En høvding i norsk kunst

Forrige

Neste

Bondebegravelse  

Av Jan Kokkin.

KUNST 3-2010: Erik Werenskiold (1855-1938) er en av få høvdinger i norsk kunst- og kulturliv. Han var ikke bare en av Norges fremste malere og tegnere, men også en betydelig samfunnsaktør og kulturpolitiker.

Mest kjent er nok Werenskiold for sine tegninger til Asbjørnsen og Moes eventyr (1879 og 1883-87) og til Snorre (1899). Eventyrtegningene er fortsatt så populære at de er blitt utnyttet kommersielt i alt fra såpeemballasje til souvenirer. Men Werenskiold gjorde seg bemerket også som maler med kjente og kjære motiver som Telemarksjenter (1883), Gjetere (1883), En bondebegravelse (1885) og portretter av berømte personligheter som Henrik Ibsen (1895), Bjørnstjerne Bjørnson (1885,1888,1900), Erika Nissen (1892) og Edvard Grieg (1892).

Oppvekst på Kongsvinger festning

Erik Werenskiold var født på den militære sjefsgården Gumpingrud på Granli utenfor Kongsvinger 11. februar 1855. Fire år senere ble faren Fredrik Daniel Werenskiold utnevnt til kommandant på Kongsvinger festning, og familien flyttet inn i kommandantboligen på festningen. Her vokste Erik opp og mottok sterke inntrykk både av det militære liv og av bønder, handelsmenn og originaler som fylte gatene i den lille byen under festningen. Han gikk først på borgerskole, men som 14-åring flyttet han 1869 til Christiania der han ble elev ved Aars og Voss latin- og realskole. Erik hadde imidlertid allerede i flere år vært en ivrig tegner og han ønsket egentlig å bli kunstner. Erik bodde hos den kjente filosofiprofessor Marcus Jacob Monrad og Monrad-familien var svært engasjert i den unge guttens utvikling. De sendte en av hans skissebøker til Adolph Tidemand, som da han fikk se den, svarte at han ikke rådet noe menneske til å bli kunstner, men at han her ville gjøre et unntak. Denne positive uttalelsen førte til at Werenskiold i 1873 fikk lov til å begynne på Den Kgl. Tegneskole der han blant andre hadde billedhuggeren Julius Middelthun som lærer.

Tidemand hadde dessuten anbefalt Werenskiold å reise til München, som på denne tiden var den betydeligste kunstbyen i Tyskland. Hit dro han så høsten 1875 for å begynne på kunstakademiet. München var allerede befolket med en rekke talentfulle norske kunstnere som enten var elever ved akademiet eller arbeidet selvstendig i eget atelier. Blant dem Erik Werenskiold nå ble nærmere kjent med, var Christian Skredsvig, Eilif Peterssen, Hans Heyerdahl, Harriet Backer og Kitty Kielland. Først våren 1876 kom han inn på akademiet der han fikk Ludwig von Löfftz søm lærer i tegneklassen. Löfftz var en eminent tegner og kom til å få stor betydning for Werenskiolds utvikling som tegner. Høsten 1876 kom han imidlertid inn i malerklassen hos professor Wilhelm Lindenschmit, som hadde sin bakgrunn som historiemaler, men som også dyrket en forsiktig realisme inspirert av Gustave Courbet. Etter hvert rykket Werenskiold opp i Lindenschmits mesterklasse og fikk anledning til å legge opp sin første større komposisjon Bærrensere (1878), som imidlertid var preget av en litt stiv salong-realisme. Werenskiold ble aldri helt fortrolig med de gamle mestere og det snusbrune München-maleriet. Han forteller selv at han kom til München med øine som en bondes, med den uryggeligste forvisning om at gjenfinde - under en eller anden form - mine egne Kongsvingerske naturindtryk. Og jeg fandt til min forbløffelse mørke brune himler, brune fjælde, brunt græs og sådant mer; kun menneskene var lyse.

Ett unntak var det imidlertid når det gjaldt de gamle mestere: Rembrandt forresten, - han interesserede mig snart. Hans halvlys måtte ligge min begripelse nærmere, hans vidunderlige maleriske sans, hans mystikk og et vist drag af lidelse tiltrak mig uvilkårlig.

