankoli og sårhet. Risikoen for å ende opp i en klissete hengemyr av svada gjør at jeg holder avstand til mange av disse opprinnelig vakre ordene. Jeg maler om dette fordi jeg ikke klarer å snakke om det.

- Det er en stadig kamp som pågår i atelieret, der jeg bedriver en intens dialog sammen med bildene mine. Blom skildrer ofte mennesker som er ensomme i en gruppe, og som venter på en forløsning. Om et lite sekund kan noe skje. En fargekombinasjon må ikke ha i seg for mye patos. Om det skjer, ja, da må formen kompenseres. Øyet må få vandre. Kunstneren bruker systematikk, intuisjon, medfølelse, empati som virkemidler når han maler. Selv hevder han at det eneste virkelige talentet han har, er sin medfødte intuisjon. - Jeg definerer intuisjonen som et emosjonelt forvarsel. Intuisjonen er det første som sier meg noe. I bildene bruker jeg mennesker som opptrer på en tenkt scene, der de kan klage, hate eller elske. Maleriene må oppleves over lang tid, det er ikke om å gjøre å få inn budskapet med en gang. Inspirasjonen henter jeg fra overalt, fra mine nære omgivelser, fra filmstills, aviser, fotografier, og private bilder. Alle maleriene bygger på 50 prosent fotografier og 50 prosent fantasi. Foto er for meg mindre komplisert enn maleriet. Det er mindre tidkrevende, og det er kanskje dets svakhet .... Jeg bruker fotografiet som et underlag i mine malerier for å skape regi som på en teaterscene. Jeg vender og bøyer på virkeligheten.

Når jeg maler stiller jeg opp motivet, visker ut og bygger opp. Jeg skaper et omriss, lager silhuetter eller tydelige figurer. Jeg prøver å skape rom for empati og magi. Virkemidlene er det figurative malerspråket uten å benytte et figurativt vokabular.