Hus med sjel og din egen historie

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas.

KUNST 3-2010: I ni år har Gunn Vottestad malt og tegnet sokkelhus fra Nord-Norge, disse karakteristiske kysthusene bygget i enkle materialer rett etter krigen. Husene hennes selges i over førti gallerier fra Svalbard til Lindesnes. Men husene til Vottestad handler om noe mer enn kunstnerens hjemlengsel til barndommens Nord-Norge. I husene kan vi selv legge inn våre følelser og historier. Og i de stille, melankolske og nesten ensomme husene ligger det også mye av Vottestads datter, Bea, som mangler språk.

KUNST har igjen tatt turen ut til den enorme atelierbygningen i Kirkeveien 71 på Haslum i Bærum, der flere titalls kunstnere snart blir hjemløse. Atelierene deler skjebne med så mange andre slike bygninger med å bli til leiligheter.

Vi har lett rundt i de lange korridorene i fjerde etasje, da hodet til Gunn Vottestad plutselig stikker ut fra en dobbeltdør prydet med en brukt palett. Her deler hun to store rom med åtte andre kunstnere. Ut av de enorme vinduene ser vi Kolsåstoppen, og luften fylles av klassisk musikk. Gunn henter en stol til alle, og spøker med at hun faktisk har stoldilla. Hun begynner å snakke umiddelbart om "husan sine".

- Husene i nord tente meg for ni år siden. Jeg hadde lenge lett etter mitt eget uttrykk og jobbet med alt fra abstrakt til figurativt, men under et opphold på Kunsthuset på Svinøya i Lofoten malte jeg mitt første husbilde. Jeg hadde med meg en bunke fotografier jeg hadde tatt av etterkrigshus, og laget mine tre første serigrafier ut fra disse. De ble stilt ut på min første utstilling på Albin Up, og opplaget ble utsolgt med en gang. Da visste jeg at jeg hadde truffet en kunstnerisk åre. Dette var meg. Senere har jeg gått over til også å age lito. Når jeg er nordover, fotograferer jeg nonstop og prøver å fange de ulike årstidene og lyset rundt husene. Men når jeg står og maler, mikser jeg fritt og setter sammen alle inntrykkene til et bilde alt ettersom hvor jeg selv er i hodet. Jeg leter etter sjelen i husene og bruker intuisjonen mens jeg maler. Så fyller jeg ut miljøet og lyset rundt huset. Ofte er vinduene sorte fordi husene er tomme og forlatte, eller jeg legger til gull- og sølvfolie for å få til en refleksjon fra lyset. Det forteller også at noen hus ennå er bebodde. Dessuten liker jeg disse grumsete, rare og sære fargene som faktisk er møkkete, såkalte tertiærfarger. Mange tror jeg maler husene skjeve med vilje, med de blir skakke fordi det er noe galt med øynene mine. Jeg må ofte bruke linjal som hjelpemiddel for å få horisontlinjen rett.

Til Oslo 15 år gammel

Gunn er et menneske man liker umiddelbart. Hun er varm og engasjert, og ser rett på deg når hun prater, ikke inntrengende, men for å skape tillit. Hun forteller om oppveksten i nord som et viktig bakteppe for kunsten sin. Vottestad har nemlig selv vokst opp i et slikt hus hun bruker i motivene sine, i Myre i Vesterålen. Husene ble tegnet av Husbanken for å berge nordmenn uten bosted etter bombingen og brenningen av Nord-Norge under 2. verdenskrig. Hun understreker at hun ganske sikkert ikke hadde malt disse husene hvis hun fortsatt hadde bodd i nord. Det handler om lengsel.

- Min oppvekst i nord var i en annen tid, som på mange måter var enklere. Det var mindre overflod, men mer samhold. Det var færre trær, åpnere landskap og et yrende folkeliv i Nyksund før fiskeværet ble flyttet. Faren min var fisker, og vi nærmest vokste ved kaia og klatret og hang i fiskegjellene. Det var enkle kår, og moren min var den første kvinnen i bygda som tok seg jobb som lineigner på brygga, til mange skjeve blikk fra medsøstrene. Etter hvert kom de andre kvinnene etter.

Vottestad minnes plutselig sin første kunstopplevelse på et nokså isolert sted:

- Jeg husker det var tatere som hadde en utstilling med naturbilder utenfor samvirkelaget. Jeg løp hjem og blandet malingen som min far hadde liggende i kjelleren, og malte på papir. Det ble ikke så veldig bra Vottestad dro til Oslo, bare 15 år gammel, og fikk jobb på Katrinehjemmet på Majorstua gjennom Arbeidsformidlingen, og der serverte og vasket hun. Hjemme var det få jobber, og hun var ikke skoleflink nok til å ta artium.

- Den eneste muligheten var på fiskebruket. Å bli kunstner var liksom ikke et tema. Kunstnere i 1965 var for oss forbundet med de store kunstnerne og utsvevende liv. Jeg lukket min kunstneriske åre.

Oppdagelsen av kunsten

Etter hvert oppdaget hun grafikken gjennom Galleri 71 i Tromsø. Hun reiste rundt med en kunstmappe og solgte bilder for andre kunstnere. Og på begynnelsen av 1980-tallet startet hun plakatgalleriet Galleri Art Print i Frognerveien i Oslo, helt uten penger. Det var bare å selge for å kjøpe inn nytt. Galleriet drev hun i ni år. Så adopterte hun og mannen et barn fra Peru, mannen fikk en jobb i Tyskland, og de flyttet dit i 1991. Etter et år måtte hun selge galleriet sitt, det var umulig å drive det fra Tyskland. 42 år gammel oppdaget hun malegleden på ny.

