Sterke øyeblikk under vann

Forrige

Neste

 

Av Anne Marit Muri / Foto Thomas X. Floyd.

KUNST 5-2010: Fotograf Charlotte Spetalens 13 fotografier, som ble vist frem på Galleri Øst ved Frederiksvern Verft i Stavern sommeren 2010, har vakt oppsikt, også utenfor Norges grenser, med sin sterke tilstedeværelse, sårbarhet, melankoli og poesi.

Regnet strømmer ned fra en gråsort himmel, som om himmelen er en utømmelig kilde av vann. Dagslyset er nesten borte, og fargesetter dagen i en litt dunkel og mystisk tone. Så dukker hun opp, midt i regnværet, med et mildt og vennlig vesen. Charlotte Spetalen har plutselig blitt kjent for noe mer enn å være gift med en av Norges rikeste menn. Nå vil hun gi folk gåsehud og adrenalinkick med fotografiene sine. Iført gummistøvler, jeans og t-skjorte ser Charlotte mer sporty ut enn vi er vant til å se henne på trykk i glossy blader. Skikkelsen er høyreist, og velproporsjonert. Håret henger løst nedover skuldrene. Hun virker ujålete og jordnær, her hun sitter på Grefsenkollen restaurant, en stille ettermiddag mens ruskeværet herjer fritt utendørs. Foto under vann er Charlotte Spetalens spesialitet. Regnet som siler ned, virker nesten som bestilt akkurat nå, hennes univers handler jo om vann ...

Hvorfor fotograferer du mennesker under vann?

-Jeg er fascinert av liv som starter i vann. Alt liv på jorden begynte i vann. Hvert menneske utvikles i vann, i fostervann. Mitt første svangerskap endte ikke godt. Jeg mistet barnet tidlig i svangerskapet. Å kjenne på følelsen av å være maktesløs gjør noe med deg. Jeg begynte samtidig å reflektere over hva som skjer i mellomfasen når et liv skapes, når livet begynner, og hva som skjer når et liv som er påbegynt, plutselig og brått slutter å leve inne i deg. Uansett hvor privilegert jeg enn måtte være, kommer jeg ikke bort fra at livet er sårbart, skjørt og uforutsigbart, det gjelder for alle. Det er noen av disse følelsene jeg vil uttrykke i bildene mine. Det handler også om å ta vare på øyeblikket, å fange livet der og da, og stoppe tiden noen sekunder.

Ved en tilfeldighet, via en gallerist fikk Charlotte Spetalen vite om det amerikanske og velrenommerte fotomagasinet Shotz Magazine våren 2009. Den neste utgaven skulle ha hovedtema om vann. Hun rakk så vidt å sende inn bilder i tide. Til hennes store overraskelse valgte de å trykke Charlottes bilde på forsiden. Etter dette opplevde hun å få internasjonal anerkjennelse som fotograf. Staben i Shotz Magasin ante ikke hvem Charlotte Spetalen var, de likte bildene hennes, og det var i seg selv nok til å få dem på trykk.

-Å oppdage at bildet Peace ble valgt til coverfoto, var et sterkt signal, sier 36-åringen. Først da skjønte jeg at nå endelig kunne jeg betrakte meg selv som profesjonell fotograf.

I 2006 var hun ferdig utdannet fotograf, etter to års studier ved Nordic School of Photography. Siden den tid har hun deltatt på flere workshops hos kjente fotografer, blant annet hos Morten Krogvold og nå nylig hos den verdenskjente fotografen Joyce Tenneson.

Etter at hun gikk ut av fotoskolen, har hun jobbet som motefotograf og tatt coverfoto til bøker blant annet til boken Piken som sluttet å svømme av Joshilyn Jackson, og til MILF av Alexia Bohwin. I 2009 ble bildet Evighet valgt ut som vinnerbilde i det norske bladet Fotografi. Galleristen på Frederiksvern Festning tok selv kontakt med Charlotte Spetalen for å få i stand sommerens utstilling med tittelen Silence, der 13 av hennes mest kjente fotografier ble stilt ut, blant annet Peace. Høsten 2009 ble flere av Charlottes bilder vist frem på det anerkjente og eksklusive galleriet Opera Gallery i Monaco. Kunstagent Linda Sofie Bern fikk avtalen i stand. Dette førte blant annet til at et av kunstverkene til Pablo Picasso midlertidig ble tatt ned av galleriveggen for å gi plass til Charlottes fotografier.

