En klassisk figurativ maler som ikke kaller seg kitschmaler

Forrige

Neste

Even Richardson ser på seg selv som billedkunstner med et naturalistisk, figurativt uttrykk. Og føler seg priviligert som fikk være Odd Nerdrums elev på den tiden han hadde bare en elev om gangen.  

Av Toril S. Kojan / Foto Anne Vesaas.

- Det er første gang jeg er blitt kalt nazist. Det er det stikk motsatte av hva jeg står for. Det var veldig rart, forteller billedkunstner Even Richardson og referer til utstillingen Figurationer. Realism og romantikk i norsk samtidskunst som fant sted i Edsvik Konsthall i Sollentuna i Sverige i fjor.

Klokken er 16:27. Fotograf Anne og jeg er på vei opp Kongsveien på Nordstrand i Oslo. Solen skinner og Oslofjorden glitrer i det fjerne. Vi er på vei til intervju med kunstmaler Even Richardson. Avtalen var kl 16:30. Telefonen ringer, det er Even Richardson. - Er dere på vei? Jo, vi bekrefter. Vi er der om fem minutter. Vi ankommer ganske riktig i løpet av de fem minuttene og blir tatt i mot i den store, gamle hvitmalte sveitservillaen der vi blir vist opp i annen etasje, hvor kunstneren bor med sin kone og to små barn. En gutt på fem og en liten pike på 17 måneder.

- Jeg begynte litt sent, forklarer han med et blygt smil, og viser oss inn i det som for tiden fungerer som atelier, siden hans eget, nede i byen, er under oppussing. Her er et stort staffeli, en sofa, en stor kasselignende sak på hjul som fungerer som både palett og oppbevaring for pensler og malingstuber. Han har gjort klart kaffe og småkaker. Vi ber om vann. Vi setter oss på den hyggelige glassverandaen med utsikt til sjøen og et fantastisk gammelt og stort pæretre som er i ferd med å frembringe vårens første blader.

Visste det tidlig

Even Richardson, født i Oslo i 1961, visste tidlig at han ville bli kunstner. Som liten var han flink til å tegne og viste tidlig at han hadde gode evner i den retningen.

- Å bli kunstner falt helt naturlig, forteller han. - Jeg valgte Yrkesskolen og tegnelinjen, det var tre år. Deretter gikk jeg på Einar Granum Kunstfagskole, fra 1980-1981, hvor tegneferdighetene ble ytterligere forsterket. Einar Granum var en streng lærer, men jeg likte det. Det var veldig fruktbart. En god tid, som jeg minnes med glede, og flere av medelevene fra den gang har jeg fortsatt kontakt med.

- Og deretter ble du elev av Odd Nerdrum?

- Ja, han var jo det store forbildet på den tiden. Jeg var veldig opptatt av hans måte å male på, og jeg følte meg privilegert som fikk være hans elev. På den tiden hadde han bare en elev av gangen, og det ble oppfattet som stort å komme inn hos ham.

- Hvorfor tror du at du ble valgt ut?

- Det var slik at jeg selv oppsøkte ham, og tilfeldigvis hadde han ingen andre elever da. Så det var vel flaks? Eller meningen?

- Hvordan var det?

- Det var veldig intenst, det var gratis og ubetalelig. Og veldig lærerikt. Jeg lærte hvordan å drive et ekte atelier, hvordan legge opp dagen, om bruk av modeller. I tillegg til det tekniske maleriet, selvsagt. Ja, det var så intenst at ett år var nok for meg. Da kom jeg inn på Akademiet under professor Ludvig Eikaas. Det gikk veldig dårlig. Jeg var jo opptatt av det figurative, det var det lite gehør for. Lærerkreftene var verken skolerte eller interessert i det figurative uttrykket. Så jeg flyttet over på grafisk. Jeg var jo allerede i gang med eget atelier og utstillinger før jeg begynte på Akademiet, så det kræsjet litt. Ikke særlig givende for meg, nei

- Ser du på deg selv som en kitschmaler?

- Nei! Det kommer med ettertrykk.

- Jeg ser på meg selv som en billedkunstner med et naturalistisk, figurativt uttrykk. Egentlig kan man kalle det hva man vil, det er ikke der det ligger. Figurasjon er jo så mangt. Malere som Kenneth Blom, Marius Moe, Nico Widerberg er også å regne for figurative kunstnere.

- Men du deltok jo på den meget omtalte utstillingen i Sollentuna, Edsvik Konsthall som høstet så kraftig kritikk fra svenske kunstkritikere og hvor mange av dem som bekjenner seg til kitschmaleriet deltok?