Inn i eventyrverdenen

Sommeren 1878 møtte Werenskiold maleren Otto Sinding som var blant de kunstnerne som hadde fått i oppdrag å tegne illustrasjoner til Asbjørnsens og Moes eventyr. Sinding hadde merket seg Werenskiolds tegnetalent og tok ham med opp til Peter Chr. Asbjørnsen og viste eventyrfortelleren noen av hans tegninger. Det endte med at den unge kunstneren også skulle få være med å illustrere eventyrene. Werenskiold reiste sommeren 1878 til Vågå i Gudbrandsdalen der han fant mange originale typer som inspirerte ham til figurene i eventyrene. Men han hentet ikke bare inspirasjon fra Vågå. Det er naturlig å anta at mange av de personene han kjente fra sin oppvekst på Kongsvinger også har vært forbilder for enkelte av eventyrskikkelsene. Askeladden kan like gjerne være en østlandsk bondeslamp som en innful dalagutt. Den originale presten Balthazar Rynning på Kongsvinger er sannsynlig modell for presten i Følgesvennen. I den kjente illustrasjonen med soldaten og de tre prinsessene i De tre kongsdøtre i berget det blå har Werenskiold tegnet soldaten i en uniform slik han husket den fra Kongsvinger festning. En del stemninger og muntlige overleveringer har nok også hjulpet ham i arbeidet. Selv mintes han mange år senere at bøndene paa Kongsvinger var saa fulle av eventyr som selveste Asbjørnsen.

Den danske kunsthistorikeren Karl Madsen var overstrømmende i sin omtale av Werenskiolds eventyrtegninger i det danske Kunstbladet i 1888. Han karakteriserte tegningene som den norske Kunsts smukkeste og stolteste Mindesmærke og der har neppe siden Rembrandt nogetsteds i Verden levet en Kunstner, der har været nærmere ved at fange os i en lignende Fortryllelse end Erik Werenskiold i sine Eventyr-Illustrationer. Madsens sammenligning med Rembrandt er ikke urimelig da Werenskiold opplagt har hentet mye av sin tegnestil fra den hollandske mester.

Fransk påvirkning

Sommeren 1879 fikk Werenskiold sitt første skjellsettende møte med den moderne franske kunst på den internasjonale utstillingen i München. Ingen av de fremtredende impresjonistene ble vist på denne utstillingen, med unntak av Gustave Caillebotte, men Werenskiold kunne se de kjente Barbizon-malerne Camille Corot, Francois Daubigny og Theodore Rousseau og naturalister som Léon Bonnat, Jules Breton og Carolus Duran. Men det var den i dag nærmest ukjente Barbizon-maleren Alexandre Segé (1818-1885) som gjorde mest inntrykk på Werenskiold. Vi vet ikke hvilke bilder Segé viste på utstillingen, men enkelte av hans landskapsbilder har en lysfylt intensitet som ligger tett opp til naturalistene og impresjonistene. Det er derfor ikke helt utenkelig at det var Segés bilder som var den direkte foranledningen til at den norske maleren samme sommer malte sitt solfylte Solskinn, Pipping i en landsby utenfor München. Maleriet av den lille piken med stråhatt ute i den grønne blomstrende engen må antagelig sies å være det første virkelige friluftsmaleri med impresjonistiske trekk i norsk kunst. Selv kalte Werenskiold noe upresist bildet for det første grønne billede som er malt i Norge. Noe mer preget av det Münchener-brune og tradisjonelle er to utgaver av Et møte, malt 1880 og 1881.

Erik Werenskiold ble nok styrket i sin tro på naturalismen og friluftsmaleriet som fremtidens melodi da han vinteren 1881 for første gang reiste til Paris. Her kom han raskt inn i den skandinaviske kretsen av kunstnere, og i juni reiste han samen med Christian Skredsvig til den lille kunstnerbyen Marlotte i utkanten av Fontainebleau-skogen. Her malte han Sommerdag, som er en naturlig fortsettelse av Et møte, med gårdsarbeideren og de to pikene. Men Sommerdag er friskere og mer preget av den franske naturalismen. Vinteren 1882 var Werenskiold igjen i Paris, og i mai giftet han seg med den seks år eldre maleren Sofie Thomesen fra Kragerø, som han var blitt kjent med i München. Etter den borgerlige vielsen reiste de til Villiers-le-Bel nord for Paris. Her malte Erik og Sofie hverandre i det sjarmerende og hjemlige Du og jeg der Sofie sitter bøyd over et bord, mens Erik røyker sin pipe og ser ut av det store vinduet. Særlig utsynet fra vinduet og blomsterbuketten på bordet er impresjonistisk malt. I Paris fullførte Werenskiold også det livlige og bevegelsesfylte Lekekamerater, påbegynt på Frøvik gård ved Kragerø året før. Piken som løper med en kvist i hånden og forsøker å få hunden til å hoppe opp etter den er levende gjengitt. Han gjentok motivet i en større og mer utpenslet versjon året etter.