Vil bevege folks hjerter

Når ble du klar over at du hadde et uttrykksbehov?

-Jeg har så lenge jeg kan huske, båret på en drøm om å uttrykke meg. Jeg var kjedelig og ønsket å være annerledes, men jeg visste ikke hvem jeg skulle være, og hva jeg skulle formidle. I en periode prøvde jeg å lære å synge, uten stort hell, så begynte jeg å male, heller ikke her fikk jeg det helt til. Da jeg var ung, danset jeg klassisk ballett. Jeg har studert økonomi på BI, pluss fransk ett år i Frankrike og jobbet som modell på si`. Ikke noe av dette gav meg den store meningen. Med foto var det annerledes. På 18- årsdagen fikk jeg mitt første kamera av min far og ble raskt hektet på fotografering. Fra denne dag ble kamerat med meg overalt. Det var alltid et motiv å stoppe opp ved, og alltid et øyeblikk å ta vare på. Jeg kunne ikke helt slå meg til ro med å bare være mor og kone. Livet mitt skulle handle om noe mer, om en verden der jeg ville skape og uttrykke stemninger med bilder. Drømmen om å bevege folks hjerter lå og vaket inne i meg. Selv om min barndom var lykkelig, var jeg mye alene. Jeg var enebarn. Foreldrene mine gav meg mye kjærlighet, de hadde jo bare meg. Vi reiste mye fordi de jobbet i SAS, og jeg fikk tidlig se mye av verden. Foreldrene mine har sluttet å jobbe nå, selv om de bare er litt over seksti år. I dag vil de helst være mest mulig sammen med barnebarna, og de er fantastiske til å støtte dem. Når jeg er på fotojobber, stiller de opp som barnevakter, og er til uvurderlig hjelp. De gjør det mulig for meg å jobbe til ugunstige tider og å reise på fotojobber utenlands. Å fotografere er noe jeg ikke kan la være, men jeg elsker selvsagt også å være mamma til mine tre barn.

Hvordan jobber du når du tar bilder under vann?

-Vi har svømmebasseng hjemme, i huset vårt. Foran deler av bassenget er det en glassplate. Når modellene er under vann og nærmer seg ruten, tar jeg bildene direkte mot glassveggen. Svømmebassenget er omgitt av store vinduer som slipper inn dagslys. Jeg er avhengig av naturlig lys for å kunne skape de beste uttrykkene. Lyset endrer seg kjapt, og mye handler om den rette timingen. Modellens bevegelser og uttrykk er det jeg er mest opptatt av å fange. Det er også viktig at tekstilene som modellen er iført, føyer seg rundt kroppen med rett dynamikk.

Hvordan planlegger du fotoopptakene?

-Jeg er ikke opptatt av å rendyrke teknikken, det er det menneskelige uttrykk jeg er på jakt etter å få frem. Bildet må ha skarphet, og mye lys. For det meste bruker jeg naturlig lys. Samspillet mellom modellen og meg er det vesentligste. Jeg vil røre ved noe inne i sjelen til den personen jeg tar bilder av, for å få frem det udefinerte, at vi alle kommer fra et sted og skal videre til et sted vi ikke vet hvor er til slutt. Stoffer, draperier og rekvisitter er med på å gi bildene en egen atmosfære. Jeg jobber mye med å hente inn det rette tilbehør til hvert enkelt motiv. Etter å ha lyttet til et musikkstykke av Vivaldi fikk jeg ideen til bildet med fiolinen. Den kjøpte jeg brukt på finn.no. Min datter Jenny tok fiolinen med seg under vann, og lot som om hun spilte på den. Etterpå måtte vi kaste fiolinen. Beskjæring betyr også mye. Jeg har en innebygget forståelse for det gylne snitt, og vet raskt hvor snittet skal være. Når jeg er litt redd, litt svett og engstelig for at bildet ikke skal bli bra nok, jobber jeg best. Jeg får adrenalinkick av å jobbe med foto. Selv om det kan føles litt vondt å ta det siste bildet, kommer de beste bildene som regel frem under press. Når jeg har frosset utendørs en hel dag, og ikke gitt meg, strukket meg til siste skanse, og tynt ut den siste dråpen av tålmodighet, kommer ofte det optimale bildet frem, sier Charlotte.