- På den tiden var jeg hjemmeværende og kjedet vettet av meg, for å være ærlig. Vi hadde adoptert Bea fra Peru, som var mye syk. Jeg kunne ikke språket og var mye alene. Jeg meldte meg på et akvarellkurs. Det var en åpenbaring, og fra en dag til en annen var livet mitt forandret. Jeg malte så ofte jeg kunne. Jeg var svimeslått. Det var som å åpne et skrin jeg hadde lukket for 27 år siden. Jeg gikk inn i skrinet. Det funklet og funklet, og jeg malte og malte. Tilbake i Norge startet jeg på en toårig dagskole på Folkeuniversitetet og på Oslo Tegne og Maleskole. I 1997 debuterte jeg som kunstner i de tidligere kiosklokalene til tanten min. Siden har det gått slag i slag.

Gunn finner plutselig frem et gammelt vindu med en sprukken ramme og peker: - Jeg har også malt en del på gamle vinduer som jeg finner, da må du gjøre omvendt som på et lerret: Det første du maler, vil være synlig, og kan aldri taes bort. Når du setter vinduet opp mot lyset, blir det som et kirkevindu, der maleriet forandrer seg gjennom dagen. Men vet dere hva ...

Gunn henter et album. - ... jeg har nettopp kjøpt et hus i Nyksund der jeg bodde ett år i min barndom. Det gamle fiskeværet har blitt en kulturperle og er i dag et populært bosted for forfattere, kunstnere og arkitekter. Det er en egen energi der oppe som jeg vil fange, og jeg vil jobbe mye der oppe fremover.

- Bildene har nærmest en naiv stil?

Vottestad nikker bekreftende og trekker frem kunstnerne Edvard Munch, Gabrielle Munthe, Emil Nolde og Kai Fjell som noen forbilder.

- Ja, de er naive i formen. Husene er også røft malt. Det er den rå, barske nordnorske kulturen; det ene huset som vibrerer i vind og vær der temperaturen kan skifte opptil flere ganger i løpet av døgnet. Det kan være vanskelig å kle seg når man skal ut, ler Vottestad.

Vottestad forteller at hun har maling i håret og griser noe fryktelig når hun maler.

- Jeg har ødelagt en del klær ved at jeg igjen bare skal gjøre noe på bildet like før jeg skal dra hjem etter at jeg har skiftet, så blir jeg dratt inn i det, og vips, så har jeg fått maling på meg. Men jeg kan sjelden jobbe mer enn 4-5 timer daglig. Jeg blir dårlig i kroppen. Det er svært intenst mens det holder på. Men jeg liker ikke ferie. Og jeg vil for all del ikke bli pensjonist. Jeg har alltid hatt en uro i meg og snur meg rundt hele tiden, og skaper stadig forandringer i livet mitt.

- Men menneskene er fraværende i bildene?

- Ja, stort sett. Men jeg kan sette inn en sykkel eller andre elementer som minner om en menneskelig tilstedeværelse. Jeg vil finne ensomheten og stillheten. Da forstyrrer menneskene på et vis. - Jeg tenker også på nostalgi og melankoli i møte med bildene dine?

- Ja, det handler om en hjemlengsel og en lengsel etter oppveksten min. Du husker kanskje fra barndommen din at noen hus var sinte og noen snille? Ofte hadde det jo med den sinte mannen eller den sure damen som bodde der, å gjøre. Og noen hus var skumle, og dem løp vi forbi. Alle blir vi født inn i et hus og lever i et hus. Derfor treffer kanskje mine bilder så mange. Jeg hører også om mange i utlandet som kjøper bildene mine som et minne om Norge. På en utstilling i Tromsø var det en kvinne som stod og gråt foran et bilde som viste et hus med mor og barn foran. Hun bare måtte ha det. Jeg maler mine hus, men kundene legger inn sine egne følelser og levde liv.

- Mange andre kunstnere har jo også begynt med hus som motiv?

- Ja, jeg har jo fått noen etter meg. Når noen gjør suksess, så er det jo alltid flere som vil ha det. Men jeg har jo min egen strek.

- Tror du at du blir lei hus?

- Da maler jeg bare noe annet, ler hun, som den enkleste ting i verden.

Gunn blir stille før hun avslutter med å fortelle rørende om sin datter.

- Vi adopterte Bea da hun var sju uker. Vi skjønte etter hvert at noe var galt, hun var mye syk, og da hun var fem år gammel, viste det seg at hun hadde et veldig sjeldent syndrom. I dag er hun 20 år, har ikke språk og bor på en institusjon. Men hun har det veldig bra. Å få et barn med et slikt syndrom har preget kunsten min. Bea ble som hun ble, en utrolig nydelig jente, som vi har mye hjemme. Det er mye av Bea i bildene mine og i husene. Hun har lært meg mye om livet. Det er gjennom opplevelsen av vanskeligheter man blir lærd, ikke sant? Vi blir sittende med tårer i øynene da vi med ett skjønner den ekstra dimensjonen husene til Vottestad representerer fra livet.