Maleriet som en levende organisme

Forrige

Neste

 

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Marie von Krogh.

KUNST 2-2010: Ikoner. Ryggmarger. Kaktuser. Malerier som levende organismer. Sterke farger og mye gult. Slik kan man oppsummere et møte med den internasjonalt kjente kunstneren, Kjell Pahr-Iversen, sine bilder i hans 600 kvadratmeter store atelier i Stavanger.

- Du må starte tidlig og male hele dagen skal du i det hele tatt få til et maleri. Jeg vet at det finnes millioner av gode kunstnere der ute som lager glimrende ting. Derfor må jeg også prestere. Men når man stiller ut i de større hovedstedene, som Paris, London og New York, er det overfor et publikum som ofte har sett mye mer samtidskunst enn det norske, og deres dom kan jeg ta for god fisk. Sånn er det. Kjell Pahr-Iversen avslutter ofte setningen med sånn er det. Alle hans svar og tankerekker er svært billedlige, pedagogiske, filosofiske, velformulerte og veloverveide, og langt fra bombastiske. Men så kommer det på slutten: Sånn er det. En understreking av det han har sagt, men samtidig også et slags spørsmålstegn og en åpenhet som inviterer til videre tanker. For Kjell tenker og jobber som en vitenskapsmann som alltid stiller ting åpent, ydmykt, i tilfelle det skulle dukke opp bedre løsninger.

Det er bedre å tilgi enn å viske ut

Vi sitter i en gammel ullvarefabrikk som opprinnelig ble bygget for å produsere tråd fra sauer i Oftedal. Rett over gangen holder Stiftelsen Kjell Pahr-Iversen til, som etter hvert planlegger å åpne et museum med kunstnerens verker. På veggene henger 2030 malerier under arbeid. Et staffeli kan bli for ustabilt for 72-åringens ofte røffe behandling av bildene. Plassert tilfeldig rundt i det enorme rommet står flere slitte kontorstoler. Hver dag starter nemlig tidlig med en kaffe og en sigar mens Kjell betrakter det han gjorde dagen før, på en av disse stolene. En regel er at han alltid går hjem på en opptur, ofte i sjutiden på kvelden. - Før dro jeg hjem midt i et problem, ler han.

Kjell er kledd i blå maledress, og rydder bort noen plastplanter som barnebarnet hans nettopp har lekt med. Han begynner forsiktig, tester ut kjemien, men blir fort varm og prater og ler etter som timene går.

- Det beste rådet jeg har fått som kunstner, var fra en professor i København. Jeg kom til Kunstakademiet der fra Kunst- og håndverksskolen i Bergen med blyanten og viskelæret i lommen, slik vi jobbet her i Norge, Det første jeg fikk høre, var: Her bruker vi ikke viskelær, men en metode som ligner på livet. Det er bedre å tilgi enn å viske ut. Dette er egentlig det eneste som sitter igjen fra akademitiden.

Kjell Pahr-Iversen ble født 22. desember 1937 i Stavanger. Hans foreldre var aktive medlemmer av den kristne lekmannsbevegelsen.

- De var tolerante. Jeg hadde en utmerket oppvekst, og religionen ga meg en annen forklaring på verden, som har utvidet mitt repertoar, sier Pahr-Iversen, og forteller at han fortsatt tilhører en kristen fløy. Han er også kjent for sine kirkeutsmykninger, som Lilleborg kirke som han dekorerte i 1998 med en serie glassmalerier som strekker seg over 65 meter.

Som åtteåring var Pahr-Iversen med på nyttårsfeiringen i 1945. På den andre siden av gaten sto en gutt og skjøt med signalpistol. Det fikk fatale følger. Ved et uhell traff skuddet Kjells ansikt. Halve ansiktet ble deformert, og han mistet det høyre øyet. I flere år dekket han til ansiktet, og ble kanskje frarøvet mye av barndommen. I voksen alder gjenomgikk han flere plastisk-kirurgiske operasjoner. I dag ser han på oss med ett øye, et øye som må ha en enorm fargefølsomhet for å kompensere. I et tidligere intervju har han sagt at han ikke helt vet om ulykken har hatt betydning for hans valg om å bli kunstner.