Roma var et vendepunkt

Du har reist mye, og bildene dine har et klassisk uttrykk, hvor kommer din inspirasjon fra ?

-Selv om jeg har sett mye av verden, har jeg valgt å spare noen steder til en dag jeg kunne reise dit alene, slik som Roma.

Først for to år siden fikk jeg oppleve Roma på en workshop i regi av Morten Krogvold. Mye av det jeg så virket som en magnet på meg. Det sixtinske kapell, Berninis skulpturer, englene til Rafhael. Det åpnet seg en ny visuell verden for meg i Roma.

-Ingen andre byer eller steder jeg kan huske har hatt en så sterk virkning på meg, som Roma. Møtet med byen var et vendepunkt, som har satt dype spor, og som har påvirket mitt uttrykk. De fleste titlene på bildene mine er inspirert av Roma, forteller Charlotte.

Like etter at Charlotte åpnet utstillingen i Staver, tikket det inn en melding på Facebook fra Odd Nerdrum. Han hadde sett bildene mine, og gav meg følgende melding: Gratulerer. Jeg er forundret. Kan vi møtes. Nerdrum bor i området, og vi møttes hjemme i hans stue. Han fortalte at fotografiene hadde berørt han med sin direktehet, han hadde dvelt lenge ved dem og fikk ikke bildene ut av hodet. Barnas blikk, de tynne draperiene, hadde rørt ved noe i han.

Mona Lisa var også en datter

Hvorfor har du valgt å bruke dine egne barn i bildene?

-Det har sin naturlige forklaring i at jeg begynte på babysvømming med barna. Der fikk jeg tatt bilder av alle tre under vann og ble raskt fascinert av de sterke uttrykkene de fikk frem. Vår datter Jenny på åtte år har det mest karakteristiske ansiktet. Hun har det lille ekstra som skal til, som gjør at hun minner om en krysning av alv og engel. Øynene hennes er veldig uttrykksfulle, og hun elsker å være under vann. For henne er det naturlig å holde pusten og munnen åpen under vann. Det var et motiv av Jenny som prydet forsiden på Shotz Magazine. Jeg tar også bilder av de to andre barna mine, men de er ikke fullt så glad i å utfolde seg under vann, derfor begrenser dette seg av seg selv. For meg er det viktig å lære barna mine at de ikke skal være redde for å stå for sine meninger, og være den de er. Få tenker på at Mona Lisa også var en datter, hun ble jo også eksponert av sine foreldre, selv om de neppe noen gang hadde forestilt seg at deres datter skulle bli et ikon, og modell for et av kunsthistoriens mest berømte maleri, sier Charlotte.

Hvordan opplever familien din å bli brukt som modeller?

-Foreløpig har dette vært uproblematisk, de liker det jeg holder på med, og synes bildene er bra. Barna foretrekker motiver som er mest mulig vanlige. Jeg derimot vil ha frem det uvanlige, mens barna faller for det hverdagslige. Slik er de fleste barn, de er ikke så opptatt av det som er sært, annerledes, ukjent eller nytt. Jeg får god støtte på hjemmebane, selv om jeg er blitt litt mer nerdete enn før. Familien mener at det klikker litt for meg når jeg er på det mest intense med fotojobbingen. Selv får jeg energirus av å jobbe med foto, nesten uten å merke at tiden går.

Under samtalen har regnet styrtet ned i strie strømmer. Nå kommer plutselig en lysstripe inn gjennom vinduet. Himmelen er ikke lenger full av mørke skyer. Vi skimter så vidt byen og Oslofjorden i det fjerne, idet tåkehavet begynner å sprekke opp i en lettere masse.

