På tur i det offentlige - sett fra distriktet

Forrige

Neste

Av Tommy Olsson.

KUNST-3/2011: Når jeg nå ikke skriver PÅ BÆRTUR i det offentlige som overskrift, er det fordi dette ikke skal handle så mye om meg.

Hvis jeg forekommer i offentlig sammenheng, føler jeg det bestandig som jeg irrer rundt i en slags transeliknende tilstand, halvt neddopet, uten at det nødvendigvis er tilfelle - det er bare sånn det føles. Jeg er ganske enkelt per definisjon på bærtur under intervjuer og offentlige debatter.

Når det gjelder Ari Behn og Unni Askeland, kan man ikke lenger snakke om bærtur hvis man noensinne kunne det i forhold til det å skulle navigere i offentlighetens lys. De er ganske flinke på det, nemlig, mye flinkere enn meg. Det har lenge vært sånn at den ene er en av ytterst få billedkunstnere som er interessant som objekt for sladrepressen, og den andre er gift med en prinsesse - say no more; vi snakker seriøst høy Se & Hør-faktor her. Vi snakker på en måte også om til dels fiktive personer, sånn sett. Og at de her og nå velger å samarbeide, er å se både som bekreftelse på et vennskap som strekker seg lenger tilbake enn noen kan huske i hvert fall tilbake til et punkt før noen visste navnet på dem og som en litt fandenivoldsk langfinger i lufta mot dem som rutinemessig avskriver dem nettopp som fiktive. Utgangspunktet er jo litt, skal vi si, spesielt. For begge.

La oss se litt på det. Det er tross alt interessante omstendigheter. Ari Behn var heldigvis, og takk Gud for slik god timing allerede en etablert forfatter, med en kanonisert debutbok i bagasjen, da han tilfeldigvis forelsket seg. Siden er livet hans en føljetong i ukebladene. Selv om han i kraft av sitt eget arbeid ville vært godt synlig uansett, blir dette likefullt noe helt annet. Unni, på sin side, ble opprinnelig et objekt fordi hun kjente Ari, men da daværende museumsdirektør Allis Hælland kjøpte inn noen arbeider av henne til Nasjonalmusets samling uten å konferere med innkjøpskommiteen tok det helt av på alle kanter, med en problematikk som sprengte seg ut av såvel sladrebladene som den strikt akademisk faglige presse. Så er det jo også dette merkelige aspektet at Askeland på mange måter er larger than life med et livsløp og historie bak seg som består av like deler rølpete catfight, med påfølgende politianmeldelse, på puben på Jessheim, som det å ha Lou Reed på besøk i kjøkkenet på Kløfta. Innenfor den norske samtidskunsten er hun muligens den eneste som besitter en form for naturlig glamour, og disse komponentene betyr heller ikke lite i forhold til det parallelle universet ukebladene har etablert, der enhver overskrift avsluttes med tre utropstegn. Kunstner gikk amok på pub!!! er min favoritt.

Det er, noen år senere, ikke lite sosiologisk interessant å være ute med disse to på café på Kløfta, der alle uansett kjenner Unni, siden hun er en del av lokalmiljøet, men der ingen jeg sier absolutt ingen i nærheten, ikke vet hvem Ari er, og sannsynligvis ser mannen i levende live for første gang. Også jeg, faktisk. Til tross for fem tusen felles kjente og kontinuerlig bevegelse innenfor de samme miljøene i årevis treffes vi for første gang denne dagen, da han plukker meg opp på Torshov for denne kjøreturen ut i distriktene. En venninne spør meg i ettertid, lettere starstruck, hvordan Ari egentlig er som person, og jeg svarer med et hysterisk brøl at han er varm og menneskelig, og liksom helt vanlig, før jeg legger meg ned og piper av latter enda det jeg sier, faktisk transcenderer alle klisjer og egentlig er helt korrekt informasjon. Hvordan håndterer man slike ting? Enkelt, i hvert fall tilsynelatende enkelt; han er vennligheten selv. Gjentatte ganger må han reise seg for å la barnevognene passere der vi sitter, og hver gang smiler han til disse mødrene, der er ikke så mye som én far ute med vogna denne dagen på denne caféen uten minste spor av irritasjon. Tvert imot ser det nesten ut til å ligge en form for nytelse i det, siden det gir grunn til å utøve en form for hverdagslig høflighet som bestandig farger av seg på den som møter den med en blanding av genuin glede og et spontant autentisk smil. Sant, jeg praktiserer denne metoden selv; hvis jeg smiler mot postombæreren, vil hun smile tilbake, det gjør denne tilstanden mer uutholdelig, for oss begge.