Sommeren 1882 var Erik og Sofie tilbake på Tåtøy ved Kragerø der Erik malte sitt berømte bilde Gjetere som oppsummerer hans møte med impresjonistutstillingene i Paris. I et solfylt landskap ligger to gutter og en pike i gresset mens de passer noen kuer i bakgrunnen. Bildet er friskt malt med stoplete penselstrøk i gjengivelsen av bakken i forgrunnen og i de små buskene til høyre. Dette er kanskje et av de få malerier der Werenskiold kommer nærmest den franske impresjonismen.

Høsten 1881 hadde Werenskiold sammen med malerkollegaer gjort "revolusjon" i Christiania Kunstforening som inntil da hadde kjøpt inn kunst hovedsaklig av den eldre generasjonen kunstnere. Sammen med Frits Thaulow, Christian Krohg og en lang rekke av den yngre generasjon kunstnere gikk Werenskiold til boikott av den konservative kunstforeningen. "Kunstnerstreiken" førte så til opprettelsen av en egen høstutstilling som fra 1884 mottok statlig støtte.

En nasjonal kunst

Somrene 1883-85 kom Werenskiold til å oppholde seg i Gvarv i Telemark. Dette var neppe tilfeldig, for her var nemlig Sofies onkel sorenskriver. Men viktigere var det at Werenskiold nå ønsket å overføre det han hadde lært i Frankrike til en hjemlig norsk grunn, med andre ord å skape en nasjonal kunst, det vil si et norsk uttryk for norsk natur og følelsesliv, slik han uttrykte det noen år senere. Og hvilke andre steder kunne han finne det norskeste av det norske enn i de gamle dalførene der den gamle folkekulturen ennå var sterkt levende. Derfor malte han på gården Lindheim i Gvarv det kjente Telemarksjenter (1883) der to unge jenter i lokale drakter står lent mot en skigard.

Men det viktigste arbeidet Werenskiold begynte på den første sommeren på Gvarv var En bondebegravelse, som først ble fullført to år senere. Motivet gikk tilbake på noen tegninger og skisser han hadde gjort i Vågå i 1878 av en fattigbegravelse. Mens begravelsen i Våga hadde stavkirken der som bakgrunn, hadde Werenskiold nå flyttet motivet slik at den brede og storslagne naturen i Gvarv dannet bakgrunn for begravelsen. En klokker eller skolelærer leser eller synger et salmevers mens seks fattigslige bønder og en bondekone står rundt den oppkastede graven. Ingen prest er tilstede. Det er grunn til å tro at denne gravleggelsen er resultat av en tragisk ulykke, kanskje et selvmord. Kun to andre graver er å se, og det er ingen opparbeidet kirkegård rundt. Dette kan tyde på at den døde er gravlagt utenfor selve kirkegården, i uinnviet jord. Men En bondebegravelse vakte først og fremst oppsikt for dets skildring av den norske folkesjela gjennom de trauste bøndene og gjengivelsen av det knallende sollyset en varm sommerdag. Da maleriet ble vist på Høstutstillingen i 1885 fastslo kunstkritikeren Andreas Aubert i Nyt Tidsskrift at det var Werenskiolds hovedverk indtil denne dag. Ikke hans alene; ogsaa den nyere norske malerkunsts, der endnu aldrig er traadt mere nationalt frem.

På Gvarv hadde Werenskiold virkelig skapt en typisk norsk, og dermed en nasjonal kunst. Nå var det ikke lenger tyske eller franske bondejenter som ble skildret, men norske dalejenter i norske folkedrakter. Mer nasjonalt kunne det ikke bli. I tillegg var det i enkelt av bildene en romantisk stemning som foregrep det senere stemningsmaleriet og nyromantikken. Da kunstnerkameratene fra München samlet seg på Fleskum i Bærum sommeren 1886, hadde ikke Werenskiold nevneverdig nytt å bidra med, men han malte et ganske originalt bilde av en grøftegraver med en grøft som gikk diagonalt gjennom bildet inspirert av japanske tresnitt.