-Jeg tror jeg må ha en cola, sier Charlotte, og smiler. Jeg drikker litt for mye cola, innrømmer hun. Det hender jeg jobber om natten hjemme i studioet. Jeg klarer ikke å la en råfil ligge urørt, og må åpne den og se selv om jeg kommer sent hjem. For å holde meg våken har jeg fått en ny uvane... Charlotte spør om vi har hørt musikken hun har lagt ut på websiden sin, som gir toner til noen av bildene henens.

-Jeg lytter mye til musikk, helst instrumentalmusikk som har en mystikk i seg. Musikken er på når jeg jobber i studio, mediterer, eller holder på med yogaøvelser. Jeg kan bli lyrisk av bilder som berører meg. Foto mangler lyd. Den rette musikken sammen med bilder som beveger meg, kan få meg til å begynne å gråte. Min datter Sophie på seks år spiller fiolin, og hele familien er musikkinteresserte. På sikt vil jeg gjerne stille ut bildene mine sammen med klassisk musikk i bakgrunnen. Bilder som uttrykker melankoli, og musikk som spiller på de samme strengene, er den optimale symbiosen, for meg, mener fotografen. Lokalene på Grefsenkollen kan egne seg for et slikt multimediashow, foreslår Charlotte.

Mindre glanset

Hvordan er responsen fra publikum på bildene dine?

-Jeg får ofte høre at bildene mine er litt sakrale, de har en egen sårhet i seg. Noen sier at bildene får dem til å stoppe opp, at de blir beveget. De er verken for pene eller stygge, de har noe androgynt over seg. Halvparten av alle bildene på min første separatutstilling ble solgt, og det er jo en god start, sier hun. Det er ikke bare Nerdrum som har latt seg begeistre av Charlotte Spetalens fotografier. På åpningsdagen ble flere av bildene solgt med det samme. Originalen av piken med fiolinen har Christian Ringnes sikret seg.

Har du aldri møtt fordommer i din rolle som fotokunstner?

-Nei, jeg har ikke merket noe til fordommer ennå. Bildene er såpass sterke at de taler for seg selv. Jeg opplever å få god respons på det jeg gjør som fotograf. Men, som voksen kvinne, skjønner jeg at alle kan ikke like deg. Mitt budskap er å berøre betrakteren med et direkte blikk, eller en sterk bevegelse under vann. De fleste råfilene blir raskt kastet, jeg vet hva jeg er på jakt etter. Plutselig sitter et motiv og har alt det jeg søker etter, rett lys, et underfundig blikk og rett dynamikk. Jeg tar vekk nesten alle farger. Sort/hvitt-fotografier er mine personlige favoritter.

Hva er dine neste prosjekter?

-Foreløpig kladder jeg på flere nye prosjekter. De nye ideene mine er mindre glanset, de er råere, enda enklere og mer sakrale. Jeg er opptatt av natur, dråper, regn, elver, fosser. Hver dag ser jeg motiver når jeg er ute og går tur. Plutselig ser jeg nye bilder i et blad på trærne. Fargespillet i himmel og jord er også til evig inspirasjon. Jeg kan studere trådverket i et lite blad. Alt har et liv, også en knopp, den har en struktur og et mønster. En rygg, en kropp som går forbi, et menneske som uttrykker sinne eller raseri er også noe som gir meg ideer til nye bilder. Jeg vil gjerne reise til India, og gjøre fotorealistiske portretter, jeg blir opprørt over småjenter som giftes bort i fattige land. Fundamentalisme skremmer meg også uansett hvilken religion det dreier seg om. Jeg klarer ikke å la være å bry meg.

Men jeg opplever likevel at det å bry seg om hverandre også kan være vanskelig. Det er en hårfin balanse mellom å tråkke for nært og å være til hjelp. For de fleste er det altfor lett å tie, selv om du ser at noen trenger hjelp, eller en håndsrekning. Vi lar være å bry oss fordi det å bry seg noen ganger oppfattes som å trå for nært. Undertrykkelse av kvinner og urettferdighet mot barn opprører meg. Mange får ikke hjelp og dør i ung alder. Menneskehandel er også et tema jeg vil se nærmere på. Min vei har blitt til mens jeg har gått, den ene handlingen har ført til den andre, akkurat som livets vei. Nå går jeg på den veien jeg helst vil gå på, omsider har jeg funnet rett spor ...