Så, hva skjer? Hva driver de med. Vel, det har gått til sånn, at Ari har gitt Unni upublisert tekst. Det meste i form av dikt, eller fragmenter av dikt. Ting som er blitt liggende upublisert. Så har Unni utgått fra disse tekstene til å lage bilder. Malerier. Det er ikke mer vanskelig enn som så. Samtidig noterer jeg i bakhodet at det jo er Unni som står for all jobben, på en retroaktiv måte. Det blir jo, hvordan man enn velger å se det, Behn filtrert gjennom Askeland som blir sluttproduktet. Men de har også mer aktivt samarbeidet om et silketrykk, i en serie på flere ikoner i en metode og fargeskala som ligger to forsiktige skritt til venstre fra The Standard Warhol utført av Unni for en utstilling på Fineart.

Men det hovedsakelige arbeidet ligger spredd ut over vegger og gulv i kjellerstudioet på Jessheim. På veggen henger en serie nokså royalistiske portretter. Sonja, Harald, Mette-Marit, Haakon. Ari er litt forstyrret over det. Han skrur seg ukomfortabelt rundt, det er tydelig at det kribler i ham.

Uhm, jeg sa jo du kunne gjøre hva du ville, men ...familien min... Altså, du har frie hender, jeg vil ikke legge meg oppi hva du gjør med tekstene, men forestill deg at vi blir fotografert foran disse bildene ...skjønner du? Du og jeg, liksom ...merker du ikke hvordan det skurrer?

Vi blir sittende i en slags verbal ping-pong for tre rundt dette en stund. Jeg sier meg enig. Bildene er isolert sett helt greie, Unni kan fint stille dem ut i en annen sammenheng, men det vil fort bli misoppfattet som at det trekkes veksler på Aris tilknytning til slottet i denne sammenhengen, uansett hvem som maler og hvem som skriver. Her kommer også den fantastiske anekdoten opp om hvordan Unni sølte rødvin på kongen. Hvis ikke en sånn ting gir deg fyllenerver dagen etter, besitter du ikke indre organer. Det er også her Ari slår opp midtsiden av VG og ser kona si hoppe i fallskjerm noe vi alle blir enige om å gjøre sammen i løpet av sommeren i et kollektivt utbrudd av spontan entusiasme. Nå, vi får vel se hvordan det blir med den saken jeg blir kvalm bare av å sitte på en balkong i tredje etasje, men det er også noe jeg ikke finner meg i hvor lenge som helst. Spørsmålet blir vel heller om synkronisering; kalenderen er jo fulltegnet til 2012, og jeg tror ikke de andre to er mindre opptatt, altså. Og så krangles det om fotograferingen; Ari insisterer på å ligge i fanget til Unni og smutte på puppene hennes som et diebarn. Ideen er for bra for å legges vekk. Unni hater tanken. Vi insisterer. Unni tenker på reaksjonen til sin ektefelle. Ari har foreløpig ikke tenkt over den problemstillingen. Jeg humrer og tenner min pipe.

Hvis vi da prøver å bortse fra hvor dette kommer fra, og hvem som driver med det, slik jeg gjør fra min sofaposisjon mens jeg puffer på pipen og overhører kranglingen om fotograferingen uten å si noe annet enn at jeg er enig med Ari hele denne svermen av works in progress som ligger duket opp foran meg kan jeg, muligens, lokalisere noe det går an å forholde seg til, utenfor den litt vage tanken om illustrerte dikt? Det har bestandig, et eller annet sted, ligget en poetisk nerve og dirret under overflaten til Unnis bilder. Kanskje særlig de ganger de tilsynelatende utelukkende har handlet om overflate det er nesten ingen annen av hennes samtidige som har fått det på seg å være pop-kunstner, gjerne notert matter-of-factly, uten noen som helst form for ironi. Det som skjer her, er jo, naturlig nok, utgangspunktet tatt i betraktning, at dette ofte skjulte aspektet pushes i forgrunnen og får lov til å dominere hele serien. Bildene er kjappe, forførende og flyktige som et dikt.

Vi har jo snakket veldig lenge om å gjøre noe sammen.