- Det var ikke noen kitschutstilling, det var en utstilling om figurativ samtidskunst med både dem som bekjenner seg til kitsch og samtidskunstnere som Bjørn Ransve. Denne utstillingen var ikke så hyggelig for meg. Det var meg de tok mest - mine bilder var fra 90-tallet. Det er første gang jeg er blitt kalt nazist. Det er det stikk motsatte av hva jeg står for. Det var veldig rart. Men jeg lar det ikke gå inn over meg, jeg er vant til dårlig kritikk. Det var mer kunstkritikk i avisene før, og det var mer generell interesse, tror jeg. Vi er blitt så vant til det unyanserte. Nå skal det være terningkast på alt. Richardson har, som Nerdrum, et sterkt forhold til Rembrandt og hans malerier; dramaet mellom lys og skygge, de klassiske komposisjonsteknikkene og å gjøre bildene levende.

- Og det er det jeg er opptatt av som kunstner. Å gjøre ting levende.

- Har du andre forbilder innen kunsten?

- Mange, og de har kommet og gått, Vermeer, Corot, Chardin ... Rembrandt og Caravaggio, har sluppet litt taket nå.

Landskapsmaler

Han har funnet frem en rekke malerier til oss. Vakre, lyse landskapsmalerier som skildrer grønne enger, et par furuer som strekker seg mot den blå himmelen, havet som glitrer i det fjerne. Selv kaller han det poetisk realisme. Han arbeider mot en utstilling i Fredrikstad Kunstforening til høsten. Tilfeldighetene brakte ham til Hvaler. Landskapet tiltrakk ham, så nå har han malt mange malerier med Hvaler som utgangspunkt. Et fantastisk område for en landskapsmaler, forteller han.

- Jeg er veldig ute etter å skape vakre bilder, i sær koloristisk vakre. Det være seg om jeg maler landskap, mennesker eller stilleben.

- Hva inspirerer deg?

- Jeg inspireres av poesi og skjønnhet på sitt beste. Og musikk. Selv om motivene kan være vonde og fæle, kan det være poesi i det grelle også. Jeg har stor sans for impresjonismen - den lyse, delikate fargebruken. Stille motiver, lys, solglitter, vegetasjon - slik Monets motiver var.

- Må det være godt håndverk for at et maleri skal være vakkert, eller er uttrykket hevet over det?

- Nei, det henger sammen, ellers blir det overflatisk. Det er veldig opp til betrakteren. Man finner det man selv søker. Sånn skal det også være, synes jeg Richardson er en av de få kunstnerne i dag som faktisk står ute i naturen og maler. Han foretrekker naturen "live" fremfor foto som forlegg. Han har tatt et valg og jobber seg så tett inn på motivet som mulig.

- Er det ikke plagsomt at folk da kommer opp til deg og ser på hva du gjør?

- Nei, det synes jeg bare er hyggelig. Jeg føler meg nesten som et urbilde på "kunstmaleren". Jeg blir liksom en klisjé på kunstnermyten, men det er jo måten å gjøre det på når man vil male ute. Da er det viktig å arbeide raskt; lys og stemning skifter fort, tenk bare på noe så flyktig som skyer, sier han med et smil. - Det blir på maleriets premisser.

Portretter

Richardson er også kjent som en dyktig portrettmaler. Sitt "største" oppdrag fikk han allerede i 1986. Han ble valgt ut til å male Kong Olavs portrett. Portrettet av Kong Olav henger i dag i Statens representasjonsbolig. Dette portrettoppdraget førte til mange lignende oppdrag. Ett av dem husker han godt, det var å male portrettet til den nylig avgåtte generalsekretæren i FN, Boutros Boutros-Ghali.

- Boutros-Ghali s svigerinne, Britt Boutros-Ghali som er norsk, tipset om meg. Det var flere internasjonale kunstnere som ble vurdert, men det var altså jeg som fikk oppdraget. Det var også veldig spesielt, minnes han.

- Jeg måtte reise til Kairo med alt mitt maleutstyr. Jeg var der i tre uker. Hovedpersonen satt modell for meg nesten daglig i to uker. Det var en utfordrende oppgave, men gøy. Og så fikk jeg tid til å se meg om i Egypt. Arbeid og kultur hånd i hånd. Maleriet ble avduket i 1998 i New York. Bildet henger fortsatt i FN-bygningen.

- Jeg regner med at du er ganske stolt av disse oppdragene. Har du noen mål som kunstner?

- Det kan være vanskelig å holde fokus på et mål synes jeg, så jeg sier som Ferdinand Finne: Veien blir til mens du går. Dessuten vet vi jo ikke så mye om fremtiden, det blir litt annerledes enn en sportsutøver som har kortsiktige mål vi kunstnere derimot, maler jo hele livet og går aldri av med pensjon!