- Enten gjemmer man seg vekk, eller så blir det motsatt, og man klarer seg, av en eller merkelig grunn. Men jeg har aldri lett etter sosiale grunner til at jeg ble kunstner. Jeg ser annerledes på naturen. Men hvis du utsetter en organisme for press, må den muligens mobilisere egenskaper den ikke trodde den hadde, og yte mer enn andre. Egentlig ville jeg studere botanikk, for å tekkes foreldrene mine. Men det ble reklame ved den tekniske skolen i Stavanger og frihåndstegningskurs på kvelden. Til slutt ble det bare mer og mer tegning, og i 1957 startet jeg ved Kunst- og håndverksskolen i Bergen på den grafiske linjen under den danske grafikeren Povl Christensen. Han var også mannen som tok meg med til Kunstakademiet i København året etter. Jeg bodde hos han der borte, og han introduserte meg for ledende danske kunstnere og COBRA-gruppens medlemmer som gigantene Asger Jorn og Carl-Henning Pedersen. Det var glimrende folk og håndverkere. I København viste man det siste innen samtidskunst, og man hadde en stor samling som Louisiana. Det var virkelig et levende kunstliv, som kom mye senere til Norge.

- Hvorfor søkte du så tidlig det abstrakte uttrykket?

- Jeg gikk en annen vei enn de fleste kunstnerne her hjemme, som søkte politisk fundamentert kunst og etter hvert pop-art. Den figurative tradisjonen stod også svært sterkt i Norge, og det tok lang tid før man godtok det abstrakte uttrykket. København hadde nær kontakt med Paris og land som Belgia og Nederland. Her hjemme var blikket rettet mer mot Sverige. Dette var også rett etter krigen, og de store, gamle kunstnasjonene lå knekket; Frankrike, Italia og Tyskland. Nå kunne andre komme frem og vise hva de kunne på kunstfronten, som Danmark, Nederland og Belgia. I dette klimaet oppstod den abstrakte kunsten, og ikke minst COBRA-gruppen (COBRA står for CObenhagen, BRussel og Amsterdam. Red.), som jeg søkte mot. Et annet viktig poeng er at disse landene har en spesiell ting felles, det horisontale rommet. En anemone blir en gigant mot dette flate landskapet og det eneste elementet som bryter monotonien. Et slikt horisontalt rom finner vi også på Jæren, like i nærheten av hvor jeg vokste opp. Denne bakgrunnen ga kunstnerne et helt annet uttrykk som jeg kjente meg igjen i.

I København oppdaget Kjell også den gresk-katolske kirken og ikonene. Hans berømte Ikon-serie oppstod, et tema han jobbet med i nesten to tiår.

- Oppfatningen om at et bilde kunne ha en kraft og var en åndsorganisme som så på deg, tiltalte meg. Dette var noe helt annet. Ikoner skal jo tradisjonelt lages av de som er i klosteret, eller som har en relasjon til det guddommelige. Det krever utrolig mye av utøveren, og det klarer ikke jeg. Men poenget er at ikonet har et senter. Dette jobbet jeg med i bildene mine i mange år. Etter hvert tok de såkalte ryggrad-motivene, Columna vertebralis og Herbariums, over. I motsetning til ikon-bildene hadde disse maleriene mange sentre. Tanken er at bildet skal bygges opp og renne utover. Akkurat som ikoner fortelles å ha en kraft, mener jeg at kunst også har en kraft.

Et bilde er en organisme

Kjell forteller at bildene hans består av et system av blod, organer og nervebaner slik enhver organisme har. Derfor er et bilde å sammenligne med en levende organisme som brer seg utover i et system. Vi kikker på de energiske, lyssterke mønstrene som trer frem på lerretene. Det er som om det nordiske sommerlyset skinner gjennom vinduene, men utenfor snør det tett.

- Kan man også si det er et slags mikrokosmos i bildene dine?

- Ja, absolutt! Det er noe du kan se inn i! I dag har vi metoder der vi kan se inn i blodårene til myggen; inn i livets kjerne. Man har avskaffet det normale øyet og fått innsyn i en ny, gigantisk verden. Dermed har man også utvidet arealet for maleriet og maleriets motiver.