Jeg tenker ganske mange har snakket i årevis om å gjøre noe sammen, uten at den minste ting skjer, eller at noe manifesterer seg utenfor denne gjentakelsen over et cafébord. Vi burde lage noe sammen er en relativt hyppig forekommende ytring blant billedkunstnerer som av forskjellige grunner liker hverandre, eller finner en resonans for sitt eget virke i møtet med den andre. Forsvinnende få av disse ytringene leder noe sted som helst. Hvorfor nettopp disse to? Og viktigere hvorfor nå? Selv om jeg ikke stiller spørsmålet direkte, er det egentlig det alt som blir sagt, graviterer ned mot. Et spørsmål om timing. For ti år siden ville det neppe fått noen særlig oppmerksomhet utenfor den praktiserende menigheten, nemlig nå kommer det som en uventet bombe fra en forfatter og en billedkunstner som begge på hver sin kant av forskjellige grunner har klart å bli noe så sært som kjendiser. Sett til denne felles plattformen forventer man seg muligens instinktivt at det nettopp er dette som vil bli drøftet og problematisert gjennom denne prosessen, men det er jo overhodet ikke det som skjer. Og internt tviler jeg på om det noen gang har vært tatt opp; kombinasjonen Behns tekster + Askelands maleri = poetisk progresjon (heller enn politisk) ser ut til å ha vært en formel gitt på forhånd. Og det er vel nettopp der et sted jeg legger merke til tilstedeværelsen av denne langfingeren, som gir et majestetisk (bokstavelig talt) fuck off til alle forutinntatte meninger man måtte sitte med og det er uunngåelig, altså, selv jeg sitter med en del vrangforestillinger på forhånd før jeg bevitner disse arbeidene enda jeg burde vite bedre.

Men det er tydelig at på et eller annet nivå har det hele tiden stått klart at dette ville ende opp som en lyrisk bevegelse gjennom tekstens vesen. Som et billedspråk med betoning på språk som forserer tekstens selve kropp, penetrerer den og anpasser den til sin egen agenda. Prosjektet virker predestinert til å legge seg der, også i valg av geografisk posisjon. Tid og sted spiller en avgjørende rolle her, siden det skal vises under litteraturfestivalen på Lillehammer. Igjen; et spørsmål om timing. Bruddstykker av tekst skal også appliseres rett på veggen. Vi dveler litt ved dette, over en ganske designet prøve, der noen rader er mindre enn andre noe som får meg å assosiere til Dagbladets ansamling av populære ord til søkemotoren sin, der det vanligste søkeordet også er størst. Tekst på vegg blir gjerne et spørsmål om typografi, og nettopp design. Jeg drar meg til minnes da min avholdte kritikerkollega Kjetil Røed en gang i slutten av det glade 1990-tallet stilte ut et manuskript på noe sånnt som 20 tettskrevne A4-sider en eller annen teoretisk avhandling, hvis jeg husker riktig og lakonisk konstaterte at veldig få sannsynligvis ville lese hele. Hvorpå jeg responderte: Er du helt fjern? Ingen kommer til å lese noe som helst! Men det har så klart noe med størrelse og mengde å gjøre; der Ari Behns tekstfragmenter vil flyte rundt veggene i utstillingen, vil jo noe av det garantert bli lest. Og det er jo det der med tekst, det der uberegnelige og usikre elementet; noen vil jo også ta deler av den til seg, absorbere ordene å gjøre dem til sine slik vi alle gjør med forskjellige tekster. Slik også Unni gjør med noen nokså daterte arbeider hun har gravd frem og bearbeidet, twistet rundt for å få med i denne manøveren. De skiller seg litt ut der de ligger på gulvet, uventet organiske, midt i bearbeidelsen. Jeg vet jo også dette, denne dagen, at lite av det jeg ser, på noen måte er ferdig. Og jeg reflekterer enda en gang over at Ari ser ut til å fungere mer som supervisor over prosessen. En ganske liberal slik, idet han oppviser null motforestillinger, bortsett da fra dette med å trekke inn svigerfamilien i arbeidet noe som jo uansett, sett til omstendighetene, er litt som å kave rundt dritings i et minefelt.

Det er jo tenkt vi skal lage et intervju, men som alle bra intervjuer blir det en samtale vi på en måte går inn i, og ut av, noen ganger med svingene ut i digresjoner det vil ta lang tid å komme seg helt gjennom. De hverdagslige sakene. Eller yndlingsforfatterne. Og så dette fotografiet de ikke ser ut til å bli enige om.

Du trenger ikke være helt naken, du kan ha truse på deg, ingen vil se den delen av deg uansett. Glem det, det kommer ikke til å skje.

Du må, Unni, det blir et perfekt bilde; jeg fullt påkledd i dress liggende i fanget ditt, og du som grandios urmoder. Det blir bare SÅ bra, du må virkelig.

Nei.

Jo.

Nei.