Stemningsmotivene fra Gvarv videreførte Werenskiold i flere malerier fra Kviteseid der han oppholdt seg en rekke somre utover på 1890-tallet. Det fremste av disse er Skysshesten som han begynte på under oppholdet i Kviteseid sommeren 1893, men som først ble fullført året etter. Det viser en hest som blir dratt etter luggen av en gårdsgutt ute på et jorde. Werenskiold malte også Sommeraften i Kviteseid (1893) som befinner seg i Nasjonalgalleriet og et annet aftenlandskap som ble kjøpt av den kjente russiske ballettimpressarioen Sergej Diaghilev og som senere havnet i Eremitagen i St.Petersburg. I Kviteseid malte Werenskiold også et av sine mest originale motiver, Vannkopere (1894), som viser tre gutter som ligger på en lense og kikker ned i vannet. De driver såkalt "trytefiske", fiske etter abbor med snøre og agn. Speilingene i vannet er ypperlig gjengitt.

Snorre og Familien på Gilje

I 1895 fikk Erik Werenskiold en henvendelse fra forleggeren Johan Martin Stenersen om å illustrere Snorres kongesagaer, og året etter satte han i gang med det omfattende arbeidet sammen med blant andre Gerhard Munthe og Christian Krohg. Blant Werenskiolds beste tegninger til Snorre er Svipdags sønner til Ynglinge-sagaen, Olav Trygvason og Sigrid Storråde der han brukte Fridtjof Nansen som modell for Trygvason og den monumentale Seierherrenes skip vender hjem etter slaget ved Svolder til Olav Trygvasons saga. Den illustrerte utgaven av Snorres kongesager kom ut i 1899.

Midt under arbeidet med Snorre hadde Werenskiold og familien i 1896 flyttet inn i sitt nye hjem på Lysaker kalt Gilje, ikke helt tilfeldig oppkalt etter Jonas Lies roman Familien på Gilje (1883), som skulle bli Werenskiolds siste store illustrasjonsoppgave. Den illustrerte utgaven av boken kom ut i 1904, men Werenskiold hadde begynt på illustrasjonene allerede i 1891. Særlig under oppholdene på Løken i Vestre Slidre i Valdres i 1893 og 1894 hadde han funnet viktige motiver. Dette var en oppgave som nok lå Werenskiold atskillig nærmere enn sagaene. Her kunne han igjen bygge på sine minner og erfaringer blant annet fra oppveksten på Kongsvinger. Han benyttet da også modeller han kjente, som bohemen og kunstnervennen Sven Gjems fra Nesteby ved Kongsvinger som sto modell for kapteinen. Werenskiold leverte her i det hele tatt kanskje noen av sine mest stemnings- og uttrykksfulle tegninger, som Småpikene i trappen, Neglesprett og Kapteinens død.

Under to Paris-opphold i 1905 og 1908 mottok Erik Werenskiold sterke inntrykk fra tidens moderne kunst, i første rekke Matisse, van Gogh og Cézanne. Særlig var møtet med Cézannes kunst i 1908 avgjørende. Han så for første gang franskmannens malerier i større skala hos kunsthandlerne Vollard og Durand-Ruel og ble særlig imponert over margarinfabrikanten og Norgesvennen Auguste Pellerins privatsamling av hele 150 malerier av Cézanne. Jeg er ikke et øieblik i tvil om at jeg sætter Cézanne høiest av alle moderne kunstnere - han er den største nord for Alperne siden Rembrandt, og den eneste som vækker samme følelse hos mig som denne, skrev Werenskiold i 1909. Det var det maleriske og den radikale oppløsningen av billedflaten hos Cézanne som skulle få betydning for Werenskiold. Heretter malte han ofte med flekkete og brede strøk, som i Lomen kirkegård (1908), Lysaker-ramp (ca.1910) og Gule blomster (1913). Werenskiold hadde her endelig funnet en mer moderne stil som skulle prege hans malerier helt frem til han døde i 1938.