- En annen kunstner jeg snakket med, hadde en mann som var forsker, og hun mente de egentlig jobbet ganske likt. Er du en forsker?

- Store kunstnere har ofte en voldsom viten om andre områder. Van Klee var en god musiker, Kandinskij en suveren matematiker. Man må ha belegg for det man maler. Man maler jo områder av livet. Jo mer man vet, jo bedre maler man. Ordet kunst kommer jo av å kunne ett eller annet.

Ved en anledning studerte Kjell også gamle manuskripter av Mozart på British museum, og malte sine Mozartiana-bilder. På bordet mellom oss ligger sneiper av sigarer mellom bøker med titler som avslører en nysgjerrighet og bredt nedfallsfelt langt utover kunstens verden. Vi ser Arne Garborgs Bondestudentar, en bok av Pauls Auster, Villdyra kommer, Mondes invisibles, I dinosaurenes dager og flere planteleksikon. I en katalogtekst om Kjell er det nettopp tatt med at han elsker vitenskapelige artikler, leksikon, spesielle ordbøker og presise definisjoner. Hans lidenskap for planter, slik som de var tegnet og klassifisert av Linné og de store arabiske og asiatiske botanikerne, førte han til å skape seriene Orchids, Cactus og Jubilant Trees. I 1995 startet den berømte Herbariums-serien. Ved en stålkonstruksjon av et staffeli står en gruppe modeller, en ganske overraskende sort i et atelier, nemlig kaktusene.

- Jeg ser på hvert maleri som en vekst som løper opp, ned, inn og ut. Jeg tenker også at alle farger gjør motstand mot hverandre. Slik ligner et maleri mye mer på naturen enn på en avbildning av den. Man kan også tilegne maleriet Darwins teori; enkelte farger dør ut, og like før de er på vei ut, er det dem man legger best merke til. De har sitt glansnummer før de slukner. Jeg har et hus på en øy der en biolog fortalte meg at celleveggen til blomstene som stod på vindsiden, var dobbel så sterk som til blomstene på lesiden. Det sier noe om hva en farge må ta i bruk for å hevde seg mot andre farger.

- Så dette er jo ikke abstrakt kunst, men naturen du maler?

Helt riktig. Du kan si jeg maler en biotop i de og de fargene. Kjell starter alltid ut fra det han kaller et system. - Jeg prøver først å sette opp såkalte "veipunkter" eller "knutepunkter", med hovedsakene til bildet. Metoden må likevel være elastisk og gi etter for oppdagelser og bedre løsninger underveis. Igjen er det forskeren som snakker.

Å male sine behov

I et tidligere intervju sa Kjell at han malte for å trøste seg selv. - Hm, nå må jeg tenke hva jeg mente med det ... Man maler det man har behov for. Mine vaner ligner dine vaner, så du har jo også et behov for det jeg har et behov for. Du gjenkjenner noe. Slik er det en mening med det man maler, og det får en betydning. En blomst vokser ikke for å ta knekken på deg. Den vokser for sin egen del, men du synes den er vakker. Ja, og så vokser den fordi den ikke kan noe annet. Sånn er det, legger Kjell til og bruker nok et av sine mange naturbilder.

- Er det vakre og skjønne et mål for deg?

- Det motsatte har i alle fall ikke vært noe mål. Jeg bygger en organisme, og bruker det lyset og de fargene jeg trenger. For meg kan alt være vakkert. Man kan jo ikke si at en padde er styggere enn en kokospalme. Fakta er at ikke noe er stygt eller vakkert.

I 1997 hadde Kjell en retrospektiv utstilling ved Rogaland Kunstmuseum. Vi spør han om han ser noen høydepunkter i sin lange karriere.

- Jeg kan ikke måle tingene mine slik. Når jeg ser tilbake, ser jeg etter hva jeg var opptatt av der og da. - Husker du din første kunstopplevelse?

- Mener du synet av noe annet? spør Kjell og tenker før han fortsetter.

- Det var en utstilling jeg besøkte med mine svigerforeldre i Amsterdam, som viste amerikanske, store kunstnere som de Kooning og Rothko. Det var uforglemmelig, og jeg husker den ennå etter 20 år. Da opplevde jeg det som etter min mening var kunst.

- Så hva synes du om den konseptuelle samtidskunst som lages nå, du som er en nokså tradisjonell maler? - For meg blir det kun begreper, men man vet aldri hva som kommer ut av slike ting. Er det greit at jeg tar et lite sug av denne, sier Kjell diplomatisk og tenner sigaren.

- Da jeg kom til København, røkte alle sigarer, så jeg følte jeg måtte begynne også, ler han og viser oss noen tegninger av en mann som omsluttes av en engel. Det var nettopp tegninger han startet sin kunstneriske karriere med.

- Det er ikke så annerledes enn maleriene, påpeker han. Mannens figur vokser også oppover, og engelen rundt vokser utover og fører blikket vårt tilbake til bunnen av bildet, akkurat som organismen som vokser frem i de mer abstrakte bildene mine.

Alle former har sin levetid

Kjell jobber alltid i serier og jobber på 23 bilder frem til et bestemt punkt før han går videre til neste gruppe malerier og jobber disse frem til samme fase i prosessen.

- I et punkt i prosessen er det kaos. Jeg jobber nærmest som en som klassifiserer planter. Det er et fysisk og mentalt prosjekt, og jeg holder på hele dagen.

- Ser du på hvert bilde som et selvstendig maleri? De kan jo virke nokså like.

- I naturen er det både ørsmå og enorme forskjeller; det finnes over tre millioner ulike insekter med ørsmå variasjoner, og du finner kontrasten som fra en tordivel til en elefant. Slik skaper jeg små variasjoner i bildene, og tømmer et tema før jeg går videre.

- Så det blir ingen flere ikoner?

Da jeg smykket ut Clarion hotell spurte eieren Bokka om jeg kunne male noen ikoner. Noen ganger går jeg tilbake og tar opp gamle motiver, men dette blir for å måle og se hvor langt jeg har kommet.

- Men hva med kaktusene? Hvor kommer de inn i bildet?

- Jeg har en forkjærlighet for hardføre vekster. Du kan ikke avskaffe ugress. Det er også umulig å utrydde en gruppering, eller et politisk parti. Enhver form har også sin tid. En døgnflue varer noen timer, du blir trolig rundt 85 år. En kaktus har et langt liv sammenlignet med en blomst. Men alt liv vokser og strekker seg eller folder seg ut. En type soppart kan bruke år på å strekke seg opp en ring, mens trærne i redwoodskogene blir flere hundre meter høye på kort tid.

Kjell tar opp en papirlapp og tar på maling rett fra tuben. Den blir en forlengelse av armen hans, og han nærmest "tegner" malingen på et av bildene. Oransjefargen mot den ultramarinblå forandrer alt på et par sekunder.

- Alt handler om sammensetningen. Akkurat som elementene, som for eksempel tinnsoldatene i H.C. Andersens eventyr, er ingen farger for mye, for lite eller idiotiske i den store sammenhengen. Fargene mine belyses også fra alle sider med de andre fargene.

- Du må ha et følsomt blikk for farger?

- Noen har et musikalsk øre. Alle hører vi forskjell på lave og høye toner, men få kan høre de små mellomtonene. Sånn er det med farger også.

Fargene foran oss er modige; oransje mot fersken, burgunder mot sitrongul og rosa mot oker. Kjell peker på de siste ryggsøyle-bildene.

- Her er paletten som den man ser inne i kroppen, når man går lag for lag innover. Her åpner det seg en helt annen, skjult fargeverden.

- Den sorte er dristig?

- Ja, og derfor har jeg latt den stå som en irritasjon. Fjerner jeg det irriterende med en gang, glemmer jeg det jo!

- Så egentlig kan man si du maler en slags fortelling?

- Ja. Absolutt. Referansene er mange: fra rosemaling til van Goghs brutte penselstrøk. Kjell forklarer det slik. - Et bilde er jo en sum av alt man har i seg, som betrakter og maler. Det er kompensasjonens lov. Selv en drittsekk har behov for gode egenskaper. I et bilde ligger alle mine fiaskoer og feiltagelser; et innfløkt forhold mellom plusser og minuser.

- Er det en ensom tilværelse, dette?

- Ja, Her er det jo ingen kollegaer å spørre, og ingen som kan gi råd. Man blir jo vant til det.